Historisk arkiv

Norges internasjonale innsats mot kjønnslemlestelse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Nobelinstituttet, 08.08.2007

- Avskaffelse av kjønnslemlestelse vil styrke jenters og kvinners menneskerettigheter, bidra til å gi dem medbestemmelse, bedre mødrehelsen og redusere barnedødeligheten, sa utviklingsminister Solheim i sin tale 08.08.2007.

Innledning

• Det det skal handle om her i dag, er makt, kontroll og undertrykking. Makt og kontroll kan utøves på ulike vis. Undertrykking kan anta mange former. Men en mer hjerteskjærende og brutal måte å kontrollere andre på enn kjønnslemlestelse kan vanskelig tenkes. Vi er her for å vise hva Norge gjør for å få bukt med en praksis som er helt og holdent uakseptabel.

• Kvinnelig omskjæring er en eldgammel kulturtradisjon som går helt tilbake til faraoenes tid, altså før islam oppsto. Skikken er vanlig i flere land, først og fremst i Afrika, men praktiseres også i andre land, deriblant Jemen og Indonesia.

• Norge har støttet arbeidet mot kvinnelig kjønnslemlestelse helt siden 1980-årene. Men det er en lei kjensgjerning at den relative avstanden til problemet har alt å si, eller som Tip O’Neill, den tidligere ”speakeren” i den amerikanske Kongressen, uttrykte det: “All politics is local” – all politikk er lokalpolitikk.

• En av grunnene til den nye given i vår innsats mot kjønnslemlestelse er at problemet har blitt mer synlig for oss, og har kommet nærmere enn tidligere, ettersom naboer og venner er berørt av denne praksisen.

• Kampen må føres på to fronter: nasjonalt og internasjonalt. Samtidig som min kollega, statssekretær Kjell Erik Øie, vil fortelle mer om hva vi gjør på det nasjonale planet, ønsker jeg å benytte denne anledningen til å markere en oppskalering av vår internasjonale innsats ved å bidra med NOK 20 mill i støtte til UNFPA og UNICEFs felles program mot kjønnslemlestelse.

Noen faktaopplysninger og viktige synspunkter om kjønnslemlestelse

• Daglig utsettes om lag 6 000 jenter for kjønnslemlestelse, og ifølge beregninger fra Verdens helseorganisasjon er mellom 100 og 140 millioner kvinner verden over omskåret.

• Kjønnslemlestelse er alltid en traumatisk opplevelse, og kan gi seg utslag blant annet i smerter, sjokk, infeksjoner, store blødninger, opphopning av urin og barnløshet. I tillegg innebærer all form for kjønnslemlestelse økt risiko for fødselskomplikasjoner, deriblant barnedødelighet.

• Begrunnelsen for og tankegangen bak skikken varierer fra sted til sted og fra gruppe til gruppe, avhengig av tro, etnisk tilhørighet, sosioøkonomiske forhold og alder. Men det det handler om, er uten tvil å få kontroll over den kvinnelige seksualiteten. Det er et trist paradoks at småjenter kjønnslemlestes for å sikre deres framtid sosialt og økonomisk.

• Avskaffelse av kjønnslemlestelse vil styrke jenters og kvinners menneskerettigheter, bidra til å gi dem medbestemmelse, bedre mødrehelsen og redusere barnedødeligheten.

 

Norges internasjonale arbeid for å avskaffe kjønnslemlestelse

• Innsatsen er konsentrert særlig om forebyggende og holdningsskapende arbeid. Foruten barn består målgruppen typisk av kvinner og menn som nyter stor tillit og anseelse i lokalsamfunnet.

• I 2003 lanserte Regjeringen en internasjonal handlingsplan mot kjønnslemlestelse av jenter. Handlingsplanen danner grunnlaget for vår internasjonale innsats mot skikken.

• Handlingsplanen tar utgangspunkt i menneskerettighetene og er konsentrert om tre sentrale innsatsområder: 1) å forebygge og bidra til sosial mobilisering mot omskjæring av jenter, 2) å behandle og rehabilitere jenter og kvinner som har vært utsatt for slike overgrep, og 3) å styrke kompetansen på alle nivåer.

• I 2006 ble det bevilget rundt 22 millioner kroner til dette arbeidet. Støtten kanaliseres hovedsakelig gjennom norske og internasjonale organisasjoner i det sivile samfunn, og gis i nært samarbeid med lokale og sentrale myndigheter. En vesentlig del av støtten går også til multilaterale organisasjoner som FNs befolkningsfond (UNFPA), FNs barnefond (UNICEF) og Verdens helseorganisasjon (WHO).

• Selv om det ofte kan fortone seg som en umulig oppgave å vinne kampen mot kjønnslemlestelse, er det positive endringer på gang. Norad har nylig gjennomført en undersøkelse av den norske innsatsen på feltet, og resultatet vil bli framlagt her senere i dag. Rapporten viser at stadig færre jenter omskjæres i Tanzania og Kenya, til dels også i Etiopia og Eritrea.

• Det er helt avgjørende at vi fortsetter innsatsen, samtidig som vi sikrer at arbeidet har et langsiktig fokus.

• Det er viktig at nasjonale myndigheter viser lederskap og handlekraft i kampen mot kjønnslemlestelse, og at vi samarbeider med disse myndighetene. Regjeringen i Eritrea har markert seg som en sterk motstander av kjønnslemlestelse og har vist stor vilje til å få bukt med skikken. I den forbindelse har Norge innledet samarbeid med Eritrea’s Women’s Union, sammen med organisasjoner som UNFPA og internasjonale NGOer som Kirkens Nødhjelp.

• Dessuten er det viktig at vi trapper opp innsatsen i samarbeid med andre tunge aktører. Vi er derfor glade for at både Purnima Mane og Dan Toole, nestleder i henholdsvis UNFPA og UNICEF, er til stede her i dag.

• UNFPA planlegger i fellesskap med UNICEF å lansere et program i 16 land for å beskytte jenter mot kjønnslemlestelse. Programmet har som mål å styrke den politiske dialogen med lokale og sentrale myndigheter, samt religiøse ledere. Videre er det en målsetning å trekke mediene med i arbeidet, og bidra til lokalt forankret virksomhet, forskning og kapasitetsbygging. Programmet benytter en tilnærming som kombinerer menneskerettigheter og kultursensitivitet.

• Møtet her i dag gir oss en kjærkommen anledning til å markere vår støtte til UNFPA og UNICEFs program.
 

Etiopia som pilotland (eksempler på prosjekter)

• Etiopia ble i 2004 valgt som pilotland for gjennomføring av Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, og er det landet som har flest prosjekter mot kjønnslemlestelse finansiert av Norge.

• En stor del av prosjektene koordineres av Redd Barna, inkludert prosjekter ledet av Care og andre NGOer. Redd Barna implementerer også sine egne programmer. Med fokus på barns rettigheter oppretter de radiolyttegrupper og barne  og ungdomsgrupper, sørger for rekruttering og opplæring av lokale endringsagenter samt arbeider for å sikre tradisjonelle omskjærere alternative inntektsmuligheter. Som en følge av dette arbeidet unngikk over 6 000 jenter i målgruppen å bli omskåret i 2006.

• En annen sentral partner i Etiopia er Kirkens Nødhjelp. En av deres lokale samarbeidspartnere er Kembatta Women’s Self-Help. Denne organisasjonen benytter en lokalt forankret tilnærming for å bekjempe kjønnslemlestelse av jenter, med fokus på (reproduktiv) helse, likestilling mellom kjønnene, menneskerettigheter, inntektsmuligheter og naturressurser. Karakteristisk for organisasjonens arbeid er såkalte “public pledges”, eller offentlige erklæringer mot kjønnslemlestelse, der eksempelvis en brudgom tilkjennegir at han gifter seg med en ikke-omskåret jente, eller der unge jenter som ikke er omskåret, mottar et sølvhjerte der det står inngravert “wimeta”, som betyr ”jeg er hel”. Prosjektet har fått oppmerksomhet langt utenfor Kembattas grenser, og metodene som benyttes, er blitt innarbeidet i andre organisasjoners programmer.

• Norge støtter også tiltak mot kjønnslemlestelse av jenter i Eritrea, Egypt, Kenya, Mali, Mauritania, Somalia, Sudan og Tanzania.

Erfaringer og utfordringer

• Norad har nylig gjennomført en kartlegging av norskstøttede programmer mot kjønnslemlestelse i andre land. Norads direktør Poul Engberg-Pedersen vil fortelle mer om resultatene av denne undersøkelsen senere. Jeg vil likevel henlede oppmerksomheten på enkelte tendenser og nye utfordringer vi vil ta hensyn til i vårt videre arbeid mot kjønnslemlestelse.

• Samtidig med at vi får mer og mer kunnskap om de helsefarer som er forbundet med kvinnelig omskjæring, ser vi at skikken i stadig større grad medikaliseres, hvor helsevesenet også tilbyr omskjæring av jenter og unge kvinner. I Egypt utføres 75 prosent av disse inngrepene av leger. En alvorlig følge av dette er at omskjæring gjennomføres mens jentene er yngre, noe som bidrar til at skikken virker mer akseptabel.

• Til tross for at kjønnslemlestelse av jenter er forbudt ved lov i mange av landene der Norge støtter programmer, lever skikken i beste velgående. Rettslige skritt er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få til en endring. Et lovforbud kan dessuten bidra til at skikken i sterkere grad praktiseres i det skjulte, og har da også møtt motstand i mange land.

• Selv om det er absolutt nødvendig å vedta og håndheve lover for å bekjempe kjønnslemlestelse av jenter, tilsier all erfaring at lokalsamfunnene, parallelt med slike tiltak, må gis større medbestemmelse for å fremme menneskerettighetene og til selv å drøfte og finne en løsning på problemene – og derigjennom stimulere til at det igangsettes en fruktbar sosial endringsprosess. Det er viktig at lokalsamfunnene føler eierskap til programmet. En betydelig del av vårt internasjonale arbeid vil fortsatt bli kanalisert gjennom lokale organisasjoner.

• Sist, men ikke minst gir meldinger om at kjønnslemlestelse av jenter griper om seg som følge av konflikt, grunn til økt bekymring. I Sudan skal skikken være i ferd med å spre seg til den sørlige delen av landet i takt med at internt fordrevne vender tilbake nordfra, der de har plukket opp skikken.

Oppsummering

• Kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er et svært følsomt tema og bidrar til at kommunikasjonen med myndigheter, lokalsamfunn og folk i sin alminnelighet blir spesielt utfordrende. Men når vi vet at helsen til 6 000 jenter står på spill hver eneste dag, må vi gjøre alt vi kan for å få bukt med skikken. Vi må benytte enhver anledning til å ta opp kjønnslemlestelse i vår dialog med samarbeidspartnere, politikere, religiøse og lokale ledere, sivilsamfunnsorganisasjoner og solidaritetsnettverk.