Ansikt til ansikt

Noen stedsnavn i nyere norsk historie har en mørk klang. Grini, Møllergata, Victoria terrasse, Villa Grande på Bygdøy og Falstad – et monument over ufrihet, menneskeforakt, rettsløshet og grusomheter, ansikt til ansikt med oss i dag.

Falstad er et stedsnavn og et begrep. Falstad finnes på kartet, i historiebøkene, i fortellinger, og for noen få finnes Falstad i marerittene. Falstad forbindes med ansikter. Ofre, angivere, fangevoktere, hjelpere.

For nærmere 65 år siden, 6. oktober 1942, innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løpet av tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Ti trondheimsborgere ble skutt som soning for motstandsaktiviteter. Vel to og et halvt år etter krigen ble 46 graver og 205 lik funnet i Falstadskogen. I alt 43 av de døde var norske. De fleste var fra det tidligere Sovjetunionen og Jugoslavia.

Utslitte krigsfanger, ydmyket, nedverdiget, presset.

Etter Grini var Falstad den nest største av leirene som tyskerne opprettet i Norge. Om lag 4 500 mennesker fra 13 land oppholdt seg i en periode i denne harde fangeleiren. For mange ble Falstad et midlertidig oppholdssted på en systematisk – ja, et industrielt etablert skinnespor – videre til utryddelsesleire i Tyskland og Polen. Mot mer lidelse og død.

Falstad er nå et minnested i et videre europeisk landskap av slike leire og monumenter. I dag er det for alle som kommer hit gripende å være på Falstad. Bygningene er pusset opp med sikker, estetisk sans. Omgivelsene er vakre – Trondheimsfjorden og skogene innenfor. Det er nesten uvirkelig å forestille seg at i disse bygningene skrek mennesker ut sin smerte og sin fortvilelse. Bak vinduene og murene utviste mennesker den groveste ondskap overfor andre medmennesker. Rundt treet i luftegården ble fanger tvunget til å krype på alle fire, for å plukke opp med munnen ett og ett av bladene som falt til jorden. Før de selv falt til jorden.

Mange sterke skjebner er knyttet til Falstad. Også de som ble plassert her da bygningene var anstalt for ”vanartede guttebarn” som det het. Da jeg besøkte Falstad midtveis i oppussingsarbeidene kunne jeg fortsatt se spede guttetegninger på veggen på rommene. Også disse talte. De ga også ansikter til dette stedet.

Bygninger, monumenter og symboler skapes gjennom valg og handlinger. Det står også i vår makt å endre eller utvide symbolenes betydning og innhold – endre til å bli minnesmerker, minnesteder. Steder for erfaring, fortelling, formidling og læring. Ansikt til ansikt, til oss i dag.

En slik endringsprosess har skjedd med Falstad – i dag fremstår stedet som er et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter. Mange års arbeid er brakt til en ny startstrek.

For mange nordmenn er også bygningen der jeg har mitt daglige virke ladet med symboler om en mørk fortid. På Victoria terrasse i Oslo mishandlet Gestapo fanger på bestialsk vis. I dag, to etasjer opp fra torturkjelleren, er Utenriksdepartementets kontorer for arbeidet med menneskerettigheter, fred, forsoning og humanitært arbeid. Bygget har fått en ny sjel.

Også Falstad er besjelet på nytt, av et demokratis beslutning om å ikke glemme mørke kapitler og om å investere i kunnskap som kan beskytte oss i framtiden. Fortsatt bærer både Falstadskogen og fjorden utenfor på sine tunge hemmeligheter. Vi vet ikke det eksakte tallet på alle som ble drept der i skogen. Heller ikke i døden ble fangene behandlet med verdighet og gitt en merket grav.

Andre steder på kloden skal folk leve med å håndtere grusomhetene her og nå, ansikt til ansikt. De må mestre sin samtid.

Det er en myte, dessverre, når vi sier at ’det må ikke skje igjen’. Vår egen tid har mange stedsnavn med mørk klangbunn: Darfur, Kongo, Bosnia, Rwanda, Irak og flere andre steder som for oss er ukjente navn.

Fra Falstad – og til alle disse kantene av verden, dagens stedsnavn ga det sammme igjen; som fange er man hjelpeløs i andres hender. Alle konflikters fangehistorier handler om hjelpeløse mennesker, om hvordan de ved makten behandler fangene, de aller mest sårbare.

Det er lov å ta fanger. Det er en plikt å straffeforfølge de som er mistenkt for kriminelle handlinger, mistenkt for terror, i krig som i fred.

Men dette må stå som en pilar i vår sivilisasjon: Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven. Kravet på human behandling kan ikke oppheves. Heller ikke forbudet mot tortur.

Alle har krav på human behandling. Ingen skal umenneskeliggjøres.

Alle som satt på Falstad og alle som i dag sitter fanget på Guantanamo på Cuba, i fengsler i Irak eller andre steder, alle de stedene som bærer ukjente navn – men fylt opp av ansikter som kan gjenkjennes av noen: De har krav på human behandling, på å bli beskyttet mot overgrep, tortur, mot nedverdigende og umenneskelige handlinger og straff.

Grusomhet og råskap følger ikke nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn eller alder. De såkalte serberleirene i Nord-Norge minner oss om dette. Fangevokterne var norske. Mennesker ble ydmyket og torturert. Dødstallene var blant de høyeste for fangeleire i Norge. Og nordmenn var ivrige og dyktige til å oppspore og sende ut norske jøder under krigen. Henry Rinnan og hans medhjelpere i ”Sonderabteilung Lola” sørget for at flere hundre nordmenn havnet i fangeskap – på Falstad og i andre leire.

Men samtidig hjalp andre nordmenn, med risiko for eget liv, krigsfanger over hele Norge. På Falstad smuglet lokalbefolkningen inn mat til fangene, uavhengig av fangenes nasjonalitet, deres etniske eller religiøse bakgrunn.

Og la oss huske på dette: Det er menneskeskapte lidelser vi nå snakker om. Holocaust var ingen naturkatastrofe. Heller ikke Falstad. Slike fangeleire som dette ble bygget, konstruert og systemer vedlikeholdt.

Men det som er menneskeskapt, det kan også endres av mennesker. Vi må aldri akseptere å være øyenvitner til manglende respekt for menneskeverdet.

I Rwanda ble tutsier og motstandere av den etniske rensningen kalt ”kakerlakker”. De var ikke å anse som mennesker. Dermed hadde de heller ikke krav på å bli behandlet som annet enn insekter. På Falstad ble jødiske fanger tvunget opp i trærne for å oppføre seg som aper. Deres menneskelighet ble fjernet, for mer effektivt å kunne krenke deres verdighet.

I dag har økt internasjonal terrorisme gjort vår globaliserte, sammenvevde verden mer utrygg. Men kampen mot terror kan også komme til å forrykke oppfatningen av hva som er lov og hva som er mulig. Noen mener at denne kampen er så unik, at den faller ”utenfor” både nasjonalt og internasjonalt regelverk, at de som tas eller mistenkes for å delta i terror, ikke har noen rettigheter.

Når jeg hører om fangebehandling hvor Genève-konvensjonens rettigheter såkalt ”ikke gjelder”, så tenker jeg på Falstads ansikter; på menneskene som satt her og ventet på transporten til retterstedet ute i skogen. De var uten rettigheter, uten beskyttelse av noe slag.

Vi er helt på gal vei dersom vi aksepterer utenomrettslige henrettelser, dersom mennesker nektes grunnleggende rettigheter når de fengsles eller straffeforfølges.

De internasjonale og nasjonale standarder og garantier for rettssikkerhet har over lang tid blitt utviklet nettopp for å beskytte mot vilkårlig behandling og for å verne om menneskets liv, helse og verdighet, uavhengig av hvor avskyelige handlinger en person måtte være mistenkt for.

Derfor arbeider regjeringen også for at de som står bak ugjerninger skal stilles til ansvar. Flere av dem som sto bak forbrytelsene i Srebrenica og Rwanda er blitt tiltalt. Mange sitter nå i fengsel og soner sine dommer. Dette har Norge, sammen med mange andre land, bidratt til.

I dag har vi noen svært viktige instrumenter: De universelle menneskerettighetene og den internasjonale humanitærretten, Genève-konvensjonene. Disse utgjør en felles, grunnleggende beskyttelse av enkeltmenneskers integritet og verdighet. De står der som skjold, mellom sivilisasjon og barbari.

Å komme til Falstad gjør alltid et dypt inntrykk på meg. Det trekkes noen linjer i mitt eget liv. Og det er vel det som er budskapet fra Falstad; det går noen linjer i menneskers liv, i menneskenes historie. Vi ser for oss ansiktene, de overlevende, tidsvitnene, som har fortalt og forklart, om lidelsene de selv opplevde, og om de forhold i samfunnet som førte til at dette kunne skje.

Som både minnested og som senter for menneskerettigheter vever Falstad fortid og fremtid sammen. Gjennom undervisning, dokumentasjon og forskning om krigens fangehistorie, humanitærretten og menneskerettighetene, vil senteret her bidra til et kritisk, klartenkt blikk fremover, bidra til å bygge en fremtid der fellesskap, menneskeverd og medmenneskelighet styrkes som våre grunnleggende verdier, i Norge – og i den store vide verden.

Falstad er derfor et sted å minnes, et sted å lære, et sted å kunne gå videre i fra. Klokere, mer engasjert, bedre rustet. For det eneste vi med mening kan si etter å oppleve utstillinger som ”Ansikt til ansikt” på Falstad er dette: Vi skal ikke glemme. Andre skal få vite.