Vi kan forebygge kriser

Årets fredspris til Al Gore og FNs klimapanel bekrefter en ubehagelig sannhet: klimaendringene fører til flere og mer dramatiske naturkatastrofer. Og som i så mange sammenhenger er de som rammes hardest de som allerede er svakest stilt.

I løpet av 2007 vil det for første gang i menneskehetens historie bo flere folk i byer, enn på landsbygda. Dette fører til at også de humanitære katastrofene endrer seg. Krisene blir mer komplekse, uavhengig av om det er naturen eller menneskene som skaper dem. Mennesker i utviklingsland er mest sårbare. Og katastrofene gjentar seg i stadig sterkere omfang i land som mangler kapasitet og evne til å beskytte sin egen sivilbefolkning.

Vi har nødvendig kunnskap til å slå fast at vi ikke ensidig kan fokusere på å hjelpe folk etter at en humanitær katastrofe har rammet. Det skal selvsagt være fortsatt kapasitet til å hjelpe, og Norge har erfaring til å gi effektive bidrag, blant annet gjennom mange av våre frivillige nødhjelpsorganisasjoner. Men det internasjonale samfunn må bli dyktigere til å forebygge. Endrede betingelser gjør at vi må tenke nytt – både hjemme og ute: Klima, menneskelig migrasjon og humanitære katastrofer utfordrer både utenriks- og utviklingspolitikken til å formulere ny politikk på flere områder. Dette er den røde tråden i Stortingsmeldingen om forbygging av humanitære katastrofer som Regjeringen la frem fredag 7. desember.

I meldingen tar vi til orde for at vi må bli bedre til å samordne vår egen kortsiktige humanitære innsats med vårt langsiktige utviklingsarbeid. Vi må etablere langsiktig samarbeid med FN og de internasjonale finansinstitusjonene og med myndigheter i landene som rammes av katastrofer. Vi må støtte samarbeid om kunnskaps- og erfaringsutveksling mellom land i sør. Og forebyggingen må skje der vi med stor grad av sikkerhet vet at katastrofene kan ramme.

Regjeringen vil bryte ned de skarpe skillene mellom kort- og langsiktig bistand – mellom humanitær innsats og langsiktig utviklingssamarbeid. Dette skillet bygger på en tenkning hvor ting skjer i faser: forebygging, nødhjelp og overgang til langsiktig utvikling. Men sjelden skjer utviklingen i rettlinjede faser og slik inndeling hjelper oss ikke i en mer strategisk innsats for å forebygge at humanitære katastrofer. Virkemidlene må henge sammen og ikke bli stykket opp mellom tilfeldige politikkavgrensninger i hjemlig departements- eller budsjettstruktur.

En hovedstrategi må være å styrke lokal kapasitet til å mestre utfordringene, redusere sårbarheten der faren for katastrofer er størst, og sørge for at de som står i fare for å bli rammet er de som er best skodd til å håndtere problemene. Lokale krefter må settes i stand til å gjøre den avgjørende innsatsen. De som kjenner lokalsamfunnet best i hverdagen kan ta seg best frem når det er krise. Det er like sant for hjelpekorpsene i norske fjell som lokale krefter langs kysten av Bangladesh.

Samtidig vet vi at kriser som finner sted langt bort angår også oss. Vi ser at komplekse kriser i økende grad rammer land i konflikt, samfunn hvor myndighetene ofte har liten styringsevne og forvaltningskapasitet. Klima- og miljøendringer og økt migrasjon kan føre til ytterligere svekking av sårbare stater og gi grobunn for nye konflikter.

Humanitære katastrofer og migrasjon kan også true vår sikkerhet. Vi er glade for at FNs sikkerhetsråd har satt dette temaet på dagsorden.

De som hardest av denne typen kriser er de som allerede er svakest stilt. Rundt 850 millioner mennesker lider allerede i dag av underernæring. En temperaturøkning på bare 1-2 grader vil føre til økt tørke, forørkning og mer ekstremvær. Små klimaendringer kan gi en dramatisk økning i antallet underernærte. Kronisk matmangel og sult representerer et stort problem. Det kan bare løses gjennom koordinerte, forebyggende tiltak – ikke gjennom kriseløsninger og kortsiktig matvarehjelp. Hvordan får vi til en bedre samordning mellom de ulike virkemidlene slik at vi skaper varig matvaresikkerhet?

Igjen er svaret forebygging. Tapstallene i Bangladesh etter orkanen Sidr i november i år var vesentlig lavere enn tidligere år på grunn av god varsling og organisering. I oktober evakuerte Kina rundt 1,4 millioner mennesker i de sørøstlige delene av landet i forbindelse med tyfonen Krosa, som forårsaket oversvømmelser og store materielle ødeleggelser. Det ble ikke rapportert om omkomne. Tsunamivarslene i Sør-Asia i september viste at varslingssystemene fungerer, og at lokalbefolkningen i kystområdene vet hvordan den skal opptre i forbindelse med undersjøiske jordskjelv. Vi ser resultatene av langsiktig innsats for fred og forsoning og av fjerning av inhumane våpen som landminer og klaseammunisjon.

Vi har i dag erfaring, ressurser og teknologi som kan gjøre en forskjell. Vi kan langt på vei forutsi hvor naturkatastrofene vil inntreffe ved hjelp av stadig bedre risiko- og sårbarhetsanalyser. Vi sitter på betydelig informasjon om den politiske utviklingen i sårbare stater. Norge vil være en pådriver for at denne kunnskapen i langt sterkere grad tas i bruk innen FN-familien og de landene vi samarbeider med.

Forebygging, beredskap og gjenoppbygging er i første rekke nasjonale myndigheters ansvar, men internasjonale organisasjoner og giverland som Norge kan spille en viktig rolle, både faglig og finansielt. Den jobben er Regjeringen nå godt i gang med. Stortingsmeldingen vil bli fulgt opp med flere initiativ til samordning med norske kunnskapsmiljøer og organisasjoner og gjennom norske internasjonale initiativ innen FN og blant de land som kan spille en særlig rolle i å styrke evnen til forebygging.