Fredshåp i Midtøsten?

Etter Annapolis. Pessimisten får som oftest rett når et nytt fredsinitiativ
lanseres i Midtøsten. Vil det gjenta seg etter konferansen i Annapolis?

Alle spørsmål skal opp. Med USAs president og utenriksminister som vertskap og omkranset av ministre fra rundt 50 land, forpliktet palestinernes president og Israels statsminister seg til å starte forhandlinger om alle utestående spørsmål. Intet mindre. De er enige om å gjøre alt de kan for å slutte fred innen utgangen av 2008.

Dermed er det enighet om de første åpne forhandlingene mellom partene siden 2001. De utestående temaene er de samme - sluttstatusspørsmålene - og det som må til for å opprette en egen palestinsk stat. Bildet er ikke mye forskjellig fra den gang president Clinton måtte konstatere at enighet ikke var mulig helt på tampen av hans presidentperiode.

USA med for fullt
Etter flere år med stillstand engasjerer nå amerikanerne seg igjen for fullt i fredsprosessen. President Bush sa klart fra at USA vil bruke "sin makt" for å bidra. Hovedaktøren er utenriksminister Rice som arbeidet hardt for å få til Annapolis og som vil vie mye av sin tid til å følge og drive på i forhandlingene.

Virkeligheten er slik: USAs engasjement er avgjørende. I slutterklæringen nevnes ikke den såkalte Kvartetten (USA, EU, Russland og FN). USA er pådriveren og dommeren, det er USA som ifølge slutterklæringen skal "overvåke og dømme" partenes vilje til å følge opp Veikartet for fred.

Stor betydning
Araberstatene var til stede i Annapolis. Det har stor betydning. Den arabiske fredsplanen fra 2002 danner et bakteppe i den videre prosessen. Syrias og Libanons deltagelse understreker også behovet for løsning av de to andre utestående konfliktene - mellom Israel og Syria, og mellom Israel og Libanon.

Men Annapolis handlet i første rekke om Israel og Palestina. I tillegg til at de utestående spørsmålene er krevende, så er de palestinske omgivelsene ikke enklere.

Et splittet folk
For det første: Det palestinske folket er splittet. Det er i president Abbas' lodd å selge det som må ende som et kompromiss til et splittet folk. Hamas står utenfor prosessen og erkjenner ikke ansvar. Det var her samlingsregjeringen fra mars kunne gitt et annet utgangspunkt om den hadde overlevd indre motsetninger og ytre press, fordi den bandt de palestinske grupperingene til samme mast.

Nå er det ikke slik, og det må Hamas bære et tungt ansvar for. En gang må modige ledere igjen se etter sporene til forsoning på palestinsk side, og tunge aktører i det internasjonale samfunn må da vise seg i stand til å handle med palestinerne.

På stram line
For det andre: Israelske ledere går på stram line, også her skal krevende kompromisser forankres og selges: Bosettinger må avvikles, okkupert land må gis tilbake, palestinerne må få tilgang til sin del av Jerusalem. Og hvor skal palestinske flyktninger returnere? Dette reiser grunnleggende spørsmål om palestinernes rett mot staten Israels og israelske lederes oppfatning av israelsk identitet.

For det tredje: Iran var fraværende, men likevel sterkt til stede i Annapolis. Uroen over landets politikk, handlinger og økte innflytelse i Midtøsten skaper tegn til interessefellesskap mellom Israel og de arabiske statene. Men hvor mye vil det hjelpe for fremdrift mellom palestinere og israelere?

Økonomisk uføre
For det fjerde: Alle vet at fortsatt konflikt trekker palestinerne enda lenger ut i et økonomisk og sosialt uføre. Samtidig ser alle hvordan dette uføret i sin tur forsterker konflikten. Den palestinske selvstyremyndigheten står i fare for å gå til grunne. Det rammer palestinerne, men også utsikten til fred. Det er talende at USA nå forbereder bistand, også direkte budsjettstøtte.

Norge leder giverlandsgruppen. Med Frankrike som vert vil Norge, Kvartettens representant Tony Blair og Europakommisjonen lede en stort anlagt giverkonferanse i Paris 17. desember. Jeg er ikke i tvil om at om freden kommer, vil palestinerne raskt skape sine egne verdier og ikke trenge bistand. Men vi er ikke der ennå.

Stengingsregimet
Hovedmålet med konferansen i Paris er å mobilisere støtte til det palestinske budsjettet, i tillegg til prosjekter og initiativer innenfor privat sektor. Samtidig er det avgjørende for den palestinske økonomien at det israelske stengingsregimet oppheves. Uten tilgang til, og fri bevegelse innenfor, det palestinske området vil det ikke bli økonomisk vekst.

Til sist: USA får en nøkkelrolle. USAs store utfordring er å bruke denne rollen til å balansere mellom parter der makten er ujevnt fordelt. Press og oppmuntring må anvendes for å støtte opp om smertefulle kompromisser på begge sider. Dette er krevende, også for USA.

Palestinerne føler nok størst uro. De vet hvor sterke båndene er mellom Israel og det politiske USA. Men de hørte også en amerikansk utenriksminister som avsluttet møtet i Annapolis med å minne om sin egen oppvekst - om hvordan det å være svart og minoritet i en amerikansk sørstat der utestengning og maktbruk var en del av dagliglivet - hadde formet henne.

Levekår må bedres
Norge hadde en tilretteleggerrolle under Oslo-prosessen tidlig på 90-tallet. Nå har partene en åpen, direkte dialog, og det er lenge siden de hadde behov for hemmelige kanaler. I tiden etter Oslo-avtalen har en viktig norsk rolle vært formannskapet i giverlandsgruppen for palestinerne.

Vi har lykkes med å revitalisere arbeidet i denne gruppen. Det er også positivt at så mange ser at vi ikke vil lykkes med fred uten at palestinernes levekår og institusjonelle kraft bedres - inkludert i Gaza. Dette har alltid stått og står fortsatt sentralt i Norges tilnærming.

Krevende prosess
Annapolis var starten på et nytt forsøk på å skape fred. Det blir krevende. Partene har et hovedansvar. Men vi andre som var til stede må også bidra. Norge vil videreføre sitt engasjement for en rettferdig fredsløsning, i kontakt med partene, i dialog med USA og gjennom vårt brede kontaktnett hos alle parter i Midtøsten.

Vi er en stabil støttespiller for en løsning som gir palestinerne sin egen stat - og israelerne og palestinerne den fred og sikkerhet de fortjener.