Omdømme er mer enn kultur
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Utenriksdepartementet
Artikkel i Morgensbladet, 2. november 2007
Tale/innlegg | Dato: 02.11.2007
Er jeg fornøyd med de «betydningsdannelser» Gynt i Giza skapte? Jeg vet ærlig talt ikke, skriver utenriksministeren i Morgenbladet.
I Morgenbladet 26. oktober spør professor Tore Rem om jeg vet hva jeg gjør når jeg «bruker Ibsen i nasjonens tjeneste». Spørsmålet kretser rundt den store Peer Gynt-oppsetningen i Giza høsten 2006. Rem mener jeg som ønsker debatt om utenrikspolitikken «formodentlig har behov for å svare».
Det gjør jeg gjerne, og la meg dele svaret i to. For det første, bør vi bruke Ibsen i nasjonens tjeneste? Et interessant spørsmål. I mine innlegg ved åpningen av Ibsen-året la jeg vekt på at vi nettopp skulle være varsomme med å bruke Ibsen som norsk markedsføring. Ibsen har etterlatt seg mange nok tekster, både i vers og i brevs form, som skulle råde til varsomhet her.
Vår inspirasjon gjennom Ibsen-året var å stimulere til å gjøre Ibsen tilgjengelig, og å løfte frem den allerede overveldende tilgjengeligheten verden over. Bygger dette opp om Norges omdømme? Jeg vet ærlig talt ikke. Det slående med Ibsen er Ibsen, ikke at han var fra Norge.
Men det forhindrer ikke at landet han kom fra har både interesse og et slags
ansvar for å markere ham, gjøre ham tilgjengelig og stimulere til møter med og om Ibsen. Markering av Ibsen-året i 2006 ble planlagt, vedtatt og bevilget av Bondevik-regjeringen og fulgt opp av vår. Det samme gjaldt Peer Gynt i Giza.
De over 8000 Ibsen-markeringene som fant sted i hele verden i fjor skjedde i det alt vesentlige uten finansiell norsk støtte, men som et resultat av engasjement og nettverksbygging ved norske utenriksstasjoner.
Vårt ønske var at vi kunne sikre at Ibsen ikke bare ble 2006, men også 2007, 2008 og så videre. Det utvilsomt positive ved slikt arbeid over tid er at vi styrker nettverket og kontaktpunktene i alle de landene der Ibsen settes opp. Vi kommer i kontakt med nye miljøer, fra Beijing til Maputo, fra New Delhi til Murmansk.
Det tror jeg samlet sett er i nasjonens tjeneste. Men det betyr ikke at all vår støtte til kultur handler om planlagt nasjonal omdømmebygging, som Rem antyder. Til det er omdømme et for omfattende begrep. Vi har økt satsingen på kultur i utlandet med 40 prosent. Det er fordi vi mener norske kulturmiljøer fortjener støtte til sine internasjonale satsinger, fordi det skaper nye kontaktpunkter mellom norske og internasjonale kulturmiljøer og fordi vi mener dette samlet sett har verdi i vår globaliserte verden. Nå ser vi denne satsingen som en del av Kulturløftet, målet om at satsingen på kultur når opp én prosent av BNP i 2014.
Så til Giza. Jeg er faktisk enig med Rem i at den satsingen burde ha skapt mer debatt. For den var kraftfull, utfordrende og kostbar, selv om Rem nok tar feil når han antyder «ukjente summer» brukt av UD. Jeg kan for egen del ikke huske ett eksempel på at vi i UD noen gang har vært kritiske mot kritikerne.
De som sto for denne satsingen, ikke minst regissøren selv, Bentein Baardson, stakk hodet ut, tenkte stort og gjorde noe som egentlig er unorsk. Så kan Rem ironisere over «alle nordmennene på tur» til Egypt. Ta gjerne en debatt om det også, for den norske oppslutningen, og gjennomgående begeistringen, ble en del av Peer Gynt i Giza. Rem mener at alt dette forteller noe «om Norge i dag». Men er ikke det i seg selv en viktig side av kulturens vesen?
Rem spør om jeg er fornøyd med «de betydningsdannelser Gynt i Giza skapte». La meg svare ærlig: Jeg vet ærlig talt ikke. Er vi opptatt av å måle effekten av omdømmearbeid over tid? Der er svaret ja, og vi bruker flere redskaper, internasjonale og norske, for å danne oss et bilde av dette. Men det handler om mer enn kultur, og omfatter i tillegg etterlatt inntrykk av blant annet politikk, reiseliv og handel. Jeg stiller meg derimot tvilende til muligheten av å måle effekt av ett kulturarrangement, selv om det var aldri så stort der ute ved pyramidene.
Til sist spør Rem om jeg ser farer ved det han kaller «overdreven instrumentalisering av kunst og kultur i omdømmebyggingen». Igjen er svaret ja. I fordeling av midlene til kultursatsing i utlandet spiller kulturens egne organisasjoner en sentral rolle. Min erfaring er at de ikke lar seg instrumentalisere, om det hadde vært vår hensikt. Men det er det altså ikke.