Langt borte finnes egentlig ikke lenger

Et utvalg stikkord, momenter og emner. Sjekkes mot fremføring

• Takk til Stig Utnem for invitasjonen – en takk for ”å gjøre døren høy og porten vid” for meg i kveld. Og takk til Ris menighet for å ta torsdag kveld til dette.
• Og takk for at dere går nye veier – for at Kirken også har rom for de gode samtalene og samfunnsrefleksjonene. Dere forvalter ”visdommens og kunnskapens skatter”, som Paulus skriver til en annen menighet, brevet til Kolosserne (Kol. 2.3).
• Det ligger kanskje et ”avansement” i dette – å tale i kirken man ble døpt og konfirmert i.

Hvert år er fullt av historie. Noen ganger tror vi at ”akkurat nå” er det spesielt, fordi vi får hele verden på et brett, men:

• Ris kirke ble innviet 12. juni 1932, av biskop Lunde, nesten nøyaktig 75 år siden.
• Hva skjedde, hva var bakteppet da i 1932, bortsett fra at min mor var ett år og min far syv?
• Det var trolig det aller vanskeligste året under depresjonen, over 30 prosent arbeidsledighet i USA, høye tall også i Norge, mye uro, også politisk. Det var i alt 7 statsministre i Norge fra 1928 til 1935. Quisling var forsvarsminister. Japan inntok Shanghai. Frankrikes president Doumer myrdet. Aldous Huxley gir ut ”Brave New World” og i Norge gir Johan Scharffenberg ut ”Hovedpunktene i arvelæren”. Dette gir et tidsbilde av 1930-tallet.
• Men også: Radiumhospitalet åpnes i 1932, NRK blir en statsbedrift, Tjøme får fastforbindelse, og FFK slår for øvrig Ørn-Horten 6-1 i cupfinalen.

Temaet ”Langt borte finnes egentlig ikke lenger”: Et begrep som dekker det vi ofte streifer innom i opplevelser; nyheter fra alle verdens hjørner, terror, klima, migrasjon, helse, kriminalitet, teknologi, kultur, fattigdom.

• Vi kan ikke lenger si at det ikke angår oss, fordi det skjer ”langt borte”.
• ”Alt er her”. Dette ser jeg har overtoner til et religiøst budskap jeg overlater til sognepresten å forkynne – men globalisering handler ikke bare om globale sammenhenger innen økonomi, finans og teknologi – men hvorfor ikke også globale og universelle verdier som menneskerettigheter, menneskeverd og som vi ser – religion og kultur.

Første tanke: Betyr globalisering mer nærhet eller mer samtidighet?

• Karikatursaken – bokstavelig talt spredning av emosjoner ved hjelp av et tastetrykk. Men det er ikke nytt at ideer spres raskt – hva som er raskt er jo et relativt spørsmål. [Assosiasjon: I Oslo for 100 år siden var det postombæring opptil 5-6 ganger om dagen. En invitasjon til middagsselskap skrevet om formiddagen, kom gjesten i hende tidlig på ettermiddagen].
• Husker en scene fra Ingmar Bergmans ”Den gode viljan”. Klok gammel prest – til en ung mann – hvorfor det er verdt å tro: Mange grunner, men én grunn var hvor fort og vidt budskapet om Jesu død og oppstandelse spredte seg rundt Middelhavet. Lenge før transport- og kommunikasjonsteknologien kom. Ja, det måtte derfor være en tro i dette budskapet, noe radikalt nytt.
• Samtidighet er ikke det samme som nærhet. Tvert i mot kan samtidighet (og for ikke å snakke om informasjonsmengden) føre til økt avstand, større grad av fjernhet.
• Samtidighet kan skape en følelse av distanse, av avmakt, av at vi ikke klarer å gjøre noe overfor alt det som overvelder oss.
• Hurtighet er noe helt annet enn nærhet. Hva betyr det at 1 million deltar i nettsamfunn? Nærhet?

Reflekterer rundt fire inntrykk fra tiden som utenriksminister:

1. I en globalisert verden blir det lokale bare mer viktig.
2. Tenke nytt om utenrikspolitikk: Betydningen av å definere et større norsk ”vi”.
3. Afghanistan og Midtøsten – rasjonale bak en politikk som prioriterer engasjement. [Utviklingen i Gaza som vi alle følger i nyhetene om dagen].
4. Tenke nytt om utenrikspolitikk: En norsk linje for å styrke den nye sikkerhetspolitikken.

(1) Først: I en globalisert verden blir det lokale bare mer viktig.

• Som utenriksminister reist like mye i Norge som til utlandet. Ser et bredt engasjement blant folk, overfor det som skjer i verden, og hvordan Norge møtes og utfordres. Som her i Ris.
• Men aldri har vel det lokale vært viktigere – for tilhørighet, trygghet, beredskap etc.
• Røde Kors – helikopterulykken ved Gålåvatn – lokal kunnskap – tsunamien.
• Sosial kapital, gjensidig tillit: Møte med en amerikaner som fikk presentert den nordiske modellen – han nektet å tro at den kunne fungere.
• Der det er tillit, er det sosial kapital. Folk stoler mer på hverandre, samarbeider lettere, blir mindre syke, lykkes bedre med det meste.
• Undervurdert: Den forventningen som ligger hos oss om andres atferd: regner vi med å bli lurt, snurt, ført bak lyset? Det påvirker våre handlinger.
• Økonomene kan ikke forklare den siste fjerdedel av nasjonenes velstand: sosial kapital – menneskelig kapital om lag halvparten, fysisk kapital om lag en fjerdedel.
• Viktig for utenrikspolitikken: Å forstå det lokale – og i utviklingspolitikken.

(2) Betydningen av å definere et større norsk ”vi”.

• [Fra Bibelen: ”. . . glem ikke å dele med de andre”, Paulus’ brev til Hebreerne (kap. 13, vers 16). Dele. Inkludere].
• Ny dimensjon: Hvordan nye grupper nordmenn melder seg på i debatten.
• Noen inntrykk fra møte med moskeen i Åkebergveien, synagogen i Bergstien, religiøse og politiske ledere i Afghanistan, Egypt, Israel, Pakistan og andre land, og her i Oslo. Mellomkirkelig Råds arbeid – med pådrivere som bl.a. Utnem, Bakkevig, Oddbjørn Leirvik m.fl. aktive der. [Og jfr ”karikatursaken”. Tegninger og karikaturer vises på Oscarsborg nå].
•  Karikaturstriden utfordret nettopp dette, vår evne til å se at det var ”et større vi”.
•  Ytringsfrihet – noe jeg bare er for. Men ikke absolutt, for må vurderes mot andre fundamentale menneskerettigheter.
• Vi i Norge vant til å se religion karikert til det ytterste. Ny opplevelse.
• I utenrikspolitikken merkes: Norge er annerledes satt sammen enn for 20-30 år siden. Her er nok Ris og Slemdal kanskje unntak og områder hvor dette merkes minst.
• ”Når det er flom i Somalia, når bølgene helt til Holmlia”. Burmesisk opposisjonell radiostasjon sender fra Oslo. Gateskilt i Kirkenes på russisk. Nesten 1/5 av befolkningen i Drammen innvandrerbakgrunn.
• Dette har en innvirkning på innenrikspolitikken. Men hva med utenrikspolitikken?
• Mange berøringspunkter: Internasjonalisering av norske interesser, næringsliv, forskning, utdanning, til nye land, nye kulturer. Det er 22 000 som studerer i utlandet, 13-15 000 i EU-land. Freds- og forsoningsarbeidet. Helseutfordringer krever internasjonalt samarbeid. Likestilling er en global sak. Internasjonalt etterspurt kompetanse om for eksempel Sudan i forskningsmiljøer i Norge.
• Og kampen mot fattigdom.
• Alt dette er et spørsmål om utenrikspolitisk fokus - utover det som følger av interesser knyttet til geografi og ressurser – som gjenspeilet i nordområdepolitikken, NATO-medlemskapet og bånd til Norden og EU.
• Og – som jeg allerede har nevnt: Endret sammensetning av Norges befolkning. Hvem er det norske ”vi”? En innsnevret forståelse av vi svekker betydningen av det norske. Hindrer det norske fra den naturlige endring som skjer for at begrepet norsk skal høre til Norge.
• Også utenrikspolitikken må være inkluderende, representativ og oppdatert. Også en ressurs i arbeidet med å sikre norske interesser i områder der vi fra før har svake bånd.
• Det norske vi i utenrikspolitikken bør innbefatte alle som bor her. Hvordan ellers fungere som demokrati? Alle grupper fremme synspunkter, møte motstand, møte respekt, vinne gehør.
• Vi trenger felles arenaer. For å skape noe sammen – og for å ivareta rettigheter og plikter sammen.
• Det krever at nye grupper inkluderes – det kreves av deres atferd – men det kreves også av oss – her i Ris – hvordan bidrar vi til et større vi?
• I Norge i dag: 2-3 % muslimer, og en mindre andel jøder, buddhister, bahá'íer og andre trosretninger og livssyn.
• Så er det dette: I vårt fellesskap – en historisk kulturarv: Verdier, normer og regler av universell karakter:
• Menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, ytringsfrihet, trosfrihet, likestilling. Bjelker i vårt samfunn – rettigheter og friheter. Ikke relative.
• Urovekkende: Skudd mot synagogen sist høst. Unge norske muslimer kjenner seg mistenkeliggjort, føler seg fremmede, vanskelig å få jobb fordi navnet klinger rart, de holdes ansvarlig for alt hva enhver muslim verden over måtte foreta seg.
• Å bare ”vedta” et stort vi? Noen spor vi kan følge: Ett er å avvise tendensen til forenkling. Mennesker er ikke endimensjonale. Ofte fokuser man på de synlige forskjellene og ikke på likhetene.
• Vår lojalitet går i mange retninger, vår tilhørighet er kompleks. En type identitet utelukker ikke en annen. ”Hvorfor må alt være enten – eller?” sa Kadra Yusuf til magasinet ”Where2Go”.
• • Filosof og professor i islamologi Tariq Ramadan, ”The Evolution of Fear”, fryktens utvikling, om denne endimensjonaliseringen, om fiendebildene.
• [En assosiasjon: ”. . . vold følger på vold”, fra Jeremia i Det gamle testamentet, kapittel 9, vers 6].
• Kampen mot terror: Menneskerettighetene svekkes, fordi den kampen overordnes universelle normer. Humanitærretten skyves til side. Noen påberoper seg rett til å stå over og utenfor loven.

(3) Afghanistan og Midtøsten: En politikk for engasjement.

• Freden må bygges, folk må se fremgang, det må skje utvikling og involvering.
• Lester B. Pearson: “The grim fact is that we prepare for war like precocious giants and for peace like retarded pygmies”.
• I et land uten håp er det ekstremistene som bestemmer.
• Trekk i Afghanistan: Fra militære til sivile. Finne balansen.
• Trekk i Midtøsten, Israel-Palestina: Støtte de moderate, få til engasjement, belønne overgangen fra ekstremisme til politikk.

(4) Tenke nytt om utenrikspolitikk; en norsk linje for å styrke den nye sikkerhetspolitikken.

• Nordområdene. ”Hard sikkerhet” – NATO – ”myk sikkerhet” – alt det øvrige.
• Utvikle med dem som står oss nær – særlig potensial med Sverige og Finland.
• Knytte nye bånd på tvers av ”bokser” og grupper: Indonesia, Sør-Afrika, Brasil.
• Om helse og utenrikspolitikk.
• Om kampen mot fattigdom. Tusenårsmålene – vaksiner – MDG 4 og 5.
• [”Gud har kalt oss til fred”, Paulus første brev menigheten i Korint, kap 7, vers 15].

Avslutning

• Også i utenrikspolitikken må vi bruke mangfoldet ”i det norske vi” som en ressurs til å forstå en verden i endring, snarere enn en kilde til frykt for det som er annerledes. Vi deler fremtiden.
• [”. . . hva har rettferd med urett å gjøre?” Paulus annet brev til menigheten i Korint, kap 6, vers 14].
• Det mest grunnleggende: Å stille opp for andre. ”Tutti fratelli” – Henry Dunant – hjelpe mennesker i nød, på slagmarken, på gata i Oslo, blant ensomme i byens eldre befolkning, de fattige barna – dvs. fattige voksne, skillene mellom fattige og rik som øker betydelig, de nyankomne til menigheten, til bydelen.
• Frivilligheten som ressurs. En drivkraft. En tro.