Lansering av Norads resultatrapport

Dette er for meg en gledens dag. Et smekkfullt auditorium, jeg har aldri sett det så fullt, med mennesker som ønsker å diskutere bistand. Da jeg ble utviklingsminister hadde jeg som ambisjon å løfte fram utviklingspolitikk som et helt alminnelig tema for diskusjon i det norske samfunnet, på samme måte som utdanning eller samferdsel. Og ikke en diskusjon bare for de interne, allerede frelste.

La oss møte kritikk, fra Frp eller andre, med et absolutt åpnet sinn. Ikke avvise dem som bistandskritikere som ikke vet hva de snakker om. Jeg føler at vi har lykkes med dette. Nå er det snart ikke en dag der det ikke er en kronikk i en eller annen avis. Nivået varierer, kvaliteten på argumentene likeså, men vi har nå fått akkurat den debatten vi trenger.

Det er utrolig bra at Norad har tatt utfordringen så resolutt og vært så åpne med hensyn til å vurdere egne resultater som det som nå legges fram i denne rapporten. Det å gå i selvforsvar er en naturlig reaksjon. Derfor er ingen ting bedre enn når institusjoner er åpne med hensyn til egne resultater. Er det ikke bra nok, må det bli bedre. Men da må vi først få fakta på bordet. Det er den eneste veien framover.

La oss også huske at om det framstår vanskelig å bygge veier i Norge eller å få til et godt helsestell, så er det selvsagt mye vanskeligere å få til det vi holder på med, vi som sitter her. Det er en utrolig mye større utfordring å få til resultater i Sudan og Liberia enn i Sverige og Sveits. Det er utgangspunktet. Men det fritar oss ikke for plikten til å vurdere om det vi gjør er bra nok.

Det som kommer klart fram i rapporten er at de store og tunge innsatsene – som selvsagt hele tiden må forbedres – de virker. Det bidrar til at flere barn får undervisning. Det bidrar til at flere barn får et helsetilbud. La oss ikke glemme at de store og tunge innsatsene går til nettopp dette, selv om det ikke er de feltene som får størst oppmerksomhet i media.

Men den store globale utviklingsdebatten ligger ikke nødvendigvis der. Dagfinn Høybråten kritiserte meg i Stortinget i forrige uke for å fortelle for mange anekdoter. Men det er jo anekdoter som illustrerer poeng. La meg derfor ta et par anekdoter.

Da Bob Zoellick ble president i Verdensbanken, var Vietnam det første landet han besøkte. Zoellick har arbeidet for en rekke republikanske administrasjoner opp gjennom årene. Det første landet han besøkte var altså et landet som hans parti har drevet krigføring mot og drept 2-3 millioner av innbyggerne i, nettopp for å forhindre at de som i dag har makten skulle få den. Han ikke bare reiser til Vietnam, han erklærer også at landet er den største utviklingssuksess i moderne tid. Ikke noe land har brakt en så stor andel av befolkningen ut av fattigdom på så kort tid som Vietnam. Det er politikk, investeringer, men også bistand, som har bidratt til denne suksessen.

Anekdote nummer to:

For to uker siden satt jeg på kontoret til Bolivias fremste opposisjonsleder, Jorge  Quiroga. Han er en høyreorientert politiker, som snakker med bred Texas-aksent, og er svært kritisk til det sittende regimet. Hvor starter han? Jo, med Kina. Kanskje det landet i verden som ligger lengst borte fra Bolivia, med tanke på handelssamkvem. Han starter med Kina og snakket bare om det den første halvtimen. Dette fordi varene, investeringene, den strategiske tenkningen, politikken, alt roterer rundt Kina, selv i et så fjerntliggende land som Bolivia.

Dette illustrerer selvsagt at bistand er en liten, men viktig del av utviklingspolitikken, men politikken er mye videre enn bistanden.

Et felt jeg tror vi må ha mye mer forskning og tenkning rundt er sammenhengen mellom bistand og privat næringsvekst. Det vi, antydningsvis, kan si, er at bistand bidrar til en del av forutsetningene rundt økonomisk vekst. En utdannet befolkning har større forutsetning for økonomisk vekst. En befolkning der den unge delen av befolkningen ikke dør av aids, har også bedre forutsetning for økonomisk vekst. Bygging av infrastruktur er selvsagt også viktig for økonomisk vekst. Bistand kan legge en del av rammene for vekst, men bistand kan ikke avgjørende skape den selvforsterkende økonomiske veksten vi har sett i Kina og andre deler av Asia. Vi bør vie mer oppmerksomhet til hvilke forutsetninger som skaper den sterke vekst vi har sett i disse landene.

Dette betyr ikke at bistand ikke er viktig. Det betyr at bistandens rolle hittil har vært å legge til rette forholdene for vekst, ikke skape den.

Det er all mulig grunn til å se på forholdet mellom den beskjedne pengestrømmen som bistanden tross alt er, og de virkelig store pengestrømmene. Rundt halvparten av de afrikanske statene har nå potensial for store råvareinntekter. For å illustrere hva dette tallmessig betyr, kan jeg nevne at statsbudsjettet i Tanzania er på ca  40 mrd kroner - langt mindre enn Oslo kommunes budsjett. Bistanden utgjør 17 mrd kroner. Hvis Tanzania gjorde ett stort oljefunn, ville inntektspotensialet være enormt mye større. Dette er altså det landet som historisk sett kanskje har mottatt mest bistand. Tenk da hvilket potensial som finnes i stripen av land fra Mauritania til Angola, hvor nesten hvert eneste land har funnet olje eller regner med å finne olje. Mange av dem mottar nesten ikke bistand i det hele tatt. Selv et lite oljefunn vil være den klart dominerende inntektskilden.

Dette er bakgrunnen for at jeg med slik entusiasme har gått inn for olje for utvikling programmet. Vi må bruke deler av de relativt små midlene som ligger i bistand til å påvirke forvaltningen av de enorme verdiene som ligger i naturressurser. Det er store utfordringer knyttet til dette, men lykkes vi har dette et enormt potensial.

Videre er det opplagt at bistand må innrettes slik at den bidrar til fred. Ingen land i krig har utviklet seg raskt. Investeringer uteblir og alt som kan bidra til utvikling hemmes. Dette er grunnen til at en så stor del av bistanden seinere år har blitt dreid mot land i krig. Sudan er nå største mottaker av norsk bistand. De palestinske områdene er nest største mottaker og Afghanistan den fjerde største. Dette har skjedd med Stortingets fulle tilslutning, men det er klart at dette er noen av de aller vanskeligste landene å jobbe i.

Grunnen til at vi jobber i Sudan er ikke at det er noen garantert suksess. De kan godt hende at vi om fem år konkluderer med at de midlene vi brukte i Sudan ikke var en vellykket bruk. Samtidig har vi ikke lov til å la denne historiske sjansen til å skape varig fred i Sudan gå fra oss.

Det nye denne regjeringen har gjort er å gå inn i noen land i Afrika som befinner seg i veiskillet mellom katastrofe og håp. I Liberia er inntektene i dag 10 prosent av hva de var før krigen startet. Liberia har fått en president som nyter stor internasjonale anerkjennelse. Hun må få den hjelpen som skal til for å unngå at landet igjen går tilbake til krig. Dette er en å ta en sjanse, men det er en sjanse vi tar med åpne øyne. I Burundi er situasjonen mye den samme. For første gang har de hatt to sammenhengende år med en demokratisk valgt regjering.

Dersom man nå lykkes enten i Burundi eller Liberia – ikke begge steder – så vil det være en formidabel seier å trekke ett av disse landene ut av spiralen med stadig nye kriger, nød og elendighet. Sammenhengen mellom statsbygging og fred på den ene siden og bistand, er et utrolig viktig tema å se nærmere på. Det har vært et hovedanliggende for min analyseenhet å se på, men jeg tror vi trenger nærmest ubegrenset forskning på dette i årene framover.

Jeg skal ikke si mye om klima. FN har sagt at jo mindre vi klarer å løse de internasjonale klimautfordringene, vil vi heller ikke klare å løse fattigdomsutfordringene.

La meg til slutt peke på noe som er sentralt i denne rapporten og som er en av de store, nye utfordringene innen bistanden. Historisk har bistanden blitt drevet av et relativt lite antall - såkalte likesinnede – aktører. Dette er endret. Kretsen av givere er blitt mye videre. Kina kommer inn i land etter land som en helt avgjørende giver eller investor. Sør-Korea, Irland og India er andre nye aktører. I tillegg kommer et stadig større antall internasjonale stiftelser og fond. GAVI, hvor Dagfinn Høybråten gjør en stor innsats, er ett eksempel. Bill Gates har omtrent 10 norske bistandsbudsjetter til rådighet. Warren Buffet har også kommet til med tilsvarende midler. Deres økonomiske tyngde gjør at hva de beslutter har avgjørende virkning også for oss andre.

Så sier mange at dette gjør at vi må samarbeide bedre. Ja, det er riktig. Men den eneste instansen som kan bidra avgjørende til det, er motttakerstatene selv. Det er ingen andre som effektivt kan samordne innsatsen i Liberia enn staten Liberia. Vi har en uendelighet av fora og møter for bistandssamarbeidet internasjonalt. Vi trenger alt dette. Men effektivt samarbeid blir det bare når staten selv virkelig samordner.

Takk.