Tale ved minnested for ofrene etter tsunamikatastrofen

Deres Majesteter,  

Kjære etterlatte, overlevende, representanter for Støttegruppen, kjære alle sammen. 

Det er regjeringen som har bedt Kunst i offentlige rom (KORO) realisere dette Minnestedet som Hans Majestet snart skal avduke, og det er på vegne av regjeringen at jeg har fått anledning til å si noen ord i dag. 

Jeg har tenkt tilbake på timene 2. juledag 2004, timene hvor omfanget, sorgen og lidelsene gradvis gikk opp for oss her hjemme. De pårørende som forsøkte å få kontakt med sine, folk som i juleferien fulgte det på tv. Kampen for å overleve, fortvilelsen over å miste de nære, samholdet og solidariteten mellom de som var rammet – både turister og lokalbefolkning. Det er skrevet og sagt mye om det som skjedde. Bølgen som rammet oss alle. Erkjennelsen av hvor skjørt livet er, at det kan endres på et øyeblikk.  

Samtidig gjorde bølgen noe mer med oss. Vi stilte opp for hverandre.  Medfølelsen, maktesløsheten og ønsket om å hjelpe – å gjøre noe! Alt dette ga seg utrykk gjennom en stor giverglede i den norske befolkning.  Jeg vet fra mange samtaler med overlevende og etterlatte at denne mobiliseringen betød mye. Samtidig følte mange – særlig de som fikk hjelp i Thailand, Indonesia og Sri Lanka hvor krevende det var å forlate de som overlevde i katastrofeområdene. Katastrofen bandt sammen. På tvers av så mange grenser. 

Så er det timene, dagene og årene etterpå. Behovet for å dele sorgen og minnene, se stedet der ens kjære tilbrakte de siste dagene, stedet der en selv kjempet for livet og klarte seg. Dere sliter med savn og vonde minner fra sterke opplevelser. Jeg har fått lytte til historier fra min tid i Røde Kors – og fra årene i regjering. 

Dere skal leve videre også med gode minner, og verdsette hverdagene som igjen kan fylles av glede. Steder hvor det er rom og tid for ettertanke, sorg og minner - også når omgivelsenes fokus etter hvert er et annet sted – er viktig for mange når hverdagen kommer og tilværelsen skal bygges opp igjen.   

Dere har snakket om hvor vanskelig det er at det skjedde så langt borte. Når noe skjer nær hjemstedet, i hjemlandet, kan man lettere oppsøke stedet det skjedde.  I de rammede områdene er det minnesmerker etter tsunamien. For de berørte, for oss som nasjon, er det viktig å ha et sted i Norge hvor vi kan minnes de vi mistet og det vi opplevde, på hvert vårt vis, den dagen bølgen traff.  

Når vi står her ved en norsk bredd, kan vi også la tankene gå over havet til den andre siden av verden. Der finnes det mange andre som også minnes sine kjære. Vi må ta vare på den menneskelige nærheten som skapes over kontinenter. Naturkreftene tar ikke hensyn til nasjonal, etnisk, religiøs eller politisk tilhørighet. Vi blir alle sårbare. 

Her ved John Audun Hauges vakre minnestein skal alle som opplever dramatiske hendelser i sine liv kunne finne ro til å leve med sitt savn, og til å hente krefter og inspirasjon i bearbeidelsen av smerte og sorg.  

På vegne av regjeringen vil jeg igjen uttrykke vår dypeste medfølelse med dem som mistet sine kjære.