Nordområdesatsingen og Russland

Nordområdesatsingen handler om å synliggjøre mulighetene i nord og å utnytte dem. Det gjelder også i samarbeidet mellom Norge og Russland. Vi er godt i gang.

Regjeringen har tatt flere grep for å utvikle samarbeidet med Russland. Viktigst er kanskje tiltakene for å lette grensepasseringen og for å gi våre norske bidrag til å virkeliggjøre ideen om en økonomisk og industriell samarbeidssone.

Samarbeidssonen

Vi har spilt inn våre tanker om en samarbeidssone i nord mellom Norge og Russland. Det er nye tanker. Men slik jeg ser det, bygger de på de samme ambisjonene som lå til grunn da Barentssamarbeidet ble lansert; visjonen om enklere og mer naturlig samarbeid og kontakt over grensene i nord. Russerne har så langt stilt seg positive. Sammen vurderer vi nå hvilke spørsmål som må kartlegges og diskuteres videre. Fra norsk side har vi antydet tvillingbyordninger med Sør-Varanger og Petsjenga og videreutvikling av ideer knyttet til industriparkkonsepter.

Dette er ikke gjort over natten, det vil ta tid. Dette er ikke noe som bare vedtas politisk. Vi må berede grunnen. Og ikke minst må næringslivet må fylle sonen med industrielt innhold.

Russerne ser sonen i sammenheng med petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Det er naturlig, for det er jo klart at det er på dette området at mulighetene er nye og mest omfattende. Det tilsier et langsiktig perspektiv. Det må gjøres funn, det må vedtas utbygging og nordmenn og russere må gi innhold til ambisjonen om å utvikle et strategisk samarbeid på energiområdet i nord.

Samtidig har soneideen inspirert næringsliv og myndigheter i Sør-Varanger og Finnmark til å tenke nytt og offensivt om grensesamarbeid med Russland i et kortere tidsperspektiv. Det har jeg merket gjennom mange og spennende innspill og ved å følge debatten i nord.

Noen vil mene at samarbeidssonen har skapt store forventninger og politisk fallhøyde. Men er det ikke viktig å sette seg mål som ligger i utkanten av det daglige, mål ikke bare vi, men også våre naboer kan strekke seg etter, mål som krever at vi kan virkeliggjøre nye muligheter? Min erfaring er at forslaget om en samarbeidssone har forsterket optimismen i nord om samarbeid med Russland, en optimisme som vises i planer om ny virksomhet innen alt fra bergverk til oljeomlasting og fiskeri.

Jeg lever godt med en fallhøyde som er skapt av ambisjoner om å utvikle forholdet til Russland. Samtidig skal vi være realister. Vi skal gi oss den tiden vi trenger. Og vi skal ikke stille oss slik at vi blir skadelidende om ikke målene nås slik vi håper. Vi vil ikke lykkes hver gang og stormakten Russland er en krevende og ofte uoversiktlig partner. Men jeg ønsker ikke at vi i ettertid skal kunne si at Norge forsømte seg ved å unnlate å teste mulighetene for økt samarbeid.

Jeg er glad for at Varangerfjordavtalen ble undertegnet denne uken. Den gir oss klarhet om grenseforholdene fra land og ut mot Barentshavet. Uklarhet her er ikke heldig, nå er den ryddet av veien. Jeg ser at noen kopler enigheten her til samarbeidssonen eller ser sonen som en katalysator for avtalen. Akkurat den koplingen har ikke så mye for seg utover at enighet på ett område neppe virker negativt på arbeidet vi gjør på andre områder. Da er det snarere grunn til å håpe at denne enigheten vil gi sine impulser til det videre arbeidet om en avgrensing i Barentshavet.

Grensepasseringen

Grensestasjonen på Storskog er et viktig kontaktpunkt med Russland. Samtidig er grensen et hinder, det har jeg hørt, sett og erfart gjennom mange innspill ikke minst fra næringslivet i nord. La meg være veldig tydelig: Vårt mål er å gjøre hinderet så lavt som mulig. Mye er på plass.

En ny visumavtale mellom Norge og Russland ble undertegnet i juni. Når den trer i kraft, vil flere grupper få flerreisevisum. Behandlingstiden for visum er halvert ved generalkonsulatet i Murmansk. Norge og Russland er enige om å utvide den daglige åpningstiden på Storskog med tre timer. Utvidelsen kommer så snart det praktiske er på plass på russisk side. Dessuten gjøres det tiltak for å bedre forholdene for de reisende. Samtidig må vi sikre at det vi gjør stemmer med våre forpliktelser som medlem av Schengensamarbeidet.

Mye er gjort, mye gjøres, men mer gjenstår for å ta nordområdesatsingen videre. Her må vi trekke på den kompetanse myndighetene lokalt og regionalt har bygget seg opp. I Utenriksdepartementet har vi jevnlig kontakt med representanter for de tre nordlige fylkene. Jeg ønsker også å fordype kontakten med regionale og lokale myndigheter i Finnmark med et særlig fokus på spørsmål knyttet til grensepassering. Over sommerferien vil jeg invitere til en arbeidsgruppe som både skal se på hvordan grensepasseringen kan bli bedre og foreslå andre tiltak for å forsterke grensesamarbeidet.

Vi må alle – både i Oslo og i Finnmark – ta et tak for å nå våre felles mål. La meg samtidig benytte anledningen til å ønske dere alle en god sommer!