Forbannelsen må brytes

Jeg rimelig sikker at det er få andre statsråder som jobber så hardt for å få sparken som meg: Intet ville gledet meg mer enn om jobben som utviklingsminister en dag ble overflødig som følge av at fattigdommen i verden ble borte. 

Å gi bistand er ikke noe mål i seg selv for oss. Derfor tør jeg påstå at få andre norske utviklingsprogram er viktigere enn Olje for utvikling (OfU), som Andrew Kroglund i natur- og miljøvernorganisasjonen WWF skriver om i VG 25. juni. Hensikten med OfU er nettopp å hjelpe fattige land å utvikle seg ved hjelp av egne inntekter. 

Norge har verdens meste av oljeinntekter. Hver eneste dråpe olje blir registrert, og nordmenn og andre kan følge pengestrømmene helt fra oljeinstallasjonene til finansdepartementet og Kristin Halvorsen. Innbyggerne og media har full oversikt over hvor mye penger som pumpes opp og hva de blir brukt til. Over hundre års erfaring med energiforvalting, en overbevisning om at naturressursene tilhører folket, full åpenhet og kloke beslutninger er nøkkelen til vår suksess.

Slik er det dessverre ikke over alt i verden. Faktum er at mange land som har olje og andre naturressurser er langt fattigere enn nasjoner uten noe som helst av naturrikdommer. Jeg så det i vinter da jeg besøkte det beryktede Niger-deltaet i Nigeria, jeg har sett det i Angola og andre land.. I Niger-deltaet har fattigdom og konflikt ført til plyndringer og ødeleggelser så lammende at jeg aldri vil glemme det. Angola er et av Afrikas rikeste land når det gjelder naturressurser, men likevel er folk så fattige at en primitiv sykdom som kolera har vendt tilbake. 

Grunnen er selvsagt at kunnskapene om forvaltning er mangelfulle, samtidig med at korrupsjon og dårlig styresett gjør at pengene havner helt andre steder enn der de skal. 

Dette kalles ganske treffende ressursforbannelsen. 

Dette er bakgrunnen for at vi nå arrangerer kurs i Norge og sender norsk olje- og finansekspertise verden rundt for å hjelpe fattige land til å forvalte og bruke sin oljerikdom på en god og riktig måte med minst mulig miljøskader. Ikke for at disse landene skal kopiere Norge, det er dømt til å mislykkes, men heller la dem få en ide om hvordan det kan gjøres. Jo visst koster det penger, ekspertise er dyrt, og jo visst er det risikabelt: Sjansene for å mislykkes er store. Men lykkes vi å hjelpe noen land er gevinsten desto større: Klarer vi det, betyr det mye mer enn den bistanden vi og andre gir i rene penger:  

Det vil på sikt gjøre at disse landene kan klare seg selv. Statoil betalte over tre milliarder kroner i skatt til Angola i 2006, mer enn landet mottar i samlet bistand fra 17 rike land. Det er også mer enn Norge gir i samlet bistand til de fire-fem landene vi gir mest utviklingshjelp til. 

På kort tid er Olje for utvikling-programmet blitt det mest populære tilbudet vi har til mange utviklingsland. Over alt hvor jeg reiser i verden blir jeg spurt av statsråder og presidenter om vi kan hjelpe, om de kan få plass på våre kurs. Faktisk er programmet nå helt sprengt som følge av den enorme etterspørselen etter vår kunnskap på dette området. 

Andrew Kroglund er bekymret for at vi skal glemme miljøaspektene når våre eksperter deler av våre gode erfaringer med oljeforvaltning. Naturligvis gjør vi ikke det, miljø en av hovedsøylene i programmet Olje for utvikling. Det skal Kroglund og andre være helt trygge på. 

Norges oljebistand har nylig vært gjenstand for en uavhengig evaluering. Den viser at det er oppnådd gode resultater, blant annet i Mosambik og Øst-Timor. Anbefalingene fra evalueringen er at bistand på oljesektoren bør ha en bred tilnærming for å lykkes, det vil si at miljø, finansforvaltning og godt styresett må være viktige elementer av satsningen. 

Nylig arrangerte vi et seminar i samarbeid med Verdensbanken her i Oslo hvor sentrale embetsmenn fra Angola, Mauritania og Sao Tome var samlet for å lære av norske erfaringer med miljøforvaltning av oljesektoren. I Angola har Norge gjennom et samarbeid med Havforskningsinstituttet bidratt til utstrakt samarbeid mellom ulike myndigheter. I tilknytning til forskningsskipet Fridtjof Nansens tokter langs kysten av Angola, er det etablert et samarbeid for å styrke kapasiteten i analyse av miljødata knyttet til både fiskerivirksomheten og oljevirksomheten.  

Samarbeidet med Vietnam har bidratt til at det statlige oljeselskapet Petrovietnam har innført et miljøstyringssystem. Det er laget en rekke forskrifter innen miljøovervåking, utslipp av olje, kjemikalier og borevæsker for oppfølging og kontroll. Det er også laget modeller for vurdering av sårbarhet av områder langs kysten. Vi jobber på Madagskar og i andre land med tilsvarende samarbeid. 

Kroglund tar opp et dilemma som mange av oss er opptatt av. Ideelt sett ønsker vi å bidra til at utviklingsland tar i bruk ny teknologi og ”hopper over” en forurensende oljeperiode og går rett på andre energikilder som vindkraft eller solenergi. De fleste land vi snakker om er imidlertid fattige, og statene trenger sårt de inntektene oljevirksomheten kan gi. Vår utfordring ligger derfor i å bidra til at landenes ressurser blir forvaltet på en effektiv måte og at pengene kommer inn i statskassa og ender opp som skoler, veier, sykehus og utdanning. 

Det er både nødvendig og ønskelig å trekke relevante norske organisasjoner med i gjennomføringen av OfU-programmet. Det trykket og den kunnskapen som finnes der ute er helt nødvendig for at vi skal bli enda bedre og ikke begynne å dovne hen. Vi ønsker flere samarbeidspartnere på banen. Ikke bare WWF og miljøorganisasjoner, men også organisasjoner som arbeider med godt styresett, anti-korrupsjon og åpenhet. Vi skal finne og bruke den ekspertisen som finnes. 

Bare ved å samarbeide og dele erfaringer kan Olje for utvikling bli enda bedre. Og på den måten kan vi hjelpe utviklingsland til å komme ut av fattigdommen og ressursforbannelsen. Nøkkelen til Norges oljesuksess har ikke bare vært god forvaltning, men også kunnskapsrike og pågående medier og frivillige organisasjoner. De er viktige fordi de legger press på politikere og næringslivsledere.  

Den norske kunnskapen og den norske erfaringen skal vi ta med oss ut til de som vil lytte og lære. Det kan være et lite bidrag til at naturressursrike, men fattige, land kan bryte forbannelsen som henger over dem.