Perspektiver på Regjeringens nordområdesatsing

Utenriksminister Jonas Gahr Støre
Høgskolen i Bodø (HBO)
Åpning av Nordområdesenteret for næringslivet, 15. mars 2007

Se video av talen

Sjekkes mot fremføring
Sperrefrist: 15. mars 2007 kl. 12:30

Rektor, ambassadør, sametingspresident, fylkesrådsledere, kjære venner,

Det er spennende, det er inspirerende å komme hit til Bodø, her føler jeg meg ikke som gjest. Takk for dine velkomstord, rektor Mellemvik.

Og la meg legge til – det er godt å komme til Nordland igjen og snakke om Nordområdene. Jeg gjorde det her i Bodø i fjor, og jeg har hatt løpende kontakter med mange taleføre her i fylket. Men jeg har samtidig opplevd spenningene; hvor mye er jeg i Finnmark, hvor mye i Troms, og hvor mye her i Nordland?

Vi får regne med at det jevner seg ut over tid, men mitt poeng er like fullt dette: I sin natur er ikke Nordområdesatsingen en fylkessatsing, ei heller en landsdelssatsing. Det er en norsk satsing på å utvikle våre nordområder, våre nære områder. Det har selvsagt et landsdelsperspektiv, men jeg tror vi skal holde fast ved dette bildet; et norsk initiativ med europeisk og internasjonal inspirasjon. En ambisjon om nærvær, aktivitet og kunnskap i et generasjonsperspektiv.

Og når vi snakker om kunnskap, rektor, det er veldig givende å bli invitert til å tale til et akademisk miljø som dette – mangfoldig, rikt og nyskapende, og en flott bygning – ja dere har vist en imponerende evne til å være i forkant av utviklingen, her i nord, her i Bodø.

Høgskolen i Bodø er i forkant, på mange områder. Når jeg hører hjemmebane og Bodø, tenker jeg først på Aspmyra – ja, det er også viktig – men så tenker jeg også på nordområdesatsing og Russland. Etableringen nå av Nordområdesenteret for næringslivet ved Høgskolen er et konkret uttrykk – og en anerkjennelse – for evnen til fornyelse – og et veldig verdsatt initiativ.

For på dette viset er dere med på å fange opp kunnskapsdimensjonen og russlandsdimensjonen i norsk nordområdepolitikk og norsk utenrikspolitikk. Og det på en måte som setter oss bedre i stand til å utvikle samarbeids- og verdiskapningspotensialet i hele regionen.

Høgskolen i Bodø fremstår i dag som relevant, tilstede og aktuell, i forhold til det som skjer her i nord. Under Frode Mellemviks ledelse har Høgskolen utviklet seg til en viktig aktør også i nordområdesatsingen. Det vil jeg gi en anerkjennelse for.

Jeg tenker særlig på den innsats dere har gjort når det gjelder økonomisk utdanning og samarbeid med russiske universiteter i Moskva, St. Petersburg, Murmansk og Arkhangelsk. –
Noe jeg fikk en levende illustrasjon på nettopp under presentasjonene som studentene og lærerne hadde lagt opp til.

Og merittlisten her er imponerende – for å nevne noen tall:

• Fem norsk-russiske masterprogrammer innen økonomi og administrasjon.
• Mer enn 1.000 personer uteksaminert under disse programmene.
• Over 100 russere har fått siviløkonomutdanning her i Bodø – og noen møtte jeg nå.
• Og Høgskolen har også bidratt til at 1.300 russiske offiserer fra Nordflåten i Murmansk er blitt omskolert til sivile jobber.

I tillegg kommer det nyskapende norsk-russiske energiprogrammet – hvor om lag 60 studenter deltar i dag – med fokus ikke bare på ledelse og prosjektstyring innen petroleumsvirksomhet, men også på miljø, etikk og samfunnsansvar.

Og så har jeg merket meg at høgskolen høster lovord – vel fortjent - for lederutviklingsprogrammet dere har ansvaret for overfor det russiske oljeselskapet Rosneft, hvor 19 studenter deltar.

Ja, jeg måtte lese to ganger da jeg så et sted at Høgskolen har avtaler med over 80 utdanningsinstitusjoner over hele verden. De over 5.000 studentene her, de over 500 ansatte, de mer enn 100 ulike studiene ved høgskolen, alt dette er en del av et større, globalt nettverk.

Og for meg så blir da dette noe av kjernen i det som skal være nordområdesatsingen, et av Regjeringens viktigste strategiske satsingsområder:

Kunnskap, initiativ, partnerskap, internasjonalt utsyn – fra et godt etablert norsk ståsted.

For kunnskap er selve navet i Regjeringens nordområdestrategi.

Kunnskap er en forutsetning for norsk verdiskaping, ressursutnyttelse og miljøforvaltning. Det handler blant annet om arbeidsplasser, kultur og oppvekstvilkår.

Vi må være ledende på kompetanse om nordområdene. Og vi må samarbeide for å få det til. Det er også naturlig og riktig at dere som bor og virker i nord, bygger opp og bærer denne kompetansen. Dere gjør det her i Bodø – og de gjør det på Høgskolen i Narvik – og ved andre kunnskapsmiljøer i nord.

Det handler om mennesker – som var tittelen en bok av Thorvald Stoltenberg. Om det som skaper kunnskap, nettverk, erfaring og ideer. Dere har også selv understreket betydningen av samarbeid kunnskapsinstitusjonene imellom – både akademia, næringsliv – ja, jeg vil spesielt gi ros til næringslivet som har støttet etableringen av Nordområdesenteret – og organisasjoner. Dette støtter jeg, ikke minst fordi formelle og uformelle nettverk er avgjørende for at de nordiske kunnskapsmiljøene skal være både konkurransedyktige og internasjonale.

Slik satsing krever tålmodighet. Det er ”de tre vanskelige T’ene” for oss som er utålmodige: Ting Tar Tid.

Men tar vi tiden som kreves blir det også resultater. Den menneskelige infrastrukturen i nord utvikles gjennom internasjonalt samarbeid. Og her tjener utdannings- og forskningsprogrammene som høgskolen har etablert med russiske partnere, som god modell. Det er det konkrete som teller.

En modell for nytenkning, men også for invitasjon til partnerskap. Vi i departementene skal ikke etablere slikt. Det er dere, som kjenner det lokale marked, mulighetene lokalt, som skal gjøre det, som skal ta initiativene. Og så vil vi være partnere.

På den ene siden ønsker vi å legge til rette for opphold av enda flere russiske studenter og forskere i Norge. Derfor har vi lagt vekt på å etablere en ordning med nordområdestipendier – det er en del av strategien. Derfor ønsker vi å bedre mulighetene for russere til å få studiefinansiering gjennom Lånekassen.

Dette har vi forberedt, og nå kan det skje. I dag kan vi se frem til at de første russiske nordområdestipendiatene vil være på plass her i Bodø, eller ved andre nordnorske læresteder, fra høsten av. Dette er mulig med støtte av midler vi fikk inn i budsjettene for 2007.

På den andre siden er det viktig at norske studenter og forskere også drar andre veien – til Russland. For vi trenger økt kompetanse om Russland. Vi trenger mer kunnskap om russiske forhold, i fortid, nåtid og samtid, i den hensikt å kunne utnytte de felles mulighetene og møte de felles utfordringene i nord. Vi trenger økt toveis utveksling av studenter og forskere for å skape større gjensidig interesse og forståelse. Jeg ble imponert – igjen – i dag i møte med unge russiske studenter som har lært seg norsk.

Russland burde jo fremstå som et mulighetenes marked også for norsk arbeidskraft med spisskompetanse. På sikt burde man tenke seg at andre enn noen norske profesjonelle bandy- og fotballspillere – for å si det sånn – finner veien over grensen. Vår visjon må være at norske petroleumsteknologer, prosjektledere, næringslivsfolk, kunstnere, ser muligheter innen russisk offshorevirksomhet, eller på land.

*****

Venner,

Jeg vil bruke en del tid på å snakke om Russland i dette foredraget, og med utgangspunkt i det viktige konkrete, menneskelige plan.

Høyres leder Erna Solberg har nylig hevdet at jeg ikke ønsker en debatt om Norges forhold til Russland, ja – at jeg hindrer en debatt om utviklingen i Russland og ikke vil snakke om det. Det er helt feil. Jeg har ofte snakket om Norges forhold til Russland og utviklingen i Russland, ved mange ulike anledninger, i Stortinget og i andre fora.

La meg starte med å minne om det større bildet; Russland som internasjonal aktør, utviklingen av det russiske samfunn, Russland som stor nabo.

For her er det utfordringer og muligheter. I en årrekke var vi fast fokusert på utfordringene – min generasjon så kun utfordringene – og det med god grunn under den kalde krigen, som utgjorde bakteppet. Med murens fall kunne vi åpne opp for mulighetene. Og disse måtte vi skape og tine opp, fordi så mye hadde vært nedfrosset, bokstavelig talt. Vi fikk Barentssamarbeidet, samarbeid om miljø og atomsikkerhet, og nye bånd på kryss og tvers over grensene – slik dere har vært med på. Vi har måttet endre det mentale kartet, perspektivet.

Nå følger vi Russlands utvikling, med stor interesse og forhåpning, med spenning og med en viss usikkerhet. Vi møter en mer selvbevisst aktør, en energistormakt som har nedbetalt sin gjeld, internasjonaliserer sitt næringsliv, moderniserer sitt forsvar og som er aktivt til stede på så mange fronter.

Noen ser veldig raskt etter alarmerende trekk i dette bildet. Det mener jeg vi skal være varsomme med. Vårt mål og vår linje må være å trekke Russland med i samarbeid, skape sterkere dynamikk i NATO-Russland-samarbeidet – ja, kollega Lavrov kommer til Oslo i april – skape sterkere engasjement med Russland i internasjonale spørsmål som i Midtøsten. Alt dette gjør Norge, og det har vi glede av. For første gang i nyere historie kan vi jobbe med Russland for å nå felles mål, vi har mange felles spørsmål å drøfte, ta Midtøsten som eksempel. Tenk på kontrasten til tiden før 1990.

Så skal vi møte Russland med realisme og nøkternhet. Det har vi erfaring med som nabo, lang erfaring. Om vi ser trekk der vi ser muligheter, skal vi gripe dem. Og ser vi trekk som uroer, skal vi forstå og møte dem.

Men vi skal ikke møte de nye trekkene med det jeg vil kalle ”den kalde krigs reflekser”. Det er – som jeg nevnte – fortsatt flere generasjoner nordmenn som har disse refleksene i ryggmargen.

Reflekser er ikke å forakte. Men de må ikke ta styringen over refleksjonen.

Vi skal løpende ha kompetanse og kapasitet til å forstå utviklingstrekkene, skaffe oss egen kunnskap, og dele med andre, ikke minst gjennom vår løpende politiske kontakt med Russland selv. Og selvsagt er det slik at vår alliansetilhørighet og mange bånd til partnere i Europa fortsatt er en viktig del av Norges tilhørighet, også i videreføringen av et godt og konstruktivt forhold til naboen Russland.

En del av bildet er utviklingen internt i Russland. La oss se det store bildet: Det er mer demokrati og forutsigbarhet i Russland i dag enn for 10, 20 eller 30 år siden. Men samtidig ser vi trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et demokratisk medlem av Europarådet – berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfrihetens kår, respekten for menneskerettighetene, demokratiets kår – uakseptable hendelser med drap på journalister.

Slike spørsmål hører da med i vår brede dialog med Russland, de hører hjemme der, og det skal være forutsigbart og gjenkjennelig for russiske myndigheter at vi følger med – at vi tar opp også det som krever kritiske merknader – det er ikke noe nytt. Det er gjenkjennelig.

Menneskerettigheter er ikke noe vi kan kvittere ut. Det er noe vi må ha fokus på hele veien.

Vi skal følge utviklingen i det russiske forsvaret. Det er ikke nytt at land moderniserer sitt forsvar. Også vi gjør det. Men det er urovekkende at de store landene bruker nye, store beløp på det militære. Vi vet at veien til våpenkappløp kan bli kort. Og det trenger ikke verden mer av.

Samtidig mener jeg at dette må stå fast, her som ellers i utenrikspolitikken: Vi er tjent med en engasjementspolitikk, vi er tjent med kontakter med Russland på bred front.

Og her er nordområdepolitikken så sentral, fordi den åpner mange nye dører og øker kontaktflatene. Og her har både Bodø og Nordland spilt en nøkkelrolle.

Høgskolen har hatt og vil spille rollen som nordområdepionér på utdannings- og forskningssektoren. Nordland fylke har stått i spissen for utviklingen av det grenseregionale samarbeidet med Russland.

Allerede i 1987 – før murens fall – tok nøkkelpersoner her i fylket initiativ til et nærmere samarbeid med Leningrad. I ettertid kan vi se at dette initiativet faktisk var begynnelsen på en prosess som ga oss både Barentssamarbeidet og de siste års nordområdesatsing. Det begynte her.

Som nasjon har Norge i dag stor nytte av de relasjoner som Nordland utviklet til Leningrad fylke og St. Petersburg by – jeg så det selv for ett år siden. De bidrar til å styrke nettverkene i Barentssamarbeidet og til å utvide kontaktene med Nordvest-Russland. Det viser ”de tre T’ene”; Ting Tar Tid. Men det virker – tid gir resultater når kloke hoder legger lange løp!

St. Petersburg utgjør det økonomiske tyngdepunktet i regionen og har stor betydning for hele det nordiske området, økonomisk og politisk. I mai feirer samarbeidet med Leningrad og St. Petersburg tyveårsjubileum. Jeg gratulerer Nordland fylke. Vi i UD har valgt å legge ’Barentsdagene 2007’ her til Bodø. Ta det som en symbolsk anerkjennelse fra vår side av den rolle fylket og byen spiller, både i forhold til Leningrad og St. Petersburg, og i Barentssamarbeidet.

Og i jubileumstider ser man tilbake, men jeg opplever også at fylkeskommunen er mest opptatt av å ta nye initiativer. Sist var det et program om ungdom og demokrati sammen med St. Petersburg. Kommunenes Sentralforbund (KS) hadde regien, og UD bidro med økonomisk støtte. Nå planlegges et oppfølgingsprosjekt mellom Leningrad og Nordland fylker, med fokus på ungdom, entreprenørskap og demokrati. Dette er et positivt. En parallell: Jeg har selv sett, på nært hold, den store betydningen av denne type arbeid i min tidligere rolle i Norges Røde Kors, hvordan folk-til-folk samarbeidet fikk utrettet mye – med sitt fokus på mennesket i sentrum.

En annen grunn til at Nordland spiller en viktig rolle i nordområdepolitikken, er at dette er industrifylket. Fylket har en betydelig kraftforedlende og eksportrettet industri, som setter standarder.

Regjeringen er opptatt av å videreutvikle denne industrien innenfor forutsigbare rammer, noe som blant annet innebærer stabile, langsiktige kraftkontrakter, til konkurransedyktige priser. Det er satt i gang et bredt arbeid med sikte på å finne langsiktige løsninger.

Nå skal høgskolens nordområdesenter vise vei. Målet bør være å styrke samspillet mellom næringslivet og utdannings- og forskningssystemet. Både i fylket og i landsdelen. Dette er det behov for, for nettopp å utnytte bedre hele verdiskapningspotensialet i nordområdene. Det gjelder marin sektor, de maritime næringer, energi og innen reiselivssektoren. I Nordland er det muligheter for næringsutvikling innenfor hele dette spekteret.

I nord har fylkene Nordland, Troms og Finnmark et forskjellig perspektiv på nordområdepolitikken og forholdet til Russland, selv om det som forener er perspektivene i utviklingen av nordområdenes ressurser, kompetanse og kunnskap. Og jeg tror det er naturlig at perspektivene varierer, og det er ønskelig.

Finnmark er opptatt av grensesamarbeidet i øst og forbindelsene til Murmansk og Arkhangelsk fylker. Troms har et perspektiv som går mer i arktisk retning, og vi ser linjen fra fylkets rike fangst- og ishavstradisjoner. Og Nordland har med sitt fokus på økonomi, industri og næringsliv brakt inn en akse som strekker seg sørøstover via Sverige og Finland til Leningrad fylke og St. Petersburg. Her kommer igjen en rolle for det nye Nordområdesenteret inn.

Disse ulike fylkesperspektivene styrker og utfyller norsk nordområdepolitikk. De støtter det grenseregionale samarbeidet på Nordkalotten og i Barentsregionen. I sum bidrar de tre fylkene til større bredde og styrket mangfold i samarbeidet mellom Norge og Russland, og i nordisk sammenheng. Gjennom Barentssamarbeidet fikk fylkene en utenrikspolitisk rolle; det må vi holde fast ved.

*****

Målet for oppfølgingen av Regjeringens nordområdesatsing – som ble lansert i Tromsø 1. desember i fjor – handler om å omsette politiske visjoner og ambisjoner i spesifikke prosjekter og praktiske resultater. Igjen; vi kan ikke bestemme eller diktere denne type satsing. Det er partnerskapenes kraft og dynamikk som gir resultater. Det er å få disse partnerskapene til å stemme, samstemme og fungere som er utfordringen.

I budsjettet for i år la vi inn omlag en kvart milliard ekstra kroner til nordområdetiltak. Disse midlene gikk i hovedsak til økt forskningsinnsats i forbindelse med Det internasjonale polaråret – som vi er inne i nå, geologisk kartleggingsarbeid, og oppfølging av Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og kunnskapsprogrammer. Denne kvarte milliarden kom i tillegg til de betydelige summer som hvert år går til forskning og utvikling, innovasjon og næringsutvikling, infrastrukturtiltak og ressurs- og miljøforvaltning i nord. Det handler om betydelige summer.

Men: Jeg vil advare mot et ensidig budsjettpostfokus forbindelse med nordområdesatsingen. Vi ser her en parallell til etableringen av Barentssamarbeidet og den satsingen.

For det første gir det ikke alltid mening å måle effekten av nordområdepolitikken i påslag på statsbudsjettet fra år til annet. Her snakker vi om en langsiktig satsing, et generasjonsprosjekt. 

For det andre er mye av innsatsen vanskelig å måle i kroner; det handler om mer enn ressurser. Ta vårt politiske samarbeid og nordområdediplomati som eksempel. Det er blitt tilført en ny dimensjon som blant annet består i sterkere, tydeligere strategisk fokus for å ivareta våre interesser i nord. Dette er ikke et spørsmål om penger, men snarere om disiplin, styring, om evne til å prioritere. Det er mange andre eksempler på tiltak, prioriteringer, vektlegginger som ikke lar seg måle med et budsjettall. – Som at den tyske utenriksminister flere ganger har besøkt Nord-Norge, som at jeg får en talerstol ved Harvard til å snakke om nordområdene, klima, energi og sikkerhet.

Det er opp til fagdepartementene å følge opp nordområdestrategien på sine områder. Jeg har en koordinerings- og pådriverrolle som jeg bruker mye tid på. Den oppgaven tar jeg på alvor. Vi måler ikke Nordområdesatsingen på om Utenriksdepartementet er budsjettvinner!

Jeg er opptatt av kunnskapssatsingen som vi har kalt Barents 2020. Barents 2020 handler om å tette kunnskapshull og å stimulere til at ny kunnskap utvikles. Her er interessante prosjekter spilt inn. Mye har vært fokusert på mulig energiutvikling i Barentshavet. Gjennombrudd her avhenger selvsagt av om det gjøres funn – det vil ha stor betydning. Men, som nevnt: Ting Tar Tid.

Vår ambisjon må være å la kunnskapen drive oss videre.

Ett spennende prosjekt er etablering av et helhetlig overvåkings- og varslingssystem for Barentshavet. Det er snakk om å få til bedre samspill mellom minst ni ulike overvåkings- og kartleggingsinitiativer, slik at et integrert nasjonalt system kan utvikles. Klarer vi dette, vil vi ha et godt instrument for ressurs- og miljøforvaltning i nord, og vi vil ha et verktøy for å håndtere større miljøkatastrofer til havs.

Et annet mulig Barents 2020 – prosjekt tar sikte på å utvikle felles rammer og praksis for styring av helse, miljø og sikkerhetsrisiko knyttet til olje- og gassvirksomhet i Barentshavet. Det gjelder også transport av olje og gass med tankskip. Dette prosjektet forutsetter samarbeid mellom myndigheter og oljeselskaper fra både Norge og Russland.  I tillegg er det lagt frem et forslag om et forsknings- og utviklingsprosjekt knyttet til olje og oljevernberedskap i is.

Dessuten – og det berører meg direkte – er det kommet opp et forslag om å avsette midler under Barents 2020 til utenrikspolitisk forskning på nordområderelaterte problemstilinger. Sammen med Forskningsrådet drøfter vi nå muligheten av å etablere et strategisk forskningsprogram for nordområdespørsmål, for økt kunnskap, økt innsikt.

Tanken er å utlyse et slikt program for en periode på fire-fem år. Interesserte institutter og nettverk av forskningsmiljøer vil bli invitert til å konkurrere om midler. Hensikten med å vri støtten fra prosjekt til program, er å gjøre nordområdeforskningen mer langsiktig, mer strategisk; bygge opp kompetanse for årene fremover. Derfor vridning fra prosjekt til program.

*****

Nordområdestrategien er ikke hugget i stein. Den skal være i utvikling, lyttende og tilpasningsdyktig. Samtidig skal nordområdepolitikken være forutsigbar og til å kjenne igjen, under nøkkelordene nærvær, aktivitet og kunnskap.

Og jeg har snakket en del om kunnskap.

Jeg vil løfte blikket litt igjen, i et nærhistorisk lys. Det skjer endringer i de ytre omgivelser i nord – og globalt. Utenrikspolitikken – som forskning, formidling og undervisning – må evne å fange opp disse endringene. Verden er i endring.

Nordområdestrategien reflekterer de muligheter og utfordringer som er skapt av de siste års utvikling i Russland, og på energisektoren og i klimaspørsmålet. Ja, det er kanskje særlig disse tre forhold som dominerer når vi tenker nordområdene:

Russland, energi, klima. Og selvsagt andre dimensjoner, som kultur.

Hos våre naboer i øst, i Russland, har endringene de siste to tiårene vært spesielt raske og dramatiske. Først hadde vi slutten på den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen. I en periode på 1990-tallet lå Russland på knærne økonomisk. I dag vokser – som nevnt – et sterkt og selvbevisst Russland frem, takket være de enorme inntektene fra gass- og oljeeksporten. 

Vi har søkt å tilpasse oss denne skiftende virkeligheten, gjennom en konsekvent og forutsigbar politikk som søker å engasjere russerne i et gjensidig, fordelaktig samarbeid i nord.
 
Det begynte med Barentssamarbeidet. Dette ble også et virkemiddel for å håndtere overgangen fra konfrontasjon til samarbeid etter den kalde krigen.

Både på norsk og russisk side sto fylkene – som jeg nevnte – straks frem som viktige, uvurderlige aktører og partnere. Gjennom Barentsinitiativet fikk vi også knyttet andre land, våre nordiske naboer, til det regionale samarbeidet i nord.

Barentssamarbeidet har de siste femten årene vært en uvurderlig viktig arena for norsk engasjement i forhold til Russland. På denne arenaen har vi vunnet lærdom, nyttige erfaringer. Vi har bygd opp tillit. Vi har utviklet et stort nettverk.

Alt dette skal vi ta med oss inn i en ny tid – i en tid der petroleumsvirksomhet kan bli den sentrale drivkraft, utfordring og premissleverandør for samarbeidet mellom Norge og Russland. 

Overgangen til en ny, mer næringslivsrettet, fase i de norsk-russiske forbindelser gir nye muligheter for Barentssamarbeidet, hvis vi evner å lese mulighetene i en ny tid.

Og for å se fremover, må vi forstå hva som ligger bak oss. Derfor tar vi sikte på i løpet av året å gjennomføre en ekstern evaluering av den norske delen av Barentssamarbeidet – og vi vil gjennomgå erfaringene med det historiske atomsikkerhetssamarbeidet.

Denne evalueringen vil gå inn på konkrete prosjekter som vi har brukt midler på. Hvor gode og effektive har prosjektene vært? Hva er oppnådd? Kan midlene brukes bedre? Er det mer å oppnå om vi tar nye perspektiver?

I tillegg ønsker jeg at vi foretar en bredere gjennomgang av samarbeidsarkitekturen i nord for å sikre at virkemidlene i nordområdepolitikken er tilpasset dagens utfordringer.

Vi bør for eksempel vurdere innretningen på Barentssamarbeidet i lys av de nye utfordringene på energifeltet og miljøsiden i nord. Kanskje bør vi også se Barents¬samarbeidet i sammenheng med andre samarbeidsordninger i nord – ikke minst som følge av omformingen av EUs Nordlige Dimensjon. Dette arbeidet har pågått i nær ti år. Nå ser vi klarere konturene av denne EU-satsingen – den er nå etablert – og Norge, Russland og Island er med.

Og så merker jeg meg at min kollega Carl Bildt har forslag til betydelige endringer i Østersjøsamarbeidet. Samtidig er Bildt en svensk utenriksminister med kunnskap og interesse for Nordområdene. Det er trykk i utviklingen også på svensk side og på finsk side. Vi bør legge mer kraft i å se nye muligheter for å lete etter sammenhenger i nordområdesatsingen mellom Norge, Sverige og Finland. Kombinere innlandsfokus med vårt kyst- og havfokus.

En viktig dimensjon ved utviklingen i Barentsregionen har vært norsk pengestøtte til prosjekter i Russland. Nå ser vi økende debatt om denne politikken. Den debatten skal vi ønske velkommen.

Noen sier at vi må legge om politikken. Russland er ikke lenger et fattig land, og vi må slutte med pengegavene, blir det sagt.

Den kritikken deler jeg ikke. Vi driver ingen pengegavepolitikk. Vi bruker budsjettmidlene på det som tjener norske interesser, fordi det er bra for og i Norge.

Kritikken peker likevel på noe viktig. Russland er i rivende økonomisk utvikling. Det har hatt og må fortsatt ha virkning for hvordan vi prioriterer.

Noen har ment at vi nå bør kutte ut atomsikkerhetssamarbeidet med Russland. Vi bruker 110 millioner kroner i året på dette. Andre land, som Storbritannia, Tyskland, Canada og USA bruker langt mer. Og russerne bruker faktisk mest.

Vår deltakelse er viktig fordi vi bidrar til et høyt tempo i oppryddingen, og opprydding er til de grader i direkte norsk interesse. Vår deltakelse er også viktig, for med alle typer prosjekter følger et tett faglig samarbeid. Det har begge parter stor nytte av.

Jeg tror likevel at denne typen samarbeid vil ha en mindre fremtredende rolle i årene som kommer. Og det er naturlig. De utrangerte ubåtene i det nordlige Russland vil være borte om tre år. Vi tar i år vår femte ubåt, i nært samarbeid med britene. Kostnadene deler vi likt mellom oss.

Om to år vil vi også ha fjernet alle fyrlykter drevet med radioaktive kilder fra Murmansk, Arkhangelsk, Nenets og Novaja Zemlja. Det dreier seg om 180 i alt. Jeg vil i den forbindelse gi honnør til den forrige norske regjeringen og det arbeid som ble gjort.

Da står bare Andrejevbukta igjen blant våre hovedprioriteringer. Og det er ingen liten utfordring, tett ved vår grense.

Samarbeidet må og bør endre form i takt med tidene som endres. Men det kan jeg si: Jeg ser ingen grunn til at vi skal ha et lavere ambisjonsnivå. Tvert i mot; vi må innrette det bedre.

Nettopp fordi Russland er inne i en rivende økonomisk utvikling, kan neste fase i samarbeidet mellom våre to land komme til å omfatte en industriell og økonomisk samarbeidssone i nord.

I nordområdestrategien skriver vi at vi vil vurdere mulighetene for å etablere en slik sone, som omfatter både norske og russiske grenseområder. Gjør et tankeeksperiment: Se på kyststripen i nord, og ta så ut grensene, barrierene, hva ville vi få da?

Jeg har foreløpig drøftet ideen med min russiske kollega Lavrov. Han stilte seg positiv til selve ideen, og han spurte om vi kunne komme opp med en mer konkret skisse, og det jobber vi med nå. Vi er i ferd med å utarbeide en slik skisse, og denne tar jeg sikte på å sende til Lavrov i løpet av noen uker. Så håper jeg vi kan få en tilbakemelding fra russerne før sommeren.

Hovedformålet med dette soneforslaget er å engasjere russerne i en dialog om den praktiske innretningen på det økonomiske samarbeidet. For på den måten å realisere den felles ambisjon om et norsk-russisk strategisk energipartnerskap i nord, som president Putin har invitert til.

Fra vår side ser vi muligheter for felles utnyttelse av arbeidskraft, teknologi og infrastruktur i nord, særlig innen petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Vi ønsker å starte en prosess for å forhøre oss om russernes interesse for spesielle samarbeidsarrangementer på grensen. Soneforslaget er med andre ord en visjon som skal få snøballen til å rulle. Slike nye, store tanker må til i nord.

Dersom russerne er positive til skissen – i en politisk dialog med dem – så vil vi sette i gang en større utredningsprosess. Miljøer i hele Nord-Norge vil bli trukket med. For denne sonen er ikke primært et regionalt anliggende, som jeg pekte på. Det er et nasjonalt prosjekt, med særlig forankring i Nord-Norge.

Arbeidet med en samarbeidssone i nord må også knyttes til arbeidet med å lette passeringene over den norsk-russiske grensen. Uten betydelige lettelser, vil det helt klart være vanskelig å få en slik samarbeidssone til å fungere. Samtidig kan soneprosjektet i seg selv være en ’brekkstang’ for lettelser. Det gjelder ikke minst norske bedrifters muligheter for å trekke på russisk arbeidskraft.

Den norsk-russiske grensen skal fungere som en bro og ikke som en barriere.

Vi arbeider intensivt med å gjøre det så enkelt, praktisk og omkostningsfritt som mulig å styrke forbindelsene mellom Norge og Russland over grensen i nord. Det vi blant annet kan gjøre noe med, er tiltak som letter grensepasseringen for russiske borgere inn til Norge.

Vi er godt i gang med dette arbeidet. Vi har forhandlet frem en ny visumavtale med russerne som snart vil tre i kraft. Vi har redusert behandlingstiden for visa ved vårt generalkonsulat i Murmansk. Vi ser på åpningstider og en del praktiske sider ved grensestasjonen på Storskog, arkitektoniske og byggtekniske – som for eksempel slike symbolske forhold som at de sotete vinduene overfor publikum føles lite velkomment og en arv fra den kalde krigs tid.

Ja, vi er nå rede til også å sette i verk et prøveprosjekt med utvidet åpningstid. Og vi gjennomgår, i samarbeid med politimyndighetene, hva som kan gjøres for å endre kontrollrutinene på Storskog. En russer skal føle seg velkommen når hun eller han kommer til Storskog, slik hun eller han gjør ved Gardermoen.

Fra Nord-Norge etterlyses det ofte – ja, jeg hører det ofte – tiltak for å gjøre det lettere å rekruttere russisk arbeidskraft. Her kan vi i samarbeid gjøre mye. Regelverket vi har i dag gjør det mulig for nordnorsk næringsliv på en enkel måte å rekruttere russiske fagarbeidere.

Her er det en mulighet som blir lite brukt. Jeg er interessert i å finne ut hvorfor. Vi har også ordninger som åpner for enklere rekruttering av annen arbeidskraft fra russisk del av Barentsregionen, og for sesongarbeidere. Også her må vi finne ut av hva som gjør at så få benytter disse ordningene, disse mulighetene.

For to uker siden hadde vi en god debatt i Stortinget om disse spørsmålene, hvor stortingspolitikere fra Nord-Norge kom med en rekke gode ideer som mine medarbeidere i UD nå ser på.

*****

Jeg skal nå – mot slutten av denne gjennomgangen – ta et langt sprang.

Jeg møtte Al Gore i Kristiansand på tirsdag – stikkordet er beretningen om ”An Inconvenient Truth” en ubehagelig sannhet – noen av dere har kanskje sett filmen hans. FNs klimapanel (IPCC) har slått fast at det vil komme klimaendringer som det er for sent å snu. Smeltingen av polisen går raskere enn tidligere antatt.

Derfor blir klimaspørsmål et stadig viktigere politisk tema i tiden fremover. EU går i front. Klimapolitikk er geopolitikk, fordi klimatiske endringer får geopolitiske følger. Det berører både fordeling og forvaltning av viktige naturressurser og endringer i sjøveier.

Så vet vi: Klimaendringene blir – som kjent – først og mest merkbare i polområdene. Og det får store følger. Temperaturskift kan føre til at fiskens vandringsveier endres. At tradisjonelle fiskefelt forskyves eller de blir borte. Fiskearter som i dag gir betydelige inntektskilder for Norge kan finne nye beiteområder og ikke lengre være å finne for fiskere langs kysten her. Andre fiskeslag kan vinne innpass. Isbjørnen – som har blitt et symbol – vil få store problemer når isen forsvinner. For å nevne noe. Scenariene er skremmende.

Alt dette betyr endrede livsvilkår for folk som bor i nord. Og da ikke minst urfolkene.

Temperaturendringer skaper også nye betingelser for økonomisk virksomhet, for næringslivet i nord.

Samtidig kan nye trafikkårer åpnes. Vi har lenge snakket om den nordlige sjørute, som den korteste vei mellom Europa og Japan. Det reiser mange nye utfordringer for oss – innen miljø, sikkerhet og på mange andre områder. Vil polbassenget bli isfritt?

Russerne bygger opp et eget kontor i Arkhangelsk som arbeider med sjøruten og fremtidsmulighetene. Vi bør på norsk side også gjøre oss tanker om dette: Hva betyr en slik sjørute for oss i praksis? Hvordan kan vi utnytte disse nye mulighetene? Hva kan være Norges rolle?

Det er for eksempel ikke umulig å tenke seg store omlastingshavner til isforsterkede skip i Øst-Finnmark, eller kanskje i en eventuell norsk-russisk samarbeidssone.

De siste 20 årene har det vært økt fokus på polruten, altså sjøveien nordvestover mellom USA og Europa tvers over polhavet. Vi kan se for oss en rekke følger av en slik sjørute:

For første vil Svalbard som i dag er den ytterste utpost mot nord, bli en port og en inngang til Polhavet. Det åpner interessante muligheter for øygruppen. Det vil trenges omlastningshavner til isforsterkede skip og nye typer industriell aktivitet.

Og en slik visjon har også utenrikspolitiske implikasjoner. Spørsmålet om det fremtidige regime og bruk av en polrute må være tema for internasjonal dialog. Den ønsker vi å føre.

La meg så vende blikket noen mil herfra – til Narvik – som gjør det hele konkret og aktuelt. Narvik er en viktig havn, med en sentral kunnskapsbase og en høgskole som her i Bodø. Narvik havn er tema i diskusjonen om en internasjonal transportkorridor, en jernbanetrasé mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Dette er et prosjekt som er nytenkende og spennende. Derfor er det også trukket frem i nordområdestrategien.

Jeg kjenner det lokale og regionale engasjementet. Og jeg kjenner temperaturen i frustrasjonen over at Regjeringen ikke stilte med millioner til selskapet NEW Corridor AS – en sak som kom opp i Stortinget i forrige uke – at vi ikke så oss rede til å gi økonomisk støtte og garanti til prøvedrift langs denne traseen.

Det betyr ikke at vi avviser ideen, visjonen og initiativet. Men det betyr at vi mener det må arbeides videre med grunnlaget for en slik transportkorridor. Det gjelder organisering, økonomi, avtaler med kunder, grensepasseringer og transitt. Det gjelder kapasitet på russisk side.

Dette vil i første omgang være en oppgave for Nordland fylkeskommune og samarbeidende parter lokalt og regionalt. Samtidig er det helt nødvendig å trekke kommersielle aktører inn i prosjektet. Som jeg har sagt – det må handle om partnerskap. De kommersielle aktørene må tydeliggjøre sin interesse og sitt ansvar. Det lar seg neppe gjøre å realisere dette prosjektet med mindre private næringsinteresser også er villig til å satse og ser at det er verdt å ta en risiko.

Når det kommersielle grunnlaget for drift langs korridoren er på plass, vil vi fra myndighetenes side vurdere støtte til næringsfremme på vanlige vilkår. Vi er – flere av oss i Regjeringen – rede til å komme tilbake til korridorprosjektet når disse spørsmålene er mer avklart. Det ville bli galt for nordområdesatsingen – tror jeg – og for de mange store prosjektene der, om vi ikke også stiller vanlige strenge krav til nyskapende prosjekter, før vi bruker betydelige offentlige midler på dem. Det tjener all satsing på i lengden.

Nå representerer Narvik havn uansett et betydelig aktivum. Man kunne også tenke seg en rolle for Narvik i forbindelse med en polrute, fordi man her har et viktig knutepunkt mellom jernbane og havn.

*****

Noen konkluderende perspektiver helt til slutt.

Jeg ser for meg bildet: Norges nordområdepolitikk innenfor et triangel der energi, Russland og klima utgjør hjørnene. Og hvor temaer som arbeid, utdanning og kultur i nord er med. Samtidig utformes nordområdepolitikken i et samspill med andre store aktører, og vi har et nært samarbeid med de nordiske land, EU-landene og USA om nordområdepolitikken.

Det er betydelig oppmerksomhet omkring energi – klima – utenrikspolitikk i dag. Jeg merker det hele tiden under reiser og møter ute. Vi ser også hvordan energi brukes som strategisk politisk virkemiddel.

Det er umulig, fra vår side, å drive norsk utenrikspolitikk, og særlig norsk nordområdepolitikk, uten at energispørsmålene får en plass. Dersom vi ikke gir disse spørsmålene en plass i norsk utenrikspolitikk, vil andre gjøre det.

Forholdet til Russland utgjør en viktig del av nordområdepolitikken simpelthen fordi vi har gjensidig interesser i et samarbeid, og vi ser ikke noe alternativ til et nært og tillitsfullt samarbeid med russerne i nord.

Klima er det nye store – ja, akutte – elementet i utenrikspolitikken. Ikke noe enkeltland kan møte denne utfordringen alene. Vi vil i tiden fremover bruke krefter og ressurser nettopp på forholdet mellom klimaendringer og utenrikspolitikken. Det gjelder nordområdepolitikken og sikkerhetspolitikken. Men dette kan være et tema for et senere møte. Her i Nordland, her i Bodø – for å dele tanker sammen – se fremover.

Elias Blix ble nevnt i rektorens innledning. I Markens Grøde skriver Knut Hamsun, i starten; ”Manden kommer gående mot nord. Han bærer en sæk, den indeholder niste og nogen redskaper”. Hovedpersonen, Isak, er på vei, på leting etter et bedre liv, i sin vandring nordover. Hamsun skrev denne boka under syv gode arbeidsår frem til 1917 på Hamarøy. Jeg skal ikke trekke dette altfor langt, men et godt liv nordpå er faktisk det overordnede målet for en nordområdestrategi. Det vi jobber med er å ”utvide” den redskapskasse Isak hadde med seg, opp hit til Æventyrlandet.

Takk for meg.