Videoopptak av utviklingsministerens foredrag.

Deres Kongelige Høyhet, alle andre venner;

Nå ved nyttårsskiftet har jeg sett på de såkalte nyttårsspådommene fra eksperter i inn og utland. Alle spår at det vi kommer til å se i 2007 vil bli en fortsettelse av det vi ser i 2006.

Det sikreste vi har lært fra historien, er at ingen har spådd de virkelig store endringene som radikalt har påvirket våre liv. Let fram den eksperten som spådde Berlin-murens fall med noen presisjon. Eller den som forutså angrepet 11. september, og da tenker jeg ikke på at det kunne komme et terrorangrep, men angrepets form og omfang. Ingen finner noen sånne eksempler. Eller dersom man ser på lange trender; Ingen spådde da Mao døde i 1976 at to år seinere ville Deng Xiaoping ha tatt makten og resolutt snudd Kina opp ned slik at den suverent mest betydningsfulle underliggende trenden i verden i dag er Kinas økende makt.

Går vi tilbake til 1933, finner vi at de tyske avisene ved nyttårsskiftet spådde at nasjonalsosialismens epoke var over. Dette gjorde de basert på hvor dårlig de gjorde det i lokalvalgene - som var datidens meningsmålinger - og det at den økonomiske krisa så ut til å være over.

Ikke bare er vi ikke i stand til å spå de store omveltningene, men det viser seg ofte at vi ikke er i stand til å håndtere dem når de inntreffer. En av mine største interesser er å lese militærhistorie. Blant mine favoritteksempler er den tyske invasjonen av Kreta i mai 1941. Det er kanskje militærhistoriens fremste eksempel på at aktørene visste nøyaktig hva som kom til å skje.

Den britiske øverstkommanderende på Kreta, Bernard Freyberg, hadde full oversikt over tyskernes planer, takket være overvåkningen av tysk kommunikasjon gjennom tilgangen til Enigma-koden. Han visste nøyaktig dagen og timen for det tyske angrepet. Han visste styrkemengden og dens sammensetting. Det har neppe vært et eksempel i historien hvor den ene part i samme grad visste alt om den andre. I tillegg hadde britene langt større styrker enn det tyskerne hadde tenkt å sette inn på Kreta. Likevel var det Tyskland som vant.

Hovedgrunnen var at den britiske øverstkommanderende ikke var i stand til å se det nye i situasjonen. Han mente at siden alle landganger på noen øy inntil da hadde skjedd sjøveien, så var det umulig å ta en øy slik tyskerne gjorde på Kreta, fra luften. Men alt i verdenshistorien må jo skje for første gang!

Lærdommen vi kan trekke av dette er at det ikke er, med noen presisjon, mulig å si hvilke trusler Norge står overfor de nærmeste ti årene. Siden Hans Kongelige Høyhet er til stede; Tar vi utgangspunkt i tidsepoken prinsesse Ingrid Alexandra kan forventes å leve i Norge, altså fram til rundt år 2090, er vi selvsagt ikke i stand til å forutsi hvilke trusler Norge står overfor. Men vi er kanskje i stand til å forutsi hvilke trusler det norske samfunnet mest sannsynlig står overfor de nærmeste par tiårene. Men også disse gjør vi klokt i å møte med vidåpne sanser og sinn og en bevissthet om at mindretallet kanskje har rett, for det har det vist seg å ha mange ganger tidligere. Det er ikke sikkert det er de vedtatte oppfatninger i denne sal som vil vise seg å være de riktige.

Men hvis vi nå prøver å se de trusler vi kan komme til å stå overfor i Ingrid Alexandras livsepoke i Norge, vil jeg nevne de fire jeg anser som de mest sannsynlige, med det forbehold at vi ikke kan vite. De fire mest sannsynlige truslene mot Norge de nærmeste årene er disse:

Internasjonal terrorisme
I motsetning til hva mange tror, dreper ikke internasjonal terrorisme mange mennesker. Det antall mennesker som ble drept 11. september 2001 tilsvarer f. eks. færre enn de som ble drept i trafikken i USA den samme måneden, eller bare en tredjedel av det antall som ble drept hver dag i hundre dager under folkemordet i Rwanda.

Det er ikke antallet døde som representerer den største trusselen fra terrorisme. Det er den lammende effekten på samfunnet. Hvis truslene mot flytrafikken fra terrorisme ble vesentlig trappet opp, så ville det kunne lamme den verden over. Terrorismen representerer altså en trussel mot selve fundamentet for hvordan vi driver et moderne samfunn.

Miljø og klima
Den andre trusselen er miljøtrusselen. Den kan bli en direkte trussel mot Norge de nærmeste 10-årene f. eks. hvis de aller verste anslagene skulle slå til. Dersom Golf-strømmen skulle endre retning vil store deler av Norge kunne bli ubeboelig. Men miljøet kan også representere en indirekte trussel mot livet i Norge. FNs klimapanel snakker om at man i 2050 kan ha 150 millioner klimaflyktninger. Hvor skal de så ta veiene? Er vi villige til å ta vår proporsjonale del av dem?

Og hvis vi går enda litt lenger ned i nivå; Krisen i Darfur, som har vært en av de tre-fire fremste krisene på den internasjonale dagsorden i 2006, har i betydelig grad sammenheng med miljøødeleggelser. Det var tørken i Darfur - sannsynligvis som følge av klimaendringer - som startet i nord og spredte seg sørover og gjorde tidligere beboelige områder ubeboelige. Dette førte til at arabiske nomadestammer gikk inn på områder til fastboende. De kunne ikke lenger bo i de områdene de tradisjonelt hadde bodd. Dette var en vesentlig årsak til det som i dag utspiller seg i Darfur.

Jeg tror også det vi nå ser i Somalia ikke bare kan forklares med de politiske endringene som har funnet sted, men også med den underliggende miljøtrusselen i et land der hver kvinne får nesten sju barn og ressurser som vann og beiteland er under økende press som følge av forørkning. Så igjen, miljøtrusselen kan komme til Norge direkte og indirekte.

Pandemier
Så er det en tredje type krise som vi snakker veldig lite om straks den er ute av medienes fokus. Det er truslene fra verdensomspennende epidemier.

Det er lett å glemme den historiske lærdommen; menneskeheten har ikke i dag en teknologi som gjør at vi med sikkerhet kan bekjempe de farligste sykdommene. Hvis fugleinfluensa begynner å smitte fra menneske til menneske, representerer den en trussel mot oss. Slik det er i dag, der den smitter fra dyr til mennesker, representerer dette først og fremst en trussel mot fattige mennesker som lever tett sammen med dyrene, slik vi også gjorde i Norge for 150 år siden.

Ser man på et land som Kina, vil man se at ved en rekke anledninger opp gjennom historien har femti til hundre millioner mennesker blitt utryddet av epidemier. Men de spredte seg ikke til resten av verden. I dag er det ikke mulig å begrense en farlig smittsom sykdom til et lite område uten å forårsake en total kollaps i verdensøkonomien. Fordi vi da må legge store begrensninger på den kommunikasjonen som i dag binder verden sammen.

Når en familie her i Rogaland planlegger ferien sin, er ikke terskelen vesentlig høyere for å legge den til Thailand enn til Legoland. Dette illustrerer hvordan farlige sykdommer kan spre seg svært hurtig til alle deler av verden.

Masseødeleggelsesvåpen
Den fjerde trusselen er den fra masseødeleggelsesvåpen. Det verst tenkelige er selvsagt kombinasjonen av terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Det vil kunne drepe mange mennesker, i motsetning til dagens terrorisme. Men også dersom vi ser bort fra den trusselen, er det et veldig alvorlig utviklingstrekk at stadig flere stater mener at de trenger atomvåpen.

Nord-Korea har skaffet seg atomvåpen og jeg tror dessverre vi må innse at Irak-krigen har hatt en meget viktig propagandaeffekt for atomvåpen. Fordi man vil kunne si at Irak kunne angripes fordi de ikke hadde atomvåpen, mens land med atomvåpen ikke blir angrepet, uansett hvor brutale deres ledere måtte være.

Krigen i Irak har videre medført at Iran står fram i Midt-Østen som en svært dominerende makt. Det skyldes igjen at amerikanerne har avviklet de to regimene Iran helst ville ha avviklet; Saddams Irak og Talibans Afghanistan. Irans posisjon i regionen er nå dramatisk styrket som følge av dette og hvis Iran skulle velge å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, så er det vanskelig for land som Saudi-Arabia eller Tyrkia å ikke starte på den samme galeien.

En situasjon der atommaktene ikke avgrenser, men snarere tenker på en stadig mer fleksibel bruk av atomvåpen, samtidig som land som ikke har kjernefysiske våpen tenker på hvordan man skal skaffe seg det og nedrustningsarbeidet står i stampe, er en veldig farlig utvikling.

Hva har så alt dette å gjøre med det jeg holder på med? Jo, alle disse temaene henger sammen med to helt avgjørende forhold, som jeg ikke bare ser som viktige i sikkerhetspolitikken, men kanskje som de to viktigste elementene i norsk sikkerhetspolitikk.

Det er fattigdomsbekjempelse og det er statsbygging. Og disse to tingene henger selvsagt nøye sammen. En svak stat kan ikke effektivt bekjempe fattigdom og et område med stor fattigdom har ikke ressursene som skal til for å bygge en stat.

Hvordan henger dette sammen? Ta for eksempel hvordan kineserne bekjempet SARS når det dukket opp der. Når de omsider bestemte seg for å ta tak i det, gjorde de det effektivt og målrettet, slik bare en effektiv stat kan gjøre det. Hadde SARS dukket opp i et nesten hvilket som helst land i Afrika, eller et for alle praktiske formål statsløst samfunn i Midt-Østen, ville det ikke vært mulig å bekjempe det på samme måten. Faren for spredning ville vært dramatisk mye større.

Hvorfor er det Nord-Korea som har atomvåpen og ikke Sør-Korea? Sør-Korea er teknologisk og økonomisk og på alle andre måter et så utrolig mye mer avansert samfunn enn Nord-Korea og ville selvsagt mye lettere ha kunnet skaffe seg det dersom de virkelig ville. Igjen, det er fordi Nord-Korea er en så stakkarslig og stusselig stat at de føler at de trenger det for å beskytte seg selv, eller enda verre, for eventuelt å angripe andre.

Ser vi på internasjonal terrorisme; Det var i Sudan bin-Laden satt på 1990-tallet og planla sine angrep mot amerikanske mål. Seinere fortsatte han denne virksomheten med base i Afghanistan, et område med en svak eller om man vil, terroristisk stat.

Uten fattigdomsbekjempelse og uten statsbygging kommer vi ingen vei i arbeidet med å sikre oss selv.

Så innvender noen at bin-Laden var jo ikke fattig! Heller ingen av de som angrep New York og Washington i september 2001 var fattige. De tilhørte alle middelklassen. Men dette er et absurd argument. Var Lenin fattig? Han kom fra en lærerbakgrunn og hadde en akademisk utdannelse og hørte til blant en elite som kanskje utgjorde en prosent av Russlands befolkning på den tiden. Men uten den enorme fattigdommen som eksisterte i Russland, kunne aldri Lenin og Trotsky ha gjort revolusjon i Russland.

Hitler, uten sammenlikning med Lenin, kom fra en etter tidens målestokk rimelig vellykket bakgrunn i Østerrike. Han soset bort sine unge år som en bohem og latsabb som ikke gadd noe, men han var ikke fattig. Men ingen historiker har noen gang påstått at det hadde vært mulig for Hitler å bli rikskansler hvis det ikke hadde vært for det økonomiske sammenbruddet i Tyskland i 1928-9.

Uten den misnøye, ydmykelse og jævelskap fattigdom skaper, ville ikke terroristene noe sted på kloden hatt den støtten i befolkningen som er nødvendig for å kunne operere. Og de ville ikke ha det vell av sympati å spille på når de står opp mot vesten i sine ulike kampanjer.

Derfor trenger vi velfungerende stater som kan kontrollere truslene, som staten Norge, men vi trenger også effektive stater i Afrika for å bekjempe fattigdommen. Dette er etter mitt skjønn det helt sentrale elementet i utviklingspolitikken.

Tradisjonelt har man i Norge sett utviklingspolitikken som en slags avansert Mor Theresa-virksomhet. Som statsorganisert altruisme, der vi som stater er like gode mot andre som Mor Theresa er mot de fattige i Calcutta. Men realiteten er at utviklingspolitikken i dag er en del av kjernen i sikkerhetspolitikken. Det er ingen generaler, i hvert fall ingen av dem jeg kjenner, som tror det er mulig å inndemme de sikkerhetstruslene vi står overfor uten å bekjempe verdens fattigdom og uten å bygge velfungerende stater. Dette er da også de to kjerneområdene i norsk utviklingspolitikk i dag.

Fjerne fattigdommen?
Kan vi fjerne fattigdommen i verden? Det er det jo unike med vår tid. For første gang i verdenshistorien er det mulig å fjerne fattigdommen. Hvis keiser Augustus på Jesus’ tid hadde bestemt seg for å fjerne fattigdommen hadde han ikke ant hvordan han skulle gjøre det. Heller ikke Djengis Kahn ville kunne gjort det. Selv ikke på Churchills og Roosevelts tid ville det være mulig å fjerne fattigdommen. Ikke visste man hvilken politikk som virket og ikke hadde man de ressursene som skulle til for å gjøre det.

Om man i tidligere tider – unnskyld Kronprins – hadde bestemt seg for å ta alt det gull og rikdom datidens konger, kronprinser og adel satt med, så ville det ikke på langt nær være nok til å utrydde fattigdommen. Men i dag er det slik at krigen i Irak aleine koster langt mer enn verdens samlede utviklingsstøtte.

Vi har alle de ressurser som skal til for å fjerne den desperate fattigdommen, det er bare et spørsmål om å mobilisere den nødvendige viljen. Dersom verdens statsledere vil, så kan denne generasjonen gjøre det.

Og vi vet hvilken politikk som virker. Den politikken har virket i nesten alle land i Europa og den virker nå i nesten hele Øst-Asia. Ikke i noen annen historisk epoke har så mange mennesker blitt dratt ut av fattigdom på så kort tid som i denne generasjonen. Det skyldes kombinasjonen av en effektiv og velfungerende stat og en åpen utadrettet, markedsbasert økonomi med satsing på utdanning og kunnskap. Det dreier seg om å mobilisere alle ressurser det være seg utenlandske investeringer eller bistand. Dette må skje med basis i fred, for et land i krig kan vanskelig skape utvikling og komme seg ut av fattigdom.

Vi vet altså hva som skal til, vi har ressursene til å gjøre det, så la oss annamme det beste politiske slagordet som noen gang er laget. Det er Nikes ”Just do it!” Dette er den store historiske oppgaven for denne generasjonen.

Det er også slik at fjerner vi fattigdom, så bidrar vi også til å bygge stater. Og dette henger sammen. Har man ikke en stat kan man vanskelig utrydde fattigdommen, og gjennom å bygge en middelklasse skaper man de ressursene som skal til for å veve den tettere sammen.

Hva kan vi gjøre for å hjelpe andre land med å bygge stater? Vi har i Norge en av de mest vellykkede statsdannelsene noe sted på kloden. I et virkelig fattig land vil 50 mann med Kalasjnikover kunne utføre et statskupp. Mange av de kuppene vi har sett i Afrika har vært nettopp dette. Man tar presidentpalasset, fjernsynsstasjonen og hærens hovedkvarter og dermed har man begått statskupp. Så skyter man noen og dermed har man sikret makta inntil noen andre gjør det samme. Dette er selvsagt helt umulig i et land som Norge med en så effektiv stat. En stat må til for å hindre denne typen kontinuerlig voldsspiral.

Fattigdommen bidrar også til at denne form for maktovertakelser er mulig. Bor man i et lutfattig land som Liberia, er det ingen utsikt til utdannelse, ingen utsikt til noen ordentlig jobb, ingen utsikter til noen ting. Kommer noen til deg og tilbyr tre måltider om dagen og en Kalasjnikov er det et ganske attraktivt tilbud. Det er ikke attraktivt for minn sønn som akkurat er ferdig med førstegangstjenesten og har lyst til å studere. Men det er attraktivt for en som kommer fra en liten jordlapp i Liberia som han skal dele med 3-4 søsken og som ikke en gang er stor nok til en av dem. Fattigdommen gjør denne typen krig så utrolig mye lettere. Derfor henger fattigdomsbekjempelse og statsbygging så intenst sammen.

Hva gjør vi så for å bidra til å bygge stater? Det første er å hindre at de går i oppløsning. Den mest alvorlige virkningen av den amerikanske invasjonen i Irak var jo at man fullstendig oppløste en stat. En stat som riktignok var uhyre brutal, men som fungerte og hadde kontroll på sitt område. Men fra å ha en stat så har man det i dag for alle praktiske formål ikke.

Det manglet ikke på advarsler om dette. Dette var stikk i strid med det man hadde gjort etter Sovjetunionens fall. Der var stort sett alle tidligere medlemmer av kommunistpartiet hjertelig velkomne til å være med å bygge opp de nye statene. På samme måte som man i Tyskland etter andre verdenskrig ikke holdt medlemmer av nazi-partiet utenfor, med unntak av toppene.

I Irak gjorde man den fatale feilen å oppløse Bath-partiet, og ikke la noe tidligere medlem av partiet få ta del i det nye statsapparatet. Ikke bare det, men man oppløste også hæren, i stedet for å underlegge den kontroll og bruke den til egne formål. Som Jay Garner, som var den første amerikanske utsendingen til Irak, sa til sin etterfølger Paul Bremer, ”Det tar en dag å oppløse en hær, det tar mange år å bygge en ny”. Det samme gjelder for stater. De kan oppløses på en dag, men å bygge dem tar årevis.

Derfor er det så viktig å hindre kriger før de oppstår, hindre statssammenbrudd før de skjer. Husk på at alle som har startet en krig har trodd at den skulle bli mye kortere enn den ble. Det eneste eksempelet på en krig som ble kortere og mindre blodig enn noen hadde regnet med, er den første Gulf-krigen i 1990. Amerikanerne vant en lett seier over Saddam. Men som den seinere øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Midt-Østen sa til meg, det skyldes bare det faktum at vi møtte den eneste dusten i verden som var idiotisk nok til å møte oss på en symmetrisk måte, tank mot tank i ørkenen. Ingen andre ville være så dum! Og, som vi ser, de som er i Irak i dag er ikke så dumme.

Kriger i dag er asymmetriske. Første verdenskrig er et eksempel på en symmetrisk krig der nesten helt like styrker står opp mot hverandre på slagmarken, på avstand fra bebodde områder. Nesten alle kriger i dag er asymmetriske og de flytts inn i bebodde områder for det er der den svake part har best mulighet til å kjempe en krig.

Hindre kriger er det første og viktigste bud i statsbygging. Vi har et belte av svake stater med borgerkriger som grovt sett strekker seg fra Vest-Afrika til Kabul. Nesten alle kriger i verden finner sted i dette området og nesten alle svake og sårbare stater er i det samme området. Det er samtidig også et ekstremt fattig område.

Vi fra norsk side må gjøre det vi kan for bygge stater og bekjempe fattigdom i dette beltet fra Kabul til Vest-Afrika. Det sikreste vern mot krig i dag er å bygge en bred middelklasse som har mye å tape på en krig. Jeg vet ikke om noe land med en bred middelklasse som har gått til krig, bortsett fra i tilfeller der en kan sette bort krigen til noen andre, altså til en profesjonell hær.

Bygge institusjoner
Så må man bygge institusjoner. Norge bidrar over et vidt spekter; Anti-korrupsjon, riksrevisjoner, politistyrker, bygge alle de institusjoner som en hvilken som helst stat er fundamentert på. Det er et møysommelig arbeid. Det tar tid. Det vil ta tiår de fleste steder, og det kan lett brytes ned igjen av nye krigshandlinger. Men dette er på lang sikt kanskje det viktigste sikkerhetspolitiske arbeidet vi kan gjøre.

Så bidrar vi direkte med støtte til sikkerhetssektoren, det som kalles sikkerhetssektorreform. Og vi bidrar noen få utvalgte steder, hovedsaklig Afghanistan og Libanon, med direkte norsk militært nærvær fordi sikkerhet og utvikling er nært sammenvevd. Uten sikkerhet, ingen utvikling. Hvorfor bygge en skole hvis noen kommer og brenner den ned i morgen? På den annen side; Hvis ikke den skolen bygges, så vil en vanskelig kunne mobilisere tilstrekkelig støtte til staten.

Så sier noen kritikere, bl.a. professor Øyvind Østerud, at man ikke kan bygge en stat utenfra, at det nærmest er noe vi ikke skal forsøke. Han har selvsagt rett i at det å bygge stater er veldig vanskelig. Men alternativet i en verden der – med Gros ord – alt henger sammen med alt og mange stater brytes ned utenfra, er ikke å la være å bygge stater. Enhver stat er sterkt påvirket av alt som skjer utenfor og de impulsene, pengene og påvirkningene må kanaliseres til å bygge stater, ikke bryte ned.

Husk at det er ingen måte Afghanistan bare med egne midler kunne ha skapt en slik ødeleggelse vi der ser. Afghanistan ble en slagmark først for russerne, siden amerikanerne, iranerne, saudiaraberne og alle de andre som utkjempet sine slag til støtte for sine grupper. Det var dette som gjorde at landet endte opp som den katastrofen det i dag er. Det var det internasjonale samfunnet som skapte problemet, men jeg tror det internasjonale samfunnet også kan bidra mye til å rydde opp i det.

Det er sterk historisk erfaring for at det er mulig. Uansett hva man måtte mene om kolonitiden, er det umulig å si at ikke kolonimaktene bidro til den første statsdannelsen i mange av de stater vi ser i dag. Det var britene som skapte det moderne India. Så har inderne selv gjort det til verdens største demokrati og en imponerende statsdannelse. Men uten at britene hadde skapt det i utgangspunktet, er det lite sannsynlig at det hadde vært det vi i dag ser.

Amerikanerne skapte det moderne Japan på ruinene av Hiroshima og Nagasaki. Hva man enn måtte mene om McArthur, uten hans måte å håndtere dette på, er det lite sannsynlig at vi ville se det japanske demokratiet og økonomiske miraklet slik vi ser det i dag.

Og i moderne tid; Mozambique er et av de landene i Afrika med sterkest økonomisk vekst og virkelig framgang. Det er i stor grad skapt av en fredsprosess og betydelig hjelp utenfra. Og selv om det ikke er noen stor suksess i Bosnia, i den forstand at alt er fryd og gammen, så har det nå vært ti år med fred i Bosnia. Det er utrolig mye bedre enn det som var før.

Og det er en fred som for alle praktiske formål ble presset på bosnierne av den amerikanske utsendingen Richard Holbrook. Han sa; ”hvis dere ikke nå oppfører dere, skal vi gjøre dere til jordas avskum”. Det sa han til serberne, det sa han til kroatene og det sa han til bosnierne. Ikke at de skulle gå til krig mot dem, men at amerikanerne skulle gjøre alt de kunne for å støtte deres motstandere, isolere dem, sette dem på sidelinjen, sørge for at alt ble svært vanskelig for dem. Uten dette eksterne trykket er det vanskelig å se hvordan man skulle ha kommet seg ut av situasjonen på Balkan. Det internasjonale samfunnet kan være en kraft som bidrar til å bedre forholdene, men kan selvsagt også være en destruktiv kraft.

Statsbygging betyr ikke er å skape små norger rundt om i verden. Det for meg mest vellykkede eksempelet på statsbygging i moderne tid er Sør-Korea. Det var like fattig som Afrika for 40 år siden. Det var et diktatur. Etter hvert som landet ble rikere og skapte en stor og bred middelklasse, gikk Sør-Korea fra diktatur til demokratur, så fra demokratur til demokrati. I dag er Sør-Korea akkurat like demokratisk som Norge. Det er ikke noe vi kan peke på i Norge som er bedre enn i Sør-Korea. Selvsagt er det forskjeller, men ingen systematiske hva gjelder demokratiutvikling.

Vi må akseptere at demokratiutvikling tar tid. Uten at det eksisterer en indre kraft i samfunnet selv, er det lite eksterne krefter kan gjøre. Vi kan bidra med ideer, penger og støtte, men vi kan ikke gjøre jobben for noen. Og som vi har sett i Irak, det er utrolig mye lettere å bryte ned enn å bygge opp. Men likevel, det å bygge stater og det å sørge for at de gradvis tar skritt mot demokrati er trolig det aller viktigste vi kan gjøre for å bedre sikkerheten i verden.

La meg dvele litt ved Afghanistan. Det er det stedet hvor vi i dag er involvert i statsbygging så og si i alle dets dimensjoner. La meg først få illustrere hvor sentralt statsbygging er i utviklingspolitikken i dag. Vet dere hvilke tre land i verden som mottar mest norsk pengestøtte i dag? De fleste av dere vil sikkert tro at det er land som Tanzania, eller andre såkalte hovedsamarbeidsland. Slik er de ikke. Nummer en er Sudan. Nummer to er Palestina og nummer tre er Afghanistan. Med andre ord tre land hvor det eneste som står på dagsorden er kombinasjonen av fattigdomsbekjempelse og statsbygging.

I Afghanistan er den store utfordringen å få alle aspekter ved statsbygging til å virke sammen: Bistandsinnsatsen, som direkte bekjemper fattigdom, statsbygging, som er delvis basert på institusjonsoverføring, men i all hovedsak basert på bistandsmidler, og den militære innsatsen.

Slik jeg ser det har en betydelig svakhet ved det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan til nå vært at disse aspektene ikke har vært sett i sammenheng. Det er også bakgrunnen for at utenriksministeren har tatt en rekke internasjonale initiativer for å bringe det sammen.

For eksempel har nesten all bistandsinnsats vært på basis av at man må gjøre noe fort og med det samme. Og da har man gjerne gått utenom de afghanske myndighetene. Problemet er at enhver afghaner vet at Norge en dag kommer til å forsvinne fra landet, på samme måte som alle andre eksterne aktører. Afghanerne vil stå aleine tilbake en dag, og de vil da som alle rasjonelle aktører, forholde seg til situasjonen ut fra hvem de tror kommer til å vinne.

Det er bare en lokal regjering som over tid kan holde landet sammen. Ikke med demokrati, men kanskje med demokratur for så om tretti år bli et demokrati. Men skal vi komme dit, må vi styrke de afghanske institusjonene. Vi kan ikke gå utenom dem selv om det skulle ta litt lenger tid. Derfor er Norge involvert i stadig flere sektorer, blant annet gjennom vårt såkalt Olje for utvikling-program, for å bidra til at petroleumsinntekter kan gå inn i statsbygging, ikke ende i korrupsjon, slik det gjør i mange land. Vi bidrar til å bygge sivile institusjoner og et afghansk statsapparat. Vi forsøker å la alt vi gjør gå gjennom afghanske myndigheter og vi forsøker å trekke andre land med på den samme politikken.

Afghanistan
Så har vi Maymane i det vestlige Afghanistan, hvor Norge er inne med et stort militært sendelag. Vi forsøker der å se utvikling og den militære innsatsen i sammenheng. Men uten en politisk overbygning kommer vi ingen vei. Militære virkemidler har aldri virket noe sted i verden hvis det ikke har vært for å nå et klart definert politisk mål.

Bistand og statsbygging vil virke like lite, dersom man sprer prosjekter tynt utover Afghanistan. Vi kan spre soldater utover og sette dem inn punktvis der vi tror det er riktig akkurat nå. Men klarer vi ikke å bygge noen fungerende afghanske sikkerhets-, bistands- og statsinstitusjoner, så er det sikkert at vi kommer til å tape og at afghanske motstandskrefter kommer til å lære fra Irak, mens Nato i så fall ikke har lært fra russere, briter eller alle de andre som har vært i Afghanistan opp gjennom tidene. Det er dette det handler om nå, å få til den politiske overbygningen i Afghanistan.

Nederland tror jeg har gjort en del ting som det er mulig å trekke lærdom av på dette området. De har interessant nok så langt ikke hatt noen tap av liv i kamp, selv om de har styrker i Sør-Afghanistan. Grunnen til det kan være måten nederlenderne operer på. De har i helt annen grad enn enkelte andre aktører, vektlagt allianser med afghanske stammehøvdinger og gjennom det prøvd å bygge opp sivile strukturer rundt de tradisjonelle militære. Og de har ikke begitt seg inn på det som på fagspråket kalles body count, altså telle antall falne fiender for siden å skryte av det. Dette er en sikker vei til tap fordi alle disse selvsagt har 30-40 brødre, fettere eller onkler som ikke vil være imponert, men tvert om være opptatt av hvordan de kan hevne dette for på denne måten å gjenopprette æren.

Det er dette det handler om i Afghanistan i dag, å få de ulike elementene til å henge sammen; det militære, statsbygging og utvikling. Det vil ikke bli lett. Men hvis vi ikke gjør det vil vi helt sikkert feile. Og med den langsiktige trusselen det vil innebære, er det vanskelig å se for seg at man skal kunne akseptere et nytt taliban-regime i Afghanistan.

Skal man få dette til, må man også forholde seg til den regionale dimensjonen. Man må snakke med iranerne, man må snakke med pakistanerne og man må snakke med inderne og selvsagt de globale stormaktene. Alle må trekke sammen.

La meg avslutningsvis si et par ord om det store bildet. Norge er et land med fanatisk tro på dialog. Det skal vi være stolte av. Det er altfor lite dialog i verden i dag. Det største enkeltproblemet med Bush-administrasjonens utenrikspolitikk er at de ikke har vilje til dialog. De har for hver gang det dukker opp et regime man ikke liker – og de er det mange av –, eller en bevegelse man ikke liker – og de er det enda flere av - sagt at med disse skal man ikke ha dialog.

Men dialog kan jo ikke bare være mellom de som er enige. Det ligger ikke i det å ha dialog med noen en aksept av den andre partens standpunkt. Selvsagt må vi ha dialog. Et av Norges fremste fortrinn på den internasjonale arena er at vi tror på dialog. Vi tror at dialog kan påvirke og forandre noe, og vi tror at det nesten alltid er bedre å snakke med folk enn å ikke gjøre det.

Derfor snakker vi med de tamilske tigrene på Sri Lanka, mens amerikanerne ikke gjør det. Derfor har vi kontakt på embetsnivå med Hamas, mens mange andre land ikke har det. Derfor reiste utenriksministeren til Syria for å snakke med de syriske lederne. Ikke fordi vi er enige med syrerne, men fordi dialog er den eneste veien framover. Vi kan ikke løse problemene i Palestina, Afghanistan eller noe annet sted hvis vi støter alle vekk i stedet for å trekke dem sammen.

Vennskap og dialog
Den kinesiske militærfilosofen Sun Su, som de fleste av dere sikkert kjenner – han har jo blitt en næringslivsguru også – sier at det aller viktigste målet du kan ha er at når du legger deg hver kveld skal du ha flere venner enn da du sto opp. Det gjelder Norge som nasjon, det gjelder oss som individer.

La oss prøve å bygge vennskap og dialog, for det er den eneste veien framover i en verden der alle er avhengige av hverandre. En verden hvor det knapt på noe område finnes en særnorsk løsning, men bare globale løsninger.

Et aspekt ved dialog som ligger meg nært på hjertet, er at mange tror at politikere fatter rasjonelle beslutninger basert på et vell av faktakunnskap og gode råd fra rådgiverne.

I Bob Woodwards bok om Bush-administrasjonens håndtering av Irak-krigen – State of Denial - er kjernescenen når Jay Garner kommer tilbake, etter å ha vært den første - og etter forhodene meget vellykkede -amerikanske guvernør i Irak. Han går først til Rumsfeld og forteller ham akkurat hva han mener. Nemlig at den kursen amerikanerne er inne på med sikkerhet vil føre galt av sted. For eksempel det å oppløse hæren og det å oppløse Bath-partiet. Så blir han tatt imot av Bush. Der sier han det stikk motsatte. Alt er fryd og gammen i Irak. Alt går rette veien. Alt er bare bra og ikke noe kan gjøres bedre.

Dette er altså en firestjerners amerikansk general som har vært en kjempesuksess i Kurdistan etter den første Gulf-krigen, som har vært kanskje den beste amerikanerne har sendt til Irak så langt. Han tør ikke si til USAs president hva han egentlig mener. Dette er i vestens største demokrati. Det mest åpne samfunn menneskeheten noen sinne har skapt.

Kan dere da tenke dere hvordan det var hos Saddam? Han tok feil i alle henseender. Fordi ingen turte si til ham at noe var galt i Irak. Ingen turte noen sinne si sannheten til Saddam. Saddam trodde at amerikanerne ikke ville angripe Irak fordi franskmennene ville motsette seg det. Og hvis de angrep, ville de ikke gå til Bagdad, men stoppe halvveis, slik de gjorde under den første Gulf-krigen. Saddam var mest opptatt av sjiamuslimske oppstander i Basra. Alt dette i følge amerikanske etterretningskilder.

Jeg har akkurat det samme inntrykket fra mine kontakter med krigførende politiske ledere på Sri Lanka. Jeg tror veldig få av dem noen sinne blir gitt et sant bilde av situasjonen fra sine egne. Utlendinger kan derimot bidra til akkurat dette. Det er i seg selv en svært viktig årsak til at vi må ha dialog med diktatorer og grupper vi ikke liker. Altså sikre at de får en viss grad av realitetsorientering i tillegg til det andre vi kan bidra med.

La meg til slutt si at summen av dette er at det viktigste vi holder på med i utviklingspolitikken er helt sentralt i sikkerhetspolitikken; fattigdomsbekjempelse og statsbygging. Fattigdomsbekjempelse er ikke så vanskelig, men statsbygging er uhyre komplisert, men vi må bidra til det skal vi skaffe sikkerhet for oss selv.

Summen av det hele er det motsatte av hva mange spådde etter den kalde krigens slutt. I 1989 skrev den amerikanske filosofen Fukuyama et svært kjent essay med tittelen The End of History. Der skrev han:

”Hva vi har vært vitne til er ikke bare den kalde krigens slutt, eller slutten på en gitt periode i etterkrigshistorien, men slutten på historien som sådan. Mer presist; Vi er vitne til den ideologiske evolusjons endepunkt. Vi er vitne til universaliseringen av det vestlige, liberale demokrati som styreform”.

Fukuyama gikk faktisk langt i å antyde at det største problemet i fremtiden ville være kjedsomhet.

Men det ble ikke slutten på historien. Det ble heller tilbake til historien. Til den type stammemessige, etniske, religiøse konflikter som verdenshistorien til nå har vært full av. Men på en ny måte. Og der Fukuyama i hvert fall ikke fikk rett, var at verdenshistorien fra nå av kom til å bli kjedelig. Den kommer til å bli veldig spennende og til tross for all jævelskap; vi er heldige som får lov til å være med å oppleve det.

Takk.