Trontaledebatten 4. oktober 2007

President,

Statsministeren sa i sitt innlegg at de sakene vi drøftet i FN i forrige uke er de viktigste spørsmål i vår tid. Jeg vil understreke betydningen at slike spørsmål blir drøftet nettopp der – i FN. Det gir organisasjonen økt politisk legitimitet. Det er bra for verden og bra for Norge.

Selv om det går sakte fremover med helt nødvendige reformer i FN, peker flere utviklingstrekk de siste par årene mot et FN som er blitt mer relevant, tydeligere og møtes med økt respekt. Det kan skyldes at man har fått mer erfaring med alternativene, alenegang og konsekvensene av manglende forankring.
 
I år ble det avholdt høynivåmøter om klimautfordringene, situasjonen i Sudan og Darfur, situasjonen i Irak, situasjonen i Afghanistan og AHLC-møte om Midt Østen. Av de fem høynivåmøtene deltok Norge i fire og var med på å lede to. I tillegg markerte Norge seg gjennom Statsministerens nye initiativ for bekjempelse av barne- og mødredødelighet og et ministermøte om sammenhengene mellom helse og utenrikspolitikk.

Det er Norges interesse å bruke FNs rammer aktivt både for å støtte FN og for å fremme viktige sider ved vår utenrikspolitikk. Vi er FN’s 7. største bidragsyter. Derfor er det et mål og en oppgave for oss å være aktive i FN og aktive for FN. La meg illustrere dette med noen saker som  opptok oss i forrige uke:

Det er første gang at klimaspørsmålene har stått så sentralt ved en generalforsamling. Det setter tonen for forhandlingene frem mot Bali-møtet i desember. Det amerikanske møtet om klimaspørsmål i Washington senere i uken gjorde også henvisninger til FN-prosessen. Det er her, med bindende avtaler som inkluderer flere – og ikke hver for seg – at verdens land må finne løsninger.

I møter om Afghanistan i fjor tok Norge opp behovet for bedre koordinering og sterkere satsing på utvikling. Nå er dette godt forankret i diskusjon og planlegging, I FN og i NATO. Det utfordrer den afghanske regjeringen, de regionale aktørene, men også giverlandene. Om man er for koordinering må man også være rede til å la seg koordinere. Exit-strategien i Afghanistan må bestå i at landet gradvis styres og sikres av afghanere. Da må hjelpere utenfra være rede til å la dette skje. Her må FN spille en nøkkelrolle. FNs nærvær må styrkes, i Kabul og utover i landet. Dette er nå på gang. Det norske forslaget om å gjenutnevne en høynivårepresentant fra det internasjonale samfunnet vinner også frem.

FN har møysommelig kommet i posisjon for å gi et avgjørende bidrag til fred i Darfur. Sikkerhetsrådet har gjort sitt vedtak og nå forberedes en historisk FN/AU fredsstyrke. Norge gjør seg klar til å delta med en ingeniørstyrke sammen med Sverige. Det blir en krevende oppgave. Men igjen har vi sett at uten FN makter ikke verden å samle alle trådene som må falle sammen i arbeidet for ikke bare å stoppe krig, men å sikre fred og utvikling.

I diskusjonene omkring i Irak spiller også FN en sterkere rolle. De humanitære utfordringene, flyktningkatastrofen og faren for oppløsning utfordrer hele verdenssamfunnet. FN’s generalsekretær sa i sitt innlegg at Irak nå er hele verdens utfordring. Norge tar dette på alvor og Regjeringen vurderer nå hvordan vi kan gi våre bidrag, gjennom et hovedfokus nettopp på samarbeid med FN.

President,

I forrige uke så vi FN på sitt beste, men vi så også noen av FN’s svake sider. Sikkerhetsrådet viste seg ganske så maktesløse i forhold til de dramatiske hendelsene i Burma. Det fratok det internasjonale samfunnet anledningen til å sende kraftfulle signaler til det burmesiske regimet.

Norge fordømmer på det sterkeste vold og maktbruk mot fredelige demonstranter. Vi oppfordrer til dialog mellom regimet og den demokratiske opposisjonen. Burmas problemer kan bare løses langs en slik vei. Vi må presse på for dette og velge de virkemidler som kan bidra til nasjonal forsoningsprosesser.

Et lyspunkt var det at Sikkerhetsrådet stilte seg bak FNs spesialutsending Ibrahim Gambari og hans besøk til Burma.  Jeg møtte Gambari før hans avreise og lovet Norges støtte til hans videre oppdrag. Vi føler situasjonen nøye og avventer hans vurdering etter besøket. La meg også nevne at det nye menneskerettighetsrådet enstemmig uttalte seg med klar kritikk av militærregimet i Burma.

President,

Jeg merket meg at FrP formannens uttalelser tidligere i år om at FN var ”et ødeleggende organ for verdensfreden” ble kontant avvist av de øvrige partiene på Stortinget. Det vil bli en verdensnyhet om et slikt syn skulle fronte norsk utenrikspolitikk.

Vår FN-politikk har tradisjonelt hatt bred tverrpolitisk forankring. Det har også vårt engasjement i freds og forsoningsarbeid. Slik forankring gir forutsigbarhet og skaper tillit til Norge som internasjonal aktør. Det betyr at vi kan engasjere oss i arbeid som vi vet må pågå over flere år. Vi kan være trygge på at Norge vil utvise handlekraft og tålmodighet. Viktig arbeid som en regjering starter vil med stor sannsynlighet den neste føre videre.

Jeg håper denne kvaliteten vil vedvare. Inntrykkene fra FNs mange møter i forrige uke forsterker inntrykket av de mulighetene vi har til å gjøre en forskjell. FN blir aldri bedre enn det medlemslandene gjør organisasjonen til. Norske interesser er tjent med å arbeide for et sterkt, handlekraftig og respektert FN.