Undervisningsmateriell “Når krigen raser” – om internasjonal humanitær rett

Presentasjon og lansering av Norges Røde Kors’ undervisningsmateriell “Når krigen raser” – om internasjonal humanitær rett.

Peer Gynt – skolen på Bjørndal, Oslo, 23. mars 2007

Innlegg og hilsen ved utenriksminister Jonas Gahr Støre

Momenter og punkter for ministerens innlegg
og for samtalen ifm lanseringen

Kjære elever og lærere, kjære tidligere kolleger i Norges Røde Kors,

• Setningen ”Based on a true story” ser vi ofte på filmrulletekster. Jeg kan love dere at når det gjelder denne boka, dette undervisningsmaterialet, så er dette ”based on a true story”. Og det er ingen filmtriks, ikke noen form for dataanimasjon, ikke en knapp i dataspillet hvor man kan starte på nytt, med ”nye liv”. Ikke små, rare ”warhammer” – figurer heller. Men ”a true story”. Dette er hendelser og historier vi ser, leser og hører om, i virkeligheten.

• Dere lærer her derfor om noe helt sentralt, i samfunnsfag, i filosofi/etikk og i KRL-fag-sammenheng: Dere lærer om internasjonal humanitær rett (IHR). Jeg har tre barn og tenåringer selv, og jeg opplever ofte – som andre foreldre – at unge mennesker er opptatt av krig, av krigens konsekvenser, dilemmaene – og ikke minst er de – og dere – opptatt av rettferdighet. Og man spør seg:

• Kan krig følge regler? Hvorfor har vi regler i krig? Og er det mulig med regler i krig? Hvordan gir det mening – når krigene raser – å ha regler om at det ikke er lov å drepe sivile?

• Disse og mange andre, store og viktige spørsmål og dilemmaer tar Den internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) og Norges Røde Kors opp i dette undervisningsmateriellet Når krigen raser, som dere har fått, og jobbet litt med og nettopp vist meg nå i form av flere rollespill, smakebiter og engasjerende samtaler. Jeg vil gratulere dere, gratulere Røde Kors for dette grundige materialet!

• Og materialet ser spennende og bra ut. Jeg er glad for at nettopp dere har fått muligheten til å prøve det ut. Peer Gynt – skolen er jo som kjent en pilotskole, foregangsskole, på mange vis, en ”8 til 13” - skole, multietnisk, flernasjonal, internasjonal, initiativrik og idealistisk. Dette materialet gir informasjon og skal spre kunnskap, stimulere til engasjement og inspirere dere til å involvere dere.

• Det er involvering og engasjement som vil gjøre verden til et bedre sted å leve, mer rettferdig. Det at noen bryr seg. Det å bli berørt.

• Det beste hadde jo vært om vi kunne forby noe så meningsløst og brutalt som krig. Da hadde slike regler vært overflødige. Dessverre er det ikke så enkelt. I krig skjer det ufattelige, det uhørlige, uhyrlige, av mennesker, av mennesker satt under trykk.

• Derfor blir det ekstra viktig å jobbe for at de skader og lidelser som krigen påfører, blir så små som mulig. Det er dette reglene for krig handler om. I krig er det slett ikke ubegrenset hvilke lidelser og skader som kan ramme fienden. Det finnes grenser – ja, det finnes grenser for hvilke midler og metoder man kan ta i bruk for å vinne over fienden. Alt er slettes ikke lov i krig.

• Dette har dere lært litt om nå, dere skal lese mer om det, og gå inn i disse problemstillingene ved hjelp av rollespill, intervjuer, skriving av artikler, kommunikasjonsarbeid, og mer.

• Noen av de viktigste reglene – for eksempel forbudet mot å angripe sivile, altså ikke-militære, vanlige mennesker som deg og meg – finner vi i det som kalles Genèvekonvensjonene. En konvensjon er en forpliktende avtale mellom stater. Genèvekonvensjonene ble vedtatt etter andre verdenskrig, som en reaksjon på alle overgrepene mot sivile som hadde funnet sted. Vi har bildene fra historiebøkene - bombing av byer, ødelagte skoler og sykehus, konsentrasjonsleire. Etter krigen ble verdens ledere enige om å lage et sett felles regler for å forby slike handlinger. For å forhindre at slike overgrep i krig skulle gjenta seg.

• Disse reglene – som at det er forbudt å angripe sivile, og at det er forbudt å torturere – er noe alle land er enige om. Og alle er forpliktet til å respektere dem.

• Men, likevel: Vi ser at reglene brytes. I avisene nesten hver dag ser vi uskyldige barn, kvinner og menn som mishandles og drepes. I mange konflikter i dag er det nettopp sivilbefolkningen som utsettes for grove og systematiske overgrep. Kvinner og barn utgjør et flertall av sivilbefolkningen og rammes derfor spesielt hardt. Og man kan man spørre seg: Hva har man oppnådd ved å lage slike regler?

• Jeg vil snu litt på dette og si: Det at uskyldige mennesker blir utsatt for slike overgrep, gjør reglene viktige og nødvendige. Og vi har alle et ansvar for å skaffe oss kunnskap om slike regler. Og for å spre kunnskapen. Man kan si det slik at det er når man trenger reglene minst, at man bør lære seg mest om dem.

• Sentralt i min jobb som utenriksminister og i norsk utenrikspolitikk er å arbeide for økt respekt for krigens regler. Og for at de som ikke respekterer reglene – de som begår drap og de som torturerer – at de skal bli stilt til ansvar.

• For de som begår overgrep må få sin straff. I dag sitter det personer i fengsler i Norge som er dømt av en internasjonal domstol for overgrep mot sivile under krigen i det tidligere Jugoslavia.

• Så er det viktig at kunnskap om reglene spres. Og her kommer dere inn. Kunnskapen må spres til soldater, politikere, ofre, og til andre elever, studenter og lærere, til dere. Dere er morgendagens politikere, morgendagens soldater, journalister, ingeniører eller lærere. Kunnskap om reglene hjelper oss til å handle med respekt for dem – og til å reagere når vi ser brudd på reglene. Kunnskapen styrker de grunnleggende verdier som er som et kompass i våre liv.

• For det kan skje her også, i Norge, tror jeg. En spørreundersøkelse som Norges Røde Kors tok initiativ til for noen år siden, viste at også en prosentandel nordmenn, under press og trykk, ville kunne tolerere bruk av tortur mot fienden, mot fanger, i en gitt situasjon.

• I ”gamle dager” var krig noe voksne holdt på med. Det var en uskreven skikk at barn skulle holdes utenfor. Vel, jeg tror kanskje ikke det var slik før heller. – Men i dag er i alle fall denne normen sterkt svekket i deler av verden. Mange barn og unge på deres alder står midt oppe i en krig, som ofre, eller som deltakere. I noe som mest kan virke som et voldelig dataspill, men på ordentlig. FNs Barnekonvensjon.

• Mange barn og unge blir rekruttert fordi de er lett tilgjengelige soldater og er i en nødssituasjon. De kan trues til innsats, for eksempel i bytte mot grunnleggende behov, som mat, beskyttelse, tilhørighet, et slags hjem. Barnesoldater finnes mange steder, særlig i det sørlige og vestlige Afrika. I borgerkrigen Sierra Leone kan mer enn to tredjedeler av soldatene ha vært under 18 år gamle. Da krigen tok slutt ble mange av disse unge men gamle krigerne rekruttert av væpnede grupper som førte kriger videre i nabolandene.

• De visste ikke om noen annen virkelighet enn krigen. De kjente ikke til noe annet håndfast enn et håndvåpen.

• En kombinasjon av mengder av billige, lette våpen og skarer av barnesoldater – ofte foreldreløse – har skapt en livsfarlig blanding i mange konflikter som har herjet i Afrika.

• Så spør dere kanskje: Kan vi i Norge gjøre noe med dette? Ja, det kan vi. Det handler om å være med på å bygge en verden med rettferdighet, med respekt for regler – som viser oss vei mellom rett og galt – i stedet for en verden der rå, voldelig makt regjerer. Det handler om å være med på å skape og å styrke en internasjonal opinion. Norge arbeider for at ingen under 18 år skal rekrutteres som soldater. Flere og flere land slutter opp om dette. Genève-konvensjonene og ikke minst FNs Barnekonvensjon gjelder selvsagt fullt ut for barn som rammes av krig.

• Norge – og andre land – er blitt mer bevisst på å si hva vi mener om land eller grupper som bruker barnesoldater. FN har laget en liste over dem som vi vet bruker barnesoldater. Den listen er det ikke populært å stå på.

• Så er det en annen dimensjon; våpentyper, klaseammunisjon. Dere husker kanskje – fra TV-nyheter og aviser – den palestinske gutten Muhammed, som ble rammet av en såkalt blindgjenger fra et klasevåpen på vei hjem fra skolen i fjor sommer. Han vil være avhengig av protese, et kunstig ben, resten av sitt liv. I krig blir uskyldige barn rammet og truffet av farlige våpen som egentlig var ment for andre, for voksne soldater. Skadet for livet.

• Jeg arbeider nå – sammen med andre land og kolleger – å få på plass et internasjonalt forbud mot det som kalles klaseammunisjon. Dette er våpen som rammer sivile personer under angrep fordi det har så stor spredning. Våpenet skader og dreper også etter at krigen er slutt, fordi det ligger igjen farlige småbomber, eksplosiver, skjult på bakken. Dette må det bli en slutt på. Igjen kan dere være med på å skape en internasjonal opinion.

• Norge bidrar hvert år med mange millioner kroner til å skaffe medisinsk hjelp til ofrene for slike våpen, og til å lære opp barn og voksne i hvordan man skal unngå ulykker og fjerne eksplosiver. Dette er et viktig arbeid.

• Det nytter å kjempe mot krig, vold og urett. Det er hardt, det er vanskelig, og vi lykkes ikke alltid. Likevel må vi bevare håpet, og det er også grunn til håp. En del ting er bedre nå enn før. De siste femten årene er faktisk antallet væpnede konflikter redusert vesentlig. Det samme gjelder tallet på menneskeliv som går tapt.

• Jeg tror dette handler noe om at økt kontakt over landegrensene skaper sterkere avhengighet, mellom land, mellom grupper, mellom mennesker, og dette reduserer faren for krig, det øker mulighetene for at vi klarer å løse konflikter på andre måter.

• For til syvende og sist handler dette om mennesker, om deg og meg, hvordan vi ser på hverandre, hvilke verdier vi bekjenner oss til, hvilket menneskesyn, hva slags kunnskaper vi har fått med oss. 

• Som en mor forteller i boka dere har gjennomgått; ”I min landsby var det et hus hvor det bodde en familie fra fiendens side. Min far beskyttet huset, og det er jeg stolt av. Folk ville drepe dem eller få dem til å reise, men min far beskyttet dem”.

• Dette var en humanitær handling. Et etisk, moralsk valg; de beskyttet nabohuset, de berget liv.