Toner i utenrikspolitikken

Et bilde jeg ser for meg er dette: Da de første sprekker ble hogget i Berlinmuren høsten 1989 og vi satt forundret ved TV-apparatene, tok den verdenskjente cellisten Mstislav Rostropovitsj med seg celloen, satte seg ved den åpningen i muren og spilte stykker av Bach. Han spilte for livet, for andres liv. – Jeg spilte av pur glede, det var jo muren i mitt liv som ble revet, sa han. Verden holdt pusten. Cellisten holdt fast i buen. Det var i sannhet musikk med mening. Og det bekreftet møtet mellom musikken og historien.

I vår egen musikkhistorie er det 164 år siden Edvard Grieg ble født i Strandgaten i Bergen og det er 100 år siden hans død. I fjor markerte vi Ibsen. 2008 står i Henrik Wergelands tegn, så følger Knut Hamsun og deretter Bjørnstjerne Bjørnson i 2010. Vi er inne i gullrekka, førstefemmeren, det norske arvesølvet. Markeringene bør være vidsynte.

Jeg har. av Grieg-markeringer i år og av Ibsen-året i fjor, latt meg inspirere til å se noen linjer, noen kjennetegn, mellom musikk og utenrikspolitikk, kultur og internasjonale forbindelser. Jeg sa en gang at jeg ønsker at folk skal synge på vei til jobben – og jeg snakket om glede, trivsel og modernisering av Utenriksdepartementet. Men det er slett ikke bare dette jeg tenker på med kombinasjonen musikk og utenrikspolitikk. . .

Jeg tenker på fire hovedlinjer.

Den første: Musikk er et felles, universelt språk språk. Gjennom musikk kan alle kulturer møtes og kommunisere. Lytte til hverandre, samspille, oppleve, lære, forstå. Musikk er et internasjonalt uttrykk, et globalt redskap.

Musikkens former har faktisk ”urmønstre”, toner som kan gjenkjennes over hele verden. Melodien i ”Morgenstemning” fra Griegs ”Peer Gynt” finnes i folketoner over hele verden, ikke minst i Østen, forteller musikkjenner Erling Dahl jr. om i sin nye bok. ”Morgenstemning” dukker opp i Peer Gynts minne – i hans indre – der han ligger nesten bevisstløs på stranda i Marokko – eller som ved Sfinksen under den store forestillingen i Egypt i fjor.

Musikkens universelle språk bidrar dermed til menneskehetens felles erfaringsgrunnlag og referanseramme. Det kan vi utnytte for å fremme dialog og forståelse.

Mitt andre punkt er dette: Musikk og annen kunst forutsetter kreativitet, nysgjerrighet, en søken etter innsikt, fordypelse og refleksjon.

Refleksjon – og ikke bare automatiske reflekser – er kvaliteter som bringer mennesker og verden fremover. Dialog mellom musikere, komponister og andre kunstnere, jam sessions, festivalorkestre, dialog mellom musikere, tilhørere, publikum; alt dette skaper rom for nye klanger eller gjenklanger, både nye og store tanker.

Erfaringsutveksling mellom kunstnere og kulturarbeidere er ofte preget av frimodighet, en ramme av gjensidig respekt, av evnen til å lytte. Det er en god modell. Det er mange eksempler på at denne kulturelle arena har stor betydning i å opprettholde kontakt der fastlåste holdninger ellers skaper konflikt – som i Midtøsten, eller som mellom Vest- og Øst-Europa under Den kalde krigen.

Kultur kan være fredsskapende og kultur kan løfte dagsorden opp en akkord til spørsmål av felles betydning. Ved hjelp av kultur kan også andre viktige emner som ytringsfrihet, trosfrihet, sensur og likestilling tas opp.

Kulturkontakt er spesielt viktige overfor land og samfunn vi ikke kan nok om, overfor uttrykk vi ikke forstår helt. Kulturkunnskap kan gjøre et fotarbeid. Grieg har selv skrevet at ”selvfølgelig er det først og fremst Videnskab og Kunst som idealt repræsenterer det ene Folk ligeovenfor det andet”. Vitenskap og kunst – vårt omdømme.

En tredje hovedlinje handler om tilhørighet. Den globale konsertsal – enten det er i verdensbyene eller på verdensveven (www) – reflekterer alle strømninger i dag, alle kulturuttrykk. Den teknologiske utviklingen har åpnet for ubegrenset tilgang på informasjon om andre lands kulturer, kunstverk, musikkformer, musikere, komposisjoner. I dette komplekse lydbildet er den enkelte norske kunstner viktig for Norge som nasjon. Hun formidler sin samtid, sitt miljø, sine erfaringer, sin oppvekst.

Dette gjorde også Grieg. Han brakte norsk kulturarv ut – men kanskje enda viktigere: Han brakte livsnødvendige utenlandske kulturimpulser inn, til Norge. For det kunne trenges. I 1898 tok Grieg initiativet til en musikkfest som ble en forsmak på Festspillene i Bergen ved å invitere et stort profesjonelt europeisk orkester til byen. Vi hadde noe å lære. Utenfra.

Kulturarv og kultur er en betydelig utenrikspolitisk kapital. I utenriksfart har vi ikke bare med oss olje, gass, fisk, skip. Vi tar med kreativiteten, kunsten og musikken. Det gjelder også i utenrikspolitisk arbeid, i vår samhandling med andre. Vi ønsker mer av det. Vi øker satsningen på kultur i utenrikspolitikken, vi har økt bevilgningen med over 40 prosent som en del av Regjeringens kulturløft.

Og så, en fjerde hovedlinje: Kunstnere kan, som få andre, peke på urett, diskriminering, intoleranse – og de kan holde frem de universelle, allmenne idealer, som for eksempel er å finne i FNs erklæring om menneskerettigheter. Dessuten er de kulturelle rettigheter en del av de umistelige, universelle menneskerettighetene.

I internasjonalt arbeid, i utenrikspolitikken, er nettopp engasjementet, solidariteten, det avgjørende, og likegyldigheten vår alles fiende. Vi trenger engasjerte norske stemmer. Som synes, som høres, i det større norske inkluderende ”vi”.

På den måten er norske kunstnere en utenrikspolitisk ressurs.

For i utenrikspolitikken må man stå for verdier, være en deltaker med vilje til samtale og dialog, med evne til å stå opp for universelle verdier – og også bidra til løsningene. For musikere bruker jo ytringsfriheten. Grieg fikk erfare det, da han sto opp for den jødiske offiseren Alfred Dreyfus som ble uskyldig dømt i 1898. I mange år etter ble han utestengt fra franske konsertlokaler – og da han slapp til ble han regelrett pepet ut.

Alle store utfordringer i dag er internasjonale i sin natur – klima, energi, fattigdom, sykdom, menneskehandel, korrupsjon – og for å møte utfordringene, være en del i løsningene, må det sivile samfunn delta, med kompetanse, ideer, skaperkraft og nettverk.

Griegs idealer, visjoner og komposisjoner ga ham en stemme. Kunst og kultur er helt avhengig av brytninger med utenlandske miljøer for å vokse, for å skape. God kunst er ikke innadvendt, god kunst strekker seg ut. Internasjonale kulturelle møteplasser gir vekst gjennom en samspill av impulser, ideer, erfaringer. Ved å slå an tonen.

**********

• Grieg-markeringens hovedside

   

---