Åpning av Statens 120. Kunstutstilling, Høstutstillingen 2007

Sjekkes mot fremføring

Deres Majestet
Mine damer og herrer
Kunstinteresserte
venner av Høstutstillingen,

Det er en glede og ære å få åpne Statens 120. Kunstutstilling – årets Høstutstilling.

Det er et uvanlig oppdrag for meg som utenriksminister. Mange av oss som er samlet her i dag har ennå ikke sett utstillingen. Den venter på oss – med sine verker utvalgt av kunstnere selv og av en jury – og den er, tradisjonen tro, egnet til å begeistre og fortvile – til å formidle inntrykk, stille spørsmål og til å tenke på noe som har med selve livet å gjøre.

Deres Majestet, jeg erklærer Statens 120. Kunstutstilling – Høstutstillingen – for åpnet – ja, så ”er det gjort”.

Resten av mine fem minutter vil jeg bruke på en enkel og vanskelig tanke – som har med selve livet å gjøre – en side av livet der kunsten kan formidle en innsikt, der kunsten bør formidle en protest, og der et kunstverk av en ung norsk kvinnelig kunstner har gjort noe med meg de siste to ukene.

For to år siden stilte Kjersti Andvig ut her på Høstutstillingen. Mange husker henne også for å ha laget et særegent uttrykk i form av en fem meter høy statue laget av legobrikker.

I år stiller hun ikke ut. De siste ukene så har Kjersti Andvig tilbrakt sammen med en av fangene på ”Death Row” i Texas. Den unge kunstneren har viet seg til noe som har med selve livet å gjøre – til kampen mot dødsstraffen.

For to uker siden fikk jeg dette skjerfet i gave av noen venner. Det er et skjerf som Kjersti Andvig har strikket. Det bærer autografen til Frankrikes tidligere president – Francois Mitterrand.

Mitterrands første beslutning som president i mai 1981 var å avskaffe dødsstraffen i Frankrike. Fram til da var henrettelse med giljotin fortsatt fransk lov, selv om den siste henrettelsen fant sted på 1960-tallet.

Jeg startet mine studier i Paris på samme tid. Jeg husker starten på Mitterrands 14 år lange presidentgjerning. Og jeg vil aldri glemme hans første beslutning.

Kjersti Andvig strikker i protest mot dødsstraffen. ”Jeg har tro på at kunst kan utvide folks perspektiv”, sier hun.

Strikking har satt dødsstraffen i perspektiv før. Ved giljotinene i Frankrike, under revolusjonen og terroren som fulgte, sto det ”strikkersker” – ”tricoteuser” – ved giljotinene. De sto og strikket, og lot en maske falle hver gang et hode rullet. På slutten av dagen kunne mange hoder telles. Det ble strikkearbeider med mange hull.

Det var under den franske revolusjonen for to århundrer siden. Siden den gang har menneskerettighetene blitt universelle – de er ikke ”vestlige verdier” – men alles rettigheter. Likevel fortsetter mennesker å opphøye seg til å ta liv av medmennesker. – Som straff, som hevn, som gjengjeldelse.

Det må føres et konsekvent politisk arbeid for å endre på dette. Men politikken vil ikke greie det alene. Kunst og kultur må også bidra.

En av de bøkene som gjorde størst inntrykk på meg i min ungdom var Norman Mailers bok The Executioner’s Song fra 1979, fortellingen om den dødsdømte fangen Gary Gilmores vei til møte med eksekusjonspelotongen i USA 17. januar 1977.

For meg personifiserte fortellingen henrettelsen. Den var fortalt slik at angsten fra ”Death Row” satt seg i meg, hele gangen fra dommen frem til Gilmore’s siste ord – ”Let’s do it” - og de fem skuddene som traff ham i hjertet.

Norman Mailer skrev. Kjersti Andvig strikker. Som tricoteusene vil hennes arbeider få mange hull.

Drøye 90 prosent av alle kjente henrettelser foregår trolig i følgende land:

I Kina, hvor antallet i følge åpne kilder er 1.010, mens Amnesty International opererer med et anslag på 7.000-8.000, mens noen forskere tror at tallet ligger nærmere 15.000.  

Det foregår blant annet i Pakistan, i Irak, i USA, i Saudi-Arabia. Japan henrettet tre personer ved hengning 23. august i år.

I Iran ble 21 personer henrettet sist onsdag, noen i heisekraner til offentlig skue eller offentlig underholdning. I sommer ble en mann henrettet ved offentlig steining.

Jeg gjentar – dette er kjente henrettelser. Så kan vi spekulere omkring de ukjente, og da kan vi egentlig bare gjette. 90 stater har i dag forbud mot dødsstraff, sist ute var Rwanda som avskaffet dødsstraff i juli i år. Men verden har rundt 200 stater.

Dette må opprøre oss og engasjere oss, og hver på vår kant kan vi gjøre en forskjell.

Kjersti Andvig strikker. Tidligere har hun strikket et helt verdenskart, i ulike farger, delt inn i diktaturer og demokratiske stater og etter hvor dødsstraff praktiseres. Da ser verden noe annerledes ut enn hva vi er vant med fra værkartet på TV eller etter andre inndelinger og fargekoder.

Og akkurat nå er hun altså i Texas, delstaten med flest henrettelser i USA, der hun arbeider med et nytt strikkeprosjekt. Hun besøker Carlton Turner, en fange på ”Death Row”. De samarbeider om et kunstnerisk prosjekt. Den 27. september – om 19 dager – skal han henrettes. Han er 28 år og ble dømt da han var 19.

Og her er vi – samlet i Kunstnernes Hus en vakker høstlørdag, rett før et norsk kommune- og fylkestingsvalg, etter en lang valgkamp der vi har snakket om våre viktigste saker. Vi møtes for å se og lytte til kunstens budskap i vår travle tid – og for å snakke om kunstens egenverdi og kunstens budskap.

For i sin natur er kunsten et fristed, og kunsten er avhengig av ytringsfrihet. For å fascinere, engasjere, provosere, gi stemme og utfordre oss. Så får vi se hva Høstutstillingen, den 120. i rekken siden 1882, har å by på – med sine 47 debutanter og klare flertall av kvinner blant utstillerne.

Jeg vil takke juryen og jeg vil gratulere prisvinnerne og alle dere som stiller ut. Dere har strevet med det dere har skapt. Men dere har samtidig hatt opplevelsen av å kunne følge en skapende idé helt frem til at idéen i dag kan deles med andre.

Vårt samfunn er helt avhengig av at mange nok opplever at de har tid, rom og inspirasjon til å drive et slikt skapende virke.

Et virke som også kan produsere et vakkert rødt skjerf, med et budskap som sier noe av det aller viktigste som er om livet.

Jeg ønsker alle en fin opplevelse på årets Høstutstilling!