Norsk helse og velferd – har vi noe å lære bort?

Sjekkes mot fremføring

Det hender jeg i utlandet starter med å si ”Excellencies” – og helsearbeidere – velferdsarbeidere som står på for andre menneskers liv og helse – de er for meg eksellenser per excellence – det synes jeg passer her! Og så fikk jeg en e-post i går av en bekjent, som nok er her i salen, som sa; ”Kan du ikke si noe positivt om oss” – og det vil jeg veldig gjerne gjøre. Jeg husker forresten også en meningsmåling, for noen år siden, som tok opp om folk var fornøyd med helsevesenet, hvor det viste seg at de spurte som hadde hatt minst befatning med helsevesenet det siste året, var de som var minst fornøyd…

Vel, aller først: Takk for invitasjonen til å komme hit, til årets helsekonferanse. For meg føles det litt som å komme hjem.

Nå lurer dere kanskje på hva jeg gjør her – hva en utenriksminister gjør ved en konferanse som denne? Og det er ikke bare fordi jeg sammen med 900 000 andre nordmenn strever med pollenallergi, har fartstid fra WHO, eller fra Norges Røde Kors, eller har hatt en dyktig doktor som læremester i mange år, selv om Gro har stadig mer rett i at alt henger sammen med alt. 

Jeg er her fordi ikke et eneste land kan tenke på eller arbeide med nasjonal helse og velferd isolert, innenfor egne grenser.

Dette er også mitt hovedbudskap.

Alt henger sammen med alt, ikke minst innen helse.

Helse er et grenseløst gode og uhelse kan bli et grenseløst onde. Derfor er mitt fokus å dele vår tenkning om helsepolitikk i forhold til utenrikspolitikk og forholdet mellom land – om hva vi kan lære av hverandre.

*****

Hva er berøringspunktene i forhold til utenrikspolitikken?

Det sier seg selv, på mange måter. Mennesker i dag er i stor bevegelse og reiser mye, inn og ut av det norske samfunn, over grenser og på tvers av risikosoner. Katastrofer og ulykker rammer nordmenn langt fra Norge. I den sammenheng: En del nordmenn er nok kanskje av den oppfatning at norsk helsevesen bør følge med dem på vei i utlandet?

Smittsomme sykdommer og annen helserisiko stopper ikke i passkontrollen. De er med i bagasjen.

Vi kan vanskelig beskytte oss mot sykdom ved å innføre strengere grensekontroller, stenge grenser eller bygge murer. Det er opplagte erkjennelser.

Globalisering gir en form for ”nærhet”, en tettere verden, som gjør oss alle mer sårbare. ”Nærhet og fjernhet i helsetjenesten”, er tittelen på et innlegg her senere i dag. I globaliseringens tid, i utenrikspolitikken, er dimensjonene ”nærhet” og ”fjernhet” nær sagt opphevet. Det finnes ikke noe som er ”langt borte” lenger. Utenriks blir innenriks. Begivenhetene er ett tastetrykk, én TV-kanal, én billig flybillett, ett studiesemester unna. Vi er alle så sårbare.

Men sammenhengene er enda større. Intet enkeltland kan bekjempe miljøødeleggelser, klimaendringer, migrasjonsutfordringer, menneskehandel eller narkotikaproduksjon på egen hånd.

Økonomisk utvikling skjer ikke isolert, velferdsutvikling skjer ikke isolert, fattigdom er ikke bare er de fattiges eller de fattige landenes eget problem.

Kort fortalt: Vi har et felles ansvar for vår felles framtid. Vi må bryte ut av våre nasjonale bokser.

Som utenriksminister er jeg stolt av å representere Norge i utlandet. Jeg er stolt av at den helse og velferdsmodell som er bygd opp i vårt land – som redegjort for i det forrige innlegget – som har vist seg å være solid, slitesterk, også gjennom nødvendige omstillinger – og at lærdom fra våre erfaringer, gode som dårlige, kan komme godt med hos andre.
 
Likevel: Det er ikke slik at alle land har like forutsetninger for å få det til. Det gjelder også de forutsetningene vår velferdsmodell bygger på.

Vi må selv også lære, og vi må utvide perspektivet for hva nasjonal helse og velferd handler om.

Vi må på en måte ”formatere” hva vi selv har lært om helse og velferd. Vi må gjøre det anvendbart. Derfor: Norsk helse og velferd må være en del av byggverket for global helse og velferd.

Mange grunnleggende utfordringer på helseområdet kan bare møtes ved styrket internasjonalt samarbeid. Og modellene for dette må utvikles.

Og det er her vi kommer inn på utfordringer som i høyeste grad er relevante og aktuelle for utenrikspolitikken – og som er mitt budskap her til dere: Sammenhengene mellom helse og utenrikspolitikk – og utviklingspolitikk. 

*****

Tradisjonelt har utenrikspolitikk vært definert som et lands arbeid med å fremme og forsvare egne, nasjonale interesser – og interesser her ofte forstått som sikkerhet, økonomiske interesser og politisk og kulturell innflytelse – kort fortalt: makt.

Gjennom forrige århundre – ikke minst etter erfaringene med to verdenskriger – vokste det frem en forståelse av behovet for flernasjonale rammer for samarbeid som kunne regulere forbindelsene mellom land.

I dag er ”globalisering” blitt en merkelapp vi setter på mange fenomener. Jeg mener at nettopp helse kan illustrere at globalisering egentlig har vært der til nesten alle tider. Som da europeere brakte sine virus til nye kontinenter i oppdagelsestiden. Eller spanskesyken som spredte seg over kontinenter med en nesten uforklarlig hastighet. Og da det kom seilende en mørk skute til Bjørgvin havn på 1300-tallet med dødbringende last.

Vi forstår globalisering som en utvikling drevet frem av teknologisk nyvinning, med nye former for kommunikasjon, og med økt bevegelse over landegrenser og kontinenter av mennesker og ideer.

Dermed har det innvirkning på utenrikspolitikkens innhold og på det internasjonale samarbeidet, i rask endring.

Globalisering har også bidratt til store endringer i arbeidsformer og selvforståelse på helseområdet. Det har skjedd en bevegelse i arbeidet med de store helseutfordringene; fra et kanskje noe ensidig fokus på nasjonal helse, til større vekt på internasjonal helse.

Dette er nå helt riktig utvidet og utdypet til spørsmålet om global helse og helsesikkerhet, der sårbarhet og gjensidig avhengighet står sentralt.

Økende gjensidig avhengighet betyr at de største utfordringene vi står overfor, de er felles, verdenssamfunnet deler dem, og de krever derfor samordnet innsats. Også mellom profesjoner.

Krevende – ja, og helt nødvendig – ja. Det krever at profesjonene – i mellom – kan arbeide sammen. Tidligere helsedirektør Karl Evang, som var en av forfatterne til WHOs ”grunnlov”, sa i sin tid at han mente økonomer var verre enn tuberkulose. Som delvis økonom skal jeg ikke kommentere.

Men jeg tror Evang ville endret diagnosen om han hadde sett det nye fokus som økonomer i dag bringer til den globale helsedebatten. I WHO oppsummerte vi sammenhengen mellom investeringer i helse og utvikling. Noen av verdens ledende økonomer viste på en slående måte hvor sterke sammenhengene er, dersom investeringene er riktige, og tilsvarende hvor store skadevirkningene er, dersom de ikke lykkes. – Og enda mer i fattige land enn i rike land.

Jeg har opplevd utrolig styrke hos helseprofesjonen, her hjemme og ikke minst i de fattigste landene. Men jeg har alltid funnet den ganske lukket om seg selv, for lite åpen til å se hvordan tettere bånd til andre profesjoner og fagretninger kunne løftet helse.

Noe er i ferd med å snu – men mer bør komme! Det er min oppfordring til dere.

Og her er utviklingstrekk internasjonalt med på å gi nye perspektiver:

Vi finner regionale og globale faglige nettverk som utveksler erfaringer, systematiserer informasjon, vurderer resultater og bygger opp kunnskap, sammen.

Helseforskning løftes av et mer utviklet forskningssamarbeid innenfor regionale og globale programmer.

Det skapes kontakter, nettverk, kommunikasjon og kunnskap om hverandre, noe som er helt nødvendig.

Alt dette er en type kapital som er av interesse for utenrikspolitikken.

La meg nevne et par eksempler:

Levekårsundersøkelsene i regi av FAFO i det palestinske området skapte grunnlag for annen, tett kontakt og politiske forhandlinger.

Østersjøsamarbeidet om smittevern bygget en arena for samarbeid over grensene i nord og øst, vest og øst.

Barentssamarbeidet med betydelige helsekomponenter utgjør fortsatt byggesteiner i det bredere nordområdeprosjektet.   

Derfor: Helse har mye å tilby som bro til tillit. Og det er ganske opplagt, for dette handler jo om det mest grunnleggende i alle samfunn: Å opprettholde liv. Og ikke minst – helse som strategi i kampen mot global fattigdom.

Når konflikt rammer, så står det om liv.

Å få på plass helsetjenester som redder liv og hjelper mennesker tilbake til best mulig helse, er blant de aller viktigste oppgaver under gjenoppbygging og normalisering etter konflikt og krig. – Helse må inn der.

Det finnes knapt bedre måter å bygge ny tillit og nytt håp på.

*****

Alle slike erfaringer plasserer helse som et område også i utenriks- og utviklingspolitikken. Og her har jeg et tett samarbeid med utviklingsminister Erik Solheim. Samtidig utfordrer alle disse berøringspunktene til å reflektere og tydeliggjøre hva dette innebærer av muligheter og begrensninger. Vi må også passe på at helse ikke ”misbrukes” eller ”utnyttes” som redskap for partsinteresser eller brukes instrumentelt i en konflikt.

Det som tjener liv og helse må stå sentralt. Det har sin egen integritet. 

La meg utdype enda noen flere av berøringspunktene:

I dag – på en dag som denne – Røde Kors dagen med grunnleggeren Henry Dunants bursdag – og samtidig Frigjøringsdagen 8. mai – ja, jeg har nettopp holdt et åpningsinnlegg på en internasjonal konferanse om kvinner, krig og konflikt og om at det finnes regler i krig – om at helse er en rett alle har.

Sikkerhet i dag er så mangt. Ordet ”trygghet” er nok vanligere i deres sammenhenger, og ”trygghet og nærhet” er tema for neste sesjon. I diskusjonen om menneskelig sikkerhet, er sjansen for å få en bombe i hodet minimal. Sjansen for å bli rammet av livstruende sykdom er større.

Jeg husker jeg leste en artikkel et sted – en gang mens jeg jobbet i WHO – som viste til at CIA hadde definert den mest treffende målestokk for å vurdere om et land var nær kollaps – ”failing states”. De valgte barnedødelighet. - Det er på en måte oppløftende om tusenvis av medarbeiderne i CIA bruker tid på dette – å vurdere en målestokk for menneskelig utvikling.

Og svaret på det de måtte finne av kollapstendenser er selvsagt at det ligger på helseområdet. Du kan ikke bruke militære midler for å hindre at unger dør av malaria, diaré eller underernæring.

Trusselen mot sikkerhet for land og folk fra nye globale pandemier – slik som vi må se i øynene når det gjelder fugleinfluensa – er også blitt en pådriver for at utenrikspolitikken må engasjere seg i global helse.

*****

Denne situasjonen forteller noe om vår felles sårbarhet. Den belyser samtidig ulikhetene i tilgangen til ressurser og virkemidler, noe som skaper stor ubalanse for mulighetene for mestring. Ulikhetene mellom land.

En verden der geografiske grenser viskes ut og erstattes av andre skiller mellom folk, grupper, krig og fred, så kan vi ikke leve med strukturer som opprettholder og forsterker skjev fordeling av muligheter til liv og livskvalitet.

Dette vet dere bedre enn meg, men spanskesyken for snart hundre år siden krevde mellom 20 og 50 millioner liv i løpet av noen måneder. En alvorlig influensapandemi vil i dagens globaliserte verden spre seg mye raskere, med uoverskuelige konsekvenser, ikke bare for menneskers helse og sikkerhet, men for hele samfunns økonomi, stabilitet og også for staters sikkerhet.

Vi trenger sterkere internasjonal samordning for å møte slike trusler. Dette har med helse å gjøre, men også med sikkerhet. Og vi har virkemidler for dette.

Vår erfaring med helse og velferd har her noe å bidra med. Det grunnleggende for vår velferdsmodell er at den skal gjelde alle, den gir lik rett til tjenester.

Det ligger et dypt radikalt budskap i dette, et budskap om solidaritet og omfordeling.

Hva betyr dette for hvordan vi takler trusselen om nye pandemier? Hva vil det egentlig si at vår egen sikkerhet ikke er større enn den sikkerheten som ligger i det svakeste ledd i den globale kjeden?

Global solidaritet og felles beredskap er ikke her et slagord – men en helt nødvendig forutsetning for å kunne mestre disse utfordringene. Det er avgjørende for oss at de landene som i dag har svakest beredskap kan gjøre sin del av jobben med å identifisere, lokalisere og stoppe en begynnende epidemi.

*****

Ett felt her som jeg kjenner godt til, er dette:

WHO har kommet et godt stykke på vei gjennom det internasjonale helsereglementet som er vedtatt. Det er et regelverk som pålegger landene forpliktelser til å motvirke, møte og håndtere spredning av smittsomme sykdommer.

Så er spørsmålet om landene har kapasitet til å gjennomføre det. Det er en oppgave for helsemyndigheter, og i et samarbeid mellom helsemyndigheter.

Men det er også flere oppgaver knyttet til gjennomføring av helsereglementet som krever utenrikspolitikkens fokus. Ikke for ”å ta over” helsemyndighetenes rolle, men for å tilføre en merverdi og bidra til løsninger på de områder der utenrikspolitikken har ekspertise.

All erfaring tilsier det: Enten det gjelder kriser og katastrofer eller håndtering av en epidemi, så må man som første bud stole på den kapasitet som er lokal.

Vi så det da tsunamien rammet og kom nært på oss. Og vi ser det i hver eneste naturkatastrofe, fra et snøskred i norske fjell, til flom i elve- og kystområder i Asia.

Kapasitet og beredskap mot globale helseutfordringer kan ikke bare ligge i de land som er tunge aktører internasjonalt i bistand og humanitært hjelpearbeid. Det må være kapasitet og kompetanse også i de land som er svakest stilt. Derfor haster det med å bygge dette videre ut.

Tsunamien og andre slike katastrofer har også vist noen nye trekk. De som rammes er lokalbefolkningen, men også utenlandske statsborgere - turister, studenter, folk i offentlig sektor og næringsvirksomhet, akademisk eller i frivillig arbeid.

Dette setter store og andre krav til utenrikstjenesten, til vår ”serviceevne”, både i landet som rammes og i landene utenlandske borgere kommer fra.

*****

Mye av alt det jeg til nå har snakket om, var bakgrunnen for at jeg i fjor sommer, sammen med min franske kollega Philippe Douste-Blazy – som er lege – tok et initiativ til å undersøke og sette et sterkere og mer organisert søkelys på sammenhengene mellom helse og utenrikspolitikk. Og la meg – til slutt - fortelle dere litt om denne prosessen.

Sammen inviterte vi våre kolleger fra landene Brasil, Indonesia, Senegal, Sør Afrika og Thailand til å delta, og så lanserte vi initiativet om global helse og utenrikspolitikk - Global Health and Foreign Policy Initiative – under FN-sesjonen i New York i september i fjor.

I bunn ligger det to måter å arbeide med dette feltet:

For det første ønsket vi å se nærmere på hvordan vi som utenriksministere kan bidra til at helsespørsmål av internasjonal betydning tillegges større vekt.

For det andre ville vi vise hvordan vi kan utnytte globaliseringen bedre til vår fordel, hvordan vi kan styrke bilaterale og internasjonale forbindelser og bekjempe trusler mot menneskers sikkerhet - nettopp ved å satse på helse.

Vi satte ned en gruppe bestående av eksperter og personlige representanter for ministrene, og disse arbeidet sammen et halvt års tid.

I mars i år var utenriksministrene og deres representanter samlet i Oslo. Vi ble da enige om en politisk erklæring og en handlingsplan. Den er nå publisert av Lancet.

Nå er intensjonen at hvert deltakende land skal operasjonalisere arbeidsområdene som er prioritert i planen, og se på hvordan vi sammen kan øke bevisstheten og tilføre disse spørsmålene den tyngde de trenger fra utenrikspolitikken.

Vi er enige om å konsentrere oss om noen spørsmål; spørsmål der det kan være mest å vinne.

Vi er enige om å være konkrete og tydeliggjøre hvordan strategier og handlinger innen utenriks- og utviklingspolitikk vil innvirke på helsesikkerhet og folks liv og helse – lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt.

Handelspolitikk er ett godt eksempel på et område som har stor innvirkning på folks liv og helse – med alt dette betyr for adgang til medisiner og spørsmål knyttet til patentbeskyttelse.

Arbeidet med den globale helsepersonellutfordringen er et annet eksempel, der både utviklingspolitikk, utenrikspolitikk, helsepolitikk og innvandringspolitikk utfordres tungt.

I handlingsplanen har vi fokusert på 10 satsingsområder - områder der det er nytt handlingsrom for utenrikspolitikken. Områder der vi mener et sterkere og mer direkte utenrikspolitisk engasjement kan bidra konkret – altså som merverdi - til å trygge global helse.

Mange av disse satsingsområdene henger sammen, og jeg har allerede berørt de fleste. Satsing på helse i utviklingsstrategiene, i handelspolitikken, og dermed i utenrikspolitikken.

Helse kan også være et område hvor vi sammen kan prøve ut ordninger og mekanismer for bedre styring av de områder der vår gjensidige avhengighet krever nettopp det.

Videreutvikling av internasjonale styringsmekanismer og prinsipper for godt styresett nettopp på helseområdet, kan bidra til å utvikle et sterkere ”globalt demokrati” – ja, det er et radikalt grep – forankret i regionale og globale institusjoner. Jamfør WTO.

*****

Som jeg sa: Helse og velferd er – selvfølgelig – tett knyttet til utvikling. Verdens ledere forpliktet seg ved tusenårsskiftet til et sett av mål for utvikling og samarbeid som går under overskriften Tusenårsmålene.

De helserelaterte utviklingsmålene omfatter tre av i alt åtte målformuleringer. Vi har sammen forpliktet oss til konkrete mål for å redusere barnedødelighet og mødredødelighet globalt innen år 2015, og dette er brutt ned til mål for hvert land.

Vi har lovet at innen 2010 skal vi være nær målet om universell tilgang til forebygging av hivsmitte, og behandling og støtte til dem som er rammet av AIDS.

Regjeringens forpliktelse til å bidra til å nå disse målene, kommer tydelig frem gjennom flere initiativer vi har tatt – med Statsministeren i spissen.

Vi var tidlig ute i arbeidet med vaksinealliansen GAVI. Her er det gjennom felles global satsing gjort viktige skritt for å sikre høy dekning med basisvaksiner, og raskere tilgang til nyere vaksiner til lavere pris.

Se resultatene, siden Norge var med på å dra dette i gang i år 2000: 150 millioner nye barn vaksinert, 2.3 millioner ekstra liv er reddet. Det gir resultater.

En av grunnideene bak GAVI er at landene selv er ansvarlige for å vise resultater og opprettholde dem. Denne satsingen er en av grunnsteinene i arbeidet med tusenårsmål 4 og 5 om redusert barne- og mødredødelighet.

Statsminister Stoltenberg har også gått i spissen for en global mobilisering om en plan som tydeliggjør at dette handler om landenes egne prioriteringer og effektiv ressursbruk, vel og merke sammen med global solidaritet og ansvar for å bidra med nødvendige ressurser. Vi mobiliserer selv i vårt utviklingsbudsjett.

Ta et annet felt: Gjennom det globale fondet for aids, TB og malaria bidrar vi til å gi et trykk eller momentum i kampen mot disse sykdommene. Vi bidrar til å knytte dette arbeidet sammen med tiltak som bygger kapasitet i tjenestetilbudet gjennom andre kanaler.

Og dette har jo med sikkerhetspolitikk – eller med trygghetspolitikk, for å bruke det begrepet – å gjøre: AIDS er en langsom epidemi, rundt 60 millioner er smittet, vi vet hvilken katastrofe sykdommen er i deler av Afrika, og nå rettes fokus i tillegg mot land som India, Kina og Russland – vårt naboland. I de hardest rammede landene bidrar sykdommen til at stater kollapser når hardt tiltrengt arbeidskraft blir syke – og dør.

En annen arena vi har engasjert oss aktivt i, er den globale helsearbeideralliansen og i den nye legemiddelfasiliteten UNITAID, som har en særlig oppgave når det gjelder forhandlinger om lavere pris og sikring av bedre tilgang til effektive medisiner.

Her ligger det også nye finanseringsordninger som søker å mobilisere tilleggsressurser for helse og gi kjøpekraft i markedet for vaksiner og legemidler som svarer på utviklingslandenes behov. For det er jo slik at markedets ”usynlige hånd” ikke er nok. Politikk trengs. Etterspørselen må nær sagt skapes. 

Mitt poeng er dette: Det er samspillet mellom virkemidler som er vår styrke som norske aktører innenfor global helse. Det vi gjør gjennom utenriks- og utviklingspolitikkens virkemidler kan styrkes gjennom det dere gjør som profesjonelle aktører innenfor helsefaglige nettverk og samarbeidsoppgaver nasjonalt og internasjonalt.

Hva gjør vi så videre med utenriksministerinitiativet? Syv utenriksministere kan selvsagt ikke forandre så mye eller ”redde verden” alene. Men en liten gruppe som vår – med representerer fra ulike regioner – som likevel kan samarbeide godt på tvers av kontinenter og tradisjonelle allianser – og som har ulike perspektiver – ja, en slik gruppe kan tjene som en katalysator.

Og det er dette vi vil. Vi vil arbeide videre med disse spørsmålene i våre regionale fora og i internasjonale organer. Og vi inviterer kolleger fra alle deler av verden til å slutte seg til.

Min utfordring til dere er derfor: Stå sammen med oss i å lete etter nye, gode synergier som knytter politikkområder og nettverk sammen i en felles, forsterket innsats for økt trygghet og sikkerhet i møte med de store globale helsetruslene.

Helse og velferd, som grunnlag for nasjonal og global helsesikkerhet, kan bli en målestokk på god global styring og god utenriks- og helsepolitikk.