En samordnet plan for Norges bidrag til Afghanistan

Sjekkes mot fremføringen

President,

Den direkte foranledningen til redegjørelsen og debatten i dag er et vedtak Stortinget fattet 5. desember i fjor der Stortinget ber om at ”Regjeringen på egnet måte legger frem for Stortinget en samordnet plan for utviklingen av Norges bidrag til Afghanistan, herunder den sivile utviklingsbistanden og bidragene til den politiske stats- og nasjonsbyggingen i landet”.

I tillegg til dette har det brutale angrepet mot Serena hotell i Kabul 14. januar i år, ført til en enda bredere debatt om Afghanistan og vår egen politikk i landet. Angrepet – som tok flere menneskeliv og deriblant et norsk – var svært dramatisk. Trolig var det første gang at en offisiell norsk delegasjon i utlandet ble rammet direkte av et terrorangrep.

Regjeringen tar dette på det største alvor. Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har siden 15. januar arbeidet med en grundig gjennomgang av hendelsene knyttet til angrepet, en gjennomgang av forberedelsene til mitt besøk til Afghanistan, og forslag til videre oppfølging blant annet når det gjelder sikkerhet ved reiser til utsatte områder.

Jeg viser til kontakter med de parlamentariske lederne i forrige uke der jeg har orientert om at forsvarsministeren, justisministeren og jeg vil konsultere Den utvidede utenrikskomité om resultatene av gjennomgangen og vårt videre planlagte arbeid med dette spørsmålet på det tillyste møtet i komitéen i morgen onsdag 6. februar.

Rapportene fra departementene vil bli offentliggjort senere samme dag. Disse vil gi en samlet gjennomgang av hendelsene og noen umiddelbare tiltak. Regjeringen vil orientere om det videre oppfølgingsarbeidet som nå vil bli igangsatt i forhold til rutiner knyttet til besøk til utsatte områder.

I lys av dette legger jeg opp til at fokus for denne redegjørelsen vil holde fast ved formålet; nemlig å svare på anmodningen fra 5. desember i fjor om å presentere en samordnet plan for utviklingen av Norges bidrag til Afghanistan.

President,

Tidspunktet for denne redegjørelsen er også hensiktsmessig ut fra møtene på politisk nivå som skal finne sted i Nato frem mot toppmøtet i Bucuresti 2.-4. april i år. Et forsvarsministermøte finner sted i Vilnius denne uken og et utenriksministermøte avholdes tidlig i mars. I lys av den debatten som nå pågår finner jeg det derfor riktig å gi denne redegjørelsen et bredere perspektiv, i tillegg til å fokusere på den norske innsatsen.

Jeg ønsker i dag å beskrive situasjonen i landet slik regjeringen nå opplever den. Det kan forklare bakgrunnen for innretningen av våre bidrag, og sette disse bidragene i perspektiv i forhold til det internasjonale samfunnets samlede innsats.

Når vi skal vurdere situasjonen i Afghanistan i dag, er det naturlig å ta utgangspunkt i hvordan landet så ut ved inngangen til dette tiåret. Det var omstendighetene rundt 2001 som la grunnlaget for det engasjementet så mange land deltar i nå.

Afghanistan var et land som – med unntak av en mindre del i nord – ble styrt av et talibanregime som sjokkerte oss alle. Det sjokkerte oss ved daglige og brutale brudd på grunnleggende menneskerettigheter, gjennom offentlige henrettelser ved steining, gjennom overgrep mot kvinner, gjennom utelukkelse av jenter og kvinner fra utdanning, ved forbud mot bilder av mennesker og mot fjernsyn og gjennom ødeleggelser av historiske og religiøse monumenter, vår felles verdensarv.

Og ikke minst: Det var et land som gradvis ble et fristed for utenlandske terrororganisasjoner – som Al-Qaida – og dermed et arnested for planlegging av terrorhandlinger i andre land. Det mest ødeleggende – men langt fra det eneste – var angrepene i New York og Washington D.C. 11. september 2001. I tråd med retten til selvforsvar angrep USA Afghanistan i oktober 2001 og talibanregimet falt.

Under FN-konferansen om Afghanistan i Bonn i desember 2001, ble det inngått en avtale om midlertidige ordninger i landet, i påvente av igjen å få etablert permanente myndighetsinstitusjoner. Avtalen ledet frem til valg til afghanske politiske institusjoner. Den anerkjente at det ville ta tid før nye afghanske sikkerhetsstyrker og militære styrker ville være fullt ut etablerte og operasjonelle, og den anmodet derfor FNs sikkerhetsråd om en styrke med et FN-mandat.

Situasjonen i Afghanistan ble av Sikkerhetsrådet betegnet som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. På bakgrunn av Bonn-avtalen og et uttrykt ønske fra afghanske myndigheter vedtok Sikkerhetsrådet – i resolusjon 1386 – under FN-paktens kapittel VII å autorisere en internasjonal sikkerhetsstyrke – International Security Assistance Force (Isaf) – slik at det midlertidige afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet.

Den midlertidige Bonn-avtalen ble fulgt opp av London-konferansen, ledet av FN, Afghanistan og Storbritannia, som for to år siden vedtok et omfattende program (Afghanistan Compact) for å bringe varig stabilitet og utvikling til landet gjennom bred internasjonal innsats.

I dag kan vi slå fast at arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Vi snakker om verdens femte fattigste land. Etter nesten tre tiår med krig og konflikt lå landets infrastruktur i ruiner. Statsinstitusjonene eksisterte ikke eller fungerte ikke. Helse- og undervisningsvesenet var ødelagt. Den humanitære situasjonen var prekær for millioner av mennesker. Mange av Afghanistans mest utdannede hadde forlatt landet.

Samtidig hadde nok både de nye afghanske myndighetene og det internasjonale samfunnet undervurdert Talibans evne – og andre opprørsbevegelsers evne – til å komme tilbake.

Riktignok ble Taliban dramatisk svekket, men bevegelsen fikk gradvis anledning til å bygge seg opp i områder i Afghanistan og i Pakistan. Dermed ble den igjen – for to år siden – i stand til å utfordre både det internasjonale samfunn og de nye folkevalgte myndighetene. I tillegg kommer en rekke andre væpnede grupperinger som vanskelig lar seg innordne i et felles afghansk styresett.

Det er ikke vanskelig å beskrive problemene og utfordringene i Afghanistan. De er mange og de er krevende:

De humanitære utfordringene er fortsatt store. Statsinstitusjonene er svake. Det er utbredt korrupsjon. Landet er verdens største produsent av opium.

Opprørsbevegelsene er blitt sterkere. De utfordrer den afghanske regjering og det internasjonale samfunn i betydelige deler av landet.

Rettssystemet er svakt. Rapporterte menneskerettighetsbrudd omfatter utenomrettslige henrettelser, voldtekt, kidnapping, menneskehandel og mishandling av fanger.

Sikkerhetsutfordringene i landet er ikke blitt mindre. Det opplever vi hver dag. Men den store våroffensiven mange ventet på i 2007 uteble. I stedet gikk Taliban og andre opprørsbevegelser over til mer omfattende bruk av veibomber, selvmordsaksjoner og andre former for asymmetrisk krigføring.

President,

Det er imidlertid viktig også å fremheve positive utviklingstrekk, fordi disse ofte forsvinner i debatten om de problemene vi står overfor. La meg beskrive noen av disse trekkene, slik FN i Afghanistan fremstiller situasjonen:

Først, det overordnet politiske: Det er i 2004 og 2005 blitt holdt demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og provinsforsamlinger. En fjerdedel av nasjonalforsamlingens medlemmer er kvinner.

En ny konstitusjon er vedtatt. Lovverket er under utvikling. Statsinstitusjonene bygges opp.

Om lag 80 prosent av befolkningen har nå tilgang til helsetilbud – om enn beskjedent og utilstrekkelig – sammenlignet med 9 prosent i 2004. Mer enn 4.000 klinikker og helsestasjoner er åpnet de siste fire årene. Barnedødeligheten er redusert med en fjerdedel.

Hele 6 millioner barn og ungdommer er under utdanning – millioner av dem jenter. Neste skoleår starter 400.000 jenter sin skolegang. Ti universiteter er etablert rundt om i landet – mens knapt ett fungerte under talibanregimet.

Bortimot 4.000 kilometer vei er fullført de siste årene. Det mest fremtredende prosjektet er en ringvei som skal knytte hele landet sammen.

Hele 17.000 lokalsamfunn er omfattet av utviklingsprosjekter innen skole, helsevesen, vei og vannforsyning gjennom regjeringens nasjonale solidaritetsprogram.

Over fem millioner flyktninger har returnert.

Regjeringens inntekter har økt med en fjerdedel bare det siste året. Inntektene per innbygger har vokst betydelig.

Det eksisterer syv nasjonale fjernsynsstasjoner, en rekke radiostasjoner og en stadig mer omfattende presse.

Om lag 150 byer har i dag mobiltelefonnett og internettjenester.

Om lag 60.000 tidligere krigførende er avvæpnet og reintegrert i samfunnet.

Samlet er nesten 27 milliarder dollar gjort tilgjengelig fra det internasjonale samfunn. Det inkluderer både sivil og militær innsats.

President,

Jeg vet at også slike tall gir et ufullstendig bilde. Institusjonene er fortsatt svake. Kvaliteten på de tjenester som er tilgjengelige er beskjeden. Selv mange av dem som har fått et bedre liv, lever fortsatt i fattigdom og vanskelige kår. De humanitære behovene er fortsatt store. Ytrings- og pressefriheten er under press og i deler av landet arbeider journalister med livet som innsats.

Forventningene til fremgang og fred står fortsatt i kontrast til realitetene for den jevne afghaner. Men illustrasjonene jeg hentet frem forteller at vi ikke står overfor en situasjon uten lyspunkter. Bildet er sammensatt. Fremgangen blir gradvis synlig for afghanere i mange deler av landet. De begynner å se at den internasjonale og afghanske innsatsen gir resultater – og det for dem i deres dagligliv.

Vi må se også denne delen av bildet. Vi spør oss selv om glasset er ”halvfullt” eller ”halvtomt”. Om Afghanistan tror jeg det riktige ville være å si at glasset fylles kontinuerlig – men det ”lekker” også kontinuerlig. Utfordringen er å stanse lekkasjene. Og i hovedsak vet vi hvor disse ligger.

Det tegnes ofte et bilde av situasjonen i Afghanistan preget av et ukoordinert, utilstrekkelig internasjonalt samfunn, en svak og til dels korrupt afghansk ledelse, og en velorganisert opprørsbevegelse – med Taliban som hovedaktør. Denne virkelighetsbeskrivelsen bør vi nyansere.

Ja, det internasjonale samfunn preges fortsatt for mye av mangelfull koordinering, som fører til tap av tid og ressurser. Ja, den afghanske regjeringen har utilstrekkelig kompetanse og kapasitet og det finnes et betydelig innslag av korrupsjon.

For Norge har det vært – og er – av betydning å få til bedre samordning og styrket afghansk eierskap. Jeg skal komme tilbake til dette. Vi bør også ha et nyansert og realistisk bilde av Taliban og andre opprørsbevegelser.

Det kan ikke herske tvil om at sikkerhetssituasjonen i landet er vanskelig og spent.

Heller ikke at det har vært et økende antall sikkerhetshendelser det siste året: Mens antallet slike hendelser lå på over 6.600 i 2006, økte det til 8.700 i fjor. Det er klare tall. De representerer anslag som ikke bare fører til tap av liv og ødeleggelse av eiendom, men som sprer frykt og engstelse for fremtiden.

Men samtidig er det slik at 70 prosent av disse alvorlige hendelsene fant sted i 10 prosent av distriktene; i de mest utsatte provinsene i sør og øst av landet. Det har vært en økning også i andre deler av landet, inkludert i Kabul-regionen. Men i store deler av landet er sikkerhetssituasjonen uendret.

For å finansiere sin virksomhet bidrar Taliban nå til økt produksjon av narkotika. Det gjør også flere av de såkalte krigsherrene. Forbindelseslinjen mellom organisert kriminalitet i form av narkotikaproduksjon og smugling som finansieringskilde for opprørsbevegelser, er blitt stadig klarere. Det rammer millioner av mennesker i regionen, i Europa, inkludert her hos oss.

Men også dette bildet har nyanser: Opprørsbevegelsen har det siste året vært utsatt for alvorlige nederlag og er påført betydelige tap. Et antall av de mest erfarne feltkommandantene er drept. I flere av provinsene har opprørslederne følt seg tvunget til å plassere utenlandske ekstremister i kommandoposisjoner. Det undergraver grunnlaget for lokal støtte.

Dette er en vurdering FN i Afghanistan gjør i sin siste rapport til Sikkerhetsrådet.

Videre er det kommet i gang en dialog mellom Afghanistan og Pakistan. De to lands presidenters nærvær ved fredsrådet i august i fjor var et viktig skritt. Møtet mellom dem den 27. desember 2007 i Islamabad ble – på begge sider – betegnet som konstruktivt.

Under mitt besøk til Islamabad og Kabul var det tydelig at begge lands ledere erkjenner at man står overfor en felles interesse i å bekjempe Taliban og andre opprørsbevegelser. Dette er jo en av grunnene til at de forestående valgene i Pakistan blir så viktige, og at den nye pakistanske ledelsen har evne og styrke til å ta tak i denne utfordringen.

Taliban og andre opprørsbevegelser, som Al-Qaida og Hezb-e-Islami, ser også at det internasjonale militære nærværet ikke er svekket som resultat av deres virksomhet. Tvert om har antallet internasjonale styrker økt det siste året. Og den afghanske hæren blir i økende grad i stand til å delta i og lede operasjoner. Dette poenget er av avgjørende betydning.

Så må vi også nyansere betegnelsen Taliban. Det man til daglig betegner som ’Taliban’ omfatter trolig også et voksende innslag av kriminelle elementer, med virksomhet knyttet til narkotikaproduksjon. Disse gruppene deler ikke nødvendigvis fullt ut Talibans politiske og religiøse målsettinger, men de deler Talibans interesse i å forhindre at fungerende statsinstitusjoner og infrastruktur kommer på plass i landet.

Selv om antallet angrep har fortsatt å vokse, er bildet med andre ord nyansert. Vi vet at det er flere med bakgrunn fra Taliban som slutter seg til de etablerte politiske prosessene i landet. Vi vet at president Karzai har åpnet for politisk dialog. Dette er tendenser å være oppmerksomme på og som vi må gjøre vårt for å støtte opp under.

President,

La meg så berøre noen av de forutsetningene jeg mener står sentralt for at vi skal lykkes. Og la meg legge til: Vi må i det internasjonale samfunn og i dialog med afghanske myndigheter føre debatten om hva det vil si nettopp ”å lykkes”. Og det er også i sammenheng med slike drøftelser at en fremtidig ”exit-strategi” kan formes, med andre ord formet om hvordan møte det som kan kalles konkrete ”suksesskriterier”.

Jeg vil mene at det må handle – på den ene siden – om å forhindre at Afghanistan igjen blir et arnested for internasjonal terror. Det kan vi ikke leve med.

På den andre siden må det handle om å sette afghanere i stand til å styre Afghanistan. Det er en langsiktig oppgave. Og i løsningen av den oppgaven må vi ta høyde for at afghanere vil styre sitt land etter tradisjoner og normer som kan avvike fra våre. Samtidig må vi holde fast ved at menneskerettighetene er universelle og menneskeverdet er unikt.

Arbeidet for sikkerhet er avgjørende. Skal vi lykkes må den militære innsatsen videreføres.

Dersom vi nå skulle trappe ned det internasjonale militære engasjementet, ville vi svekke viktige og positive utviklingstrekk. Vi må holde fast ved vårt engasjement. Afghanerne må settes i stand til å ta økende ansvar for egen sikkerhet – gjennom egen hær og eget politi.

For det andre må den internasjonale utviklingsinnsatsen styrkes og samordnes bedre – og synliggjøres i afghanernes navn. Vi må sammen bidra til afghansk eierskap og ansvar.

Det er ikke viktig om et prosjekt bærer et norsk eller amerikansk flagg. Det avgjørende er at det bærer et afghansk flagg. Dette vil bidra til å styrke befolkningens tillit til landets egne valgte ledere.

For det tredje – og dette er kanskje det viktigste: Den politiske dimensjonen i vår samlede innsats må forsterkes.

Det er sagt før, men må gjentas: Løsningen på Afghanistans problemer er ikke militær. Den må finnes politisk.

Det gjelder å bygge opp afghanske institusjoner på sentralt-, provins-, distrikts- og lokalnivå.

Det gjelder å styrke den afghanske statens mulighet til selv å levere tjenester til sitt folk. Det gjelder å styrke den afghanske statens legitimitet.

Befolkningen må oppfatte at deres egen regjerings ”fotavtrykk” er klart og varig. At den har et nærvær som er permanent og som befolkningen kan ha tillit til, for sikkerhet og for basistjenester.

Slik regjeringen ser det, er det avgjørende å satse mer på arbeidet med å bygge opp afghanernes eget styresett, egne institusjoner, basert på afghanernes egne behov og deres aktive deltakelse – og la meg legge til – i større grad forenlig med afghanske tradisjoner. Bare slik vil befolkningen våge å stole på at landets regjering er i stand til å ivareta deres interesser og vende seg bort fra opprørsbevegelsene. På dette området har den afghanske presidenten nå truffet beslutninger som kan bidra til å snu utviklingen.

Så må den afghanske regjeringens forsoningsarbeid forsterkes.

Mitt klare inntrykk fra samtalen med president Karzai 15. januar i år, var at han selv er opptatt av dette. Men han legger vekt på at det politiske forsoningsarbeidet – arbeidet med å rekke en hånd ut til dem som ønsker å tre inn igjen i det afghanske samfunnet – må føres under afghansk ledelse og på afghanske premisser. Det er avgjørende viktig at dette respekteres.

Afghanerne kjenner landet best. Og det er deres. Å forstå det politiske landskapet, krever inngående kjennskap til etniske, religiøse og sosiale skillelinjer – og til deres årsaker og bakgrunn. Derfor er afghanisering av hele innsatsen – sivilt og militært – så viktig.

Vi skal gi disse politiske prosessene vår fulle støtte. Vi skal medvirke der det er ønsket og mulig. De politiske løsningene må være slik at de bringer landet fremover – politisk, økonomisk og sosialt. Løsninger som bringer oss fremover, i respekt for universelle menneskerettigheter og etablerte demokratiske institusjoner. Løsninger som kan gi et bidrag til regional stabilitet og bringe Afghanistan videre inn i verdenssamfunnet.                  

Det er nok av elementer som vil forstyrre slike prosesser; både innenfor og utenfor opprørsbevegelsens rekker; både innenfor og utenfor landets grenser. 

Derfor må dette behandles med varsomhet. Dette dreier seg om en tilnærming som er annerledes enn den vi kjenner fra enkelte andre konfliktområder. Om viktigheten av å styrke den politiske dimensjonen i arbeidet er sentral for oss, så opplever jeg at den står enda lenger fremme på afghanernes egen dagsorden.

President,

I siste rapport til FNs generalforsamling og sikkerhetsråd om Afghanistan i september 2007, understreket FNs generalsekretær at et koordinert militært tilsvar fortsatt er nødvendig for å bekjempe opprørs- og terroristbevegelser. Det er viktig å merke seg denne understrekningen.

Men generalsekretæren la til, at dersom vi skal lykkes, krever det et sterkere engasjement overfor lokale samfunn. Her ligger også kjernen i norsk politikk: Fremgang forutsetter en integrert sivil-militær strategi, hvor de politiske prosessene forsterkes.

På den militære siden er det bare Nato som gjennom Isaf kan gi den militære komponenten i en slik samlet strategi. Isaf-operasjonen og Natos ledelse av denne har som nevnt et solid ankerfeste i FNs sikkerhetsråd.

Men også Nato må tilpasse sin strategi til endrede forhold og prioriteringer på bakken. Derfor pågår det nå et omfattende arbeid i Alliansen for å utforme en samlet politisk-militær plan som fanger opp utviklingen det siste året. Den skal være ferdig til toppmøtet i Bucuresti i april i år.

Dette arbeidet må flettes inn i de bredere anstrengelsene som pågår for å forme en mer effektiv samlet strategi for hele det internasjonale samfunn – under afghansk ledelse. I dag møtes representanter fra en rekke bidragsytende land i Tokyo for å arbeide videre med en integrert strategi som er tilpasset utviklingen. Norge – sammen med de andre nordiske land – deltar aktivt i utformingen av denne strategien.

Når Nato gradvis har påtatt seg et større ansvar for Isaf, så var dette i samsvar med Sikkerhetsrådets ønsker. I 2003 tok Nato på seg ansvaret for kommando og koordinering av Isaf, i forståelse med FN og Afghanistan. FNs sikkerhetsråd har hvert år anmodet medlemslandene om å stille styrker til rådighet for denne operasjonen. Senest i sitt møte 19. september 2007, gjennom resolusjon 1776 (2007) uttaler Sikkerhetsrådet (sitat) ”at situasjonen i Afghanistan stadig utgjør en trussel mot freden og sikkerheten i verden” (sitat slutt).

Bakgrunnen for at Nato ble anmodet om å påta seg denne oppgaven ligger i flere forhold:

For det første har Nato – i motsetning til andre organisasjoner – et etablert kommando- og samordningssystem, som gjør det mulig å skape forutsigbarhet, effektivitet og sikkerhet for styrkene i krevende operasjoner.

For det andre har Nato et etablert apparat for generering av styrker. Beslutningen som den gang ble truffet, har således bidratt sterkt til å sikre tilgang på ressurser til Isaf.

Den militære delen av vår samlede innsats i Afghanistan vil fortsatt være svært krevende i årene fremover. Den ville fortsatt måtte være en Kapittel VII-operasjon, i samsvar med Sikkerhetsrådets vurdering av at situasjonen i landet utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Derfor må vi sikre oss at viljen til medvirkning blant viktige bidragsytere ikke svekkes. Men denne viljen vil avhenge av om operasjonen fortsatt har det kommando- og samordningsapparat som er så viktig for styrkenes sikkerhet og operasjonsevne. Også vi vil tenke slik.

La oss heller ikke glemme at Isaf i dag er noe langt mer enn Nato og Nato-land. Isaf har 40 bidragsytende land fra ulike kontinenter og fra land hvor ulike religioner er utbredt. Av disse er 26 Nato-land. Isaf består av land som representerer en femtedel av verdens nasjoner.

Jeg tror ikke man finner noen annen operasjon i dag som inneholder et så stort antall bidragsytende land, selv om vi også kunne ønske et større innslag av styrker fra muslimske land. Så kunne man også ideelt sett ha ønsket seg flere deltakere fra land i regionen. Men disse landenes situasjon er altså slik at det ikke har vært mulig. La oss heller ikke glemme at styrker fra den nærmeste regionen også kunne ha bidratt til å forsterke snarere enn å svekke konfliktpotensialet.

Så vil jeg understreke: Isaf er – med sine om lag 40.000 personell – like stort som den styrken Nato hadde i Kosovo, til tross for at Afghanistan er 65 ganger større og langt mer ufremkommelig. Fortsatt har Nato 16.000 menn og kvinner i Kosovo – ni år etter at krigen ble avsluttet. Sikkerhetsoperasjoner i så kompliserte sammenhenger tar tid. Afghanistan vil ikke være noe unntak.

Isafs mandat er å bistå afghanske myndigheter i å skape sikkerhet for å gjøre gjenoppbygging og utvikling mulig.

Når Isafs militære kapasitet er nødvendig, er det fordi bevegelser som Taliban, Al-Qaida og andre grupperinger ikke ønsker stabilitet og gjenoppbygging. De søker å underminere landets myndigheter og tvinge utviklingen inn på et annet spor.

Isafs mandat er å bidra til sikkerhet og stabilitet i landet, støtte den afghanske regjeringen og øke dens innflytelse utenfor Kabul, samt å legge til rette for godt styresett, økonomisk og sosial utvikling. Operasjonens mandat åpner for å benytte nødvendige og forholdsmessige midler for å nå disse målsettingene.

En konsekvens av Isafs utvidelse til å omfatte de sørlige og østlige provinsene i 2006, var at Isaf rykket inn i områder der Taliban og andre opprørsbevegelser inntil da i realiteten hadde kunnet operere relativt fritt. Det skapte en økning i kamphandlingene ettersom utvidelsen ble møtt med motstand. Det gjorde det nødvendig å bruke maktmidler operasjonen så langt ikke hadde tatt i bruk i andre deler av landet. Det er afghanere som lider mest når det utføres militære kamper. Men det har også vært krevende for de land i Isaf som bidrar med styrker i disse områdene og som har måttet tåle store tap.

Det har hendt at internasjonale styrker har forårsaket sivile tap. Det er tatt opp i sterke ordelag av president Karzai og av allierte, inkludert norske myndigheter, innenfor Nato. Isaf har etablert nye retningslinjer med sikte på å unngå slike tap. Her har det skjedd forbedringer; både i regelverk og det har gitt resultater på bakken i form av færre slike hendelser. Det understreket president Karzai da jeg møtte ham i Kabul.

President,

Det er derfor regjeringens syn at Nato fortsatt må ha ledelsen i den internasjonale militære innsatsen. Jeg ser ikke noe som i dag kan rokke ved den analysen.

Men så vil jeg også gjenta: Norge ønsker et sterkere FN-engasjement i Afghanistan.

Dette er et synspunkt denne regjeringen har forfektet i over to år. Vi har ønsket et sterkere FN sentralt i Kabul. Vi har ønsket et sterkere FN rundt om i landet. Og vi har ønsket en større rolle for FN i koordineringen av den sivile og politiske innsatsen.

FN har nå selv tatt initiativ til en intern debatt om bedre koordinering av den internasjonale innsatsen ved å styrke FN-misjonen i landet (UNAMA). Norge vil løpende følge denne diskusjonen i Sikkerhetsrådet og vi vil følge gjennomføringen i Afghanistan.

Der vi kan vil vi bistå FN med å innfri de forventningene afghanerne har. Derfor har vi også finansiert 16 stillinger i UNAMA for å styrke arbeidet med å kartlegge humanitære behov og bedre koordineringen av den humanitære innsatsen.

FN har mye ugjort. Natos mandat handler om sikkerhet. Men Nato kan ikke, og skal ikke, bygge politiske institusjoner. Der har FN spisskompetanse. I dag har UNAMA bare om lag 220 internasjonalt besatte stillinger. Den har 8 regionkontorer og 9 provinskontorer – av til sammen 34 provinser. Dette er et resultat av det som var FNs opprinnelige filosofi i Afghanistan. I dag tenker mange annerledes. Et sterkere FN-nærvær fra begynnelsen kunne ha bedret mulighetene for å møte forventninger i befolkningen – og på en mer koordinert måte.

President,

Jeg har gitt denne situasjonsbeskrivelsen som et bakteppe for hvordan regjeringen tenker om det fremtidige norske engasjementet.

La meg nå komme nærmere inn på de norske bidragene. De følger en kontinuitet over år. Norsk politikk bygger på gjentatte drøftelser i Stortinget og konsultasjoner med Stortingets organer.

Planene for Norges militære bidrag for 2008 og 2009 er kjent – og ligger fast – og la meg kort gjenta hovedelementene:

Regjeringen vil konsentrere sitt militære bidrag om Faryabprovinsen i nord og om Kabul-regionen.

Vi forsterker det stabiliseringslaget Norge leder i Meymaneh. Dette vil styrke lagets evne til å patruljere over større områder i provinsen. Og det vil ivareta lagets sikkerhet i en situasjon hvor vi etter hvert trekker tilbake reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif.

Det er regjeringens syn at vi nå kjenner denne delen av landet godt. Det er viktig å gjøre bruk av denne kunnskapen og den kontakt vi har fått med lokalbefolkningen i området. Samtidig må vi bygge på den tilliten vi har opparbeidet i forhold til andre aktører, særlig de som er engasjert i sivil oppbyggingsinnsats.

Når vi i mars sender tilbake våre spesialstyrker til Kabul-regionen for en 18 måneders periode, vil også disse kunne trekke på erfaring og kunnskap fra deres siste opphold i 2007. Sikkerheten i hovedstaden er avgjørende for at både afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnets innsats kan fungere – både i Kabul og i landet for øvrig.

Derfor er dette et viktig bidrag, spesielt i en periode der Kabul er utsatt for en mer krevende sikkerhetssituasjon. Under mitt møte med Isafs øverstkommanderende general McNeill den 15. januar i år, ga han også uttrykk for stor anerkjennelse både for det arbeidet våre spesialstyrker utførte i denne regionen under forrige opphold, og for at regjeringen nå hadde besluttet å sende dem tilbake for en lengre periode.

Det er kontinuitet i det norske militære bidraget. Slik bør det være. Kontinuitet er viktig for kunnskap om lokale forhold, for tillit mellom de ulike aktørene, og dermed for styrkenes effektivitet i utføringen av sine oppdrag. Og det er krevende oppdrag. Det fikk vi erfare under spesialstyrkenes forrige opphold, og det har vi fått erfare under stabiliseringsoppdrag på grensen mellom Faryab- og Baghdis-provinsene sist høst.

Samtidig styrker vi bidraget til opplæring av den afghanske hæren. Med 50 instruktører vil vi bidra til å sette afghanerne i stand til å ta en stadig større del av oppgavene selv. Det er afghanernes eget ønske og det er vårt ønske. Og det føyer seg inn i det som må være en rød tråd i vår samlede strategi.

Den militære innsatsen må fortsette å støtte den sivile – uten å bli en direkte del av den. Det er viktig. Militær innsats og sivilt arbeid innehar ulike roller og oppgaver. Slik må det være, av hensyn til afghanske sivile og hjelpearbeideres beskyttelsesbehov, og for å få til best mulig samlet innsats, basert på de ulike aktørers mandat og kompetanse. Deres oppgaver skal samordnes, men ikke sammenblandes.

President,  

La meg så omtale den sivile innsatsen.

Norge er en av de største bidragsyterne til sivil oppbygging av landet. I 2006 utgjorde vårt sivile bidrag 415 millioner kroner og i 2007 økte det til om lag 500 millioner. I dette bidrar norske frivillige organisasjoner med viktig humanitær innsats og utviklingsinnsats. Det finnes økende kompetanse på Afghanistan i norske organisasjoner og fagmiljøer, noe jeg fikk illustrert i et møte med mange av dem før mitt besøk til Kabul i januar.

Regjeringen har nå besluttet å øke vår sivile innsats til 750 millioner kroner i 2008. Det er en økning på om lag 50 prosent i forhold til 2007.

Det er et viktig politisk signal. Det understreker viljen vi har til å styrke utviklingssamarbeidet og den politiske innsats, i tillegg til vår militære innsats.

Det siste året gikk om lag 20 prosent av den norske sivile innsatsen til Faryabprovinsen, hvor Norge leder et stabiliseringslag og hvor vi har samlet mye lokal kunnskap. Derfor er det naturlig å satse tungt der.

En stor del av dette bidraget er viet oppbygging av skoleverket i provinsen.

Da den afghanske undervisningsministeren Hanif Atmar besøkte Norge i november i fjor, uttalte han følgende om denne innsatsen; (sitat) ”deres soldater gjør det mulig for våre barn å gå på skole” (sitat slutt). På denne måten ga han, på en enkel måte, uttrykk for den sammenheng som eksisterer mellom sivil og militær innsats:

Uten sikkerhet, ingen utvikling. Og jeg vil føye til: Uten utvikling, ingen varig sikkerhet. 

Sammen med undervisningsminister Atmar undertegnet jeg en avtale om videre samarbeid innen utdanningssektoren. Sammen bygger vi skoler i flere provinser. I Faryab har vi forpliktet oss til bygging av 82 skoler innen årets utløp, og under mitt besøk i januar skulle jeg ha lagt ned grunnsteinen til skole nummer 41. Det er et arbeid vi utfører i nært samarbeid med undervisningsministeriet.

Vi ønsker nå å gå videre. Provinsen har behov for i alt 220 skoler. Når første etappe er avsluttet, vil det dermed gjenstå 140. Det er vår hensikt å arbeide med afghanske myndigheter inntil dette målet er nådd.

Det er et arbeid som ikke utføres av eller gjennom vårt stabiliseringslag. Men det skjer i ly av deres innsats.

Et annet hovedfelt vi har gitt prioritet til er landsbygdsutvikling.

Dette er viktig i seg selv for fattigdomsreduksjon. Her arbeider vi innenfor det afghanske utviklingsprogrammet. Prosjektene er basert på råd fra lokale ledere i dialog med sentrale myndigheter. Dermed bidrar vi ikke bare til å skaffe vann, sanitære forhold, markedstilgang, mikrofinans, veier og andre tjenestetilbud; vi bidrar også til å bringe lokale strukturer sammen og til å utvikle en form for lokalt demokrati. Vi skaper lokalt medeierskap og bidrar til å styrke båndene mellom lokalsamfunn og sentrale myndigheter. Vi bidrar til å utvikle lokale samfunn. Vi bidrar til å bringe landet sammen.

Og jeg kan her legge til at det er nettopp steder hvor både lokalt styresett styrkes, og båndene til sentrale myndigheter styrkes, at det internasjonale arbeidet med å få bukt med narkotikaproduksjonen og narkotikahandelen har mulighet til å gi gode resultater.

Et tredje hovedfelt i vårt sivile bidrag er humanitær bistand.

Hjemvendte flyktninger og internt fordrevne trenger beskyttelse, hjelp og støtte. FNs høykommissær for flyktninger gjør her et viktig arbeid som vi støtter. Minerydding og støtte til mineofre er humanitær innsats med langsiktige positive virkninger.

Helseinnsatsen kommer til å øke, blant annet gjennom Røde Kors/Røde Halvmåne og deres lokale foreninger. Vi krever at våre humanitære partnere samarbeider med nasjonale og lokale myndigheter.

Og vi har stått i spissen for å styrke UNAMAs koordinerende rolle innenfor det humanitære.

I all vår innsats vil kvinners rettigheter, rolle og behov stå sentralt. Det internasjonale samfunn er her også bundet av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan skal inkludere en intensivert innsats for å styrke kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltakelse.

President,

Sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling er åpenbar. Men jeg tror at sammenhengen mellom sikkerhet og styresett er like viktig – ja, kanskje enda viktigere.

Den nevnte sikkerhetsrådsresolusjon 1776 (2007) stadfester her (sitat) ”at utfordringene i Afghanistan er sammensatte og nært forbundet med hverandre, (…og) at varig fremgang med hensyn til sikkerhet, styresett og utvikling [samt det tverrgående spørsmålet om tiltak mot narkotikahandelen] gjensidig forsterker hverandre” (sitat slutt).

På dette feltet har det internasjonale samfunn kommet sent i gang. Og utfordringen er stor. Det er et område hvor jeg mener at Norge spiller en fremtredende rolle, i nært samarbeid med afghanske myndigheter. Vi har vært tidlig ute i å fokusere på dette og vi er rede til å trappe ytterligere opp.

Sammen med undervisningsminister Atmar og andre regjeringsmedlemmer satser Norge nå sterkere på utbygging av afghanske ministerier og institusjoner; i Kabul, i provinsene og i distriktene. Her går vi foran. Siktemålet er å sette afghanerne bedre i stand til å levere tjenester til sin egen befolkning, skape lojalitet overfor sentralregjeringen og dermed binde landet sammen.

Den afghanske kapasiteten må styrkes. Til nå har sivil oppbygging og administrasjon i for stor grad funnet sted gjennom innleid utenlandsk ekspertise – som snart forlater landet. Det har vært kortsiktig og kostbart kjøp av ekspertise, som legger liten kompetanse igjen i landet.

Denne bruken av utenlandske eksperter og selskaper – ofte kanalisert via militære stabiliseringslag – har også en annen negativ side; den bidrar ikke til å bringe befolkningen i lokalsamfunnene og regjeringen i Kabul nærmere hverandre.

Men ved å bygge opp afghansk ekspertise, kompetanse og kapasitet, settes den afghanske regjering i stand til å utvide sin myndighet og levere tjenester og resultater som synliggjøres rundt om i landet. På den måten kan den jevne afghaner vite at hun og han kan stole på sin egen regjering, gi den støtte og vise lojalitet.

Det er et arbeid med flere elementer. Gjennom støtte til det nye Civil Service Institute søker Norge å bedre kompetansen hos dem som allerede er ansatt i ministerier og provinsadministrasjoner.

Gjennom støtte til opprettelse av et Nasjonalt Institutt for Ledelse og Administrasjon vil vi utdanne studenter som kan rekrutteres til offentlig og privat administrasjon i hovedstaden, provinsene og distriktene. Etter planen skal instituttet åpnes for studenter neste måned.

Målsettingen med dette prosjektet, hvor Norge har spilt en aktiv rolle i konseptutformingen, er å bringe 3.000 elever – halvparten unge kvinner – inn fra de 34 provinsene. Vi ønsker å styrke regjeringens tilstedeværelse og uttelling rundt om i landet og kompetansenivået i den nye administrasjonen. Vi ønsker å knytte ulike deler av landet nærmere sammen ved å skape nye nettverk av unge mennesker fra ulike provinser. Og vi ønsker – gjennom offentlig administrasjon – å sette et eksempel for kvinners rolle i det nye afghanske samfunnet.

Norge har også vært med i utformingen av et annet sentralt styresettprosjekt som nå er i gang. Under mitt forrige besøk i Kabul drøftet jeg mulighetene for å etablere et program for å skape tettere bånd mellom presidenten og hans regjering, provinsmyndigheter og lokale ledelsesstrukturer.

I november i fjor opprettet presidenten et eget direktorat for lokalstyre. Direktoratet skal sørge for styrke ledelsen av provinsene og bygge ut et tettere nettverk mellom regjering, provinser og lokale samfunn.

Det er et ambisiøst prosjekt. Grunntanken er å etablere strukturer på lokalt nivå som kan ta større ansvar for lokalsamfunnenes styre, sikkerhet og utvikling i samarbeid med sentrale myndigheter. Dersom dette lykkes, vil det være et viktig redskap for å vise befolkningen at regjeringen er i stand til å levere grunnleggende tjenester i samsvar med lokalsamfunnenes behov og prioriteringer.

Norge har finansiert oppstarten av dette direktoratet, og under mitt besøk i januar ble vi enige om hvordan vi skal støtte prosjekter ute i provinsene.

Vår sterke satsning på styresett kan bare gi den effekt vi ønsker dersom vi også er beredt til å være klare overfor afghanske myndigheter på følgende punkt: De må vise større evne og vilje til å bekjempe korrupsjon i sine egne institusjoner. De må forstå at dersom de ikke viser en slik vilje, så vil det svekke vår egen evne og vilje til å hjelpe og til å lykkes.

Det er oppmuntrende at det nye direktoratet for lokalt styresett ser ut til å ta tak i dette korrupsjonsproblemet. Men innsatsen vil bare lykkes dersom de øverste myndighetene viser at arbeidet har deres fulle støtte. Det forsikret president Karzai meg om under besøket i Kabul. Vi vil følge opp dette tilsagnet nøye.

I denne sammenheng spiller politi- og rettsvesen en sentral rolle. Og det er kanskje her det gjenstår mest både i den afghanske og internasjonale innsatsen. Norge har siden 2003/2004 hatt personell fra politiet og justissektoren i Afghanistan som bistår med kompetanseoppbygging for å styrke rettsstatsutviklingen i landet. Denne innsatsen vil bli videreført.

Styrkebrønnen bistår spesialgruppen/domstolen for narkotikasaker i Kabul og har i tillegg fengselsrådgivere som bidrar til forbedringer ved fengslene i Meymaneh.

Et vesentlig ledd i denne delen av den norske sivile innsatsen i Afghanistan er politiprosjektet Noraf som ble etablert i 2003. I alt 18 tjenestemenn er nå stasjonert i Kabul og Meymaneh og hovedsatsingsfeltet er assistanse til oppbygging av et sivilt afghansk politi. Det tas også sikte på å fase inn norske polititjenestemenn i EUs politioperasjon, som er under oppbygging.

Godt styresett handler også om å få til økonomisk vekst og god, sosial fordeling. Afghanistan har olje- og gassressurser – men erfaringer fra altfor mange land er at dårlig forvaltning av naturressurser fører til konflikter og kommer ikke befolkningen til gode.

Derfor har Norge innledet et samarbeid med afghanske myndigheter for å etablere rammer for en god forvaltning innenfor olje- og gassektoren. Det handler om å etablere et lovverk og om overføring av kompetanse til myndigheter og privat sektor. Dette er et arbeid som verdsettes høyt av president Karzai og andre afghanske myndigheter, som ønsker å sikre en forsvarlig nasjonal forvaltning av ressursene.

Men kompetansebygging dreier seg ikke bare om å styrke myndighetenes evne til å levere tjenester og sikkerhet. Det dreier seg også om å støtte det sivile samfunn. Myndighetene trenger kritiske stemmer og pådrivere for å styrke respekt for menneskerettigheter og likestilling. Og befolkningen trenger kanaler for deltakelse. Derfor gir Norge støtte blant annet til den afghanske, uavhengige menneskerettighetskommisjonen (AIHRC) som gjør en betydelig innsats for å rapportere om og beskytte menneskerettighetene i landet.

President,

Afghanisering er stikkord for norsk politikk – og gradvis et stikkord for diskusjonene både i Nato og i FN – både når det gjelder sikkerhet, styresett og utvikling.

Vi må gjøre vårt beste for å sette oss inn i afghanernes egne perspektiver. Vi må forsøke å se utfordringene fra Kabul og ikke fra Oslo.

Deres perspektiver går i to retninger; de ser innover mot provinsene, distriktene og lokalsamfunnene i eget land. Og de ser utover i den bredere regionen landet er en del av. Vi ønsker å spille en rolle i begge disse sammenhengene.

Men hovedvekten vil ligge i å styrke de politiske prosessene innad i landet, i å bygge opp lojaliteten mellom sentrale myndigheter og lokalsamfunn, i å bidra til pluralisme, og i å styrke den politiske forsoningsprosessen.

Det regionale perspektivet er avgjørende for mulighetene til å få til stabilitet og vekst. Forholdet til Pakistan står sentralt. Vi må bidra til å styrke forståelsen av at stabiliteten i Afghanistan og Pakistan henger sammen. De to landene har en sterk felles interesse i å bekjempe ekstremistiske bevegelser i grenseområdene. Det er mitt klare inntrykk at forståelsen for dette er økende.

Samtidig må dialogen med Iran og de sentralasiatiske landene styrkes. Iran bør ikke ha interesse av et ustabilt Afghanistan – og i særdeleshet ikke av en styrket Taliban-bevegelse. Det aller meste av narkotikaeksporten går i dag gjennom ganske åpne grenser i sør, mellom Afghanistan på den ene siden og Iran og Pakistan på den andre. Derfor er også en entydig iransk politikk viktig. Vi må unngå – både fra iransk og vestlig side – at dialogen om og med Afghanistan forstyrres av striden omkring det iranske atomprogrammet.

På lengre sikt er også et nærmere regionalt samarbeid viktig for regionens økonomiske vekst. Et stabilt Afghanistan vil gjøre det mulig å bygge ut veier og energirørledninger som vil komme hele regionen til gode.

President,

Det internasjonale samfunnets innsats har lenge vært for fragmentert. Ressurser er ikke godt nok utnyttet og tid er gått tapt.

Derfor har Norge påtatt seg en lederrolle i arbeidet med å fremme bedre koordinert innsats under afghansk ledelse.

Derfor har vi bedt om at FN må styrke sin innsats som koordinerende organ.

Derfor tok Norge initiativ til å opprette en FN-stilling som spesialutsending med utvidede fullmakter til å koordinere det internasjonale samfunn og være presidentens samtalepartner på vegne av det internasjonale samfunn.

Det er i dag voksende enighet om behovet for en mer koordinert og helhetlig tilnærming. Men de som tar til orde for koordinering, må også si seg villige til å bli koordinert. Vi må koordinere vår innsats innenfor det bredere internasjonale fellesskapet i et nasjonalt, afghansk perspektiv.

Men vi må også koordinere vår innsats blant mindre grupper av land der det er naturlig.

Etter det siste besøket i Afghanistan har jeg tatt til orde for en nærmere nordisk koordinering av innsatsen. Det gjelder i nord, hvor fire av de nordiske landene er representert, men det gjelder også i andre deler av landet.

Jeg ser det som særlig viktig at befolkningen i naboprovinser oppfatter at innsatsen i den ene provinsen ikke skiller seg vesentlig fra hva som ytes i den andre. Derfor bør vi vurdere om en arbeidsfordeling er mulig, som kan sørge for en parallell utvikling i de provinsene hvor vi har vårt viktigste engasjement.

Men det bør også være rom for en bedre nordisk samordning om blant annet styresettprosjekter der de nordiske landene tenker likt. Under et nordisk møte i Oslo forrige onsdag forserte vi dette arbeidet med sikte på at vi på politisk nivå skal få fremlagt konkrete forslag innen kort tid.

President,

La meg oppsummere:

Vi er til stede militært gjennom Isaf for å trygge sikkerheten i Afghanistan. Vi må sikre at Afghanistan ikke på ny blir et arnested for internasjonal terror.

Afghanisering er et viktig stikkord for vår innsats. Afghanere må bli i stand til å trygge sikkerheten og til å styre Afghanistan. Vi må ta høyde for at det vil bli etter tradisjoner som kan skille seg fra våre.

Med utgangspunkt i at vi bidrar til sikkerheten gjennom vår deltakelse i Isaf, styrker vi utviklingssamarbeidet og bidrar med humanitær bistand, til oppbygging av grunnleggende tjenester som utdannings- og helsevesen.

For at afghanske myndigheter selv skal kunne levere disse tjenestene, bygger vi afghanske institusjoner som kan gi regjeringen bredere fotfeste.

For å binde landet sammen støtter vi en forsoningspolitikk, som kan tilby dem som gir opp sin motstand en anledning til å være med å bygge opp landet.

For å bidra til at hele det internasjonale samfunn opptrer samlet og gir afghanerne selv ledelsen, arbeider vi for en styrket internasjonal koordinering under afghansk lederskap.

Til sammen utgjør disse elementene en helhetlig strategi og en samordnet plan.

Det dreier seg ikke om å velge den politiske, sivile eller humanitære dimensjonen i stedet for den militære. Det dreier seg om å finne den riktige balansen mellom de ulike komponentene. I dag er oppgaven å fremheve de politiske utfordringene. Det vil Regjeringen bidra til.

President,

La meg til slutt benytte anledningen til å uttrykke vår store anerkjennelse for alle de norske kvinner og menn som er engasjert i Afghanistan – gjennom vårt militære bidrag, gjennom utenrikstjenesten, i justis- og politisektoren, utviklingsinnsatsen og i humanitære organisasjoner. Innsatsen er krevende og medfører høy risiko.

Derfor fortjener de vår samlede støtte.