Lov og rett i Arktis

Er det slik at det nå er fritt frem til å utnytte de nye mulighetene i Arktis uten å ta hensyn til det sårbare miljøet og internasjonal rett? Står vi foran et kappløp mot det høyeste nord? 

Svaret er nei. Men ett er sikkert: Oppmerksomheten om de nordligste nordområdene øker. Dette var et hovedbudskap i min utenrikspolitiske redegjørelse i forrige uke; kunnskapen om klimaendringene, issmeltingen og forekomsten av store naturressurser i nord øker interessen og oppmerksomheten og gir vår nordområdesatsing en tydeligere arktisk dimensjon.

Ansvar
Norge har klare rettigheter i Arktis. Men vi har også ansvar, i sum handler det om et politisk ansvar. Det samme vektlegger de andre statene som grenser mot Nordpolens havområder. Nå møtes vi på politisk nivå; onsdag kommer USA, Russland, Canada, Danmark og Norge sammen på Grønland for å drøfte Polhavets fremtid.

Det er flere grunner til den økte oppmerksomheten: Russisk planting av et flagg på Nordpolen og rapporter fra FNs klimapanel setter en ny dagsorden. Samtidig åpner klimaendringene nye muligheter for å utnytte ressursene i Polhavet. I tillegg åpner issmeltingen for nye leder for skipsfarten, som igjen skaper nye utfordringer for miljøet, lokalbefolkninger og for samarbeid land i mellom.

Klondykestemning
Verdenspressen har til tider vært preget av store overskrifter med begynnende Klondykestemning, eller av dommedagsvarsler om økologisk katastrofe og militarisering. Tonen i debatten har til tider skapt inntrykk som ligger langt unna reflektert analyse. Her kan Grønlands-møtet denne uken gi et viktig bidrag.

Møtet føyer seg inn i en tilnærming til nordområdene som har vært ledende for norsk nordområdepolitikk. Norge har i flere år invitert til internasjonalt engasjement for å møte de nye utfordringene i nordområdene, også i Arktis. Derfor har vi ført nordområdedialoger med land som har interesser i nordlige områder i en årrekke.

Havretten gjelder
7. mai presenterte jeg våre synspunkter på utviklingen i Polhavet for medlemmer av Europaparlamentet. I fjor høst gjorde jeg det for Natos råd. Vi tar dette opp regelmessig på universiteter og med politikere verden over. Systematisk arbeid er viktig for å kunne være premissleverandør for den internasjonale debatten som nå skyter fart. Her bruker vi nå blant annet vårt formannskap i Arktisk Råd som løper til 2009. Arbeidet i Arktisk Råd har gitt avgjørende bidrag til FNs klimapanel. Til høsten vil vi invitere til et møte på politisk nivå om tiltak mot kortlivede klimadrivere som metan, sot og ozon, en viktig årsak til klimaendringene.

Landene som kommer sammen på Grønland er enige om en viktig premiss; nemlig at havretten gjelder i Arktis. Selv om det i dag ligger is over polhavet er det like fullt et hav. Og for verdenshavene gjelder det etablert rett.

Ny traktat?
Så har noen tatt til orde for at vi trenger en egen traktat for Arktis, tilsvarende den vi har for Antarktis. Men før vi vurderer et slik forslag må vi spørre: Er det behov for det? Og vårt svar på det spørsmålet er at det allerede finnes et regelverket, og det heter FNs Havrettskonvensjon. Her gjelder en rettsorden som nettopp skal hindre at militære og politiske styrkeforhold vil avgjøre hvordan de arktiske områdene vil bli forvaltet i fremtiden.

Ansvarlighet og nøkternhet er nøkkelord når vi drøfter Arktis. Møtet i Illulisat på Grønland denne uken gir mulighet til å omsette denne holdningen i praksis når kyststatene møtes på utenriksministernivå. Og vi reiser ikke tomhendte til Grønland. I oktober 2007 satte rettssjefene i de fem kyststatenes utenriksdepartementer seg sammen i Oslo. De var enige om at de fem statene allerede har en rekke forpliktelser og ansvar i henhold til folkeretten, og de var enige om hvilke hovedutfordringer vi står overfor:

Krever avklaring
Helt avgjørende er selve gjennomføringen av havrettens og miljørettens regler i Polhavet. Dette krever avklaring av nasjonale ansvarsområders rekkevidde, særlig gjennom kartlegging av kontinentalsokkel og trekking av delelinjer. Det krever videre kunnskapsbaserte nasjonale tiltak og forvaltning.

Med andre ord: det finnes ikke noe argument som unntar Polhavet fra en korrekt etterlevelse av FNs havrettskonvensjon. Flaggplantingen endrer ikke dette. Russiske myndigheter har gjort det helt klart at de følger de internasjonale regler for avgrensning av kontinentalsokkelen, det vil si en dokumentasjon av hvor langt ut fra land sokkelen strekker seg. Russland var det første landet til å innlede slik behandling i 2001. Norge leverte sin dokumentasjon i 2006. Dette er en ordnet fremgangsmåte som gjendriver inntrykket om at det utspiller seg et ”kappløp mot Arktis”.

På denne bakgrunn ser ikke vi noe behov for en ny traktat for Polhavet. Viktigere er det at det vi har av etablert rettsgrunnlag blir gjennomført. Så trengs det politisk oppfølging. Vi må arbeide for utformingen av en bærekraftig politikk i Polhavet, en politikk som tar utgangspunkt i klima- og miljøendringer og økt menneskelig aktivitet. Da er det en styrke at vi er enige om rettsgrunnlaget.

Arktisk Råd
Ministermøtet på Grønland er både en erkjennelse av at vi har dette rettsgrunnlaget og at vi har behov for ny politikk innen denne rammen. Men vi trenger også permanente strukturer. Arktisk Råd er i dag det eneste sirkumpolare organ. Der deltar i tillegg til de nordiske landene, USA, Canada og Russland og observatører og viktige urfolksorganisasjoner.

I rådets regi er det gjennomført en stor olje- og gasstudie og man er i sluttfasen med en stor skipsfartsstudie. Norge har tatt initiativ til et prosjekt om helhetlig forvaltning i Arktis basert på forvaltningsplanen for Barentshavet. Vi forbereder også prosjektforslag til oppfølging av Det Internasjonale Polaråret i Arktisk Råd, og et stort prosjekt om smelting av havis, Grønlandsis og permafrost i Arktis.

Unik mulighet
Når det gjelder etablering av skipsfartsruter i vanskelige farvann av hensyn til miljøvern og sjøsikkerhet, er det eksempel på spørsmål som hører hjemme i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO). I mange tilfeller er det ønskelig og nødvendig med samarbeid med en rekke andre stater enn kyststatene rundt Polhavet.

Det norske formannskapet i Arktisk Råd etterfølges i 2009 av Danmark og så av Sverige. Dette gir en unik mulighet til å skape en nordisk plattform for arbeidet med arktiske spørsmål. Det nyetablerte formannskapssekretariatet i Tromsø vil skape rom for å organisere en bedre politisk dialog i rådet.

Vår ambisjon er derfor klar: Norge skal være ledende innen kunnskap på nordområdene. Klarer vi det, kan vi sammen med våre partnere også lede an i en sunn og bærekraftig utvikling av de arktiske områder.

Når en hel verden nå retter sine øyne mot Arktis, er det dessuten av overordnet betydning at stater har en felles forståelse av utfordringer, et felles kunnskapsgrunnlag og faste møteplasser. Møtet på Grønland bidrar til dette. Arbeidet i Arktisk Råd likeså.