Det europeiske bindingsverk

Avskrift basert på et lydopptak av talen

Kjære forsamling,

Jeg er imponert over at en lørdag morgen klokken ti – så er det full sal for Europa! Det er en flott opplevelse og takk for invitasjonen fra Europabevegelsen.

Jeg må innrømme at da jeg så denne tittelen ”Together Tomorrow”, så tenkte jeg; er dette en ”Melodi Grand Prix”-sang? Det skal være en finale i Oslo Spektrum i kveld, og den tittelen er noe vi kunne vente å få høre der…

Men – spøk til side – jeg vil begynne med en personlig refleksjon. Da jeg sa til meg selv tidligere i uken at ’det blir krevende å skulle ha et arrangement nå på lørdag, for nå gleder jeg meg veldig til helg’. Men så tenkte jeg at ’nei – det skal egentlig bli godt å komme og snakke om noe helt annet enn det som har opptatt meg veldig de siste tre ukene’.

Og man kan også lage noen bilder rundt akkurat dette: Kontrasten mellom Kabul, Afghanistan, en stat i sammenbrudd, som har vært gjennom borgerkrig, terror, hvor man forsøker å bygge noe som kan gi menneskene et håp – og over til Europa 50 år etter – der er det egentlig en veldig flott historie, og den kunne vi ha snakket videre om.

Dette er ikke midt hovedtema i dag. Men det er faktisk av relevans; at menneskene man møter i Kabul i dag, de lever på mange måter i en situasjon som jeg tenker man kan trekke noen paralleller fra hvordan det kan ha sett ut i Europa før.

Jeg har en nær slektning som er tysk, født og oppvokst i Berlin, og hun levde sine barneår fra 1940 til 1945 i Berlin. Hun sendte meg et brev nå etter attentatet i Kabul (14. januar i år, mot Serena Hotel), der hun skrev ”Kjære Jonas, det var ikke din tur – som det ikke var min tur i de årene…”

På en måte så er det jeg sier et bilde: Denne byen, Kabul 2008, må ha fellestrekk med hvordan det kan ha opplevdes utsatte steder i Europa i 1945.

Og i det ligger det jo også et håp. På visse steder i Europa var det håpløst – men i dag ser det ganske annerledes ut. Afghanistan har en helt annen vei å gå, men dette er av relevans for oss.

Og så må jeg innrømme: Dette er første gang jeg har gått inn i en hotellobby i dag siden den 14. januar – og da får man jo noen tanker om hvordan livet henger sammen… 

***** 

Så vil jeg berømme Europabevegelsen for å sette denne dagsorden. Det er av stor betydning at det i vårt demokrati, i vår diskusjon og vårt ordskifte, er fokus på Norges forhold til Europa.

Og jeg skal ikke si så mye akkurat om dette – jeg er betalende medlem av Europabevegelsen, men det er ikke der jeg bruker min hovedtid nå i mitt arbeid, for det er i regjeringen – men jeg synes det er viktig at det finnes et sted mennesker kan søke for diskusjoner om hva Europa bør være.

Og jeg skal ikke nå gå inn i en polemikk med ’Nei til EU’ – som jeg har stor respekt for – for det er en bred, folkelig organisasjon. Men jeg var blant dem som fikk med meg julebudskapet fra organisasjonens leder Heming Olaussen, som sa, i følge NTB, at nå – etter å ha sett målingene, hvor det var økning på nei-siden og nedgang på ja-siden – at nå ”kunne det norske folk skåle for seg selv med norsk akevitt”!

Jeg ble rammet av et dobbelt ’ubehag’ av dette utsagnet: Det ene er; jeg tenkte – ok, akevitt nå, det er selv ikke norsk. Og dernest: Et folk som skåler for seg selv, skal man på en måte ha respekt for i noen sammenhenger – men det er ikke akkurat der samfunnet står overfor utfordringer, at vi skåler for oss selv… Vi skåler for det vi klarer å få til av løsninger sammen med andre. Jeg er redd for et politisk ordskifte i Norge hvor vi mer og mer ’zoomer inn’ på hva som er vårt eget.  

***** 

Og for å ta en parentes til her: Når jeg snakker i politiske forsamlinger, på min hjemmebane i Arbeiderpartiet og i sosialdemokratiske sammenhenger, på 1. mai for eksempel; så bruker jeg alltid dette poenget:

At det er slående å tenke på, i vår bevegelse, at pionerene – for mer enn hundre år siden – de som virkelig hadde nød å ta tak i, i vårt eget land – de var de mest prinsippfaste på det punkt at kampen måtte ha en internasjonal side.

Vi har dette Martin Tranmæl – sitatet om ”å stå med beina i norsk jord, men med ansiktet vendt utover”. Og jeg mener at i 1. mai – sammenhenger må vi minne om dette – men vi må også minne om det i vårt vanlige ordskifte.

Det er et paradoks for meg at jo rikere vi blir, og jo mer velferd vi får, jo mer ’zoomet inn’ blir vi på våre egne behov og vår egen situasjon. Det er et poeng å ta med seg.  

***** 

Så er det som kjent 50 år siden 1958 – og det er alltid interessant å tenke over ’hva skjedde da’? – Da trådte Roma-traktaten i kraft, den 1. januar. Samme år skjøt amerikanerne opp sin første satellitt, og i mars 1958 forbød regjeringen i Sør-Afrika ANC. Og nettopp dette er interessant å tenke på; hva var deres perspektiver i frigjøringsbevegelsen i Sør-Afrika for 50 år siden; fantes det noen fremtid? Svaret er ja. I løpet av disse 50 årene som kom så skulle altså de – flertallet – få flertallet.

I 1958 var det statskupp i Irak, der Kong Faysal II ble henrettet og en militærjunta erklærte landet republikk. – Og hva har vært Iraks utvikling i årene som fulgte?

Og siden jeg har islandske venner her i salen, så var 1958 det året da Island utvidet fiskerigrensen til 12 nautiske mil. Det var en klok beslutning. Det har vi også gjort nå nylig og vi kan alltid lære mye derfra.

Samme år vedtas den femte republikk i Frankrike, med 79 prosent flertall. Den ’strever’ de fortsatt med. Og på Cuba, i desember 1958, flykter president Batista og opprørere overtar makten. Vi vet hvordan det har gått.

Og her hjemme, 2. januar 1958, så legger Språkrådet frem – eller jeg mener: fram – den nye læreboknormalen og utløser norsk språkstrid. Og den har vi også fortsatt glede av.

Og det er verdt å minne om at 1958 er året for ’påskeopprøret’ i Arbeiderpartiet; 45 stortingsrepresentanter undertegner en resolusjon med krav om at Norge skal nedlegge veto i Nato, mot utplassering av atomvåpen i Vest-Tyskland.

Så er det interessant å tenke over at 1. mai 1958 trådte den nordiske passunionen i kraft.

Det mener jeg er et interessant perspektiv – når det gjelder en av de viktige fire frihetene –

’personenes rørlighet’ – så trådte dette i kraft i Norden samtidig som EF ble dannet – og det skulle gå mange år før det kom med der. Så i spørsmålet om ’borgernes frihet’, så har vi ikke gjort det dårlig.

Ellers så var 1958 det året da Brasil slo Sverige 5-2 i fotball-VM i Stockholm, men Sverige deltok i hvert fall i dette fotball-VM og det er imponerende.

Så kan man si; hva vil 2058 bringe? Det er jo den interessante diskusjonen, og det er som kjent svært vanskelig å spå om fremtiden… Og da jeg satt og forberedte meg, så tenkte jeg at siden jeg er født i 1960, så må jo 1958 også nesten ha vært året da jeg ble ’planlagt’. – Når vi ser hvordan det har gått, så er jo det også interessant…  

***** 

Når det gjelder Norges forhold til EU – så skal jeg snakke om ’det europeiske bindingsnettverk’ – som jeg har laget som en tittel.

Jeg tenker tilbake på det arbeidet jeg var med på på midten av 1980-tallet som ble kalt ’Scenarier for Norge mot år 2000’: Fremtidsbildet på midten av 1980-tallet; hvor ville Norge være i år 2000? Et av spørsmålene var: Ville Norge være medlem av EU?

Her hadde vi to scenarier som var interessante: Det ene ble kalt ’omsorgsscenariet’, og det andre ble kalt ’forvitringsscenariet’.

Det var slik at i ’omsorgsscenariet’ – som på mange måter ga viktige føringer for hvordan Norge har utviklet seg – så var hovedtesen at Norges økonomi tillot Norge å holde frem med en veldig aktiv velferdsutvikling, med fokus på egen velferd. Der ble Norge stående utenfor EU, fordi folket ikke så at det var av påtrengende betydning. 

Mens i ’forvitringsscenariet’, hvor Norge kom i en utsatt stilling, og vi følte at Norge hadde økonomiske problemer, problemer knyttet til sikkerhet; der søkte Norge mot EU.

Så kan vi diskutere hvordan det gikk. Det er – jeg mener; det ligger – mange føringer i scenariene i hva som ble vår videre gang.

Jeg skal komme litt tilbake med mitt syn på akkurat det spørsmålet – det vil si der vi står i dag – men jeg vil si at som regjeringsmedlem har jeg nær sagt utviklet et sterkt ’instinkt’ og det handler om å bruke hver anledning med å komme med inngrep – fordi jeg tror på politikk.  

***** 

Jeg er bekvem med at vi har en regjering som ikke har på dagsorden å søke medlemskap i EU. Jeg tror Norge har godt av noen år der vi diskuterer Europa – ja, dette har jeg sagt i denne forsamlingen før – der vi diskuterer Europa og hvor ikke alt som handler om Europa handler om et ’ja’ eller et ’nei’. – For det betyr at dersom du er ’ja’ eller ’nei’, så kan du faktisk diskutere dette uten å gå ’ned i det’.

Men jeg merket meg, fra en lang samtale jeg hadde med Finlands tidligere president Ahtissari på forsommeren i fjor, hvor han sa at ’for Finland så er det et livsprinsipp å søke hver anledning for å delta’. – Det å delta og ha innflytelse, det er en livsbetingelse for Finland, og vi kommer til å søke dette hvor det er mulig å få. Da satte jeg meg tilbake og tenkte at – sånn forteller historien ulike fortellinger om land – og fordi vi har ikke det som et ’livsprinsipp’, så er ikke det et tema som er fremme på vår egen dagsorden.

Det jeg ville si litt om i dag, har jeg altså kalt ’det europeiske bindingsverk’, og det tror jeg er et tema som kommer til å dominere mange av årene som ligger frem mot 2058. Jeg skal ikke bli en spåmann i dette lange tidsperspektivet – men det er en del prinsipper her som jeg gjerne vil dele med dere:  

***** 

En av nyhetene for 2007/2008 som fikk lite omtale, altfor lite omtale, var følgende: Fra 2008 kan innbyggerne i ni nye EU-land reise over grensene uten systematisk grensekontroll.

Det er altså slik, at disse landene gikk med de 15 andre EU-landene og Norge, Island og Sveits og ble en del av Schengen. Det kreves pass, som vi vet, og godkjente reisedokumenter, men når du er kommet inn kan du reise fritt på ’innsiden’.

Jeg ble slått av denne ikke-nyhetens betydning. – For i Norge ble ikke den rapportert i stor grad. Da jeg besøkte Slovenia og Ljubljana i begynnelsen av desember i fjor og hadde et regulært møte med det påtroppende EU-formannskapet, så var det en stor begivenhet der at de hadde noen få uker igjen til ’lille’ Slovenia skulle bli formann i ’store’ EU; det første av de nye medlemslandene som har formannskapet.

Og tenk dere; Slovenia for 15 år siden, i 1991, som var en del av det tidligere Jugoslavia, det sto på terskelen til krig og løsrivelse; og så i januar 2008 er landet altså medlem av Nato og EU og har formannskapet. Det er en stor sak.

Men det var altså ikke forberedelsene til EU-formannskapet som opptok slovenerne mest. De jeg snakket med – regjeringsmedlemmene og andre jeg møtte under det korte oppholdet – var opptatt av bortfallet av de faste kontrollene ved grensen. Og det var ganske sterkt å høre; for man så at dette var noe som kom til å forandre livene deres. Det var utsiktene til å slippe endeløse køer ved grenseovergangene til Italia og Ungarn og Østerrike. Og denne opplevelsen av at siste brikke falt på plass – etter oppløsningen av Jugoslavia, innføringen av demokrati og medlemskap i EU og Nato – som alt sammen er institusjonelle ting – men dette betydde noe for folk – enten de skulle handle, reise på ferie, besøke noen eller drive forretninger – og som hadde stått i de endeløse køene.

Jeg mener at denne historien illustrerer en av de sterkeste sidene ved europeisk integrasjon siden 1990, og det som er Europas rettsstatssikkerhet i årene som kommer; nemlig utviklingen av et felles regelverk. – Og dette felles regelverkets avgjørende betydning for de nye medlemslandenes egen vei ut av autoritært styresett, planøkonomi og ukontrollerte miljøødeleggelser.

Dette har utviklet seg, etter mitt skjønn, fra å gjelde markedet – Det indre markedet, som vi har ’snakket oss’ ferdig om for mange, mange år siden – og som ikke vekker de ’store følelsene’ – til å gå inn i nye, helt avgjørende områder. – Og som Svein Roald Hansen sa; ikke bare gjennom regelverk, men også gjennom normer og ordninger.  

***** 

Og dette kaller jeg altså ’et europeisk bindingsverk’ av ordnede rettigheter og plikter. I bunn ligger en bredere arv av demokrati og menneskerettigheter, nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – ja, selve bunnplanken i vår kultur.

Gudmund Hernes kalte dette for ”EUs slipstvang” i sin faste spalte i Morgenbladet rett før jul. Han snakket om at for å bli en del av fellesskapet så må man oppfylle minimumskravene. Og han refererte til en samfunnsforsker, Milada Hill, som har vist hvordan medlemskap i EU har bidratt til å stabilisere de nye medlemslandene.

Gudmund Hernes skriver om ”EUs krav til fremdrift drev ustø regimer over til demokratiske styresett”. Og videre ”… Dette til forskjell fra de land som også hadde spirende opposisjoner, men som er falt tilbake til gamle vaner, med autoritære og ofte korrupte ledere som undertrykker opposisjonen, utnytter etniske spenninger, misbruker statens makt og ved sin økonomiske politikk stjeler fra lasset uten å hjelpe til å dra det”.

Det er vår samtids historie. Og jeg mener – for å ta et større perspektiv – jeg var i Kina for to uker siden, og det slo meg under oppholdet at dette temaet kommer til å bli det store temaet også der – det tror jeg.

Hvem kan spå om Kina de neste 50 år? Vi må forstå de siste 5.000 år for å ha en idé om det. Men det som slo meg da jeg var der – og hvor jeg fikk muligheten ved at lederen for internasjonale relasjoner i kommunistpartiet stilte meg følgende spørsmål: ’30 år med justert kurs siden Maos død; hvordan oppfatter du, som norsk minister, Kina av i dag? Hva er våre utfordringer, og hvilken vei går vi?’.

I utgangspunktet et interessant spørsmål, stilt fra en kineser, og som viser ny selvtillit, større tro på seg selv; ’vi vil høre hva du mener’. Vi hadde en lang interessant diskusjon, men mitt hovedpoeng til ham, det var å si følgende – for dette ga meg virkelig anledning til å ta opp den kritiske siden – og det var følgende:

Uten at Kina bygger en rettsstat, uten at kineserne får rettigheter etter loven, sivile og politiske rettigheter, så tror jeg ikke dere kommer til å klare å holde kontrollen over Kina. Dere har sluppet løs krefter i mennesker i en fantastisk sivilisasjon, som nå vokser og aspirerer; men hvis ikke dere gir disse menneskene sivile rettigheter, og et uavhengig rettsvesen til å kontrollere at disse overholdes, og et næringsliv som fungerer, så tror jeg at dere kommer til å miste det. Se til Europa og Europas erfaring.

Dette oppfatter jeg at kineserne tar svært alvorlig. Og de er på utkikk etter hvordan skal de ’gjøre dette’ – fra en europeisk tradisjon, litt av det kanskje – men vi er asiater, med egen kultur, ja og så videre.

Jeg tror det egentlig er vår tids store tema; hvordan kan vi gi folk rettigheter og trygge livsvilkår for at de kan utvikle sine evner? – Dette er kjernen i det som for meg er Europa.  

***** 

Da vi fikk debatten på 1990-tallet om ’utvidelse’ eller ’fordypelse’, så var de som ønsket fordypning – husker vi – veldig skeptisk til utvidelse. De kunne ’til nød’ ta med Efta-landene, for de var liksom allerede så integrert – men en større utvidelse østover ville blokkere mulighetene for denne visjonen om en stadig dypere integrasjon.

Så valgte EU utvidelse. Og dette mener jeg – ja, jeg har sagt det før – at kanskje er unionen det viktigste bidrag til fred og stabilitet i Europa siden Det europeiske fellesskapet ble grunnlagt på 1950-tallet. Og jeg er av dem som mener at hvis noe skulle være en Nobelspris verdig, i fred, så måtte dette prosjektet være blant dem.

Og så er det viktig at utvidelsen begrenset visjonene som enkelte hadde for fordypelse og her hjalp Europas folk til. De ønsket – de var kanskje nølende til utvidelse – men klart skeptisk til dypere integrasjon. Og det må europeiske demokratier ta på alvor.

Men gjennom utvidelsen, EØS-avtalen – med Norge, Island og Liechtenstein – og gjennom Schengen-samarbeidet, så får vi tydeliggjort integrasjon gjennom felles spilleregler.

Det kaller altså ikke på de store følelsene – de store overskriftene – jeg har ingen vanskeligheter med å forstå akkurat det, men – som Gudmund Hernes observerer – denne metoden leverer sikkerhet i vår tid på et helt avgjørende punkt.

Og hvis vi skal ha noen selvreflekterende, analytisk tilnærming til vår samtid, så er dette av helt avgjørende betydning, og altfor lite omtalt. I europeisk historie så mener jeg at opptaket av nye EU-medlemmer fremstår som et enestående eksempel på omfattende regimeskifter og politisk stabilisering, på fredelig vis.

Så: Forutsigbarheten – alle mennesker trenger jo forutsigbarhet – det vil si et element av forutsigbarhet i de uforutsigbare livene vi lever. – Forutsigbarheten som følge av dette blir bare viktigere i globaliseringens tidsalder.  

***** 

Det gjelder på menneskerettighetsområdet. Vi kan – og vi bør – protestere mot krenkende menneskerettigheter i et større Europa. Som for eksempel i Tsjetsjenia. Men noe av det tydeligste vi kan gjøre er å holde Russland ansvarlig etter de forpliktelsene som følger av medlemskapet i Europarådet. Det er jo spørsmålet du får som utenriksminister når du besøker land som krenker menneskerettigheter; ’tok du opp menneskerettigheter’?

Og jeg tenker at det er en slags ’karusell’; hvor vi tar opp menneskerettigheter og så rapporterer til pressen etterpå; ’ja, vi tok opp menneskerettigheter. Vi overleverte navn på lister av fengslende fanger. Vi sa at her er det for lite ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet’. Og det har vi alltid sagt, og det kommer vi til å fortsette å si og Norges stemme skal være sterk på dette. 

Men det er jo i det øyeblikket vi kan ta tak i at folk har forpliktelser – det vil si at stater har forpliktelser og at mennesker har rettigheter – at dette betyr noe. Og derfor er Russlands medlemskap i Europarådet i denne sammenhengen helt avgjørende.

Så på menneskerettighetssiden så får dette økende betydning.  

***** 

Dernest har vi miljø- og klimaområdet, hvor vi siden 1994 har sett en utvikling som bare peker fremover mot noe vi er nødt til å følge svært nøye. Her er det avgjørende å ha evnen til å fatte vedtak og regler som gjelder flere.

Byrder må fordeles og forpliktelsene må overholdes.

Og da er her i vår verdensdel EU den eneste organisasjonen som har organer til å treffe vedtakene og institusjoner til å sikre at reglene blir fulgt. Ingen annen gruppe land har noe liknende. EUs regelverk har løftet miljøstandarder i hele EU/EØS-området, noe som egentlig er en pris verdig i seg selv.

Det er langt viktigere enn den gamle debatten om at EU vedtok regler om ’krumninger på bananer’ – ja, så mye har ridd norsk europadebatt – som noen av det mest interessante poengene – til at EU faktisk i dag vedtar regler for fornybar energi for fordeling av kvoter, og gjør helt nyskapende arbeid innenfor det juridisk-politiske feltet som skal til for å ta fatt i vår tids største utfordring: Klima.

En fornybar energistrategi som skal utgjøre 20 prosent av landenes samlede energiforbruk innen 2020. Men det er gjennomsnittet – og så skal altså EU inn i denne krevende ’mixen’ i hva dette betyr for hvert land, hvilke kriterier skal man bruke.

Det er bare EU – med de institusjonene og organene – at dette kan gjøres. Og når det gjelder klima, så er det diplomatisk og politisk ’kjøttvekt’ som avgjør om vi kan få ha både globale ambisjoner og gjennomførbare mål.

Så tror jeg man kan si ganske ’bramfritt’: Det hadde ikke vært mulig å samle enighet om et veikart for klimaforhandlinger på Bali uten EU – og uten at EU hadde opptrådt som en samlet gruppe, med et høyt ambisjonsnivå.

Jeg møtte mange EU-motstandere etter Bali som sa at ’hvis vi bare forholder oss til EU på Bali, så er EU noe vi bare kan være for’! – For der så man faktisk hva dette kunne levere i virkeligheten.

Og jeg tror at det EU gjør med sin klimapolitikk, det kommer til å føre til at USA – ja, en medvirkende årsak til at USA – etter valget, og nå ser vi omtrent kandidatbildet – det vil si sjansene for at vi får kandidater som tar dette på alvor – de kommer til å få sitt kvotesystem, og det kommer til å være et kvotesystem som får koble seg på, og få en relasjon til det europeiske. Jeg tror at innen noen få år får vi et kinesisk kvotesystem, som kan få et asiatisk perspektiv, og da er vi på vei mot et globalt system. Men det er disse aktørene som tar tak i dette – det er ikke enkeltland i vår verdensdel.

Der er det for oss interessant å se at det var EØS-avtalen som gjorde det mulig for Norge å knytte oss til kvotesystemet i EU. – Og med respekt å melde, så var det altså ikke Norge som ’fant opp’ kvotesystemet; EU gjorde det. EØS-avtalen gjorde det mulig å knytte oss til det.

Jeg vet at dette er komplisert for mange. – For å fremstille det enkelt: Det enkelttiltaket – at Norge har koblet seg til EUs kvotesystem – er det helt suverent viktigste tiltaket vi har tatt for å få ned klimautslippene. Det finnes ikke noe annet som er viktigere. Og her er tallene: Bedrifter som i dag slipper ut 22 millioner tonn CO2, de får kvoter til å slippe ut 15. Så det betyr at utslippene må ned med 7 millioner tonn, enten det skjer her eller det skjer i andre land, gjennom dette kvotesystemet.

Så jeg tenker noen ganger på ’den enorme mengden debatt’ vi bruker i Norge – og på tenkte miljøgrep her hjemme som skal føre til små utslipp – og så har Stortinget bare fattet dette vedtaket, meget klokt, om å koble oss på; regjeringens forslag om å koble oss på EUs kvotesystem – som får store konsekvenser.  

***** 

Så kjære venner, disse refleksjonene fører til følgende tanke: Gjennom mange år har betydningen av en internasjonal rettsorden vært ansett som en viktig norsk interesse. Det har vært nærmest et bærende prinsipp for norsk syn på verden og norsk utenrikspolitikk.

Vi er tjent med at bruk av makt er regulert, og at små aktører kan beskyttes av et regelverk som også gjelder de sterke. ’Kjøttvekta’ kan ikke alltid rå mellom land i måten de opptrer på sammen.

Her jobber vi med et stort prosjekt nå i Utenriksdepartementet – kalt ’Norske interesser i en globalisert verden’ – med debatter rundt omkring. Den kan dere følge med på, og det kommer en stortingsmelding mot slutten av året.

Men – mer enn det – jeg mener at i dag blir ideen om et felles regelverk – som jo egentlig er å løfte rettsstatens prinsipper opp på et større nivå. Gro Harlem Brundtland kalte det i sin tid ’tilleggsdemokrati’. – Jeg mener denne ideen har tatt et skritt videre ved å si at dette faktisk kommer – og hvordan skal vi forme det.

Det gjelder globalt, som WTO-avtalen, eller regionalt som EU/EØS, og enda viktigere er det i dag, i globaliseringens tidsalder – hvor finansielle, teknologiske, kulturelle og politiske krefter virker på tvers av grensene og utfordrer nasjonalstaten.

Og jeg mener – i den europeiske sammenhengen – så får dette perspektivet også økt sikkerhetspolitisk betydning. Ikke først og fremst som et resultat av den gradvise utbyggingen av den felles utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske politikken i Europa; for her viser utviklingen at det er klare begrensninger når 27 land skal enes om felles posisjoner.

Det kunne jo vært et seminar i seg selv – hva er EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i dag?

De store EU-landene har et åpenbart klare ’enkeltpolitikker’. Det står et langt intervju med Bernard Kouchner i internasjonal presse nå i helgen; om hvordan fransk utenrikspolitikk har endret seg etter presidentvalget og hvordan de markerer seg med interesser, osv. Dette lever i hvert eneste land. Så EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk må ikke forstås som ett lands utenriks- og sikkerhetspolitikk – men som koordineringen mellom de 27.

Men felles regelverk og integrasjon på nye områder – fra klima til grensekontroll – bidrar til sosial og økonomisk utvikling i de nye medlemslandene – ja, bare tenk på dette: Norges største bistandsmottaker i dag er altså ikke palestinere, afghanere eller ugandere – de er polakker. Den største overføringen av penger fra Norge og ut – den går til Polen. 

***** 

Så jeg mener at vi er med på å bygge ’myk sikkerhet’, skape sterkere forutsigbarhet og redusere muligheten for press utenfra mot Europa. Og perspektivet gjelder også for oss, så integrerte som vi er i det europeiske nettverket. Så har selvfølgelig perspektivet relevans for medlemskap i EU – jeg kommer tilbake til det – og vår mulighet til å kreve respekt for vedtatte regler av særlig betydning for oss – som i nordområdene.

Men mitt poeng – for å holde meg til der vi er i dag – er at disse perspektivene gjør EØS-avtalen viktigere i dag enn den var for 10-15 år siden. – Fordi det er vår inngang til dette bindingsverket av ordnede rettigheter og plikter. Nå er vi i en sal hvor mange mener at vi burde hatt fullt medlemskap, men la oss nå forholde oss til hva som er realitetene i dag.

Dette er vår inngang. Vi er integrert med EU gjennom over 8.000 rettsakter som utgjør Det indre marked. Vi er integrert gjennom alle avtalene Norge er blitt en del av gjennom direkte-indirekte medlemskap i EØS.

Hvis vi legger på energidimensjonen – som er et kjennetegn for Norge – så har denne regelen om forutsigbarhet – og felles regler – en sikkerhetspolitisk betydning. Jeg mener at et land med vår størrelse, med en stor energiressurs; vi høster forutsigbarhet og stabilitet i vårt salg av gass ved at vi er fullt ut del av EUs regelverk på energiområdet. Ja, se det perspektivet.

Antageligvis vil Norge levere like mye gass til EU-landene som Russland i år 2012, vel omtrent på samme nivå. Og se på debattene i europeisk presse om forutsigbarheten og usikkerheten i forhold til russisk gass. – Det er ikke en slik debatt i forhold til Norge.

Men så er det noen i norsk debatt som sier at det er et problem at EU tar oss for mye ’for gitt’ som en stabil gassleverandør. Jeg vil snu det rundt og si at det er jo Norges ’pre’ – det er jo Norges kvalitet – at de som har inngått avtale med oss kan ta ’for gitt’ at vi leverer på disse avtalene.

Vi er i en situasjon hvor Tony Blair har sagt at energisikkerhet er blitt like viktig som militær sikkerhet. – Det å være en stor leverandør av energi, det å ha veldig ordnede, omforente regler for hvordan det skal skje; det gir sikkerhet. Hadde vi ikke hatt det, så hadde vi kommet i et ’politisk spill’.

Jeg tror det gamle bildet om at Norge er tjent med distanse til EU, for vi er produsenter og de er konsumenter, det er et veldig forfeilet bilde av hvordan integrasjonen er mellom dem som produserer og dem som konsumerer. Man kan jo stille spørsmålet: Inntil i dag så leverer vi 100 % av vår gass til EU, som kjøper rundt 20 % av sin gass fra oss; så hvem er mest avhengig av hvem? Det er ikke en interessant diskusjon; antageligvis er det mest interessante at vi er veldig gjensidig avhengig i dette perspektivet. 

***** 

Så vil jeg komme tilbake igjen til perspektivet om det norske valg – og jeg har sagt innledningsvis at jeg tror det er godt at vi nå har noe tid, hvor vi har en debatt om Europa, og at ikke alt er ’ja’ eller ’nei’. Jeg gjentar igjen; jeg har stor respekt for organisasjonen ’Nei til EU’, som vokser og som har et stort tilfang i mange norske miljøer. Men jeg etterlyser den politiske visjonen. – For det er samlende å ha noe du er imot. Det er viktigere for mine barn å få en idé om hva de er for, hvor er vi på vei? Hva er det fremtidsskuende budskapet? Og hva har de oppnådd i Norge, og med Norge?

Jeg vil si at man kan hevde at en utvikling i meningsmålingene som tar nei-siden opp og ja-siden ned – hvis det er resultatet – så skal de ha respekt for det. Men det er ikke noe medlemskapsdebatt i Norge nå, så slike meningsmålinger er ganske uinteressante, og slik var det også – mener jeg – før folkeavstemningen. Det er ikke før dette spørsmålet er satt på dagsordenen, at meningsmålinger blir interessante. – For når folk uttaler seg i meningsmålinger, så uttaler de seg i forhold til om dette er en reell problemstilling, eller om det ikke er det. Og derfor mener jeg at disse målingene ikke betyr så veldig mye.

Men, la meg ta et annet sitat ved lederen for ’Nei til EU’, som jeg har respekt for: ”Uten EU og EØS kunne vi faktisk bestemme sjøl” [en kronikk i Nationen]. – Tips en venn om denne sakenSkriv ut denne sidenInteressant… Jeg vil stille spørsmålet; bør være et norsk utenrikspolitisk mål ’å bestemme selv’?

Det er jo et budskap om at vi ikke har noe avhengighetsforhold til dem rundt oss? En slik ’unilateralisme’ er en ’supermaktsargumentasjon’. Men vi er jo opptatt av at supermakter ikke skal få bestemme alene. – Og da er det pussig at visjonen for Norge, er at uten EU og EØS, så kunne vi faktisk bestemme selv.

Jeg er uenig i en slik visjon. Land bør samarbeide, ikke ’bestemme selv’. I globaliseringens tidsalder trenger vi mer forpliktende samarbeid – ikke mindre. Jeg har tro på regler – internasjonale kjøreregler. Norge er tjent med det – også i Europa. For EU har skapt – og skaper – fred i Europa. Og et Norge i EU ville gitt oss mer medbestemmelse i Europa, i Europas utvikling. 

***** 

Til slutt – og igjen: Takk til Europabevegelsen for at dere setter Europa og EU på dagsorden. Lykke til i deres videre arbeid.