Bistand til land ”uten” konflikter

La meg starte med den senere tids korrupsjonssaker i Tanzania. Den illustrerer den snevre, norske bistandsdiskusjonen av typen ”kan det tenkes at det har vært korrupsjon i norske bistandsprogrammer?” Svaret er ja, uten tvil. Det kan tenkes at det har vært det i Tanzania. Det er til og med sannsynlig at det har vært det. Vi skal selvsagt gjøre alt vi kan for å slå ned på, stoppe og få tilbakebetalt pengene fra korrupsjon i norske prosjekter. Men en mye større og viktigere diskusjon enn akkurat dette, er hvordan Tanzania nå håndterer disse sakene. Det tror jeg er unikt i Afrika. Man har avsatt landets statsminister og sentralbanksjef for åpne tv-kameraer, mistenkt for korrupsjon. Det er ingen grunn til å tro at dette skjer fordi det er blitt mye mer korrupsjon i Tanzania. Det er grunn til å tro at det har vært mye korrupsjon over lang tid, men for første gang tar virkelig statsapparatet tak i det. Dette er det store bildet.

Det kanskje enda større bildet er hvorvidt Tanzania får noe igjen for de potensielt store inntektene landet har. Får for eksempel landet noe igjen for sine gullforekomster? Den norske ambassaden i Tanzania bidro til å dokumentere at i den offisielle statistikken for tømmereksport til Kina var volumet bare en femtedel av kinesisk statistikk over tømmerimport fra Tanzania. Det er ingen grunn til å tro at det er Tanzania som opererer med den mest korrekte statistikken.

Dette er det som må få fokus. Ja, vi skal gjøre hva vi kan for å gjøre norsk bistand bedre. Men om vi så i en teoretisk verden skulle klare å gjøre alt perfekt, så vil det likevel ha begrenset virkning på verdens utvikling.

Derfor; La oss følge de store pengestrømmene og politiske linjene for å se om vi kan ha noe innvirkning på det. Litt innvirkning på korrupsjonsbekjepelsen i Tanzania og litt innvirkning på at landet får noe igjen for sine ressurser, er av mye større betydning for Tanzania enn fullkommen kontroll over et perfekt norsk bistandssamarbeid.

De store pengestrømmene i verden er olje og gass og andre naturressurser. Derfor olje for utvikling-programmet. Det er illegale pengestrømmer. Derfor Eva Joly og korrupsjonsbekjempelse. Det er de pengene innvandrere sender tilbake til sine hjemland. Derfor et eget prosjekt på migrasjonsspørsmål. Det er at de store midlene som går til private investeringer nesten ikke går til Afrika. Derfor fokus på hvordan trekke med private investeringer i utviklingsarbeidet. Bisttandsmidlene er begrensede og må utnyttes bedre. Fremfor alt må de brukes til å påvirke de store pengestrømmene. Det er min hovedfilosofi.

Jeg synes det er forfriskende at Jerve kommer opp med en kritikk av dette. Det er i ferd med å etableres en bred enighet om regjeringens linje i disse spørsmål og da er det bra at noen bidrar til drive debatten videre. La ikke denne debattten være sluttpunkt, men heller et startpunkt for en drøfting om hvordan vi går videre.

Spøsmålet om statsbygging står sentralt. Hvis man skal identifisere partnere man har tro på, må vi ikke glemme at Mugabe i sin tid åpenbart ville ha vært en slik partner. Dette sier jeg helt uten noen form for ironi. Det viser bare hvor vanskelig det er å forutsi den historiske utviklingen i et land. På 90-tallet var Uganda ansett som kanskje den mest vellykkede staten i Afrika, i alle fall blant de tre på topp. Kanskje befinner landet seg der fortsatt, men det er trekk ved utviklingen som gjør at vi nå har vanskeligere for å plassere Museveni i den kategorien ledere vi har full tiltro til. Kenya ville inntil helt nylig også vært blant de stater man ville ha stor tillit til. Men plutselig befant landet seg på kanten av stupet. Det må være åpenbart at dersom man med noen midler kunne trekke Kenya tilbake fra kanten av stupet, ville de være utrolig mye mer verdt enn midler benyttet til gjenoppbygging etter at Kenya eventuelt hadde brutt helt sammen. Et sammenbrudd vil få dramatiske konsekvenser for hele regionen. Hvis bistandsmidler kan understøtte arbeidet til Kofi Annan, sivilt samfunn og alle andre som ønsker at Kenya skal ta et skritt tilbake fra helvete, så må det være en fornuftig bruk av midlene. Dette er den politiserte tilnærmingen til bistand som jeg mener i all hovedsak er riktig.

Så kan vi begynne å modifisere. Hva er en gradvis, suksessfylt tilnærming til land som ikke befinner seg i konflikt. Nesten alle argumenter Jerve kommer med tilsier at pengene bør brukes enten i Kina eller Vietnam. En logisk følge av hans resonnement er at hver eneste krone ender opp i Hanoi og nesten ingen ting i Afrika. Jeg sier ikke at resonnementene til Jerve er feilaktige, vi må bare forstå konsekvensene av en slik tenkning. Hvis vi bare skal se etter de beste partnerne i de land hvor bistanden bare utgjør en liten del av den totale økonomien, blir det nødvendigvis mye til Asia og lite til Afrika.

Det jeg tror er det viktigste spørsmålet å stille, er hvilke betingelser som skal til for at bistand kan bidra til statsbygging i Afrika og bidra til den videre institusjonsbyggingen som Jerve snakker om.

Så må vi også huske at pengene til disse landene jo er skjermet. Det er riktig at økningen i bistandsbudjsettet til dels har gått til nye , profilerte land og initiativer. Men det har ikke blitt kuttet noe til tradisjonelle land og områder. Tvert imot; de har også fått økninger. Dersom det eventuelt skulle være et problem i forhold til disse, må det være at det er for mange nye moteretninger i med hensyn til hvordan vi bruker pengene i disse landene. Paris-erklæring den ene dagen, men ikke fullt så sikre på dette den neste dagen. Det kan være et problem. Men problemet er ikke at pengene til disse landene ikke lenger finnes. De har vist en voksende tendens under alle  regjeringer. Vi har ikke en gang tatt en krone fra Madagaskar, som ble startet opp av den forrige regjeringen og som mange har ment at vi burde kutte. Men vi kan ikke drive og hoppe inn og ut av land hele tida. Starter man noe, må man også være villig til å fortsettte over tid.

Fattige land utenfor konflikt har ikke fått mindre penger. Pengen er de facto skjermet i utviklingsbudsjettet slik det har fungert det siste tiåret. Men vi kan diskutere om vi bruker dem i for stor grad på stadig skiftende moteretninger.

La meg til slutt si at det å forankre bistanden i det norske samfunnet er av fundamental betydning. Det vil være helt avgjørende dersom det kommer et skifte og vi får en regjering med en helt annen dagsorden på dette området enn den nåværende. Men det er uansett ikke  mulig å bruke 1 prosent av BNP over tid uten solid norsk forankring.

Da er det min oppfatning at i tillegg til den tradisjeonelle forankringen i arbeiderbevegelsens solidaritetsbegrep og kirkens nestekjærlighetsbegrep, så skal vi supplere med to ting. Det ene er å være lydhør i forhold til fornuftig kritikk av bistanden. Det er spørsmål som; Nytter det? Kommer det fram dit det skal, eller går det i lomma på feil folk? Hvis vi ikke kan svare på dette, er vi på ville veier. I tillegg kommer den dimensjonen jeg vil kalle den legitime eggeninteresse. Den går i korthet ut på at det er i vår og alles interesse å ha en tryggere, fredligere og rikere verden der miljøproblemene er tatt hånd om og sjukdommer og terrorisme ikke sprer seg. Kort sagt, at det å satse på bistand er i vår egeninteresse. Interessant nok – og det har jeg skrevet en kronikk om i dagens Dagblad – så er dette en tankegang som også er på full fart inn i den amerikanske debatten.

Takk.

Se video fra debatten på Norads nettsider.