USAs valg. Fire oppfordringer til en ny amerikansk administrasjon

Å lede USA fra Det hvite hus er en utfordring helt utenom det vanlige. I årene som kommer skal USA gjennom store tilpasninger, ute som hjemme, politisk, finansielt og sosialt. Amerikanerne har ristet av seg store byrder og belastninger tidligere. Jeg tror de vil klare det igjen.

Utfordringen nå er likevel ikke å gjenopprette en orden, men å være pådriver for en ny. Hvordan USA velger å utføre sitt lederskap, hvordan USA tilpasser seg og velger å bidra til å forme en ny verdensorden, alt dette får avgjørende betydning for verdens gang. Også for oss.  

Siden 11.9.2001 har USAs ledere oppfattet det slik at landet er i krig. Det er krevende å debattere med noen som opplever at de er i krig. Vi europeere undervurderer fortsatt virkningen på det politiske USA av terrorangrepene for åtte år siden. God kommunikasjon mellom USA og landets venner blir avgjørende i årene som kommer.

Mitt ønske ved inngangen til en ny presidentperiode er at USA fortsatt må lede, og lede klokt. En utvikling i riktig retning for vår verden, enten det handler om klima eller nedrustning, endring av det politiske og finansielle styringssystemet, kampen mot fattigdom og terrorisme – blant mye annet – alt dette krever det beste av USA.

For dette er fortsatt soleklart: Alle som har en ambisjon for verden, må ha en ambisjon for USA, for forholdet til USA, for USAs eget engasjement – og det uavhengig av hva vi måtte mene om amerikansk politikk under den ene eller andre presidenten. Kan vi se for oss ett viktig politisk tema der USA ikke må bli en del av løsningen? Jeg kan ikke det. Tvert i mot: Ingen avgjørende spørsmål i vår tid lar seg løse uten at USA mobiliserer sin kreativitet og kraft for gjennomføring.

Så på denne bakgrunn, her er fire oppfordringer til den av de to kandidatene som etter 4. november skal forberede seg på å overta ansvaret i Washington.

1. Før an i kampen for verdiene

Amerika ble grunnlagt som et klasseløst samfunn, tuftet på overbevisningen om at alle mennesker er født like. Amerika hadde ingen adel da det ble til. De gamle europeiske monarkier og keiserdømmer så på ideen om Amerika som en trussel.

Den amerikanske nasjonen er bygget på menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. Disse verdiene er nedtegnet med veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster. I dag er dette verdier vi liker å anse som universelle. Men verdiene er utsatt. Verden trenger sterke og kloke pådrivere som bidrar til respekt for de grunnleggende og universelle verdiene.

Når en ny administrasjon nå forbereder seg på å erstatte Bush-laget, håper jeg at det ikke er USA, men noen få maktpersoner, som i løpet av de siste syv årene har beveget landet til å benytte tortur, sette til side fundamentale menneskerettigheter og erklære alle som ikke mener at 9/11 berettiger dette, som motstandere. Det er nettopp når det røyner på at storheten i våre verdier blir satt på prøve. Lar vi verdiene gå på båten, vinner mørkemennene bak terrorangrepet en ny og ufortjent seier.

Amerika må lede, ikke først og fremst med eksempler på bruk av makt, men med eksempelets egen makt. Fortsatt er evnen til å bruke makt noe vi også skal vite å verdsette. USA er NATO-alliansens fremste garantist. Det er fortsatt viktig for Norge. Vår respekt og beundring for USA skyldes likevel ikke landets militære muskler, men de avgjørende bidrag landet og folket har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele kloden. Skaperkraften, kreativiteten, optimismen - det er USAs sterkeste kapital og største påvirkningspotensial.

2. Før an i arbeidet med vår tids store saker

Vi trenger å se USA i front for å løse vår tids mest påtrengende oppgaver. Det gjelder akkurat nå i krisearbeidet for det globale finanssystemet. USA må også mobilisere kraftfullt mot klimatrusselen. Dette er vår tids største sikkerhetsutfordring, nært knyttet til energiforsyning, forutsetninger for økonomisk stabilitet, teknologisk fornyelse og verdenshandel. Håndterer vi ikke klimatrusselen, mister vi også muligheten til å hanskes med nød, fattigdom og ukontrollerbar migrasjon.

Vi trenger klare politiske signaler og vilje til lederskap. Til nå har USA krevd at Kina, India og andre voksende økonomier først må love å delta. Men USA bør heller snu på logikken og gå aktivt inn i den nye avtalen. Det vil øke presset på andre til å følge etter.

Klimatrusselen krever kvantesprang på teknologiområdet. Hvordan vi møter klimautfordringen, henger nært sammen med hvordan energiforbruket utvikler seg og hvordan vi greier overgangen til nye energiformer. Med sin kreative kraft må USA må ta sitt ansvar og stille seg i første rekke som supermakt innen forskning og utvikling. Vi er klare til samarbeid.

Klima- og energispørsmål vil bli en viktigere side av våre transatlantiske forbindelser. Ressursutvikling og oppsyn med virksomheten i Arktis vil komme sterkere i fokus for USA. Ikke fordi Norge er opptatt av det, men fordi Russland og andre øker sin aktivitet og fordi USA i økende grad vil se at landet har interesser å ivareta her. Det er viktig at USA tar ansvar og ser stabilitet i Nordområdene som en forutsetning for virksomhet og ressursforvaltning i Arktis. Det vil vi hilse velkommen.

3. Før an i engasjementspolitikken

USA har stått opp mot formidable motstandere gjennom historien. Sine største og fineste seire har USA vunnet etter andre verdenskrig i krysningen mellom fasthet – inklusive viljen og evnen til å utplassere, og om nødvendig bruke, militære styrker – og diplomati. Denne kombinasjonen av virkemidler lå bak utviklingen av forbindelsene med Kina og de historiske nedrustningsavtalene med Sovjetunionen. Gjennom de siste årene har USA vist svekket tiltro til diplomati og fremhevet betydningen av militær slagkraft. Måten den militære slagkraften er blitt brukt på har skapt alt for mye motmakt i årene vi har bak oss. Irak er et skrekkens eksempel. Overforenklede svar på komplekse problemstillinger har vært nytteløse i konflikter som krever en mye bredere tilnærming gjennom kombinasjon av politiske, militære, økonomiske og andre virkemidler. Det er bare slik vi kan lykkes i Afghanistan.

Verden trenger mer av diplomatiets kraft, kreativitet og evne til å bygge nye interessefellesskap. De nye tunge aktørene, først og fremst Kina og India, engasjerer seg sterkere for utvikling, ikke minst i Afrika. Samtidig ivaretar de store økonomiske egeninteresser. USA har en historie på dette området. Landet som oppfant fredskorpsene, risikerer nå å bli hengende etter.

Det amerikanske begrepet ”to engage” beskriver hvordan USA tradisjonelt har brukt diplomati som et formidabelt og fredelig instrument i utenrikspolitikken. Verden trenger at USA spiller denne rollen mer aktivt, at USA tar på seg å trekke motparter, enten de er stater eller politiske og militære bevegelser, inn i dialog og samhandling gjennom direkte kontakt. Verden trenger også at USA inviterer sine venner, partnere og allierte med på slike strategier. Slik ønsker vi å kunne dra nytte av det amerikanerne mestrer så godt hjemme, nemlig å integrere alle slags kulturer i et stort, amerikansk vi. USA bør bruke denne evnen også utenfor sine egne grenser.

Sterkere vilje til å trekke allierte og partnere inn i felles anstrengelser og initiativ, vil bli hilst velkommen, for det er nødvendig.  Det vil øke USAs gjennomslagskraft. Samtidig vil det kreve av oss som er allierte og partnere at vi lever opp til større krav og forventninger. De siste årene kunne mange land sitte i ro og si at her hadde USA hele ansvaret, det var jo det Bush sa. En mer inkluderende linje fra USAs neste president vil medføre at vi må øke vår innsats. Det må vi være rede til.

 4. Ta føringen i reform av FN og de internasjonale organisasjonene

USA var arkitekt da de globale institusjonene ble etablert etter andre verdenskrig. Nå svekkes disse institusjonene, fordi de ikke er representative nok og fordi de ikke er godt nok innrettet på å møte et nytt århundres utfordringer. En slik utvikling svekker i lengden USA og de verdiene og interessene USA forsvarer. En hovedoppgave for en ny administrasjon vil være å utvikle forholdet til nye regionale og globale aktører som Kina, India, Sør Afrika og Brasil. Vi oppfordrer USA til være pådriver for reform av FN, ikke minst av Sikkerhetsrådet, og arbeide for å trekke de nye hovedaktørene inn i det formelle, globale samarbeidet, med det ansvaret det medfører.

Dette kan ikke skje uten at USA bidrar. Hvis USA ikke bidrar, er det ikke bare slik at det ikke blir reform. Det øker samtidig faren for at nye strukturer som ikke ivaretar de samme store fellesskapsinteressene, helt eller delvis erstatter det institusjonelle arvegodset vi tross alt har. Det tjener ingen, ikke vi som ikke lever i store stater, og aller minst USA.

Godt valg! 

(*) Denne teksten er et redigert utdrag fra kapitlet ”Amerika” i Jonas Gahr Støres bok ”Å gjøre en forskjell” som kommer ut 10. november 2008 (CappelenDamm).