Historisk arkiv

Den brede dialogen med Kina

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Debattinnlegg Dagbladet, 2. februar 2008

Påstanden om at Norge toner ned kritikken av menneskerettighetssituasjonen til fordel for økonomiske kontrakter med Kina lar seg ikke underbygge, skriver utenriksminister Johas Gahr Støre.

KINA. Dagbladets John Olav Egeland mener jeg ”bøyde nakken for den røde keiseren” under mitt besøk i Kina. Hvor i mine utsagn har han dekning for de konklusjonene han trekker i sin kommentar 29/1/08? Jeg har ikke for vane å bøye nakken, og gjorde det heller ikke i Beijing. Mine samtaler med kinesiske ledere og uavhengige advokater var engasjerte diskusjoner om hele bredden av regjeringens Kina-strategi, der menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper er blant hovedprioriteringene. Her ga jeg klart uttrykk for min bekymring for bruken av dødsstraff og begrensninger på tros- og ytringsfriheten. Jeg tok opp disse spørsmålene på en måte som ikke etterlater tvil om hvor Norge står.

Det er lang vei igjen når det gjelder menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i Kina. Men våre budskap blir historieløse om vi ikke forstår hvor Kina kommer fra, hva som faktisk har forandret seg og hvor Kina nå kan være på vei. Vårt mål er å markere Kinas ansvar for å respektere universelle verdier. Jeg er overbevist om at Kina vil måtte bygge en rettsstat med politiske og sivile rettigheter om landet skal håndtere den kraftige veksten og de omfattende endringene kineserne nå går igjennom. Det er kombinasjonen av tydelig tale og evne til å komme i inngrep med denne utviklingen som er vår linje. Det er etter min mening rett strategi overfor et land som må være en del av løsningen på nær alle globale utfordringer vi møter. Og like viktig: En markeringspolitikk som avskjærer kontakter ville etter min mening svekke vår påvirkning av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Bredden i vårt forhold gir rom også for kritikk, og kritikken får større tyngde desto viktigere vi er for hverandre.

Til sist, Egeland rir en kjepphest som klinger godt i spaltene, men som har lite med virkeligheten å gjøre; at Norge toner ned kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Kina for å sikre seg økonomiske kontrakter. Påstanden lar seg ikke underbygge. Vi kjøpslår ikke med universelle verdier. Og jeg har ikke sett ett overbevisende eksempel på at en slik hestehandel skulle føre fram.