Halvårlig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker

President,

Et hovedformål med denne redegjørelsen om EU- og EØS-saker er å reflektere over sentrale utviklingstrekk i Europa som berører Norge. Oppgaven er å løfte frem noen av de store sakene på dagsorden i Norges forhold til EU, og gi en nærmere omtale av aktuelle EØS-saker av særlig betydning for Norge.

Forholdet mellom Norge og EU er nært og godt. Besøket av presidenten for Europakommisjonen José Manuel Barroso i slutten av februar understreket dette. Norge deler ambisjoner med EU innen en rekke sentrale områder – som i klimaspørsmål, noe jeg kommer tilbake til.

Det er en bredde i vårt forhold til EU som ofte ikke kommer frem. Jeg tror at vår europadebatt vil bli bedre og mer nyansert om denne bredden kommer til syne. Det er mitt håp at disse redegjørelsene kan gi et bidrag til dette.

Vi har en strukturell oversikt over de deler av vårt forhold til EU som er regulert av EØS-avtalen. Og de er mange. Men det vi også må merke oss og forholde oss til, er hvordan EU-landene utvikler et stadig tettere samarbeid, og et samarbeid på stadig flere områder – og langt videre enn det opprinnelige indre marked. Vi må følge dette våkent og søke kjente og nyskapende måter å samarbeide på.

Norge knytter seg til samarbeidet med EU der vi ser at felles satsing kan gi størst uttelling – og det er på mange felt. Europapolitikken er det jeg i forrige redegjørelse kalte vårt ”nærmeste globaliseringsprosjekt”.

Utsiktene for sterkere deltakelse i europeisk integrasjon er et viktig bidrag til en fredelig utvikling på Vest-Balkan, slik vi har sett det i Sentral- og Øst-Europa gjennom 90-tallet og frem til i dag. For nye medlemsland gir alle de nødvendige tilpasningene og nytt regelverk som følger av europeisk integrasjon, en vei ut av autoritært styresett, planøkonomi og konsekvenser som blant annet ukontrollerte miljøødeleggelser.

For Kosovo og Serbia vil et stadig tettere samarbeid med EU være avgjørende for utviklingen i denne delen av Europa i tiden fremover.

Siden EU-samarbeidet omfatter stadig flere land, ser vi en økende tendens til konstellasjoner av likesinnede land innenfor unionen. – Ikke nødvendigvis i faste grupper, men mer på ad hoc basis. Også det nordiske og det nordisk-baltiske samarbeidet er blitt forsterket de senere årene. De nordiske landene har felles tilnærming i spørsmål som klima og miljø, konfliktløsning, menneskerettigheter, sosiale spørsmål og mattrygghet.

Norge prioriterer å utnytte disse nordiske mulighetene maksimalt og samarbeidet med de nordiske land, eller bare med to eller tre av dem, om ulike saker. Tidligere kunne det være en utfordring at de fem nordiske land hadde ulik alliansetilknytning i forholdet til NATO og EU.

Vi må kanskje snarere søke å definere de muligheter dette gir oss.

Vi ser at NATO og EU forsterker samarbeidet på flere områder. Flere og flere skillelinjer i Europa viskes ut.

Norge, Sverige og Finland har nær kontakt når det gjelder bl.a. grenseregionale spørsmål overfor Nordvest-Russland. I NATO samarbeider Norge med Danmark og Island om å rette alliansens fokus mot utfordringene i det nordatlantiske området. Alle fem har samstemt fokus på Afghanistan.

På norsk side er vi interessert i et sterkere EU-engasjement i nord. Og utviklingen i nordområdene berører EU-landene. Dette blir Europas nye energiprovins.

EU-landene har en egeninteresse i at området forblir rolig og stabilt. Og siden fisk fra nord havner på europeiske bord, er forsvarlig ressursforvaltning også i EU-landenes interesse. Derfor må vi søke partnere i EU i arbeidet med å hindre svartfiske og vern om det sårbare havmiljøet i nord.

Vi ser at det er en stor utfordring for EU å samle 27 land til én stemme. Det er dragkamper og det er grupper av land som fører an. I et EU med 27 land er også tiden og ressursene knappe for møter med tredjeland – som Norge. Dette gjør vårt eget arbeid overfor EU krevende.

Formelt sett vil et land som ikke er medlem i hvert fall ikke være høyere enn nummer 28 på prioriteringslisten. Men i realiteten opplever vi på mange områder å stå langt mer sentralt – for å bidra til og ivareta både norske og europeiske interesser. EU har interesser hos oss som vi må utnytte. Stikkord er blant annet energi, fisk, miljø, klima og teknologi og våre erfaringer i internasjonalt diplomati.

Jeg nevnte president Barrosos besøk hit i februar. Vi har jevnlig bilaterale møter med EUs institusjoner. For å illustrere med et tall: Under det foregående, portugisiske EU-formannskapet hadde vi 18 møter på statsminister-, statsråds- og statssekretærnivå. Med det nåværende slovenske formannskapet, til tross for stort arbeidspress på dette nye EU-landet, vil vi ha 13 møter på de samme nivåer.

Jeg kan i denne sammenheng trekke frem at Norge sammen med det slovenske formannskapet og Kommisjonen er vertskap for en utdanningsministerkonferanse i Oslo 5.-6. juni, som ledd i markeringen av Det europeiske året for interkulturell dialog, med tittelen ”The Institutional Foundation for Dialogue and Respect”.

President,

La meg gå nærmere inn på noen andre sentrale og aktuelle saker. Først – når det gjelder klima.

Tema for Barrosos besøk til Norge var nettopp klima og energisikkerhet. Hans deltakelse sammen med statsminister Stoltenberg under åpningen av frøhvelvet på Svalbard i slutten av februar, satte søkelys både på denne historiske begivenheten, på miljøspørsmål generelt og på de aktuelle, vide perspektiver i nordområdene. Barroso ga til kjenne EUs støtte til norsk miljøsatsing og viste særlig interesse for spørsmål knyttet til fangst og lagring av CO2.

Tidligere i år (23. januar) la Kommisjonen frem en pakke med forslag til hvordan klimautfordringene skal takles. Nå ventes Rådet og Europaparlamentet å vedta detaljene i denne pakken innen våren 2009. Dette er ambisiøse og bindende mål som EU har satt seg:

EU skal redusere sine klimautslipp med 20 prosent innen 2020. Det kan bli økt til 30 prosent dersom også andre land – som USA, Kina og India – er villige til å bidra til en ny forpliktende avtale. Fra norsk side arbeider vi sammen med EU og andre parter for at en slik avtale skal komme i stand under klimatoppmøtet i København høsten 2009.

Foruten reduksjonsmålene slår Kommisjonens klima- og energipakke fast at fornybar energi må få en viktigere plass i EU-landenes energiforsyning. Fornybar energi skal utgjøre 20 prosent av landenes totale forsyning, og alle land må øke andelen fornybar energi med 5,5 prosent. Ut over dette skal målet nås gjennom byrdefordeling, hvor EU-land med sterk økonomi og gode produksjonsmuligheter må påta seg de største forpliktelsene.

Kommisjonens forslag til tiltak er et ledd i en større strategi for fremme av en økonomi basert på lavere utslipp. En ansvarlig klimapolitikk skal legge grunnlag for ny teknologi og nye forretningsmuligheter.

I norsk offentlighet er det ulike syn på EU og EU-samarbeidets betydning globalt sett, i likhet med at det er vidt ulike syn på om Norge burde vært EU-medlem eller ei. Denne debatten er kjent. Men få miljøer vil nekte for at EU har spilt og spiller en viktig og positiv rolle i det internasjonale klimaarbeidet. Etter mitt syn innehar EU en lederrolle som Norge bør støtte opp om og spille på lag med.

Flere av forslagene i Kommisjonens klima- og energipakke vil kunne bli definert som EØS-relevante og dermed få direkte betydning for Norge. Kommisjonens forslag til reform av kvotesystemet, det såkalte Emission Trading System – ETS, er blant disse.

EUs kvotehandelsystem som vi nå er en del av, er det mest omfattende i verden. Barroso understreket da han var her, at EUs mål er at kvotehandelsystemet utvides slik at det ikke begrenses til EU/EØS-landene. Visjonen for handelen med karbonkvoter må være at den er global. Det er hele poenget – og først da blir systemet en virkelig suksess.

Kommisjonen foreslår også at ordningen med gratis klimakvoter etter hvert må falle bort. Dette er i tråd med hva Regjeringen arbeidet for, og som jeg oppfatter at det er bred enighet om i Stortinget.

Kommisjonen vil at nye klimagasser skal inkluderes i kvotesystemet. ETS skal også gjelde for flere sektorer som luftfart, petrokjemi, ammoniakk og aluminium. Og kvotesystemets lengde skal økes; fra tre år i første periode, til fem i inneværende og til åtte år i neste. Dette skal gjøre systemet mer effektivt og gi bedriftene større forutsigbarhet. Dette – mener vi – er riktig vei å gå.

Vi er godt fornøyd med at Kommisjonen foreslår å inkludere fangst, transport og lagring – altså CCS – i kvotesystemet. Det betyr at bedrifter slipper å betale karbonkvoter for CO2 som er forsvarlig lagret. Det er også positivt at Kommisjonen ikke foreslår begrensninger i bruk av statsstøtte til CCS-prosjekter.

Vi har også merket oss at Kommisjonen tar til orde for et eget CO2-lagringsdirektiv. Dette vil være nyttig fordi det kan gi et felles rammeverk for CO2 – lagring, og det kan gjøre det tydelig for offentligheten at lagringen vil skje på en miljømessig sikker måte.

Regjeringen prioriterer arbeidet med å utvikle fangst og lagring av CO2 og vi vil bidra til anvendelsen av slik teknologi. Ingen av de planlagte CO2-håndteringsprosjektene i Norge kan gjennomføres uten betydelig offentlig finansiering. Kommisjonen viser til at mangel på erfaring med slike prosjekter gjør at man ikke vil fastsette retningslinjer for statsstøtte til CO2-håndteringsprosjekter nå.

Spørsmålet vil fortsatt måtte vurderes direkte i forhold til statsstøttereglene, herunder unntaksbestemmelsene i EØS-avtalen og EF-traktaten. Dette er et godt utgangspunkt for Norge. EU ønsker opptil 12 anlegg for CCS innen 2015, og jeg håper at ett eller flere av de norske prosjektene blir å finne blant disse.

President,

Forskning og utvikling har vært et viktig felt for vårt samarbeid med EU – men har ikke fått den offentlige oppmerksomh som feltet fortjener. La meg gå litt nærmere inn på dette i denne redegjørelsen.

Norge har deltatt i EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling i mer enn 20 år og på bakgrunn av EØS-avtalen siden 1994. Programmet er det klart største EU-programmet Norge deltar i.

Hele 75 prosent – nær 1 milliard kroner i 2008 – av de samlede norske innbetalingene til EU for deltakelse i ulike EU-programmer, gjelder nettopp rammeprogrammet for forskning. Det gir forskningssamarbeidet stor tyngde i det samlede norske EØS-arbeidet. Betydningen av rammeprogrammet understrekes av det engasjement norske forskningsmiljøer og norsk næringsliv viser for dette samarbeidet.

La meg nevne – en illustrasjon: EUs sjette rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling ble offisielt avsluttet i 2006. Det har hatt god norsk deltakelse. Norske forskningsinstitusjoner og bedrifter har deltatt i cirka 850 prosjekter, noe som utgjør om lag 10 prosent av alle prosjektene i programmet. Cirka 3.500 norske forskere har deltatt. Programmet er med andre ord en stor innfallsport til internasjonale nettverk for norske aktører, noe som bidrar til kvalitet og relevans i norsk forskning. Til sammenligning har svenske forskere deltatt i cirka 1.700 prosjekter og danske forskere i cirka 1.100. Vi har altså fortsatt noe å strekke oss etter.

Når det gjelder kontraktsmidler per capita i Sjette rammeprogram sett under ett, ligger Sverige, Danmark og Finland på henholdsvis 1., 2. og 4. plass og Norge på 7. plass, blant de 20 beste deltakerlandene. I sum viser det Nordens evne til å trekke veksler på disse mulighetene.

Norge deltar nå i det syvende rammeprogrammet på forskning. Tall fra Kommisjonen viser at norske aktører har fått god uttelling i de første søknadsrundene innenfor de fleste delene av programmet, spesielt innenfor miljø, energi og sikkerhetsforskning. Dette er positivt.

For oss er det et mål å sette polarforskning, Svalbard og den marine forskningen på kartet i EU og det syvende rammeprogrammet. Det skjer dessuten som ledd i Regjeringens nordområdestrategi, hvor målet er å trekke EU-landene aktivt med i et nærmere og konkret samarbeid om utfordringene og mulighetene i nord. Utfordringene knyttet til energi, klima og miljø kan bare løses i samarbeid mellom fagmiljøer – så vel som mellom myndigheter – i flere land.

Den marine og maritime forskningen er blant flere viktige temaer i EUs såkalte blåbok om maritim politikk. Jeg skal komme tilbake til blåboken og den aktive rollen Norge har i denne forbindelse i en senere redegjørelse.

Norge har for øvrig nå en lederskapsrolle i det europeiske skogsamarbeidet, noe som gir oss gode muligheter til å drøfte skogens positive bidrag i klimasammenheng med EU-landene.

Rammeprogrammet for forskning er EUs viktigste instrument for å finansiere forskningssamarbeidet i Europa og det største internasjonale forsknings- og utviklingsprogrammet i sitt slag. Samarbeidet vi har med EU utvikler seg betydelig og går ut over det prosjektsamarbeid som vi tradisjonelt har hatt gjennom rammeprogrammet. EUs forskning integreres stadig tettere i vår egen nasjonale forsknings- og innovasjonspolitikk.

For å illustrere vil jeg knytte dette an til tre konkrete prosesser i EU hvor Norge nå deltar:

For det første, arbeidet med et veikart for forskningsinfrastruktur i Europa; for det andre initiativet om etablering av et nytt europeisk institutt for innovasjon og teknologi – EIT; og for det tredje utviklingen av et felleseuropeisk forskningsområde – European Research Area.   

Når det gjelder det første: EU har tatt initiativ til å utarbeide et veikart for forskningsinfrastruktur i Europa. Bakgrunnen er at moderne forskning kjennetegnes ved økende kompleksitet og kostnader. Europeisk samarbeid om og kostnadsdeling ved stor og dyr forskningsinfrastruktur gir derfor mening. Veikartet skal inneholde et samlet forslag for å dekke Europas behov og prioriteringer på infrastrukturområdet de neste 10-20 årene.

Til dette veikartet har Norge fremmet tre forslag knyttet til ren energi, havbruk og Svalbard som forskningsplattform. – Altså initiativer innenfor viktige områder for oss. Ikke minst vil jeg understreke betydningen av Svalbard som forskningsplattform. Øygruppen har potensial til å bli et internasjonalt fyrtårn for forskning innenfor klima og miljø. Vi foreslår blant annet å etablere et kunnskapssenter som skal kunne tilby tjenester for et europeisk forskningsmiljø og bidra til å integrere europeisk forskning i Arktis. Dette forslaget har blitt møtt med stor interesse fra Europakommisjonen.

Til det andre: EU har nylig vedtatt etableringen av et nytt europeisk institutt for innovasjon og teknologi – European Institute of Innovation and Technology (EIT). EIT vil ikke være en tradisjonell forsknings- og utdanningsinstitusjon, men en nettverksbasert institusjon med en liten sentraladministrasjon. Hensikten er å binde forskning, utdanning og innovasjon i Europa tettere sammen. Energi og klima trekkes frem som spesielt aktuelle områder for etablering av de første nettverkene. Regjeringen går inn for norsk deltakelse i EIT og vil legge dette frem for Stortinget i en egen proposisjon i løpet av våren.

Så til det tredje: De to nevnte initiativene og det syvende rammeprogrammet binder europeisk forskning sammen og bidrar til å utvikle et felleseuropeisk forskningsområde, et såkalt European Research Area. EUs Lisboastrategi har et slikt område som visjon. Det skal legges til rette for store teknologiløft i et offentlig-privat partnerskap som inkluderer næringsliv, medlemsland og assosierte land som Norge. Det skal legges til rette for samarbeid og felles utlysninger mellom de nasjonale forskningsprogrammene i Europa.

Jeg mener, President, at det er helt avgjørende for et land som Norge å delta aktivt i disse prosessene som bidrar både til europeisk forskning og europeisk konkurranseevne bedres i tiden fremover. Slik jeg ser det, gjennomfører EU nå et taktskifte for å realisere selve visjonen om det europeiske forskningsområdet.

Nye tiltak for økt utveksling av forskere i Europa og globalt, gjennom å redusere administrative og andre barrierer i Europa, er ytterligere eksempler. Norges deltakelse i EØS-samarbeidet knytter oss til det indre marked og de velkjente ”fire friheter” – varer, tjenester, personer og kapital. På toppmøtet denne våren tok EUs stats- og regjeringssjefer faktisk til orde for å legge til ”en femte frihet”, nemlig fri bevegelse av kunnskap i Europa.

Medlemslandene og EU skal bidra til dette blant annet ved å legge til rette for økt mobilitet over grensene for forskere, universitetslærere og studenter. For å få til dette er også utdanningssamarbeidet sentralt. Kommisjonen har i flere meldinger i Lisboaprosessen i de siste årene lagt vekt på betydningen av kunnskapstriangelet forskning, innovasjon og utdanning. Norge deltar her i to sentrale utdanningsprogrammer – Livslang læringsprogrammet og Erasmus Mundus. Våre bidrag til disse programmene er den nest største posten – etter tilskuddet til forskningsprogrammet – av innbetalingene til EU. 

Arbeidsmarkedet for forskere skal bli mer åpent. For meg er det klart at Norge vil nyte godt av at en slik visjon blir gjennomført. Selv om EUs felles prosjekter har stor betydning for landene som deltar, hviler hovedansvaret fortsatt på nasjonalstatene. Forskning og utvikling ble tildelt 16,6 milliarder av det norske statsbudsjettet for 2007, og om lag 5 prosent av disse offentlige ressursene er bundet til denne EU-forskningen.

 

President,

De institusjonelle nyordninger i Lisboatraktaten er – og vil gradvis vise seg å bli – omfattende. Formålet er å gjøre EU bedre tilpasset en organisasjon med 27 – og sannsynligvis enda flere – medlemmer. Bortfallet av søylestrukturen skal gjøre det lettere å se politikkområdene mer i sammenheng.

Det er min oppfatning at Europaparlamentet vil styrkes vesentlig gjennom Lisboatraktaten, både som lovgiver, i behandlingen av EUs felles budsjett, og ved at parlamentet kan foreslå traktatendringer. At Europaparlamentet får økt myndighet, betyr at demokratiet i EU styrkes.

Og det gir oss en ny utfordring i fremme av norske syn, fordi dette trolig er den EU-institusjonen som vi har minst inngrep med. Dette må vi arbeide for å endre på.

Samtidig vil de nasjonale parlamenter få større innflytelse i EU. Den viktigste endringen er at de nasjonale parlamenter kan få spille en mer aktiv rolle i forhold til EU-institusjonene som voktere av nærhetsprinsippet i forbindelse med EUs lovforslag.

Lisboatraktaten har også som siktemål å styrke EUs stemme globalt. Den skal legge til rette for at EU-landene kan opptre mer samlet i internasjonale spørsmål, spesielt gjennom omdannelsen av høyrepresentanten for felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt den nye EU-utenrikstjenesten.

Siden Norge og EU følger samme utenrikspolitiske linje i en lang rekke saker, er alt dette etter mitt syn en positiv utvikling. Det vil ikke påvirke det nære samarbeidet og den løpende dialogen som Norge har med EU om de mange viktige utenrikspolitiske spørsmål.

Men, President: Siden Norges avtaler med EU på EØS- og Schengen-feltet er sektoravtaler og EU ønsker nå å se sin politikk i et mer helhetlig perspektiv – søylestrukturen faller som nevnt bort med den nye traktaten – så kan dette bli en utfordring for oss. Vi kan da få flere EØS- og Schengen-relevante rettsakter som inneholder elementer som ikke dekkes av våre avtaler med EU. – Hvor store disse utfordringene blir, kan jeg i dag ikke si noe sikkert om. Men vi må følge dette nøye.

Lisboatraktaten vil styrke Europaparlamentets deltakelse i beslutningsprosessene, og disse skal generelt sett bli raskere og mer effektive. Det vil bli utvidet mulighet for bruk av kvalifisert flertall og dette vil endre arbeidsformen i EUs råd. En naturlig konsekvens for oss er at tempoet i vår interne behandling av EØS- og Schengensaker må økes tilsvarende. Det vil kreve innsats av Regjeringen og av Stortinget.

Når det gjelder det indre marked, er det ikke store forskjeller på dagens bestemmelser og innholdet i den nye traktaten. Men vi ser allerede nå at EU i økende grad benytter indre markedsdirektiver til å fremme hensyn som bekjempelse av terror og alvorlig kriminalitet; formål som i utgangspunktet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, men som samtidig har virkninger for det indre marked.

De klareste eksemplene finner vi innenfor transportsektoren, kanskje særlig når det gjelder flysikkerhet, men vi ser også andre eksempler, som datalagringsdirektivet som jeg kommer tilbake til, og nye forslag til regelverk om eksplosiver. Den nye traktaten innebærer dessuten betydelige endringer i det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet. Enkelte av disse rettsaktene vil berøre oss direkte gjennom Schengenarbeidet. Justissamarbeidet berører oss også indirekte, og vi må derfor vurdere våre handlingsmåter i lys av det endrede regelverket.

Lisboatraktaten vil trolig bidra til at EU-samarbeidet utvides og fordypes på områder som ligger utenfor våre avtaler. På den måten vil en relativt sett mindre del av EUs totale virksomhet bli dekket av våre avtaler med EU. Samtidig vil Norges relative politiske og økonomiske tyngde i forhold til EU være mindre som følge av utvidelsen av EU. Noe av dette handler om strukturelle forhold. Men også politiske – og det må vi ta som utgangspunkt for vårt aktive påvirkningsarbeid.

Norges avtaler med EU endres ikke av Lisboatraktaten, for rammen for Norges samarbeid med EU vil fortsatt være EØS og Schengen. Og både EØS og Schengen er – som kjent – folkerettslige avtaler som ikke direkte berøres når EU endrer sitt traktatgrunnlag. Men Norges samarbeid med EU vil heller ikke være upåvirket av Lisboatraktaten – og mitt poeng er da dette:

Alle de forhold jeg har nevnt – kombinert med at EU omfatter flere land, med fokus på økt indre effektivitet i samarbeidet – kan gi svekkede muligheter for å få gjennomslag overfor EU for norske interesser og synspunkter. – Om ikke vi også klarer å tilpasse oss.

På denne bakgrunn blir tidlig varsling og utarbeidelse av norske posisjoner, alliansebygging og målrettet påvirkning i EU-hovedstedene og overfor EU-institusjonene, bare enda viktigere når den nye traktaten etter planen trer i kraft i 2009. Målet er at traktaten skal være ferdig ratifisert innen 1. januar neste år, og hittil har åtte land, samt Europaparlamentet, ratifisert. Irland vil avholde folkeavstemning – sannsynligvis 12. juni i år.
 
Til sist, President, noen aktuelle EØS-saker:

Jeg omtalte i starten at EU-samarbeidet utvikler seg på stadig nye områder – og utover det indre marked. I økende grad er samarbeidet sektorovergripende, og det skjer en koordinering på tvers av søylene i samarbeidet.

Dette er utfordrende for Norge. Regelverksutvikling kan ha som mål å oppnå noe som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde saklig sett – men samtidig ha implikasjoner for økonomiske aktører som deltar i det indre marked. Hvorvidt regelverket dermed er EØS-relevant eller ei, blir ingen enkel vurdering. Her må vi finne noen grep for å håndtere dette.

Vi ser allerede nå en rekke eksempler på at indre markedsdirektiver benyttes til å fremme formål som terrorbekjempelse og kamp mot organisert kriminalitet. En EU-rettsakt som har skapt debatt i denne sammenheng er datalagringsdirektivet. Det skal harmonisere EU-landenes regler for lagring av telekommunikasjonsdata, det vil si trafikkdata, lokasjonsdata og abonnements- og brukerdata som fremkommer ved bruk av elektronisk kommunikasjon som fasttelefoni, mobiltelefon og internett. – Med andre ord: Data som er nødvendig for å spore og identifisere kilder, stedet det er ringt fra og til, dato, tid og varighet, og data nødvendig for å identifisere type kommunikasjon og utstyr. Det er viktig å understreke at innholdet i kommunikasjonen ikke skal lagres.

Direktivet ble vedtatt av EUs råd i februar 2006. Formålet er å bekjempe alvorlig kriminalitet og terrorisme. Dette er områder som faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. EU-landene er nå i ferd med å implementere regelverket, og på det nåværende tidspunkt har Regjeringen ikke tatt stilling til om direktivet er å anse som EØS-relevant.

Fra norsk side går vi nå nøye gjennom direktivet, og jeg vil få komme tilbake til Stortingets organer med en nærmere omtale av denne saken senere. Jeg har merket meg at i debatten om direktivet har det vært reist prinsipielle spørsmål blant annet knyttet til personvern. Dette må vi derfor komme grundig tilbake til.

Den 1. april i år avsa EF-domstolen dom i en sak som Danmark og Europaparlamentet hadde reist mot Kommisjonen, for å få gjeninnført forbud mot miljøgiften bromerte flammehemmere deka-BDE i elektriske og elektroniske produkter. Domstolen gir Danmark og Europaparlamentet rett i at deka-BDE ikke kan unntas fra forbudet i direktivet om bruk av visse farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter, det såkalte ROHS-direktivet.

Dette betyr at deka-BDE ikke kan benyttes i slike produkter i EU fra 1. juli i år. Norge har forbud mot deka-BDE i slike produkter, og vi intervenerte til støtte for Danmark og Europaparlamentet i saken for domstolen. I tråd med vårt syn tolket domstolen unntaksmuligheten strengt. Det er derfor et signal om at det skal mye til for at deka-BDE heretter kan godtas markedsført.

Etter mitt syn er denne dommen et godt eksempel på vellykket norsk påvirkningsarbeid overfor EF-domstolen.

I EØS-komitéens møte 26. oktober 2007 ble det besluttet å innlemme EUs omfattende nye regelverk på mattrygghetsområdet i EØS-avtalen. Det dreier seg om to beslutninger: Den ene omfatter EUs matlov og norsk deltakelse i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority).

Den andre beslutningen dreier seg om til sammen 19 rettsakter om næringsmiddelhygiene og offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- og næringsmiddelregelverket, samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd, overholdes. Beslutningene innebærer blant annet at det norske regelverket er harmonisert med EUs på disse viktige områder. De ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke og proposisjoner om dette ble fremmet i statsråd 14. mars i år.

Jeg vil også nevne EUs nye kjemikalieregelverk (REACH) som ble vedtatt i desember 2006 og trådte i kraft 1. juni i fjor. Vi har deltatt i utformingen av dette og arbeidet for å få til et så høyt beskyttelsesnivå for helse og miljø som mulig. Beslutningen om innlemmelse av REACH-forordningen i EØS-avtalen ble tatt i EØS-komitéen 14. mars i år, med forbehold om Stortingets samtykke. Beslutningen inneholder også en tilpasningstekst, blant annet om prosedyrer for godkjenning av produkter under regelverket, og deltakelse i det nye kjemikaliebyrået, European Chemicals Agency. Regjeringen fremmet den 11. april i år en proposisjon om samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning.

Av relevans for Norge er for øvrig Kommisjonens nye retningslinjer om statsstøtte til miljøtiltak. EU gir her økt handlingsrom for å gi offentlig støtte til tiltak som fremmer miljøet, selv om dette kan skape konkurransehindringer. Tilsvarende retningslinjer vil bli vedtatt av ESA og er avgjørende for hvilke norske støttetiltak som kan godkjennes.

ESA publiserer to ganger i året en resultattavle om hvor raskt EU og EØS/EFTA-landene gjennomfører indre markedsdirektiver. I februar i år var Norge nummer 22 blant de 30 EØS-landene. Norges resultat er innenfor EUs målsetting om at andelen direktiver som ikke overholder gjennomføringsfristen, ikke må overstige 1,5 prosent. Denne målsettingen vil bli senket til 1 prosent fra 2009.
 
I tiden fremover vil ESA i større grad fokusere på manglende gjennomføring av forordninger. ESA tar sikte på å bringe en sak inn for EFTA-domstolen dersom den ikke er gjennomført innen ett år etter at den har trådt i kraft for Norge. Dette endrede fokus når det gjelder forordninger vil stille oss overfor økte utfordringer i ivaretakelsen av våre EØS-forpliktelser.

Når det gjelder tjenestedirektivet, President, så har det vært et hovedmål for Regjeringen – i tråd med Soria Moria-erklæringen – å unngå et direktiv som fører til sosial dumping og reduserte standarder for helse, miljø, sikkerhet og lokaldemokrati. Vi arbeidet derfor aktivt for å få påvirket innholdet i direktivet før det ble vedtatt.

Etter at det ble vedtatt har Nærings- og handelsdepartementet (NHD) ledet en arbeidsgruppe som kartlegger mulige endringer i norsk lov som følge av direktivet. Regjeringen har hatt tjenestedirektivet på tre brede høringer. Regjeringen ønsker et best mulig beslutningsgrunnlag. Derfor har seks eksterne miljøer på oppdrag fra NHD utredet problemstillinger knyttet til direktivet. Disse utredningene ble offentliggjort 3. mars i år og de ble presentert på FAFOs Østforum uken etter (11. mars). Utredningene skal nå gjennomgås grundig før Regjeringen tar stilling til tjenestedirektivet.

President,

Norge bidrar å utjevne de økonomiske og sosiale forskjellene i Europa gjennom EØS-finansieringsordningene. Som en illustrasjon på dagens ulikheter, er gjennomsnittslønnen i EUs rikeste medlemsland, Luxembourg, 23 ganger mer enn gjennomsnittslønnen i Bulgaria, EUs fattigste land. At EU har fokus på disse store økonomiske ulikhetene, ser vi når den utformer tiltak for eksempel på klimaområdet. Byrder skal fordeles etter yteevne.

Når det gjelder EØS-finansieringsordningene vil Norges bidrag for femårsperioden fra 1. mai 2004 til 30. april 2009 til de 15 fattigste EU-landene være på mer enn 10 milliarder kroner totalt. I dag har vi på norsk side godkjent cirka 450 prosjekter og fond til en verdi av cirka 4,5 milliarder kroner, dvs. circa halvparten. Cirka 20 prosent – altså nesten hvert femte – av de godkjente prosjektene og fondene involverer partnerskap med norske aktører. Miljø- og bærekraftig utvikling, kulturarv og Schengen er de største sektorene. Det pågår eller gjenstår utlysning av midler i åtte av mottakerlandene.

Vi ser nå resultater av vår innsats. Spennvidden i prosjektene er stor. Det gjelder også interessen for EØS-midlene i mottakerlandene. Vi ser også at ordningene skaper økt kunnskap om Norge og interesse for Norge – ja, de kan bidra til et positivt omdømme for vårt land. For å ta ett enkelt eksempel: Jeg fikk under et besøk til Slovenia en engasjert tilbakemelding fra min slovenske kollega som fortalte om Norges bidrag til å bevare St.George kirken, det mest kjente landemerket i havnebyen Piran på Adriaterhavskysten. – Som ett eksempel på flere hundre prosjekter, fra Estland i nord til Malta i sør. I Polen, vårt største mottakerland, støtter Norge blant annet flere energi- og klimarelaterte prosjekter. Over 300 offentlige bygninger, skoler og sykehus vil bli modernisert. Dette vil blant annet redusere energiforbruket med rundt halvparten og redusere klimagassutslipp.

Dagens finansieringsordning utløper 30. april 2009. Norge har ikke noen rettslig forpliktelse til å videreføre disse ordningene. Men Regjeringens grunnholdning er at også Norge bør bidra til fortsatt økonomisk og sosial utjevning i det utvidede Europa. Dette tjener grunnleggende norske interesser.

Vi vil derfor – sannsynligvis nå før sommeren – innlede forhandlinger med EU om fremtidige bidrag fra EØS/EFTA-landene. Målet er at forhandlingene skal være sluttført innen utløpet av dette år.

Det er Regjeringens mål at vi gjennom disse forhandlingene skal oppnå enighet om fremtidige bidrag som trekker lærdom av de erfaringene vi har gjort så langt, både når det gjelder ordningenes fokus og innretning. Det er klart at satsing på miljø- og klimatiltak vil være et felles mål med mottakerlandene. Og vi må legge til grunn at prosjekter også skal ha en interesse for deltakende norske aktører – og i tråd med brede norske interesser. Det vil vi vektlegge i forhandlingene. 

Regjeringen vil vurdere å legge frem for Stortinget en melding med fokus på EØS-finansieringsordningenes prosjekter og resultater. Regjeringen vil også vurdere om det kan være andre viktige europapolitiske saksfelt som kan legges frem i form av melding, slik vi har drøftet i denne sal tidligere. Vi vil komme tilbake til dette.

President,

Europasamarbeidet er et av Norges absolutt viktigste virkemidler for å kunne møte globale, europeiske og norske utfordringer – altså vår tids felles utfordringer. Samarbeidet med EU gir oss adgang til ressurser – innen for eksempel forskning, teknologi og nettverk. Og samarbeidet med EU bidrar til å skape løsninger, ofte i form av institusjonelle mekanismer, som er juridisk bindende. Norge tar med andre ord del i en vev av ordninger som sikrer rettigheter og plikter – noe jeg liker å kalle et europeisk bindingsverk.

Vi ser at løsninger som fremforhandles mellom EUs 27 medlemsland og Europaparlamentet, blir stadig mer sammensatte. Gitt Norges tilknytningsform til EU, så gir dette oss noen utfordringer. Samtidig kan vi lykkes med å få gjennomslag for våre interesser på viktige områder. Og vi styrker samarbeidet innen områder det vi har felles mål og interesser med EUs medlemsland – som innen miljø, klima og forskning, som denne redegjørelsen har handlet om.