Innlegg på møte i Stortingets Europautvalg

Utenriksministerens innlegg, spørsmål og svar (utdrag fra møtet)
For referatet fra alle sakene og innleggene, se Stortingets nettsider

(kvotehandel, kvotesystem)

Dagsordenen er utdelt på forhånd, så jeg begynner da med kvotehandel – videre oppfølging av nasjonal allokeringsplan, NAP.

Vi mottok 16. juli beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan, ESA, om tildelingen av kvoter i Norges klimakvotesystem for perioden 2008-2012. Her framkom det at ESA hadde innvendinger mot enkelte elementer i det norske systemet, vedrørende opplegget for tildeling og vederlagsfrie kvoter.

ESA hadde ikke innvendinger mot de miljømessige ambisjonene i det norske systemet, dvs. det samlede antall kvoter som tildeles norske bedrifter. Regjeringens ambisjoner om et miljømessig godt kvotesystem med en stram kvotetildeling ligger dermed fast.

ESAs innvendinger gjelder hvordan de vederlagsfrie kvotene skal fordeles mellom virksomhetene. For det første godtar ikke ESA den norske definisjonen av ”eksisterende installasjoner”, noe som har betydning for fordelingen av kvoter.

ESA mener at alle bedrifter som i henhold til klimakvoteloven hadde utslippstillatelse før det norske kvotesystemet ble notifisert til ESA 28. mars 2008, skal regnes som ”eksisterende installasjoner” og således inngå i et opplegg for fordeling av vederlagsfrie kvoter. Den opprinnelige norske planen innebar at man satte et skille 1. januar 2002.

For det andre har ESA ikke godtatt at det etableres en egen ”kvotereserve” for gasskraftverk som skal baseres på CO2-håndtering.

Regjeringen tar sikte på å imøtekomme ESAs innvendinger ved å gjøre de nødvendige lov- og forskriftsendringer. Regjeringen arbeider for at endringene kan komme på plass så raskt som mulig. Ambisjonen er å ha tildelingen på plass innen årsskiftet. Det er innledet dialog med ESA for å sikre at en revidert norsk kvoteplan er i tråd med ESAs beslutning.

Det er 69 bedrifter som i henhold til eksisterende kvoteplan får tildelt vederlagsfrie kvoter. Det ligger nå an til at ytterligere om lag tolv bedrifter kan få anledning til å søke om slike kvoter.

ESAs beslutning innebærer at bedriftene må vente lenger på en endelig avgjørelse av hvor mange kvoter de får tildelt vederlagsfritt. Norske bedrifter har i flere år deltatt i den europeiske kvotehandelen på bilaterale framtidskontrakter. Inntil det norske kvotesystemet er godkjent, vil man ikke kunne bruke norske kvoter til oppgjør i denne handelen. Dersom man får det reviderte norske systemet raskt på plass, vil forsinkelsen mest sannsynlig ikke få vesentlig betydning for de kvotepliktige bedriftene. Det er vårt mål at det ikke skal skapes komplikasjoner.

Så gjelder det ESAs godkjenning av statens deltakelse i testsenteret Mongstad og avtalen om NOx-utslipp.

På møtet her i utvalget 18. oktober i fjor redegjorde tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga for notifikasjon til EFTAs overvåkningsorgan av statens avtale med StatoilHydro om å investere og delta i et testanlegg for fangst av CO2 ved raffineriet på Mongstad. Fra norsk side ble det lagt til grunn at støtten måtte anses forenlig med EØS-avtalen.

Den 16. juli i år besluttet ESA at statens investering i Testsenteret må anses som statsstøtte under EØS-avtalen, men at den likevel godkjennes som forenlig med avtalens generelle unntaksbestemmelse for store og viktige prosjekter der staten investerer.

ESA konkluderer i sitt vedtak med at Testsenteret er i tråd med europeiske målsettinger om å redusere CO2-utslipp ved å bidra til utvikling og global bruk av teknologier for fangst av CO2. Det fastslås at støtten er nødvendig fordi ingen kommersielle aktører vil investere i slik teknologiutvikling i dag.

Det er flere land i Europa som nå planlegger å gi statlig støtte til CCS-prosjekter. ESAs vurdering av Testsenteret er første gang et slikt prosjekt i Europa er blitt vurdert og godkjent i henhold til statsstøttereglene. Saken er derfor fulgt med stor interesse av kommisjonen, og må derfor antas å ville få en viss presedenseffekt.

Miljøverndepartementet inngikk i mai 2008 en avtale med 14 næringsorganisasjoner om reduksjon i utslippene av nitrogenoksider, NOx. Dette skal bidra til at Norge overholder sine NOx-forpliktelser i Gøteborgprotokollen og sørge for at de årlige utslippene reduseres med 30 000 tonn innen utgangen av 2011.

ESA godtok den 16. juli i år at det gis fritak for NOx-avgift ut 2010 for virksomheter som slutter seg til denne avtalen mellom Miljøverndepartementet og næringsorganisasjonene. ESA sier i avgjørelsen at fritaket for NOx-avgift er å anse som statsstøtte, men at den norske ordningen er i tråd med retningslinjene for statsstøtte og dermed lovlig.

Jeg er fornøyd med at ESA har godkjent den norske løsningen, som er en kombinasjon av avgift og avtale med næringslivet. Dette er et nytt virkemiddel i miljøpolitikken, som Regjeringen har store forhåpninger til. Avtalen med næringsorganisasjonene er et gjennombrudd for bruk av NOx-reduserende teknologi i stor skala.

Regjeringen har nå lagt opp til et løp for å sikre at Norge skal gjennomføre de nødvendige utslippsreduksjonene for å overholde Norges NOx-forpliktelser i Gøteborgprotokollen så snart det er praktisk mulig. Her har vi egentlig ingen tid å miste.

Så til kvotedirektivet og betydningen det måtte ha for klimaforliket. Dette stilte representanten Erna Solberg spørsmål om på forrige møte. Jeg vil både si litt om effekten av dagens kvotedirektiv og hvilke endringer revideringen av kvotedirektivet muligens kan innebære.

Et kvotesystem fører til at det settes en pris på utslipp. Det bidrar til at de utslippsreduksjonene vi må gjennomføre for å nå våre klimapolitiske mål, skjer på en mest mulig kostnadseffektiv måte. EUs kvotedirektiv legger i seg selv ingen føringer på norske klimamålsettinger, men setter visse rammer for virkemiddelbruken.

De aller fleste elementene i klimaforliket er konkrete tiltak for å redusere utslippene i Norge. Disse tiltakene kommer i tillegg til reduksjonene som utløses av kvotesystemet, og berøres derfor ikke direkte av EUs kvotedirektiv. Kvotedirektivet vil imidlertid kunne få betydning for hvordan vi når klimaforlikets 2020-mål, dvs. at nasjonale utslipp skal reduseres med 15–17 millioner tonn CO2. Direktivet setter et samlet tak på utslippene fra utvalgte utslippsintensive sektorer i EU og EØS. Sektorene som er omfattet, står for om lag 40 pst. av norske utslipp i perioden 2008–2012 .

Uslippene innenfor et kvotesystem vil ikke overstige det samlede antall kvoter som utstedes av kompetente myndigheter i systemet samt mulig import av kvoter fra land utenfor systemet. Miljøeffekten avhenger av det samlede antall kvoter i systemet, dvs. jo færre kvoter, desto større miljøeffekt.

Gjennom et kvotesystem kan man imidlertid ikke styre hvor innenfor systemet, dvs. land eller sektor, de fysiske utslippsreduksjonene faktisk finner sted. Det er jo ideen med at det er flere land og ett system. Hvor kuttene kommer er ikke bestemt på forhånd.

Det norske kvotesystemet skal kobles sammen med EUs system. Norge vil dermed bidra til miljøeffektiviteten i dette systemet ved å tildele vesentlig færre kvoter enn de berørte virksomhetene forventes å trenge. Dette vil bidra til betydelige utslippsreduksjoner i Europa. Men vi kan altså ikke styre om disse utslippsreduksjonene vil finne sted i Norge eller i andre land.

Norske virksomheter kan for det første velge å redusere sine utslipp og selge overskytende kvoter til bedrifter i andre land. Da går de norske utslippene ned, mens de øker i andre land. Norske virksomheter kan også velge å opprettholde sine utslipp og kjøpe kvoter fra bedrifter i andre land. Da vil utslippene i Norge ikke gå ned, men reduksjonen istedenfor komme i andre land. Hva virksomhetene faktisk velger å gjøre, avhenger av kvoteprisen sammenholdt med kostnadene ved å gjennomføre utslippsreduksjoner i Norge.

Selv om kvotesystemet ikke gir styring med om reduksjon av utslipp finner sted i Norge eller ikke, har man ved klimaforliket muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter. Dette betyr at vi fortsatt kan ha kontroll med hvor store nasjonale utslipp vi skal ha framover.

For å nå reduksjonsmålet på 15–17 millioner tonn CO2 nasjonalt vil det være behov for å ta både små og store grep. De nærmeste årene vil realiseringen av CO2-håndteringsprosjekter sannsynligvis kreve virkemidler i tillegg til kvoteprisen, og både økonomiske tilskudd og andre virkemidler kan da være aktuelle.

Regjeringen er generelt opptatt av at revideringen av EUs kvotedirektiv skal gjøre kvotesystemet til et enda mer effektivt virkemiddel i klimapolitikken. I kommisjonens forslag til revidert kvotedirektiv foreslås at det ikke tildeles kvoter vederlagsfritt til kraftsektoren fra 2013 samt at en økende andel av kvotene skal selges til øvrige sektorer fram mot 2020. Regjeringen synes dette forslaget er positivt, men mener at vederlagsfri tildeling av klimakvoter bør fases helt ut allerede fra 2013. Vi arbeider derfor for å påvirke EU i retning av økt salg i kvotesystemet.

Vi er også positive til at kommisjonen har foreslått å utvide omfanget av kvotehandelssystemet, slik at også luftfart, anlegg for CO2-håndtering og en større del av energiintensiv industri blir inkludert. Legger man dette forslaget til grunn, vil systemet kunne omfatte om lag 60 pst. av de norske utslippene i perioden 2013–2020. Vi mener imidlertid at man kan og bør gå lenger, f.eks. ved å inkludere utslipp fra landtransport.

(lønn- og arbeidsvilkår)

Så gjelder det dom i EF-domstolen 19. juni om arbeids- og lønnsforhold for utsendte arbeidstakere. Jeg har tidligere redegjort for dommene i Viking Line, Laval og Dirk Rüffert fra EF-domstolen. Det gjelder adgangen til å iverksette tiltak for å sikre vern av arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår, og virksomheters adgang til å etablere seg og yte tjenester i andre EØS-land.

EF-domstolen har nå avsagt en fjerde dom innenfor dette sakskomplekset. Det er den såkalte Kommisjonen mot Luxembourg-dommen, som ble avsagt 19. juni i år. Dommen handler om myndighetenes adgang til å gjøre sine lovreguleringer om lønns- og arbeidsvilkår gjeldende overfor arbeidstakere utsendt fra andre land.

Ifølge domstolen har Luxemburg gått for langt i å gjøre sine lovreguleringer gjeldende overfor utsendte arbeidstakere. EF-domstolen kom til at dette ikke var i overensstemmelse med EF-traktaten og utsendingsdirektivet. EF-domstolen uttalte at statene i utgangspunktet ikke kan kreve at utenlandske virksomheter skal overholde andre bestemmelser enn de som følger av utsendingsdirektivets artikkel 3, dvs. minstelønn, arbeidstid, ferie, arbeidsmiljø, diskrimineringsvern, mv. – de såkalte kjernebestemmelsene. Tiltak utover dette må kunne begrunnes i hensynet til samfunnsordenen – ”public order” – dvs. rettsprinsipper basert på sterke etiske og moralske grunnoppfatninger. Hensynet til slike rettsprinsipper skal for øvrig tolkes snevert, fordi det gjør unntak fra det rettslige grunnprinsippet om fri bevegelighet av tjenesteytelser i EU og EØS.

Når det gjelder dommens betydning for Norge, kan vi i utgangspunktet ikke se at den får særlig betydning for de norske reglene som skal motvirke sosial dumping. Dommen omhandler i hovedsak reguleringer som vi ikke finner igjen i vårt utsendingsregelverk.

Vår ordning med allmenngjøring av tariffavtaler innebærer bl.a. at det fastsettes forskrifter om at tariffavtalenes minstelønn skal gjelde for alle, både for norske og utenlandske arbeidstakere. Denne ordningen rammes verken av denne avgjørelsen av EF-domstolen eller av de tre tidligere avgjørelsene. Vi følger imidlertid rettsutviklingen i EU nøye og deltar i diskusjoner på europeisk plan og med norske organisasjoner om den nærmere betydningen av de fire dommene sett i sammenheng.

(EU, Georgia og Russland)

Så til forholdet mellom EU og Russland i lys av krisen i Georgia. Krisen i Georgia er en stor utfordring for alle aktører i vår del av verden, ikke minst på grunn av Russlands eklatante brudd på folkeretten. Utfordringen var – og er – også betydelig for EU, som må utforme en russlandspolitikk som skal ivareta de enkelte medlemslandenes ulike interesser overfor Russland. Det franske EU-formannskapet har likevel langt på vei klart å samle unionen om en kompromissorientert politikk som har fordømt de russiske overtrampene i Georgia, og samtidig bevart dialogen med Russland.

EU-formannskapet var som kjent instrumentelt i å framforhandle sekspunktsavtalen mellom partene i første fase av konflikten, og Frankrikes president Sarkozy framforhandlet også – på vegne av EU – oppfølgingsavtalen av 8. september.

EU har gitt full støtte til Georgias territorielle integritet og fordømt den russiske anerkjennelsen av Sør-Ossetia og Abkhasia, men uten å innføre sanksjoner. Norge har lagt seg på samme linje. EUs støtte til Georgia vil nå bli styrket, i første omgang gjennom bistand til gjenoppbygging, også i Sør-Ossetia og Abkhasia. Norge var ledende fra en tidlig fase når det gjaldt humanitær støtte, og vi vurderer også annen type støtte. Jeg kan også nevne at president Saakasjvili kommer på et lenge planlagt besøk til Norge i oktober, et besøk som var planlagt før konflikten brøt ut.

Ifølge avtalen av 8. september skal alle russiske tropper være ute av ubestridt georgisk territorium innen ti dager etter at minimum 200 EU-observatører er utplassert i buffersone rundt Sør-Ossetia og Abkhasia. Dette skal skje senest 1. oktober. Samtidig bekreftes mandatet for FN- og OSSE-observatørene. Norge har som kjent forpliktet seg til å bidra til OSSEs observatørstyrke og har begynt å sende observatører.

I sitt møte 15. – 16. september fattet EUs utenriksministre den formelle beslutningen om observatørmisjonen i Georgia. Dette vil bli en omfattende ESDP-operasjon. En del uklarheter gjenstår når det gjelder gjennomføringen av operasjonen, bl.a. i hvilke områder observatørene skal utplasseres.

Det kan være ulike lesninger av forholdet mellom EU og Russland slik vi nå ser det utvikle seg. Min lesning er at Russland, til tross for en steil holdning under forhandlingene i Moskva 8. september, har valgt i økende grad å bruke EU som kanal, til tross for EUs klare fordømmelse av Russlands framferd i Kaukasus. Dette må også ses litt i forhold til det noe mer spente forhold mellom Russland og NATO.

En særegenhet likevel i forholdet mellom Russland og EU er den store gjensidige avhengigheten. Russland er EUs tredje største handelspartner, og over en tredjedel av EUs oljeimport og 42 pst. av gassimporten kommer fra Russland. Til gjengjeld er EU-landene Russlands klart største eksportmarked, og over 90 pst. av russisk gasseksport går til EU. Denne gjensidige avhengigheten vil trolig bidra til å fremme pragmatisme i forholdet, noe jeg også fikk sterkt bekreftet i min samtale med handelskommissær Peter Mandelson her i Oslo i dag.

For Norge er det en fordel at EU og Russland er i stand til å føre en dialog. Norge har i utgangspunktet et samarbeidsorientert og pragmatisk forhold til Russland, som lettere kan opprettholdes når også andre aktører er i stand til å samarbeide med landet, samtidig som man opprettholder klare prinsipielle syn på folkeretten. Forholdet til Russland er viktig for Norge. Men også rettsstatens og folkerettens prinsipper og forholdet til EU, våre allierte og andre vestlige land er viktig for oss. Pragmatisme skal ikke hindre Norge i å sende meget klare politiske budskaper til russerne, som vi har gjort i forbindelse med Georgia-konflikten.

Jeg kan for øvrig nevne at jeg har et bilateralt møte med den russiske utenriksministeren under FNs generalforsamling i New York i neste uke.

*****

Spørsmål – og utenriksministerens svar (til slutt):

Erna Solberg (H):
Jeg har et par spørsmål. For det første gjelder det spørsmålet om allokeringsplanen. Det er jo slik at opposisjonen i Stortinget var uenig, kanskje i litt ulik grad, i at man ikke gav nye bedrifter frikvoter, og vi forutså egentlig at konsekvensen kunne bli at vi fikk en sak mot oss i ESA. Det har forsinket oss et år i forhold til reelt å være med.

Når utenriksministeren sier at man skal komme tilbake til Stortinget etter drøftinger med ESA, men at man er innstilt på å innrømme dette, forstår jeg at man sier at man skal komme med et system som innebærer at også nyetablerte bedrifter vil få frikvoter i likhet med andre. Da går man på mange måter går vekk fra det som var Regjeringens forsøk på innstramninger i forhold til EU i forbindelse med det fremlagte forslaget, og at man egentlig gjennomfører et parallelløp, som opposisjonen ønsket seg. Hvis det er slik, har man full støtte for det. Dette kunne vært gjort for et år siden. Det hadde vært enklere for norsk næringsliv, og det hadde kanskje bidratt til litt lavere klimautslipp og alt det andre vi har ambisjoner om.

Hvis det er meningen å komme med noe annet nå, vil jeg få lov til å advare mot alle varianter, for jeg må si at kvotevirkemiddelet er et av de viktigste virkemidlene innenfor klimaforliket som seks partier har undertegnet. Partiet som ikke har undertegnet, er heller ikke her nå, så vi kan ta dette bilateralt mellom dem som har undertegnet forliket.

Hvis vi nå ikke får kvotesystemet opp å gå, håper jeg Regjeringen tar signalet om at det ikke skal være noen spesialvarianter av dette for øyeblikket. Dette er det viktigste virkemiddelet. Ikke minst var det statsministerens viktigste virkemiddel i alle debatter som vi hadde inntil vi fikk klimaforliket. Nå håper jeg at vi kan ha det på plass. Jeg synes egentlig at det er litt flaut at vi ikke har kommet inn kvotesystemet. Kvotesystemet skal egentlig bare gjelde i fire år, forutsatt at det nye systemet kommer. Nå går det et år uten en fullstendig norsk deltakelse.

Det andre spørsmålet jeg har, er knyttet til de uttalelser som Regjeringen har gitt om Georgia etter krigsutbruddet eller konflikten med Russland. Det er nemlig slik at i motsetning til på de fleste andre områder har Norge her ikke valgt å slutte seg til EUs uttalelser i disse sakene. Vi har systematisk valgt noen mildere formuleringer enn det EU har gjort. Jeg vil gjerne ha svar på hvorfor. Jeg må få lov til å understreke at jeg mener det er uheldig.

Jeg kan godt skjønne at vi har et spesielt behov for et forhold til Russland og mange andre, men på dette området som dreier seg om et ganske vesentlig spørsmål som vi har diskutert før, nemlig at vi ikke aksepterer at Russland ikke aksepterer at små land har rett til å velge sin egen fremtid, er dette et viktig prinsipp for oss. Det er et viktig prinsipp for nasjonalstaten Norge at små land har samme rett og ikke er en del av en interessesfære for andre land.  Det burde være noe vi kunne stå ganske klart på.

Når vi gir andre ord, vil det også gi tolkningsgrunnlag for at vi har en annen mening og er litt mykere i våre reaksjoner.  I denne saken synes jeg det er uheldig hvis vi skal gi Russland et tolkningsrom når vi – selv om dette er finpussing av de verbale ordene – systematisk velger litt svakere ord og ikke slutter oss til de samme EU-uttalelsene. Det er nemlig slik at normalen i Norge har vært, ifølge opptellingen vi har fått fra den nye EØS-sekretæren vår, at i 87 pst. av alle utenrikspolitiske uttalelser har vi sluttet oss til det EU har gjort. Men på dette området vil jeg gjerne ha et svar på hvorfor vi velger ikke å gjøre det.

Hill-Marta Solberg (A):
To av disse punktene som utenriksministeren har gjort rede for, har jeg noen korte kommentarer til. Først til det som gjelder arbeids- og lønnsforhold for utsendte arbeidstakere og oppfølging og konsekvenser av dommen i EF-domstolen. Nå forstod jeg det slik at i parlamentet er det under arbeid en oppfølging av denne ”social package” som kommisjonen har lagt fram, og jeg har et spørsmål om utenriksministeren kan gjøre en vurdering av hvordan man ser på den debatten som går i EU. Jeg vil bare nevne at vi var på besøk i parlamentet i går og fikk det klare inntrykk at her er det veldig sterke motsetninger internt. Min oppfatning er at det er motsetninger mellom kommisjonen og parlamentet og mellom de ulike grupperingene i parlamentet.  Så det er veldig usikkert om man klarer å samle noe flertall, og på hvilken måte man skal gjøre det i dette spørsmålet. Det var en observasjon som jeg gjerne vil høre utenriksministerens kommentar til.

Det andre punktet er knyttet til utviklingen i EU–Russland-forholdet. Der vil jeg først si at jeg ikke deler representanten Solbergs oppfatning av disse markerte forskjellene mellom norske reaksjoner og EUs reaksjoner i denne saken. Det er klart at Norge utenfor EU velger sine ord, men det er vanskelig for meg å si at det er en markert valørforskjell i de måtene man har uttalt seg på fra norsk side og fra EUs side.

Mitt spørsmål på det punktet går egentlig på å få utenriksministerens vurdering av viktigheten av energispørsmålet, sett fra EUs synspunkt, når det gjelder forholdet til Russland.  Min oppfatning ut fra det som sies av parlamentsmedlemmer i EU, er at her er det spørsmålet så stort og tungtveiende avgjørende at det egentlig styrer langt på vei EUs holdning.  Jeg forstår det slik at utenriksministerens vurdering er at dette går i retning av en meget pragmatisk utvikling, og at nettopp energispørsmålet er veldig tungtveiende for EUs oppfatning og holdning i denne saken.

Ågot Valle (SV):
Jeg vil også takke for gode og utfyllende utgreiinger. Jeg har to kommentarer. For det første mener jeg at Regjeringa har inntatt en klok linje i spørsmålet om Russland–Georgia. Jeg syns også det er viktig at vi forsterker arbeidet vårt gjennom OSSE, som jo er det organet hvor alle parter kan møtes.

Det andre jeg har lyst til å kommentere, er den siste dommen sett i samband med de andre dommene.  Jeg syns det er bra at vi får en jevnlig orientering når det avsies sånne dommer, og spesielt fordi, som representanten Solberg sier, det er store diskusjoner i EU, og det er ulike meninger i de forskjellige partigruppene.  De som står til venstre, er kanskje de som er mest bekymra i forhold til arbeidstakerrettigheter.

Det er en bekymring som jeg hører går igjen, og det er om disse dommene, inkludert den siste, er i tråd med ILO-konvensjonen nr. 94 som vi nettopp – hvis jeg er rett orientert – har slutta oss til. Jeg tror det er veldig viktig at land har en årvåkenhet i forhold til å følge ILO-konvensjonen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg skal begynne med det siste først, som gjelder Decent Work for a Fair Globalization. Den ble jo vedtatt med konsensus av alle ILOs medlemsland. Det er jo ikke alltid slik at det er sammenheng mellom alle andre forpliktelser land påtar seg. Jeg vet rett og slett ikke. Men disse ILO-konvensjonene har jo da ikke oppfølgingsmekanismer og håndhevelsesmekanismer. Det er vanskelig å teste det. Men det er et interessant perspektiv som vi kan se litt nærmere på, og komme tilbake.

Når det gjelder utviklingen i Europaparlamentet – til Hill-Marta Solberg som har vært der nylig – tror jeg det er riktig at denne debatten går til kjernen av europeisk politisk debatt. Men den er i høyeste grad til stede. Jeg evner ikke å se hvilken vei den går, men min tolkning er vel at Euro-LO og den europeiske fagbevegelsen er vesentlig mer bekymret for helhetsbildet etter at disse fire dommene har kommet, enn de var tidligere. Det har f.eks. ikke endret synet på tjenestedirektivet. Jeg mener det er en feil sammenblanding. Men at dette reiser spørsmål om hvordan man nå i sterkere grad forankrer arbeidstakeres rettigheter i det grunnleggende lovverket i EU for å stå imot uthuling, tror jeg er et veldig sentralt tema fra det perspektivet.

Så til spørsmålet om klimakvotene. Jeg kan si til Erna Solberg at alle EU-land har hatt sine kamper med kommisjonen om dette. Det er ikke slik at alle har liksom stilt opp på rekke og fått tildelt dette. Det har vært nasjonale diskusjoner. Her føyer vi oss inn i rekken. Jeg har ikke statistikken på det, men det har vært vanskelig i alle land. Men vi går nå etter påtalen fra ESA og skal gjøre dette i samsvar med det ESA krever. Om det akkurat er slik som opposisjonen foreslo – jeg må si at dette ikke er mitt departement, men vi skal gjøre det så raskt som mulig, slik at vi ikke taper tid.

Så til Russland. Jeg mener at det er ingen automatikk i at det er identisk ordbruk mellom Norge og EU – jeg vil bare slå fast det. Men hvis man legger alle reaksjonene man har sett siden 8. august, på et bord – alle EU-land har kommet med reaksjoner, og alle utenriksdepartement har lagt sine reaksjoner ut på sine hjemmesider, og Norge føyer seg til dem – vil man se at Norge ligger midt i det bildet i valg av formuleringer.

Det er nyanser mellom hva enkelte utenriksministere har sagt for åpen mikrofon, og hva de har skrevet i sine offisielle uttalelser. For eksempel har min svenske kollega en privat blogg hvor han slipper seg noe mer løs i dette spørsmålet enn den svenske utenriksminister gjør på utenriksdepartementets hjemmesider, som er den offisielle reaksjonen. Men her har Norge fra starten av ved alle korsveier – ved utbruddet av krigen, ved anerkjennelsen av de to utbryterrepublikkene, ved inngåelsen av fredsavtalen – uttalt seg i samsvar med et bredt europeisk perspektiv. Den mest omfattende, felles uttalelsen som er kommet fra vestlig hold, var fra NATOs utenriksministermøte 19. august, hvor vi både var deltakende og aktivt medvirkende til den erklæringen.

Så er det ikke slik at Norge automatisk slutter seg til ”chairman conclusion” fra alle utenriksministere i EU. Vi slutter oss ofte til ”common positions” innenfor det som kalles FUSP, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det gjør vi i mange tilfeller fordi vi har sammenfallende syn. Men jeg kan ikke se at i noen av disse prinsipielle spørsmålene som representanten Solberg snakker om, krenkelse av territoriet, anerkjennelse av folkeretten, ligger Norge noe som helst tilbake for andre. Vi ligger midt i bildet.

Så er spørsmålet hvilken vei EU nå går. Dette hadde jeg en lang diskusjon med kommissær Mandelson om i dag. Jeg tror det er riktig som det ble påpekt, at her søker man etter et slags pragmatisk felt. Kommisjonens holdning, og jeg tror det også er helt klart formannskapets holdning og ministrenes holdning, er at den gjensidige avhengigheten må anvendes i forhold til Russland. Så tanker om sanksjoner, som var oppe før utenriksministermøtet tidlig i måneden, er frafalt. Mandelson argumenter sterkt mot tanken på f.eks. å blokkere Russland i WTO, for han sier at det vil jo egentlig bare straffe oss. Vi bruker jo WTO – vi har ikke-diskriminerende holdning mot Russland. Men målet er å få dem inn i WTO så de opptrer ikke-diskriminerende mot oss. Så hvem straffer vi ved å lukke døren på det området? Mandelsons holdning ligger i hvert fall veldig nært opp til hvordan vi tenker, at det er gjennom kritisk engasjement vi kan – over tid – påvirke Russland i denne situasjonen.

Men så må jeg legge til at et av særtrekkene når vi observerer Russland i disse dager, er, noe som jeg mener er en utfordring for demokratiene, at vi overvurderer styrken til autoritære regimer. Russland framstår som målrettet, klartalende og strategisk – det er en sterk fasade. Men jeg minner om da børsen i Moskva stengte i går. Den norske børsen har falt 30 pst. siden januar, den russiske har falt 60 pst. siden mai, og kapitalflukten er voldsom. Så straff av Russland – det har Russland i grunnen ordnet selv i stor grad.

Her kan vi få utfordringer på mange andre områder.  Energi tror jeg er et sånt gjensidig avhengighetsspørsmål. Kommissæren minnet iallfall den fulle EU-kommisjonen i går om – jeg har sett hans manuskript på det – at Russland aldri har sviktet på kontraktene med EU-land om gassleveranser, og at det å gjøre ting som skulle stille spørsmål ved det, ikke er i EUs interesse.

Jeg kan love at de norske tradisjonene med å ha posisjoner som ligger innenfor den store europeiske familien, står vi ved. Men vi er altså ikke medlem av EU, og derfor utgir vi våre egne uttalelser, og det har vi gjort ved tre-fire anledninger siden august.