Åpning av Festspillene i Bergen

Deres Majesteter,
kjære festspillgjester,

Har det noen gang vært helt stille?

Alt fra begynnelsen var lyden.

Den svenske historikeren og forfatteren Peter Englund skriver om dette i et av sine mange gode essay – Om tystnadens historia. Stillhetens historie. Han stopper opp en kald vinterdag i Uppsala, setter fra seg sykkelen, og legger merke til at han kan høre snøen falle.

Det samme merker hovedpersonen i nobelprisvinneren Orhan Pamuks roman Snø, nordøst i Tyrkia. Ikke bare har snøfnugg intrikate og forskjellige mønstre, men vi kan også høre dem, en hvisken.

Men altså: Har det noen gang vært helt stille?

Som i det lille øyeblikket før konserter – når publikum har summet fra seg, alles øyne er vendt mot dirigenten, og vi venter på den lyden vi selv har valgt å komme for å høre. Da er det stille. Eller er det det?

Vi har rundt oss i dag et formidabelt lydbilde av biltrafikk, tog, fly, maskiner, ipods, mobiltelefoner, ringetoner, russefeiring, dataspill, festspill – en masse lyd eller bakgrunnsstøy – for mange er dette modernitetens akkompagnement.

Men: Er dette egentlig et kjennetegn ved vår tid – at vi har så mye lyd rundt oss? Er det noe radikalt nytt? Var det liksom stille eller stillere før?

Spol tilbake til middelalderens byer, som i Bergen, og tenk, lukt – eller lytt – etter ropene fra torgene, markedene, fra bodene, båtene, bakerne, fra tiggerne, de syke, lydene fra hestene, vognene, fra smeden, snekkeren, steinhuggeren.

For ikke å glemme: Lyden fra kirkeklokkene – et sant orkester: For om lag 700 år siden var det her i Bergen flere enn 20 kirker og kapeller! – i tillegg til de fem klostre – og de raget over byens lave trehusbebyggelse.

De markerte makt og myndighet. Og de lagde lyd. Kirkeklokker ringte inn, ringte ut, varslet om fare, tåke, brann, vaktskifte, ga klokke, tid og rytme til dagene og ukene og høytidene og ikke minst: De fortalte hvor man var. Som kystfyrene noen hundreår senere.

Kirkeklokkenes klang var kart og geografi. De signaliserte kirkens rekkevidde. Hvert sted sin lyd, sin klokkeklang. Som kjenningsmerke, en gjenkjenningsklang, en lydlogo. Et ”brand”.

Det må ha vært fantastisk – og ganske voldsomt. Og et maktens instrument. Under revolusjonsårene i Frankrike forsøkte de nye makthavere å stoppe – ja, å ta ned og samle inn – kirkeklokkene; ikke bare for å kunne støpe dem om til våpen og vogner – men for å stanse klokkenes evne til å spre informasjon, varsle, samle folk, mobilisere, protestere.

Lyd handler derfor om makt. Og lyd er menneskets budskapsform. Men det er nettopp mangfoldet av lyder som er menneskenes uttrykk; det flerstemte. – Det sies at Grieghallen er formet som et flygel. Og vi – dere og jeg – må dermed kanskje fremstå som tangentene?

Uten mangfold, ingen samklang. Vi, dere og jeg, er de forskjellige stemmene. Som vi er ulike som mennesker. Og vi er ”stemt” ulikt. – Ulike i kjønn, alder, hudfarge, nasjonalitet, bakgrunn, interesser og kompetanse. Men her i dag er vi altså et lag, vi er et ”vi”, vi som er glad i musikken, kulturen. Forskjellene og nyansene i smak og preferanser er store. Men vi samles i synet på verdien av musikk. Her inne i dag – og i Bergen i dagene som kommer, er det derfor mer som forener enn som skiller oss.

På denne måten gir kulturen en inngang og forståelse til betydningen av begrepet ”vi”.

Hvem er ”vi”?

”Vi” skal være et samlende begrep, en beskrivelse av en gruppe mennesker med tilstrekkelig mye til felles til at de kan definere seg som et fellesskap. Men også med store variasjoner, ulike særtrekk, ulik klang.

Kanskje er Norges største utfordring og oppgave – og samtidig en av våre største muligheter – å definere begrepet vi. – Et stort nok ”vi” som inkluderer det moderne mangfoldet. Et ”vi” som er relevant og representativt. Et ”vi” som bryter ned den iboende trangen til å snakke om ”oss og dem”. Et ”vi” som er et subjekt, som handler og vil noe, sammen. Og 10 prosent av dette ”vi” i Norge i dag, er innvandrerbefolkningen, som teller 460.000 personer – ja, i Oslo er andelen 25 prosent, og i Bergen rundt 10 prosent.

Det er så altfor lett å snakke om ”oss” og ”dere” – om ”vi” og ”de andre”. Her kan kulturen virke i motsatt retning. Som kulturnasjon har Norge – og Bergen som kulturby – alltid hatt behov for impulsene utenfra, en livsnødvendighet.

Kunstnere har reist ut, og kompetanse og impulser er hentet inn, og noe nytt er blitt skapt. Edvard Grieg, Festspillenes gudfar – inviterte et verdensberømt nederlandsk orkester hit for 110 år siden. I morgen skal vi møte en helt ny Brand – formet av en spansk regissør.

Ingen god kunst er nasjonal. Nasjonal kunst kan bli snever, selvgod, skrinn. Kunst innenfor internasjonale rammer lar det nasjonale bygge broer og finne gjenklang i andre kulturuttrykk, lete etter fellestrekk, etter resonans og en klangbunn; ja – et grunnlag for begrepet ”vi”.

For et par måneder siden spilte et amerikansk symfoniorkester i Nord-Korea som første vestlige kulturinstitusjon på svært mange år. En gave fra orkestergraven til verdens mest lukkede land. En dør åpnet på gløtt, et instrumentalt håndtrykk over iskalde grenser.

Og tenk på dirigenten Daniel Barenboims israelsk-palestinske ungdomsorkester – og de historier disse musikerne forteller, på tross av grenser, murer og barrierer.

Noe av det første som skjedde i Berlin høsten 1989 da muren ble revet, var vestlige og østlige musikere som satte seg sammen for å spille – igjen – under Leonard Bernsteins taktstokk. Ja, de spilte blant annet Beethovens niende symfoni. Temaer fra dette verket er gjennom historien både blitt brukt av franske republikanere på 1800-tallet, og av Hitler under massemøter og olympiske leker i 1936. Og et tema derfra er i våre dager gjort til europahymne – altså An die Freude, til gleden – fra Schillers dikt.

I Oslo holder vi oss med Den Norske Opera & Ballett og operasjef Bjørn Simensen. Han er like godt kjent, altså lokalkjent, i Milano som i Murmansk. Milano skulle bare mangle. Men Murmansk? Ja, nettopp der har Operaen bygget nye nettverk, utvekslet erfaringer, lånt ut – og inn – solister og musikere, vist hva Norge står for, spilt i så vel teaterhus som i fengsler, og invitert russiske kunstnere til Norge.

Geografi og politikk inspirerer kulturutøvere. Og kultur inspirerer politikere. Kultur er derfor en viktig del av moderne utenrikspolitikk. For kultur kan bygge broer over kløfter og laviner som den tradisjonelle utenrikspolitikken ikke har byggesteiner til å overkomme.

Og med kultur kan vi finne stier og veier til å gå foran, åpne noen nye dører, ta skrittet over dørterskler. Og nettopp det å gå foran – det er også viktig i utenrikspolitikken. Ikke i overmot, ikke som soloutspill for galleriet, ikke alenegang, men gå foran på de områdene der vi har noe å fare med.

For det verden er preget av, er ikke for mye vilje til å gå foran! Det er ikke overskudd på politisk handlekraft. Det er underskudd. – Noen ganger må noen gå foran. Slå an tonen. Stemme instrumentene.

Som en Ole Bull – på toppen av Kheops-pyramiden. Som Brand på vei opp mot den truende vestlandske fjellheimen – mens fogden og lokalbefolkningen vender ham ryggen og raser ned til fjorden der silda og sølvet er på vei inn. Som Henrik Wergeland – i sin klokkertro på menneskeheten, likeverdet, de undertrykte.

Ja, noen må være prøvehoppere. – Han ”som går opp sporet” – som i Lars Saabye Christensens verselinje. Et fremadskutt lyn som en Olav H. Hauge, som beskrev det ”å flytte fjell”, de store sakene i verden.

En Helle Aarnes som vant journalistprisen for artiklene i Bergens Tidende om tyskerjentenes skjebne. En Amin Maalouf, som er her under disse Festspillene, og som gir stemme til alle dem på den såkalt ”andre siden”, vandrerne, flyktningene, befolkningene i de store internasjonale kulturelle og religiøse veikryss.

Eller som Andrej Sakharov: I dag, 21. mai for 87 år siden, ble han født. Jeg møtte ham i juni 1987, bare noen dager etter at han slapp ut fra sitt eksil i Gorkij. Det var et møte der det nesten var helt stille. I en leilighet i Moskva. Det var ikke nødvendig å si så mye. Sakharov hadde våget å snakke da det var helt forbudt. Nå var han ute og nesten fri. Alle som ville se, forsto at med Sakharov ute av eksil og tilbake i Moskva, var noe forandret for alltid. Det forandret i alle fall meg.

Så kjære venner – vi kan si mye om lyd.

Om stemmer som ikke tier, stemmer som våger.

Lyder som gir gjenklang. Lyder som bråker. Men også lyden av fellesskap, lyden av vi.

For det er lyd det handler om. Stillheten skal vi vokte oss mer for, tausheten, fornektelsen, de som skrur av mikrofonene, de som legger hendene foran kameralinsene, de som stanser ytringer og de som avviser dialog.

Nettopp derfor – ære være Festspillene i Bergen. Lag lyd!