Norges fredsengasjement

De siste månedene har det vært flere kritiske røster mot den norske fredsinnsatsen. De kritiske røstene hevder at det norske fredsengasjementet har vært mislykket de siste årene. Sri Lanka, Etiopia og Darfur trekkes fram som eksempler. Vi må tilbake til 1990-årenes fredsinnsats, blir det hevdet, da var Norge gode.

Mye har endret seg siden da. 1990-tallet var på mange måter forsoningens tiår. Fiender la generasjoner med uvennskap bak seg. I dag er truslene mer sammensatt. De utspiller seg mellom statlige aktører og grupper som ikke har utgangspunkt i en stat, men i en religion eller en ideologi. Ofte foregår de i områder med svake stater. Det utfordrer vår innsats på en helt annen måte. Virkemidlene er mer sammensatt. Men behovene for å arbeide for fred og forsoning er ikke mindre.

Norges viktigste ressurs i dag er vår evne til å svare raskt med økonomisk og politisk støtte til prosesser og aktører som kan gjøre en forskjell i overgangen fra konflikt til fred i samarbeid med andre. FN er den viktigste organisasjonen globalt når det gjelder fred. Derfor er Norge en av de viktigste støttespillerne for FNs fredsinnsats. Vi er blant hovedbidragsyterne til FNs fredsbyggingskommisjon og vi støtter FNs egen evne til å forebygge væpnet konflikt gjennom økonomisk og praktisk støtte til FNs nyopprettede kontor for fredsmekling. Denne støtten skaper ikke overskrifter i avisene, men den bidrar til at verdenssamfunnet står sterkere i å bidra til langvarig fred.

Av og til kan Norge ta egne initiativ eller engasjere seg i fredsprosesser fordi partene ønsker det. Det hender fortsatt. Men vi må aldri tro at fred skapes gjennom et håndtrykk på en grønn gressplen, eller en signatur på en fredsavtale. Når Norge i enkelte konflikter opptrer som tilrettelegger for forhandlinger, er det fordi partene eksplisitt har bedt oss om det. Når vi påtar oss slike oppdrag må vi også tåle nedgangsperioder. At vi har vilje til å være tålmodige må være et viktig kjennetegn ved det norske fredsengasjementet. Vår troverdighet svekkes dersom vi trekker oss ut når prosessen står stille eller er i vanskelige faser.

Norge bruker over 800 millioner kroner i året på fredsarbeid. Det må aldri bli slik at disse pengene er viktig for å bedre vårt omdømme og vinne internasjonal prestisje. At tilbakeslagene på Sri Lanka, i Etiopia og i Darfur, representerer en ”krise” for det norske fredsdiplomatiet, er en påstand som snur opp ned på virkeligheten. Det er ikke vi – vår selvfølelse eller vår prestisje som rammes. Det er tusener av mennesker, på Sri Lanka eller i Darfur, som nå må lide fordi partene velger vold fremfor forhandlinger og fred. Det må vi aldri glemme.