Fribyantologi. En bok om fribyforfattere i regi av Norsk PEN m.fl.

Ytringsfriheten er en bærebjelke i vårt samfunn. Uten den vil den frie samfunnsdebatt – en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling – forstumme.

Ytringsfriheten er forfatteres og journalisters rett til å ta opp alle spørsmål som opptar dem uten frykt for represalier og straff, verken fra myndigheter eller andre i samfunnet rundt dem. Vi ser på denne rettigheten som grunnleggende for en fri samfunnsdebatt og utviklingen av litteraturen som kunstart.

Dessverre er situasjonen slik i verden i dag at mange forfattere ikke opplever den trygghet som vi tar for gitt i Norge. Forfattere, skribenter og journalister utsettes for press og trusler, fengselsstraff og tortur.

At ”pennen er mektigere enn sverdet”, er en realitet. Det skremmer og utfordrer maktpersoner og totalitære ideologier over hele verden.

For å gi forfulgte forfattere en mulighet til å arbeide i trygge omgivelser, ble det i 1994 opprettet et internasjonalt nettverk av fristeder. Initiativtaker var forfatteren Salman Rushdie, en forfatter som selv er forsøkt kneblet med trusler mot eget liv.

Ni norske byer og lokalsamfunn er i dag med i ordningen. Flere vurderer å følge etter. I samarbeid med Norsk PEN har de invitert forfulgte forfattere til å bo og virke i kommunen i en periode på ett til to år.

På denne måten har forfattere fra hele verden som er forfulgt på grunn av sitt arbeid, fått et fristed til å skrive uten frykt og sensur. De kan nyte godt av en periode i de norske fribyene til å fortsette sin virksomhet, utøve sin kunst og fortelle verden om undertrykkelse og ufrihet. Uten undertrykkelse og angst for å bli fengslet, uten fare for å bli utsatt for tortur eller å bli drept.

Fribyforfatterne får – ikke minst på grunn av den kommunikasjonsteknologiske utviklingen – også muligheter til å nå miljøer og medier i sine hjemland og andre landsmenn i landflyktighet. De kan skrive og formidle andre budskap enn hjemlandet for tiden tillater. 

Fribyen får på sin side uvurderlige kulturelle og litterære impulser fra ulike deler av verden.

Vi er, som norsk vertskap, takknemlige for denne muligheten til å utvide vår horisont. Vi blir minnet om betydningen av å holde drømmer og ideer om bedre livsvilkår i live. Fribyforfatterne er levende vitner på at det finnes alternativ til sensur, selvsensur, undertrykkelse og forfølgelse.

*****

Som illustrasjon vil jeg trekke fram historiene til tre av de mange forfatterne som har gjestet de norske fribyene:

Easterine Iralu kommer fra Nagaland i grenselandet mellom India og Burma, og hun kom til Tromsø som gjesteforfatter i 2005. Hun begynte umiddelbart å skrive dikt om mennesker hun møtte. Dette resulterte i boka Ah – People of Tromsø som kom ut i 2006, med portretter av mer enn 200 tromsøværinger i dikts form.

Easterine bor fremdeles i Tromsø, har publisert mange bøker i Norge og utlandet og turnerer jevnlig med opplesninger og konserter i Norge og over hele Europa. Et av hennes mange vellykkede prosjekter var en kulturell skolesekkturné sammen med fylkesjoikeren i Troms.

Musa Mutaev er fra Tsjetsjenia og kom til Trondheim som gjesteforfatter i 2004. Han kom fort i gang med sin forfattervirksomhet og ble samtidig en sentral og betrodd figur i det tsjetsjenske eksilmiljøet i sin nye hjemby. Mutaev tok også initiativet til stiftelsen av Tsjetsjensk PEN, som han fremdeles leder med Trondheim som base.

Veien fram til et norsk publikum er ikke alltid like enkel for gjesteforfatterne, men historien om tilblivelsen av Musaevs novellesamling Kuntas skygge er både talende og gledelig. Mutaevs fortellinger fra Tsjetsjenia ble først oversatt fra tsjetsjensk til russisk av daværende gjesteforfatter i Stavanger, Islam Elsanov. Så ble forlag og konsulenter koblet inn og oversettelse fra russisk til norsk ble igangsatt. I 2007 ble Musa Mutaev invitert til bokmessen i Frankfurt i forbindelse med lanseringen av en italiensk utgave av boken. Kuntas skygge har fått gode omtaler og mange lesere i Norge, og Mutaev holdt Bjørnsonforelesningen under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2008.

Mansur Rajih kom til Stavanger som gjesteforfatter allerede i 1998, etter 15 år i fengsel i hjemlandet Jemen. Her møtte han igjen sin kone Afrah. De fikk sønnen Mohammed i 2001, og Mansur har i år kommet med sin tredje diktsamling på Cappelen Damm – Min brors smerte.

Rajih arbeider for tiden ved biblioteket på Svithun videregående skole, og han er travelt opptatt med å turnere på festivaler over hele landet sammen med gjendikter Maria Reme. Mange skoler har nå fått besøk av Rajih gjennom opplegg med Den kulturelle skolesekken. Den tiden han har til overs tilbringes i Stavanger kulturhus, hvor han i kontorfellesskap med andre tidligere og nåværende gjesteforfattere skriver for sentrale arabiske medier basert i London og Kairo.

*****

Antologien du nå holder i hendene er et bidrag til økt forståelse og kunnskap om forhold i andre deler av verden. De ti utvalgte forfatterne er grundig presentert i boka. Forfatterne målbærer egne erfaringer og utgjør stemmene til tusener av undertrykte. Vi bør lytte til det de har å si oss.

Oslo, september 2008