Utenrikspolitikk og global helse

Merk: Denne teksten er basert på direkte avskrift av et lydopptak

 

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen. – Ja, jeg har gjort meg noen gode erfaringer siden sist. – Da var jeg her i en annen funksjon, som leder for Norges Røde Kors. Og jeg synes det er veldig spennende å bli invitert hit nå også.

Og det er jo slik at når man får det ærefulle – og egentlig ganske fantastiske – oppdraget å bli minister og sitte i regjering, så var i hvert fall jeg klar over at man blir på en måte ”sugd inn i” sitt fagdepartement. Og jeg tror at en av de største – hva skal jeg si – utfordringene, er å motvirke dette, i hvert fall på det intellektuelle plan. – For vi holder jo foredrag og taler og tenker en del på akkurat dette med sammenheng – ja, begrepet ”koherens”.

Det er blitt en klisjé nærmest å si det – men det er ikke noe mindre sant for det – og det som er synd med klisjeer er at de som regel er sanne – nemlig: Skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er på mange måter visket ut.

Og noe av det farlige er å tro at Utenriksdepartementet driver noe eget – dvs. på egen hånd – med ”helseutenrikspolitikk”. Vi må jobbe hele tiden med å se sammenhengene.

Det er et dansk uttrykk som jeg liker veldig godt; som sier at ”utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig”, altså å være med på å gjøre innenrikspolitikken mulig. Det har jeg sansen for, det gir mening.

*****

Det jeg har tenkt å gjøre her i dag, det er egentlig å ta – hva skal jeg si – linjene litt videre fra da jeg var her sist.

Jeg er ikke så godt ”organisert” at jeg har hentet fram hele mitt manus fra den gangen. For det ligger jo et eller annet sted bak i mitt hode, men det kan nok være at jeg gjentar noe av det jeg har sagt før, fordi det går en linje, i hvert fall i mitt engasjement rundt disse spørsmålene, knyttet til helse og utenrikspolitikk.

Og så – de siste dagene – slo det meg at hvis jeg går inn og ser på ”det jeg driver med”, så er helsedimensjonen inne – og veldig mye mer enn det jeg kanskje skulle tro – når jeg definerer det som er utenrikspolitikk.

*****

For to dager siden var jeg i Estland, på et nordisk-baltisk utenriksministermøte, og det handlet mye om Georgia, om det nye Europa, om frykten der for Russland. Ja, det var veldig mektig å komme til Estland, som jo er et land i kraftig utvikling – medlem av NATO, EU, knyttet til det nordiske samarbeidet, osv.

Og det er en slags kontrast til oss. Jeg tror ikke nordmenn er ”redde” sikkerhetspolitisk nå – men i Estland er folk redde. Og det gjør inntrykk når jeg møter kolleger som er i en slik situasjon.

Og dette møtet varte i to dager, dette nordisk-baltiske utenriksministermøtet, og jeg tror at vi var kanskje litt mindre urolige da vi reiste, fordi vi kunne slå fast at disse landene er forankret i det nordiske; de er forankret i organisasjonene, og det er faktisk land som er villige til å stå opp for dem.

Men det jeg også gjorde, var å markere anvendelsen av EØS-midlene våre; hvor de ”går hen”.

Og dette er også en litt ”undersnakket sak” i norsk debatt; nemlig at vi bruker, over en fire års periode, over ti milliarder kroner – ti milliarder kroner – i de nye medlemslandene i EU.

Akkurat det får en vinkling hjemme i Norge om at det er ”helt urimelig” at vi skal ”betale så mye penger til noe vi ikke er med på”, for ”vi er jo ikke medlem av EU”, osv. Jeg tror at vi må holde fram med stadig mer kommunikasjon for å forklare at det er jo ikke fordi vi ikke er medlem eller medlem av EU at det er klokt at vi er med på dette store prosjektet med utjevning i forhold til de nye EU-landene; det er faktisk i vår egen interesse.

Det beste uttrykket for dette er helse. I Estland denne uka var jeg på et nytt sykehus for smittsomme sykdommer, i Tallinn. Det var ingen ”fest”, for å si det slik. Det er riktignok noe bedre enn mye av det andre jeg har sett i det tidligere Øst-Europa, men det er altså en bygning fra 1961, som har fire etasjer, hvor én etasje er pusset opp, og de tre andre er fryktelige egentlig. Der ligger de nederst på stigen. Der ligger HIV-pasientene og altfor mange av dem er AIDS-pasienter. Estland har en rate her på én prosent – og den vokser.

Og det er klart at der har landet et kjempeproblem. Her ligger det tuberkulosepasienter, multiresistente tuberkulosepasienter, og dette er mennesker som er av samfunnets absolutt svakest stilte.

Der skal Norge nå pusse opp de tre øverste etasjene. Slik at dette sykehuset blir ordentlig. Og det er ikke noe som vi har bevilget i bistand, eller over UDs prosjektbudsjett, men dette er altså EØS – finansieringsordingene. Og det fungerer slik at det er stilt en sum til disposisjon for Estland; det er definert kategorier, områder vi kan støtte, og så er det avhengig av estisk søknad.

Jeg synes dette er en ganske fin modell. For vi sitter på veldig mange områder i bistandssammenheng og velger ut, i henhold til planene i de forskjellige landene, i utviklingsland og land nærmere oss, og så er jo moralen at vi skal velge innenfor de områdene de velger.

Men her var det altså en søknad fra Estland. Og jo oftere vi kan få det til, jo bedre er det med en norsk partner. Men det er ikke noen forutsetning. 20 prosent av prosjektene i Estland har norske partnere.

*****

Og her har jeg en oppfordring til dere; tenkt på hvilke kontaktnett dere har utover i helse-Norge. Det er veldig mange offentlige aktører blant søkere i EØS-sammenheng. Buskerud fylkeskommune er for eksempel en aktiv samarbeidspartner med estiske myndigheter på mange områder, innen energi og på andre felt.

Men – innen helse – så er det spennende ting som foregår. Og vi hadde jo dette initiativet – jeg ser på Harald (Siem) her i salen – for noen år siden: Nettverket mot smittsomme sykdommer rundt Østersjøen, som Stoltenberg I - regjeringen tok initiativet til, og som ble fulgt opp godt i årene som kom. Der ble det også etablert et nettverk, som våre estiske venner husker, innen helse.

Og jeg skal ikke snakke mer om det nå, for dere kan bare tenke dere, med deres kunnskaper, hva som skjer når et sykehus blir rustet opp på denne måten. Det var noen flotte folk som jobbet der, og de hadde jobbet der i 25 år, under omstendigheter som var krevende, og de var veldig engasjerte når det gjaldt det sykehuset som nå var ”oppe og sto”.

Så hva som kommer til å skje der videre, vet dere mer om enn meg, når dere tenker igjennom det. Men for meg er det viktig at dette er ”et norsk fotavtrykk”; det er fantastisk god norsk reklame. Finansministeren der stilte opp på sykehuset for å snakke om dette.

Og jeg tror derfor vi har en stor jobb å gjøre – på kommunikasjonssiden – å styrke den delen også – slik at vi kan formidle disse tingene ut bedre.

Og nå skal vi forhandle en ny runde; gå videre med EØS-finansieringsordningene. Det blir krevende, fordi ”kjøttvekta” i de forhandlingene er jo noe ”ujevnt fordelt”; det er ”27 mot 1”, for å si det slik, og alle de 27 mener at vi har råd til å betale mye mer.

Men det vi i alle fall skal få til, når vi nå forhandler om disse nye ordningene, det er at vi skal være tydeligere på hvordan ordningene innrettes. Og jeg tror at helsefeltet er et veldig spennende tema her. 

*****

Og mens jeg var i Estland, så ble jeg avbrutt av avisa Nordlys, som ville ha kommentarer til den vellykkede satsingen på helsemiljøer i nord og i Russland. Og dette er jo litt følsomt tema nå; om vi skal fortsette å bruke penger der inne nå, når russerne ”oppfører seg” som de gjør, ja den type undertoner var det i spørsmålene. Og 17,5 millioner kroner bruker vi av prosjektmidler, og mye av dette går via helsedepartementet – og det er et godt samarbeid der.

Svaret er helt udelt ”ja – vi skal fortsette med det”. Og dette går inn i en linje som ikke er vanskelig å forklare her hos dere, men det bør ikke være vanskelig å forklare andre steder heller; nemlig at dette er viktige, norske prosjekter for å hjelpe de menneskene som trenger hjelp, enten det er i Estland eller i nordvest-Russland. Det er et moralsk imperativ. Det er ikke noe vanskelig å forklare det.

Men: Det er også sikkerhetspolitikk. – Ta finnene, de er selvfølgelig skremt av utviklingen i Estland, fordi folk reiser fram og tilbake hele tiden. Jeg går ut fra at noen av dere har modeller for hvordan og hvor lang tid det tar for slik smitte å ta seg over grensen.

Og som norsk utenriksminister så reflekterer jeg litt over det at 60.000-70.000 nordmenn reiser til Estland hvert år. Ja, jeg var i Kroatia på forsommeren, og 100.000 nordmenn ferierer hvert år der. Det er 300.000 i Hellas og det er vi ”vant til” og det er 500.000 i London. Men altså 60.000 i Estland.

Da er det faktisk også i vår egeninteresse å være med å håndtere disse sykdommene der.

Og i nordvest-Russland så mener jeg at det er absolutt viktig å være engasjert; og det langs flere dimensjoner. Jeg husker fra tiden i Røde Kors hvordan engasjementet var i nord, ”nabofolk i nød” etter rubelkrisen i 1997-98, så reiste jo nærmest det sivile samfunnet seg selv i Nord-Norge for å engasjere seg over grensen. Og det var jo et prosjekt for de absolutt aller, aller vanskeligst stilte.

Men også på helseområdet er det fortsatt et godt engasjement i helseinstitusjonene i nord – og jeg sier til dere: Ta vare på det engasjementet. Og jeg mener også at vi skal være med så langt vi kan for å støtte dette økonomisk – og på andre måter – og jeg tror dette er viktig også for å gi nordområdesatsingen et ”menneskelig” ansikt.

Så kan noen spørre; bør ikke russerne betale for dette selv? Svaret er – ”ja, det burde de”. De burde betale selv for å ruste opp Kola-kraftverkene, de burde betale selv for å stenge nikkelverkene, de burde betale selv for å rydde opp i atomavfallet, og de burde betale selv for et bedre helsevesen. Men svaret er altså at de gjør ikke det.

*****

Men da kommer jeg med et argument – dvs. et engasjement – som balanserer dette litt: Jeg tror dette er en viktig del også av sikkerhetspolitikken, som vi skal ta fatt i og jobbe videre med. Og nettopp i denne uka har jeg fått illustrert betydningen av dette – som jeg har vært inne på tidligere – koblingen mellom helse og utenrikspolitikk.

Og der mener jeg – uavhengig av min egen erfaring – at jeg tror det er viktig å begynne med at helse er den beste inngangen til å forklare globalisering.

Jeg er opptatt av de siste månedene hvor fremmedgjørende begrepet ”globalisering” egentlig er. Jeg snakker for tiden mye rundt om på skoler, høyskoler og universiteter, og vi er alle blitt grepet av ordet globalisering, globalisering og globalisering. Men hva er det egentlig vi snakker om?

Vi må ”bryte opp” begrepet. Det er ikke vanskelig for folk flest – unge som eldre – å forstå at det er krefter som virker utover landegrensene, finanser, finansmarkeder – alt dette – teknologiutvikling, Kinas utvikling, osv.

Men det er også et enormt fremmedgjørende budskap i globalisering. Det blir som en forklaringsmodell for ”alt”. At vi mennesker er ”globale”, at vi ”lever i det globale”, lever ”globale liv”. På én måte er ikke det riktig; de fleste av oss står opp av senga et sted, tilbringer dagen på et sted og avslutter dagen, innenfor lokale rammer, lokalt.

Vi blir påvirket at et budskap fra globaliseringen om ”at alt blir så nært”, at ”alle kommer så mye nærmere hverandre”. Men jeg tror kanskje det er helt omvendt; at det vi opplever heller er en enorm samtidighet.

Da ambassaden i Damaskus brant, under karikaturstriden, og folk så dette på tv, så tror ikke jeg folk opplevde en akutt ”nærhet” til Damaskus, for å si det mildt. Jeg tror folk satt og tenkte at ”hva i all verden er det som skjer? Folk må være ’spenna gærne’”?

Og da de hev stein på Kirkens Nødhjelp i Sudan noen timer etter at Magazinet – dette kristne Magazinet – trykket karikaturtegningene. Da tror jeg ikke folk følte en akutt ”nærhet” til det de så på tv.

Så faren for at dette globaliseringsbudskapet er knyttet til ”nærhet”, snarere enn ”samtidighet” – når vi ”lever våre globale liv”, den tror jeg ikke er så stor. Men det er en god fortelling, i alle disse dimensjoner om hvorfor alt dette faktisk berører oss. Og det er selvfølgelig enklest – som illustrasjon – med de smittsomme sykdommene, virussmitte som spres over landegrensene.

Men det er ikke noe nytt; hvem var det som tok sykdommene med seg til Latin-Amerika under kolonitiden – jo, det var europeerne. Dette er et gammelt fenomen – men desto sterkere er det narrativt, som en fortelling om globalisering.

*****

Og for meg – ja, det er jo slik da at vi kommer alle fra en bakgrunn som vi tar med oss videre – så ble tiden i Verdens Helseorganisasjon (WHO) en vekker. Og jeg forteller gjerne om den turen jeg hadde med Gro Harlem Brundtland på 1990-tallet da vi drev kampanje i Afrika. Vi måtte vinne Afrikas plasser i WHOs styre for å vinne. Og vi kom til Angola som første stopp. Ja, i Angola – Luanda – var det ikke særlig trivelig. Men vi hadde møte med presidenten, statsministeren og også med helseministeren. Men han, han satt bortgjemt et sted i byen og det han kunne fortelle var at han satt ikke i regjeringen… Han var minister, men han hadde ikke tilhold i regjeringen…

Jeg laget da min ”Jonas Gahr Støres lov” om at en helseministers betydning i sin regjering er omvendt proporsjonal med helseproblemene i landet. Bjarne Håkon Hansen ville nok lure på hva jeg mener med det, men det skal jeg ikke utdype… Men altså, der hvor helseproblemene er aller størst, der sitter ikke ministeren i regjeringen en gang. Og på den reisen i Afrika – vi var også i Botswana, Sør-Afrika og Tanzania – så fikk vi i grunnen det samme inntrykket, og jeg tenkte at dette er det er en utrolig historie.

Og ut av det så vokste jo på mange måter den overbevisningen om at det var ikke Verdens Helseorganisasjons store oppgave å skulle overbevise helseministrene. Det er regjeringer, statsministere som må overbevises.

*****

Karl Evang sa jo en gang at ”økonomer er verre en tuberkulose”. – Jeg vet ikke om han mente at de er ”multiresistente”, eller hva. Karl Evang skrev som kjent WHOs konstitusjon og var høyt respektert som fagmann. En av grunnene til det var at han mente at økonomer ser på helse som en utgift. Og selvfølgelig var han frustrert over det.

Jeg har skrevet og reflektert over dette synet til Karl Evang, og det er synd han ikke får oppleve at det nå er økonomene som setter en ny dagsorden for i alle fall global helse. Det var på mange måter det vi satte i gang med WHO; det var å si at hvis vi ikke klarer å bringe dette budskapet om helsens betydning for utvikling, helsens betydning for å bekjempe fattigdom, osv.; hvis vi ikke klarer å få dette ut utenfor helseorganisasjonene, så kan vi bruke fem eller ti år her uten at det fører til noe særlig. – For det er jo ikke noe poeng å bruke tid på å overbevise dem som allerede er overbevist.

Og Gros formulering var at vi må overbevise statsministere og finansministere, og at også de er helseministere. Fra denne reisen sto det helt klart for oss at det var det hennes tid i WHO måtte handle om. Utfordringen i WHO var jo å sørge for at vi kunne holde fram det budskapet og samtidig beholde tilliten i rike land. Det var og er kampen mot fattigdom som er den overordnede kampen, innad i land og mellom land. Men vi kunne ikke sette en dagsorden så kraftig at rike land som Norge ville spørre; hva får vi igjen for å være med der?

Og dere kjenner historien videre; vi laget kommisjonen for makroøkonomi og helse, med det ene målet å klare å skrive om sammenhengene mellom investeringer og helse og utvikling, og om kampen om fattigdom, på et språk makthavernes forstår. For da kunne man si til presidenten i Angola og andre; ”hvis du øker investeringene i helse med så og så mye, da …”. For Angola har jo store oljeinntekter, og vi kunne vise hva investeringer i helse kunne bety for landets utvikling. Vi kunne vise sammenhengene.

Og det ble Sacks’ kommisjon og vi så på andelen av bistandspengene i helse og på økning av de fattige landenes egne helsebudsjetter. Mulighetene for veldig store – la meg bruke ordet gevinster – var til stede.

*****

Dette arbeidet mener jeg har hatt og har stor betydning. Kommisjonen for makroøkonomi og helse la føringene for FNs Tusenårsmål, som kom senere samme år, og som har vært med på å sette en ny dagsorden.

For meg så ble det jo også slik, ja det var klart den dagen jeg egentlig begynte arbeidet i Verdens Helseorganisasjon, at her kunne jeg lære så mye det var mulig å lære om helse uten å være lege eller en annen helsefagperson. Og jeg skjønte at her kommer jeg til å virke midt i sikkerhetspolitikken, midt i utenrikspolitikken. Det var jo ikke det som sto på min dagsorden da, for det var jo WHO, men etterpå så har det preget meg og gitt meg inspirasjon. Først i Røde Kors – og nå som utenriksminister.

Carl Bildt kom innom mitt kontor noen få uker etter at jeg hadde tatt over som utenriksminister, da var han fortsatt en ”reisende foreleser”, og han sa til meg; ”hvorfor tar ikke du med deg helse inn i utenrikspolitikken? Det er jo helt nødvendig”. Jeg skjønte at nettopp det var det riktig å gjøre og dere kjenner så resten av historien:

Jeg inviterte min franske kollega hit, for jeg visste at det er viktig å ha Frankrike med og på det tidspunktet var også utenriksministeren lege og tidligere helseminister. Han kom til Arendal sommeren 2006 og var på hytta hos meg, og vi ble enige om å ta dette initiativet sammen; bringe sammen en gruppe utenriksministere og sette helse og utenrikspolitikk på dagsorden.

Og her bruker jeg ofte eksempelet fra CIA – den amerikanske etterretningsorganisasjonen – som bruker tallet på barnedødelighet til å analysere og forstå når et land er i ferd med å gå ”i oppløsning” (”failed states”). Ved høy barnedødelighet går et land i oppløsning, det kollapser. Hvis det er logikk i det resonnementet, så må det også si oss noe om en omvendt situasjon; hvis barnedødeligheten går ned, så må sjansene for at et land ikke går i oppløsning øke. 

Og dette skal Bush-administrasjonen ha – ja, det er en av de tingene hvor man faktisk kan si at de har gjort en stor innsats – innen global helse. Det er gjort betydelige investeringer, i mange av de viktige nettverkene, og i de store globale fondene.

Dette er en spennende sammenheng – det bringer helse inn i utenrikspolitikken. 

Det er laget en fredbyggingskommisjon i FN. Det er klart at fredsbygging i og mellom stater som har brutt sammen må handle om investeringer. Jeg mener at det kommer klart for dagen nå.

EUs representant i Afghanistan de siste årene har utgitt en rapport hvor han slakter innsatsen i Afghanistan. Han mener at den store feilen var at man i 2002 ikke så behovet for å satse massivt på samfunns- og statsbygging, for da var Afghanistan klar for radikal statsbygging, etter at Taliban var falt. Men så gjorde verdenssamfunnet den store feilen at de så på alt dette som en militær utfordring, og det på et tidspunkt hvor den militære utfordringen var mindre. FN skulle ha gått tungt inn på dette tidspunktet, med et tungt fotavtrykk, da Afghanistan var klar for det. Men så kom Irak-krigen og Afghanistan ble mindre viktig – ja, og så er vi der vi er i dag.

Det har aldri vært meningen for militære styrker å bygge stater. NATO har en betydelig kapasitet i å ta vare på sikkerhet – men ikke når det gjelder statsbygging. Der skulle altså FN og WHO og andre ha kommet tungt inn og fått gjort disse tingene slik at folk så en forskjell. Dette handler om fredsbygging og statsbygging. Og når folk først prøver, så må de også ha sikkerhet, det er helt åpenbart. Men dette var et tidspunkt da sikkerheten var minst overhengende, etter at Taliban var falt.

I stedet har de (Taliban) fått bygget seg opp, og nå så skal vi gjøre begge deler – både kjempe en opprørskrig, som jo må kjempes – og vi skal bygge opp statsinstitusjoner.

Men det er også noe som går bra; nå blir faktisk 8 av 10 afghanske barn vaksinert. Det er fantastisk; 8 av 10 afghanere har tilgang til primærhelse. Med dette teller liksom ikke når usikkerheten samtidig er så stor. Det er, på mange måter, tragisk.

*****

Vel, vi – den franske utenriksministeren og jeg – brakte sammen en gruppe land som vi mente det var viktig å få med, som Thailand og Indonesia, Sør-Afrika og Brasil. Den sørafrikanske ministeren er tidligere helseminister, hun også, og ministeren Amorim fra Brasil er tidligere FN-ambassadør. De er alle engasjert i dette. Vi hadde en samling i New York høsten 2006 og i mars 2007 et møte i Oslo hvor fagekspertisen kom sammen. – En stor takk til Helsedirektoratet for ekspertbistand fra flere av dere – ja, her skapes det veldig viktige bånd.

Jeg håper dette kan fortsette, at vi kan ha disse båndene. Jeg mener at vi har stor glede i Utenriksdepartementet av å ha hospitanter fra andre departementer og etater hos oss, og jeg synes for eksempel det kunne være spennende å ha en hospitant fra Helsedirektoratet i UD, i vårt miljø i en viss tid, for å styrke disse båndene.

Dette ekspertnettverket jeg nevnte; ministrene møttes i Oslo i mars 2007 og vedtok ”Osloerklæringen” og oppfølging skjer i områder som vi nå jobber videre med. Dette ekspertnettverket fungerer; jeg får rapporter når de kommer opp, og det er et veldig spennende vi bygger opp her – et felt jeg mener er veldig viktig. Og da vi var samlet under FNs generalforsamling i september i fjor, så var det 90 land som kom til vårt møte om dette.

*****

Så skal jeg avslutte med å si – ja, du sier, Bjørn-Inge (Larsen) at Statsministeren er engasjert her. Det er jo en måte å si det på. For det er dette som virkelig engasjerer ham! Og jeg bruker et eksempel når jeg forteller om Stoltenberg – vel, det var i all beskjedenhet jeg som tok denne vaksinesaken til ham fra WHO – og sa at vi må se på hva dette virkelig er. Det er tre grunner til at Stoltenberg har sett på dette:

Den ene handler om at han er far; han hadde tatt ungene sine til vaksinering og visste hva det var; det var gratis, det var rutine – ja, egentlig mener jeg at man gjør en litt for dårlig jobb på helsestasjonene i å forklare foreldrene hva dette er. Man kunne for eksempel fortelle at det er titalls millioner barn som ikke blir vaksinert; det hadde vært en interessant sak – om det for eksempel fulgte med en liten folder med informasjon om det. Vel.

Det andre var jo det at han er jo økonom. Og han har tro på det forebyggende i investeringer. Og dermed kunne jeg nå holde et foredrag om betydningen nettopp av forebygging, men det skal jeg ikke. Forebyggingsagendaen – det er en gammel agenda, noen sier det er en 1970-tallets agenda, men det fungerer. – ”Forebyggingssamfunnet” og ordningene med vaksinene er en fantastisk historie.

Den tredje grunnen var at han er politiker; han ville gjøre noe med det. Og jeg bruker nettopp denne historien, om mulighetene til å gå inn og satse på vaksiner – Tusenårsmålene fire og fem – redusere barnedødelighet og mødredødelighet – det er eksempler på at det nytter å bidra med noe. Dette er en arena som er viktig, for å kunne gjøre noe, for å ta viktige initiativ, og foreta internasjonale satsinger.

Og så var det Anniken Huitfeldt – som da var leder av ungdomsorganisasjonen i Stoltenbergs parti (AUF) – som var den som fikk ham til senere å sette dette inn i regjeringserklæringen.

Jeg bruker alt dette som et eksempel på at det nytter å engasjere seg i politikk. Enten det er i det ene eller andre partiet, så er det mulig å gjøre noe. Vi må bekjempe den tro noen har om det ikke skal være mulig å få ting til.

Når det gjelder vår tids begrep – globalisering – hvis vi bryter det ned i enkelte ”bestanddeler”, hvordan globaliseringen berører oss mennesker, enkeltmennesker, så er vi midt inne i helse- og utenrikspolitikken – som ett av vår tids store spørsmål. På den ene siden gir det oss en fantastisk mulighet til å bygge fellesinstitusjoner, fordi folk i alle deler av verden skjønner at dette er fellesanliggende. Det er her mulig å forklare hvorfor vi må bruke mye penger såkalt ”langt unna” oss.

En ting er at det arbeidet som gjøres nå gir ny kunnskap. Jeg har nevnt makroøkonomi og helse, og nå har vi WHO-arbeidet som går på ”the social determinants of health”, altså global sosialpolitikk.

Det arbeidet er utrolig spennende. Og jeg vil oppfordre nettopp dere i direktoratet til å bidra – for eksempel med en utgreing av hva dette egentlig betyr – for politikkutformingen. Dere kommer sikkert til å gjøre det overfor helseministeren – og i de kanaler – men jeg vil også gjerne ha dette. For jeg vil gjerne bruke det som et eksempel på hvorfor det å bygge opp denne kunnskapen er viktig, og bringe dette så ut til beslutningstakere utenfor helseområdet; vise hvorfor nettopp dette er viktige saker.

Jeg håper at du Bjørn-Inge (Larsen) – nå også gjennom WHO og kanalene der – er med å skyve på disse agendaene. Det handler egentlig om reformer, i en internasjonal sammenheng, og der har Norge en tradisjon som vi må ta videre.

*****

Et annet eksempel er virusdeling. Det handler – som kjent – ikke om overføring av sykdommer, men det handler om hva prosedyrene er for når et land avdekker en sykdom. Altså: Når for eksempel Indonesia har fugleinfluensavirus og isolerer viruset; hva gjør de med det?

Og her har jeg et interessant svar. Richard Holbrooke, som er amerikansk, tidligere FN-diplomat og forretningsmann, har engasjert seg i dette arbeidet og i en artikkel i Washington Post ”slakter” han Indonesia fordi de ikke ville dele viruset. Dette er en ”suverenitet” som er helt ”syk”; at et land sitter med dette viruset og ikke gir det til WHO, slik at de kan gjøre noe med det. – Ja, hvis alle tenker sånn, får vi spanskesyken pånytt.

Holbrooke har rett her – men samtidig er han enøyd. – For det er ikke fordi Indonesia ønsker å medvirke til en ny spanskesyke, at de ikke vil dele viruset. Men de vil ikke dele, for de vil ikke miste den ”rettighet”, de vil ikke tape den ”gevinst” som følger med. Hvis det er noen som burde forstå det, så er jo det amerikanerne, som er vant til å tenke i markedstermer. At de besitter en ”naturressurs”, som viruset egentlig er.

I dette bildet kommer nettverket vi har laget inn – nettverket innen helse- og utenrikspolitikk, av politikere og fageksperter. Og nå er Norge og andre inne i en forhandlingsprosess mellom Indonesia og USA og WHO, for å finne løsninger. Vi må bygge forståelse. Det er krevende og det er teknisk, men jeg mener at hadde ikke vi startet arbeidet for to år siden, så ville ikke den saken ha kommet fram på den måten. Dette er et dyptgripende utenrikspolitisk spørsmål som engasjerer, og som kan gi rot til alvorlige konflikter mellom stater og i det internasjonale samfunn. Det å stenge og lukke grenser er tross alt utenrikspolitikkens domene.

Vi husker alle da munn- og klovsyken brøt ut i 2000, da vi som mange andre måtte vurdere å stenge grensene. – Og så er det jo dette: Det er alltid lettere å stenge grenser, enn å åpne dem igjen. Hvis du stenger den i frykt for en smittsom sykdom – ja, den dagen du åpner den igjen så må du kunne se folk i øynene og si at ”ja, nå er det helt sikkert ikke farlig”. Det gikk bra, men det var både lykke og flaks at det gikk så bra som det gjorde den gangen.

*****

En annen ting som jeg opplevde under WTO-forhandlingene i sommer, hvor vi forhandlet på overtid for å forsøke å komme i land med en avtale, så ble jeg bedt av generaldirektøren i WTO om å ta hånd om et tema som var blitt ”skjøvet ut” og som han visste kunne blitt en hindring i siste runder – og det handlet om noe av det samme: Hvordan vi verdsetter genressursene, opphavsrettighetene – altså en slag ”rules of origin” – system, hvor de kommer fra (TRIPS og helse). Igjen et eksempel på globalisering i fredstid.

De som har råvarene sier at ”vi er ikke uvillige til å delta med dette – men vi skal ha noe igjen”. Og man ser hvilket enormt forsvarsverk industrien bygger opp, og en slags retorikk om at ”alle er jo for at man skal dele”. Men det er så komplisert hvordan man skal gjøre det; det er nesten helt umulig.

Men forskjellen nå, er at land som Brasil, India, Indonesia – de sier nei. Det blir ikke noen avtale hvis ikke de får løsningene de ser seg tjent med. Og derfor har altså Indonesia – med et demokratisk styresett og ”opplyste” folk – og de kommer ikke til å si ja hvis de ikke ser at en avtale tjener deres interesser. Og dette må vi derfor jobbe videre med, i utenrikspolitikken og på andre arenaer.

Men – som sagt – jeg vil avslutte med å si at noe av det mest spennende er å jobbe på tvers av departementer og fagmiljøer. Og for oss er samarbeidet med Helsedirektoratet viktig på dette feltet jeg har snakket om nå. – Takk for meg. [Åpent for spørsmål].