Nordisk teknologi i global klimakamp

En litt kortere svensk språkversjon,
”Koldioxidlagring är Norges bästa vapen mot klimathotet” (pdf),
er publisert i Dagens Industri, Stockholm, 8. desember 2008

 

Klimaproblemene er knyttet til verdens forbruk av energi. Alle prognoser tilsier at forbruket vil øke og at andelen fra fossile brensler som kull, olje og gass vil være rundt 80 prosent også i 2030.

Derfor må vi ikke bare lykkes med å utvikle fornybar energi og gjennomføre storstilt energieffektivisering. Vi må også utvikle teknologi for å radikalt begrense utslippene av klimagasser fra fossilt brensel. Begge deler er mulig, og Sverige og Norge kan lede an.

Det ledende internasjonale organ for energianalyse (IEA) anslår at den globale energi-etterspørselen vil stige med 45 prosent innen 2030 hvis vi ikke endrer kursen i klima- og energipolitikken. IEA frykter at den globale gjennomsnittstemperaturen kan øke med hele 6 grader.

Det vil være katastrofalt. Vi må lykkes med å kutte de globale utslippene av klimagasser med opp til 85 prosent innen 2050.

Fornybar energi og energieffektivisering er hovedstrategier på veien mot et lavkarbonsamfunn. Sverige har alltid ligget i fremste rekke for å diversifisere energikildene for eget forbruk. Andre land bør la seg inspirere av Sveriges evne til å se de positive mulighetene i omstilling. Også Norge har mye å lære. Overgang til fornybare energikilder betyr muligheter for innovasjon, bærekraft, arbeidsplasser og et bedre miljø.

Men vi trenger også andre teknologiske satsinger for å stanse global oppvarming. Vi har ikke tid til å vente på at nye energikilder erstatter kull, olje og gass. Verden vil leve med disse dominerende energikildene i mange tiår. Derfor er det så livsviktig at vi utvikler teknologier som kan får ned utslippene fra fossile brennstoff.

Karbonfangst og –lagring (CCS) har et teoretisk potensial til å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk med 85-95 prosent. Det handler om å fange CO2 og lagre denne gassen på sikkert sted i geologiske strukturer, på land eller under havbunnen. Fangst og lagring av CO2 er ikke en teknologi for å redde oljeindustrien. Den skal bidra til å redde jorden fra global oppvarming. Visjonen må være at en slik teknologi kan utvikles og så bli installert på kullkraftverk verden over.

Her har Norge en spesiell erfaring. Siden 1996 har Norge årlig separert en million tonn CO2 fra gassfeltet Sleipner og reinjisert denne i en geologisk formasjon 1000 meter under havbunnen i Nordsjøen.  Her ligger gassen trygt lagret. På gassfeltet Snøhvit i Barentshavet tas også karbonfangst i bruk for å lagre CO2 hele 2600 meter under havbunnen. Flere EU-finansierte forskningsprosjekter har overvåket CO2 lagret ved Sleipner og fastslått at ingen lekkasjer har funnet sted. CO2-en har oppført seg nøyaktig som forventet.

FNs internasjonale klimapanel (IPCC) har i sin rapport om CCS konkludert med at det er mer enn 99 prosent sannsynlig at lagret CO2 vil forbli stabil på lang sikt. Det er med andre ord en teknologi vi må gjøre alt for å utvikle og så introdusere for bruk, ikke minst i land med økende bruk av kull. IPCC sier for sin del at CCS må utgjøre rundt 20 prosent av svaret på klimautfordringen globalt. For industrialiserte land må teknologien trolig utgjøre rundt halvparten av innsatsen for å få ned utslippene.

Både i Sverige og Norge pågår prosjekter for å gjøre teknologier for fangst av CO2 bedre og billigere. Ved Värtaverket i Stockholm har svenske og norske selskaper samarbeidet om et pilotprosjekt for å teste teknikker for fangst av CO2 . Et annet viktig CCS-prosjekt pågår ved kraftverket i Karlshamn.

I Norge er Vattenfall en av samarbeidspartnerne på testsenteret Mongstad på vestkysten. Der investeres det store summer for å nå målet om et fullskala anlegg for karbonfangst innen 2014 med fjerning av over 1,3 millioner tonn CO2 i året fra kraftvarmeverket og ytterligere en million tonn fra raffineriet. Det vil si at vi en dag vil ha et kraftverk som vil produsere elektrisitet av gass, uten utslipp av CO2.

Dette er pilotprosjekter. Mange slike anlegg må til for at fangst og lagring av CO2 skal bli en kommersielt levedyktig teknologi. EUs ambisjon om etablering av opptil 12 pilotanlegg for CCS sender et klart politisk signal om betydningen av bred satsning på karbonfangst og –lagring. Norge støtter denne satsingen.

Sverige vil spille en lederrolle med EU-formannskapet neste høst, fram mot FNs klimakonferanse i København. Det nordiske samarbeidet kan gjøre en viktig forskjell i det mange håper vil bli en milepæl i klimakampen. Kyotoprotokollen oppfordrer til bruk av CCS, og Norge har fått godkjent at lagret CO2 fra CCS-prosjektet på Sleipner trekkes fra i våre nasjonale utslippsregnskap de siste 12 årene. Det nye klimaregimet under Klimakonvensjonen må sørge for at det etableres incentiver slik at CCS-teknologi også spres til de store utslippslandene som i dag ikke har forpliktelser.

Forsvarlig transport og lagring av CO2 krever ansvarlig regulering og overvåkning. Klimabevisste land må ratifisere de siste endringer i de internasjonale konvensjonene som ivaretar behovet for juridiske rammer for miljømessig forsvarlig regulering. Det må blant annet bli lov til å transportere CO2 på tvers av landegrensene for lagring offshore. Her er det muligheter i tettere nordisk samarbeid – ikke minst mellom Norge og Sverige.

Rike land må gå foran i klimakampen. Uten vilje til kraftige kutt på hjemmebane vil vår legitimitet som klimaforkjempere forsvinne på utebane. Våre allerede høye andel fornybar energi gir store utfordringer for nasjonale utslippsreduksjoner. I Norge dekker vannkraften rundt langt over 90 prosent av Norges elektrisitetsproduksjon. Ca. 60 prosent av vårt totale energiforbruk kommer fra fornybar energi.

Likevel har flertallet i det norske Stortinget stilt seg bak målsetting om at 2/3 av våre utslippskutt frem til 2020 skal tas i Norge. Resten av Norges kutt på totalt 30 prosent må gjøres gjennom kvotekjøp i utlandet. Vi har også et klart mål om å bli klimanøytralt innen 2030.

Klimaproblemet må angripes offensivt. Barack Obama gir håp gjennom signaler om at investeringer i ren energi vil kunne bli et satsningsområde for å gjenvinne veksttakten i økonomien. Sverige har gjennom tiår vist hvilke muligheter som ligger i en slik offensiv og framtidsrettet tilnærming.

Jeg deltar denne uken i en svensk-norsk miljøkonferanse i Sverige. Våre bidrag bør skje der vi har våre naturlige fortrinn. Karbonfangst og –lagring er et slikt område for Norge. Et annet er vår finansielle støtte til klimagass¬reduksjoner gjennom redusert avskoging.

Livsgrunnlaget til kommende generasjoner er truet av klimaendringene. Gjennom felles, men ulik innsats for teknologiske fremskritt, kan vi bekjempe problemet. Gjensidig støtte og entusiasme for hverandres innsats er både naturlig og nødvendig for å lykkes i vår felles kamp mot global oppvarming.