Lansering av Norges nye humanitære strategi

1. Om strategien – hovedlinjer 

Lansering av strategien

[bilde: forsiden av strategien]

• Glad for å være på Humanitært forum. Glad for å se så mange tilstede. Humanitært forum er blitt en sentral møteplass for det humanitære miljøet i Norge. Stolt over å lansere Norsk humanitær politikk – UDs nye humanitære strategi.  
• For første gang legger vi fram et helhetlig dokument om norsk humanitær politikk.  
• Det passer veldig godt å gjøre det nå. Det humanitære systemet har endret seg betraktelig i løpet av de siste tiårene. Norge er en moden giver. Vi har en lang humanitær tradisjon bak oss. 
• Vår visjon er at Norge skal være en ledende politisk og finansiell partner i den humanitære innsatsen og bidra til at det internasjonale samfunnet står best mulig rustet til å møte framtidens utfordringer.   
• Og det passer godt å gjøre det her. De humanitære organisasjonene våre partnere. 
• Vårt mål med strategien er både å videreutvikle Norge som humanitærpolitisk aktør og som finansiell giver. I samarbeid med andre skal vi sikre at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, basert på det humanitære imperativet. Jobbe bredt sammen, allianser, samspill. 
• Vi plasserer humanitær politikk inn i rammen av den helhetlige norske utenrikspolitikken. Vårt siktemål med strategien er både å svare på hva humanitær politikk er og hvilke utfordringer vi står overfor når det gjelder kriser, klima og konflikt. I strategien setter vi oss konkrete mål for hvordan Norge kan bli en bedre giver. 
• Som humanitærpolitisk aktør har vi hele tiden oppmerksomheten rettet mot  

o 1) landnivå: hva skjer i Afghanistan, Det palestinske området, Somalia, (Røde Kors-erfaring – det lokale bør bestemme prioriteringene)

o 2) institusjons-og organisasjonsnivå, som i FN, det være seg i UNHCR, WHO eller i Sikkerhetsrådet eller i samarbeidet med de humanitære organisasjonene.

o 3) humanitærpolitiske prosesser – som klaseammunisjons-prosessen. Vårt engasjement begrenser seg ikke bare til de akutte humanitære behov – vi søker også å endre rammebetingelsene for det humanitære arbeidet. Dette skal jeg komme tilbake til.

• Men to ting før jeg kommer så langt: Først takke for innspill til strategien, særlig fra de humanitære organisasjonene, bl.a. fra Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna. Vi har også lent oss på bidrag fra Norad og bredt i utenrikstjenesten – både hjemme og fra ambassadene i mange av konfliktlandene.  
• For det andre: Vi trenger mer forskning og kritisk debatt – mål med strategien å stimulere til økt debatt om humanitær politikk. Som en stor humanitær aktør mener jeg at vi trenger mer forskning, mer kunnskap og mer debatt om humanitær innsats. Til tross for at vi har en lang humanitær tradisjon, mangler vi solide norske forskningsmiljøer knyttet til humanitær innsats. Ett av hovedpoeng i strategien vår er å stimulere til ny humanitær forskning. Panelet i dag er en bra start: Ser fram til Ruth, Poul og Trygves kommentarer, og til innlegg fra salen.   

2. Humanitær engasjementspolitikk 

[Bilde: Faksimiler av hum-strategien og Refleks]

Sammenheng med Refleks og engasjementspolitikken.

• For to uker siden lanserte jeg boken om Norske interesser – grunnlagsrapporten fra refleksprosjektet. Den humanitære strategien henger sammen med regjeringens øvrige initiativer. Vi staker ut kursen for Norges utenriks- og utviklingspolitikk framover. La meg gjenta et hovedbudskap: 
• Norge har alltid hatt sterke interesser i en godt organisert verden. Ikke den sterkestes rett. Derfor er debattene om dagens eller morgendagens verdensorden, om WTOs og om FNs og det multilaterale samarbeidssystemets framtid, i bunn og grunn debatter om hvordan best ivareta norske interesser.  
• Med ”interesser” i denne sammenheng menes: Prinsippene om internasjonal rettsorden, at rett må gå foran makt, om viktigheten av samarbeid og fredelig løsning av konflikter. Og viktigheten av en global etikk, solidaritet som sikter mot sosial og økonomisk inkluderende globalisering. En politikk i tråd med våre verdier er også en del av våre interesser. 
• Hvorfor er dette viktig – også for det humanitære Norge: Vi er plassert i en europeisk tradisjon hvor rett går foran makt og konflikter løses med fredelige midler. Det er i vår interesse å være med på å ruste det internasjonale samfunnet til å møte framtidens globale humanitære utfordringer. Fordi vi trenger klare kjøreregler, som for eksempel en klar rolleforståelse i sivilt-militært samvirke.  
• Nye globale trusler øker behovet for effektive globale styringsmekanismer. Klima, helse/smitte, terrorisme, matvarekrise, migrasjon. Krevende global virkelighet. Hva er våre interesser – vi har mye å ivareta. Mye står på spill – for oss og for verden som helhet.
• Men hovedbegrunnelsen for vårt humanitære engasjement hviler på et fundament av uegennytte, solidaritet. Et moralsk ansvar. Humanitære verdier og prinsipper. Enkeltmenneskets verdighet. Og dette er universelle verdier.  

 [Bilde: Tavle, DR Kongo, barnesoldat] 

Fundament av uegennytte – solidaritet – og det nytter

• Bilde av tavle der en barnesoldat i DR Kongo har skrevet: ”Når jeg kommer hjem vil jeg hjelpe min mor og min far”. Vårt fellesmenneskelige instinkt for omsorg, hjelpe andre.  
• Vi har et moralsk ansvar. Og vi har ressurser som gir oss mulighet. Det er mitt politiske grunnsyn at vi har en moralsk forpliktelse til å bidra slik våre ressurser gir mulighet for. Og at det er i vår egen interesse å bekjempe fattigdom og væpnet konflikt. Kjernen i vår humanitære engasjementspolitikk. Dette er det stor oppslutning om i Norge. 
• Derfor har vi en lang tradisjon å forvalte som humanitær giver. Fra Nansens engasjement for flyktningene etter sultkatastrofen i Russland på 1920-tallet til Flyktninghjelpens engasjement i Georgia i dag, går det en lang linje tilbake, til arbeiderbevegelsens solidaritetsbevegelse og barmhjertighetstradisjon. Vi må ikke bli historieløse! Det ligger et fundament av uegennytte under vår humanitære engasjements-politikk. Et mål om å sikre at mennesker i nød får beskyttelse og hjelp.  

3. Et aktivt humanitært diplomati

[Bilde: Umin ankommer Dublin i sluttfasen av konvensjonsforhandlingene, møtes av NGO-miljøet]  

• Norge har ressurser, vilje, kunnskap, tradisjon og engasjement. Vi er en politisk overskuddsnasjon og vi er en moden giver. Derfor blir vi lyttet til. Vi har fleksible og raske ressurser – jeg vet at mine kollegaer misunner meg virkemidlene. Vi skal fortsette å drive et aktivt humanitært diplomati. 

Klaseammunisjonsinitiativet.

• Markér 3. desember i kalenderen – undertegningen av klaseammunisjonskonvensjonen i Rådhuset – det blir en av de viktigste begivenhetene i høst. Poenget er: Det ville aldri ha blitt enighet i Dublin uten Norge. Norge utgjorde en forskjell. Det tette samarbeidet med organisasjonene, som bl.a. Norsk Folkehjelp, var avgjørende for at vi kom i mål. Avgjørende var mot, støtte fra de humanitære organisasjonene hjemme – og ute (ICRC og bygde nye allianser) – og evne til å omsette målsettinger til praktisk politikk.  
• Internasjonal rettsorden. Klaseammunisjonsinitiativet viser også en annen viktig dimensjon: Behovet for å bygge en bedre internasjonal rettsorden. Å beskytte og å videreutvikle internasjonal humanitær rett handler om å etablere faste internasjonale kjøreregler. Derfor har vi nå et grunnlag for å reagere på bruk av klaseammunisjon, slik tilfelle var i krigen mellom Georgia og Russland i august. Derfor er vi også sterke forsvarere for Genève-konvensjonene. 

Humanitær reform: Finansiering av det humanitære systemet

• Vi er – og vi skal fortsette å være – en av de største humanitære giverne. Men: For få givere og altfor få gode givere. Jeg mener at det er et nederlag i internasjonalt humanitært arbeid de siste 20 årene at giverkretsen ikke er utvidet. Det burde den vært. Alt for mye henger på 7-8 vestlige land som var betydelige givere da deres økonomi var langt svakere enn land som er minimale givere nå. Givergrunnlaget er for tynt når de store humanitære situasjonene oppstår. En hovedutfordring for videre humanitær reform er å sikre finansieringen.  
• Det humanitære prosjektet framstår i alt for stor grad som et nordlig og vestlig finansiert prosjekt. Dette representerer en betydelig utfordring for oss. Vi må utvide giverkretsen. Vi må bygge nye allianser for å skape et globalt humanitært system. 
• Vi ser at store midler til humanitær innsats går utenfor regjeringer og statlige kilder. Mye av pengene i humanitær innsats kommer fra private. Men det er potensielle svakheter ved disse: Økonomiske nedgangstider, det renner ikke penger i Amerika som før, omlegging av skattesystemet f.eks. i USA kan endre volumet, der skattefradrag er helt avgjørende for privat, amerikansk finansiering.

 Et større humanitært nedslagsfelt – og mer komplekse katastrofer

[Bilde: RAJO i helikopter over Burma etter ”Nargis”] 

• Vi får aldri en humanitær krise i ren form, eller for den saks skyld en politisk konflikt i ren form. Det vil alltid være sammensatt. Vi må leve med det. Derfor er det få fasitsvar i humanitær bistand, men mye plass for ”common sense”. Planlegging er bra, men løpende navigering er helt nødvendig. Det er vi faktisk blitt ganske gode på.  
• Humanitære kriser krever politiske løsninger. Virkemidlene er vår styrke: Vårt freds- og forsoningsarbeid, vår politiske dialog med berørte land, våre bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, utviklingssamarbeidet, klimasatsningen, humanitær nedrustning og arbeidet for å styrke menneskerettighetene: Alt dette er viktige bidrag for å finne politiske løsninger og å forebygge humanitære lidelser.  
• (Bildet av Raymond Johansen). Her er en svett, men alvorlig statssekretær. Helikopter over Burma noen dager etter at syklonen Nargis hadde herjet landet. Jeg bruker dette bildet for å illustrere tre hovedsaker: Kunnskap, tilgang, og naturkatatstrofer: 
• To av de siste krisene – Georgia og Burma – har vist at krig og naturkatastrofer skaper store humanitære konsekvenser. Men i begge krisene var det å få nøyaktig informasjon en kjempeutfordring. Hvor mange var drept? Hvor var de skadde? Hvordan kunne hjelpen nå fram? I autoritære regimer byr det på store utfordringer å få tak i nødvendig informasjon. Ofte vil den informasjonen som kommer ut i media heller være desinformasjon og ren propaganda. Hvordan bli gode til å navigere i en slik virkelighet.  

Kunnskap og tilgang er avgjørende

• I Utenriksdepartementet er vi helt avhengige av å få førstehåndskunnskap om hva som skjer – og hvorfor det skjer. Ambassadene spiller en hovedrolle. Men også organisasjonene i felt har en sentral rolle, både de norske humanitære organisasjonene, de internasjonale som ICRC, UNHCR og ikke minst de lokale organisasjonene. Poenget er: Vi er avhengige av gode analyser av årsakene og drivkreftene bak konfliktene før humanitære tiltak iverksettes. Samtidig – og det er viktig – må vi bli mye bedre til å tenke kortsiktig innsats og langsiktig utvikling parallelt.  
• Tilgang og tilstedeværelse er avgjørende – men uhyre krevende. Og vi ser gang på gang at vi kommer til kort. Presset på det humanitære rom blir for stort. Vi ser særlig de store utfordringene og dilemmaene knyttet til sikkerhet. Eksempel: WFP sikrer livslinjen til Darfur ved å bruke militær eskorte. Afghanistan: vi har klart å få på plass klare retningslinjer for sivilt-militært samvirke.   
• Tilstedeværelse. Eksempel: Norsk Folkehjelp på Gaza. Har klart å klore seg fast og opprettholde tilstedeværelse, til tross for isolasjonen. Dette gjøre en forskjell. Dette står det respekt av. 
• Tilgang er helt sentralt. Juntaens reaksjon på syklonen Nargis i Burma stod i skarp kontrast til hvordan kineserne åpnet opp etter jordskjelvet i Kina.  
• Kunnskap og tilgang skal legge til rette for praktisk politikk, å omsette politiske mål til resultater. Klaseammunisjonskonvensjonen er ett eksempel. Andre: Minekonvensjonen var 10 år i fjor høst. Gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og den sterke satsningen på kjønnsperspektivet. Klare retningslinjer for sivil-militært samvirke, reformprosessen i UNHCR, bidragene til CERF. Listen kunne vært lengre. 

4. Et større humanitært nedslagsfelt: Naturkatstrofer og forebygging

[Bilde: Orkanen Hannah treffer Haiti] 

• Det humanitære nedslagsfeltet er blitt større og mye mer komplekst i løpet av de siste tiårene. Fra de store humanitære katastrofene, som krigene på Balkan på 1990-tallet, folkemordet i Rwanda og konfliktene rundt De store sjøene i Afrika, til de store utfordringene knyttet til klimaendringene. 

Naturkatastrofer og forebygging

·        De ekstreme virkningene av naturkatastrofene. Jordskjelvet i Pakistan viste at humanitære kriser har direkte innvirkning for mange i Norge. Langt borte finnes ikke lenger.  

• Rekken av sykloner innover det karibiske hav. Gustav, Ike, osv. Økningen av klimarelaterte naturkatastrofer. 
• Handler om forebygging. På Haiti har det så langt gått nesten 100 menneskeliv i de siste syklonene. På Cuba ytterst få (4-5). Den voldsomme oppmerksomheten fra media om naturkatastrofene. Direktesendte naturkatastrofer.  
• Beredskap og nasjonal kapasitet er nøkkelen. Det er lokal og nasjonal kapasitet som redder flest liv i akutte katastrofer. De lokale er der først – ikke de internasjonale! 
• Ni av ti humanitære katastrofer er nå på en eller annen måte klimarelatert. Vi vil se mer flom og ekstremvær i årene som kommer. De som rammes er fattige i de store byene, befolkningen i tropiske områder slik som i Burma og i Det karibiske hav og i tørre regioner, som i Sahel.  
• Hvordan skal vi tilpasse oss? Konsekvensene av klimaendringene kommer tidligere enn forventet. Forebygging av naturkatastofer desto viktigere – utnytte mulighetene vi nå har.  

5. Vi vet det nytter!

[Bilde: Faksimile av strategien, mineoffer med protese]

• Humanitær politikk skapes ikke i et vakuum. Vi trenger en debatt om våre humanitære mål, visjoner og innretning. Derfor håper vi at denne strategien kan føre til debatt om norsk humanitær politikk. Vi skal revidere og måle oss selv på bakgrunn av strategien, og vi trenger løpende tilbakemelding, ny forskning og kritisk debatt. 
• Både Riksrevisjonen og OECD/DAC har gransket vår humanitære innsats. To rapporter i løpet av høsten. Vi er forberedt på kritiske blikk.  
• Men, jeg mener at det står respekt av det vi har fått til. Humanitær virksomhet nytter. Vi kan vise til gode resultater av vår innsats. Norges styrke som humanitær aktør er at vi kan bidra raskt og effektivt når krisene oppstår. Fleksibilitet og rask respons er avgjørende i humanitære kriser.  
• Som politisk aktør har ikke Norge et ønske om å være nøytral. Men vi respekterer de humanitære organisasjonenes behov for å bevare sin uavhengighet og egenart. Nøkkelen til et godt samspill mellom norske myndigheter og de humanitære organisasjonene ligger i skjæringsfeltet mellom politikk og humanitære prinsipper og verdier.  
• Den norske modellen skal videreutvikles. Prioritere måloppnåelse, kvalitet og effektivitet. Opprettholde det nære samarbeidet med de norske humanitære organisasjonene, men samarbeide mer strategisk, mindre prosjektorientert og mer forutsigbart.  
• Vi skal opprettholde og arbeide for nye strategiske allianser internasjonalt, både blant kriserammede land og givere, og FN, ICRC og humanitære organisasjoner. Her trenger vi de humanitære organisasjonene med på laget til å komme med innspill og idéer.   
• Vi vet det nytter. At vår innsats er med på å endre verden til et bedre sted. ”Lengsel i stor målestokk er det som skaper historien” (Don DeLillo: Underverden). Vi vet at mennesker i nød får beskyttelse. At hjelpen kommer fram. At norsk humanitær innsats og norsk diplomati skaper en forskjell. Det skal vi alle være stolte av!