Internasjonal humanitærrett i norsk utenrikspolitikk

Utenriksministerens innledning baserte seg på følgende punkter 

1. Internasjonal humanitærrett - definisjon

Hva:

• Humanitærretten er regler om beskyttelse av sivile, fanger og sårede og tilgang for humanitære aktører. Begrenset til våpnede konflikter.
• Henri Dunant. Solferino. Slagmarken. 40.000 døde. Landsbyenes kvinner som pleiet de sårede uten hensyn til hvilken part de tilhørte.
• Grunnpilaren i humanitærretten er de fire Genevekonvensjonene. Universell oppslutning om disse – 194 tilsluttede stater, mange av normene regnes nå uansett som sedvanerett.
• Hovedprinsippene: For det første, å beskytte sivile. For det andre, å begrense volden til den som er nødvendig.
• Dette betyr at: Angrep aldri skal rettes mot sivile. Fanger alltid skal behandles humant. Sårede og syke skal tas hånd om. Fienden ikke må påføres unødig lidelse og skader.

Hvorfor:

• Hovedformålet: å begrense konsekvensene/effektene av voldelige konflikter.
• Regler som verner om grunnleggende menneskelige verdier og som sikrer rom for medmenneskelighet. Humanitærretten er et av de virkelig store globale fellesgodene. 

2. Røde Kors’ mandat

• Røde Kors’ særegne rolle i henhold til Geneve-konvensjonene – mandat gitt av statene. Røde Kors kjenner ikke venn eller fiende – bare ofre.
• Humanitet; forebygge og lindre menneskelig lidelse
• Upartiskhet: hjelpe uten hensyn til nasjonalitet, rase, tro, klasse eller politisk overbevisning
• Nøytralitet: tar aldri part – for å bevare alles tillit.
• Uavhengighet; full uavhengighet av stater eller andre organisasjoner – for til enhver tid å kunne handle i overensstemmelse med Røde Kors-prinsippene
• Prinsippene om upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet gjør det mulig å få tilgang til ofrene i krig og konflikt, uansett hvilken side de tilhører. 

3. Hvorfor relevant for utenrikspolitikken

• Humanitærretten er del av folkeretten: 1) plikt til å følge reglene, 2) plikt til å bidra til at andre gjør det, og 3) plikt til reagere på brudd på reglene.
• Som Utenriksminister er det mitt anliggende – og mitt ansvar – å arbeide for en utenrikspolitikk som tar utgangspunkt i rettsstatens ansvar for å beskytte de svakeste i samfunnet. Respekt for individets ukrenkelighet.
• Derfor engasjerer vi oss i arbeidet mot dødsstraff. Derfor sier vi nei til tortur. Under enhver omstendighet. Det er på vår behandling av selv den verste fiende vi skal kjennes. 

4. Hvordan er dette relevant for utenrikspolitikken – hva betyr det i praksis?

• Humanitærrettens prinsipper om upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet er testet ut i praksis – over flere årtier.
• Det store spørsmål for meg da jeg gikk fra Røde Kors til posten som Utenriksminister; hvordan fungerer dette i utenrikspolitikken? Følger teori praksis?
• Vil gi fem eksempler på humanitærrettens relevans for utenrikspolitikken i dagens verden. Bred agenda.

Guantanamo (eks 1)

• Bildene fra Abu Graib og rapportene fra Guantanamo. Rapporter om hemmelige CIA-fengsler i andre land. Røde Kors’ nøytralitet avgjørende for at de fikk komme inn.
• Både humanitærretten og menneskerettighetene krystallklare: Alle må håndteres humant. Ingen må utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Ingen unntak under noen omstendigheter. Ingen er over loven, ingen faller utenfor dens beskyttelse.
• Alle har krav på visse grunnleggende rettsgarantier for å sikre en trygg, rettssikker prosess. Selv Saddam Hussein skal ikke ydmykes, derfor rett av Røde Kors å protestere mot håndteringen av hans henrettelse. Ingen skal etterlates i rettslig ”limbo” – år etter år.
• Konsekvensen av ”enten er med oss eller mot oss” er at oppfatningen av hva som er lov forrykkes. Relativiseres. Innebærer i ytterste konsekvens at normene mister sin betydning.
• Det er handlingene og ikke hva disse kalles, som er avgjørende for om man står overfor ”inhuman behandling”, eller ”tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”.
• Tatt opp jevnlig med amerikanske myndigheter.
• For det først ulovlig: i strid med humanitærretten, med internasjonale menneskerettigheter. Ikke bare vår rett, men vår plikt å reagere – og ikke etisk riktig. Alle mennesker med samme verdi.
• For det annet ikke klokt. Global verden – handlinger og hendelser langt borte påvirker oss. Manglende respekt for internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter i væpnet konflikt kan bidra til å skape flyktingestrømmer, gi grobunn for voldsspiraler og kriminelle strukturer. Når noen setter seg over loven kan dette i seg selv være destabiliserende og utgjøre en fare for sikkerheten i regioner langt utenfor den som direkte er rammet av konflikt. (eks Midtøsten, Afghanistan)

Militært/sivilt skille (eks 2)

• Humanitærretten setter krav om uavhengighet og nøytralitet. Mangel på skille mellom militær og humanitær vil være i strid med disse prinsippene. Humanitært rom som krigførende parter må respektere.
• Det er særlig i konfliktsituasjoner og komplekse kriser hvor det er en kombinasjon av humanitær nød, voldelig intern konflikt og generell fattigdom at sivil-militært samvirke reiser utfordringer. Slike situasjoner fordrer ulike typer internasjonale virkemidler, både av sivil og militær karakter. Mange dilemmaer i skjæringspunktene mellom disse typene innsats.
• I komplekse kriser er det avgjørende å sikre humanitære organisasjoner muligheten til å bevege seg uhindret for å yte humanitær beskyttelse og assistanse til nødlidende. De sivile organisasjonene er avhengige av tillit for å kunne operere på tvers av frontlinjer, hos alle grupper i en konflikt. Den tilliten får de ved å bli oppfattet som nøytrale og upartiske – og ved å levere synlige resultater for sivilbefolkningen.
• Særlig viktig å holde fast ved de humanitære grunnprinsipper om humanitet, nøytralitet og upartiskhet, og at humanitær innsats som hovedregel skal være et sivilt anliggende.
• Militæres rolle i å bidra til sikkerhet og dermed et rom for sivile organisasjoner til å drive humanitær- og utviklingshjelp. Militær innsats må aldri bidra til å øke trusselen mot sivile og sivile organisasjoner.
• Norge en av verdens største bidragsytere av humanitær og langsiktig bistand, og vi er samtidig aktivt engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser. FN, Røde Kors-systemet og frivillige organisasjoner er sentrale partnere i dette arbeidet.
• UD og FD har derfor i de senere år lagt ned betydelig arbeid - i nær dialog med norske frivillige organisasjoner - for å bidra til en best mulig koordinering basert på en tydeligst mulig rolleavklaring mellom sivil humanitær innsats og militær innsats der Norge er engasjert. 
• Afghanistan. PRTer. Basert på prinsippet om klar arbeidsdeling, har vi i Afghanistan utviklet et eget konsept for det sivil-militære samvirket i PRTet i Meymaneh. Det er et rom for sivil innsats i Faryab-provinsen. Vi ønsker derfor ikke at våre militære styrker skal utvikle kapasiteter for å levere humanitær eller utviklingsbistand, eller bidra til å skape tvil om sivile organisasjoners uavhengighet.

Klasevåpen (eks 3)

• Bomber satt sammen av mange mindre bomber. Fra fly eller bakken – uansett stor spredning, gjør all ferdsel umulig – mens striden raser og i lang, lang tid etterpå. Skiller ikke mellom sivile eller militære.
• Regjeringen arbeider nå med å få på plass et realistisk, internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Inspirert av suksess med arbeidet for forbud mot landminer.
• ICRC: klaseammunisjon er på kant med Genèvekonvensjonenes regler. Skiller ikke mellom militære og sivile mål og volder uforholdsmessig store ødeleggelser.
• Norges initiativ (høsten 2006) til forhandlingsprosess som skal lede til et internasjonalt forbud mot klasevåpen som forårsaker uakseptable humanitære lidelser – Oslo-prosessen. En prosess der vi trekker veksler på våre erfaringer fra arbeidet for et internajsonalt  for bud mot landminer. Målet er å få vedtatt en ny konvensjon som forbyr klasevåpen som har uakseptable humanitære konsekvenser og som hindrer spredning av forbudte klasevåpen. Vi er nå i innspurten av Oslo-prosessen. 95 land er tilsluttet. Sluttforhandlinger vil finne sted i Dublin mai i år og Norge vil invitere til undertegning i Oslo 2. desember 2008.
• Landmineprosessen demonstrerte at det er mulig å oppnå konkrete og effektive resultater selv om de store står utenfor. Viktig å dra lærdom fra denne prosessen.  At noen store står utenfor prosessen er ikke et gyldig argument mot Oslo-prosessen. Hva er i realiteten alternativet? 

Internasjonale domstoler (eks 4)

• Holde til ansvar de som ikke overholder reglene. Tortur, forsvinninger, voldtekter, utenomrettslige henrettelser. Viktig å stoppe straffriheten.
• Regionale og internasjonale domstoler – virkemiddel for å holde stater ansvarlige.
• Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Russland flere ganger dømt for bortføring og utenomrettslige henrettelser i Tsjetsjenia. Norge støtter frivillige organisasjoner som hjelper ofre for grove brudd på internasjonale menneskerettigheter i væpnet konflikt med å føre sak. Etterlevelse av dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen overvåkes av Europarådets ministerkomité, Norge aktivt med.
• I Latin-Amerika den Inter-amerikanske menneskerettighetsdomstol. Slått fast staters ansvar når mennesker ”forsvinner”. Når dødsskvadroner tar liv – på vegne av statlige myndigheter, uten lov eller dom.
• Men med unntak av Nürnbergdomstolen er det først de siste 15 år vi i nyere tid har hatt internasjonale straffedomstoler.
• Krigene som rystet verden på 90-tallet. Balkan, Rwanda, sammenbruddet i Somalia.
• Men det nye var at verden, etter den kalde krigens avslutning, faktisk var i stand til å samles om stille noen av overgriperne til ansvar. Tribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) 1993 , Rwandatribunalet (ICTR) 1994.
• Tribunalet for det tidligere Jugoslavia, Rwandatribunalet og Spesialdomstolen for Sierra Leone (opprettet i 2002) har gitt viktige bidrag til fortolkningen og presiseringen av den internasjonale strafferett – og dermed også til humaitærretten.
• Charles Taylors forbrytelser holdt Sierra Leone i angst i flere år – og rystet en verden. Grov seksuell vold, avhogging av armer og ben. I full straffrihet. Nå holdes han ansvarlig for sine handlinger, av et dommerpanel satt sammen av både internasjonale og leonske dommere.
• Gjennombruddet i 1998 med internasjonal enighet om statuttene for en ny Internasjonale Straffdomstol – ICC. Domstolen trådte i kraft i 2002. Kun fremtidsrettet: ikke forbrytelser begått før ikrafttredelsen 2002.
• Flere av de største statene skeptiske: Verken USA, Kina, India eller Russland har tiltrådt domstolens statutter. Innebærer begrensninger. Men stor tilslutning i konfliktpregede regioner – Afrika, Latin-Amerika og deler av Asia.
• ICC flytter milepæler i innsats mot straffrihet: I sin første tiltale, reist mot den kongolesiske krigsherren Thomas Lubanga Dyilo, inkluderte domstolen rekruttering av barn på listen over tiltalepunkter. I februar i år kunngjorde ICC arrestasjonen av Mathieu Ngudjolo Chui, en kommandant fra DRC som står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Rekruttering av barnesoldater og seksuelle overgrep mot barn er blant tiltalepunktene.
• Viktig nyskapning i internasjonal strafferett, rekruttering av barnesoldater som internasjonal forbrytelse – og dette bringer over på mitt femte eksempel på humanitærrettens betydnig for utenrikspolitikken:

Barnesoldater (eks 5)

• Ingen sikre tall på barnesoldater i verden i dag. Både statlige og ikke-statlige væpnede grupper bruker barn i Latin-Amerika og i Sør-Asia. Men afrikanske barn er hardest rammet. Noen anslår at det finnes over 100.000 barn involvert i væpnede grupper i Afrika. Globalt over 250.000. Bare i Nord-Uganda flere titusen barn kidnappet og tvangsrekruttert gjennom to tiår med krig.
• Rekruttering av barn setter ofte barna i stor fare for å bli utsatt for seksuelle overgrep. Overgreps- og avhengighetsforhold over lang tid. Barnas familiebånd og sosiale nettverk rives over. Demobilisering og reintegrering ekstra vanskelig. Jenter stigmatiseres spesielt.
• Norge har arbeidet aktivt over flere år for å bidra til at det kom på plass klare internasjonale regler mot rekruttering av barn.
• Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll trådte i kraft i 2002. Nedlegger forbud mot rekruttering av barn under 18 år. Gjør det mulig å stille væpnede grupper til ansvar. Norge ratifiserte i 2003.
• SR res 1612: monitoreringsmekanisme, liste over land der barn brukes som stridende. Synliggjøre ansvar.
• Norge har vært en av de viktigste støttespillerne til FNs spesialrepresentant for arbeidet for beskyttelse av barnesoldater. I nært samarbeid med UNICEF setter Spesialrepresentanten SR res 1612 ut i livet: Overvåker og rapporterer om situasjonen for barn i konflikt i 7 land: Burundi, Elfenbenskysten, DRC, Nepal, Somalia, Sri Lanka og Sudan.
• I sin siste rapport til FNs Sikkerhetsråd slår Spesialrepresentanten fast at det har skjedd en klar økning i antall angrep direkte rettet mot skoler og mot sykehus.
• Det sier seg selv at slike angrep er ulovlige angrep mot sivile. Men det rammer dypere enn det enkelte individ som befinner seg i skolen eller på sykehuset. Sprer frykt og uttrygghet – der tryggheten skulle råde. Mødre som ikke kan føde i trygghet på sykehus. Foreldre som ikke tørr sende barna på skole – og barna som mister sin eneste mulighet til å gå på skole.