Kommunenes internasjonale engasjement – ”fra Inderøya til Islamabad”.

For litt over en måned siden arrangerte UD en konferanse om kommunenes internasjonale engasjement i en globalisert verden. Grunnen til at jeg tok initiativ til en slik konferanse var at ett av mine sterkeste inntrykk fra tiden som utenriksminister nettopp er hvordan lokalpolitikk er blitt global, og hvor mye internasjonalt engasjement og samarbeid kommuner og fylkeskommuner har.

Tittelen på mitt innlegg under konferansen var ”Fra Inderøya til Islamabad”. Den kunne like gjerne vært fra ”Islamabad til Inderøya”. Ikke på noe tidspunkt i historien har sammenhengene mellom det som skjer der ute og her hjemme vært sterkere.

Verden har kommet oss nærmere. Vi har verden på TV, på PC-en, i stua. Globaliseringen har gjort at avstandene har blitt mindre. Veien fra Inderøya til Islamabad er blitt kortere. Det påvirker vår utenrikspolitikk. Det finnes knapt ett politisk område jeg arbeider med i utenrikspolitikken, som ikke har en innenrikspolitisk side.

Noen eksempler:

Vi vet at de pågående forhandlingene om en ny WTO-avtale vil påvirke rammevilkårene for det norske landbruket og dermed mange lokalsamfunn hvor landbruket er en viktig næringssektor.

Når en av fire torsk som tas opp i Barentshavet, er resultat av tjuvfiske, ja da går det en sammenhengende linje med utfordringer knyttet til de store fiskebankene i nord, samarbeidet med Russland, via trålere og transportskip, helt til de europeiske havnene.

Når 90 % av heroinen som finnes på norske gater kommer fra Afghanistan, ja da handler det om innsats her hjemme, men også om et alternativt livsgrunnlag for den afghanske bonden.

Dette påvirker også landets kommuner og fylkeskommuner. Når skillene mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut, så utvides det internasjonale samarbeidet ved at det kommer nye aktører på banen og at etablerte aktører får nye roller.

Kommuner og fylkeskommuner er slike aktører. Det har jeg ikke minst erfart på mine reiser i Norge de siste to og et halvt årene. I nord har jeg sett hvordan det lokale og regionale samarbeidet over grensen til Russland er avgjørende for nordområdepolitikken. I Østfold har jeg sett hvor viktig kontakten mot Sverige er, og i Stavanger har jeg opplevd hvordan vennskapssamarbeidet med Nablus kommune gir mange mennesker en unik kunnskap og et sterkt engasjement for palestinernes situasjon.

Kommunenes og fylkeskommunenes internasjonale engasjement er stort, og består av alt fra uformelle vennskapsbånd og utveksling, til mer institusjonaliserte avtaler og deltakelse i store internasjonale programmer – og bidrar til at utenrikspolitikken blir lokal.

Jeg er overbevist om at internasjonaliseringen bare vil øke i årene som kommer. Mange kommuner har allerede erkjent dette; flere vil i tiden fremover. Om få år tror jeg det vil være like vanlig for en kommune å ha en internasjonal strategi, som det er å ha konkrete planer for barnehager, skoler og velferd.

Dette er bakgrunnen for at vi trenger en debatt om hvilke muligheter og utfordringer det økte internasjonale fokuset byr på. Og ikke minst må vi sammen diskutere om måten vi jobber på i dag er den rette for å møte en ny virkelighet.

Det er lenge siden UD var en slags ”gatekeeper” mot verden – eller hadde et ”monopol” på utenrikspolitisk kunnskap og informasjon. Stadig oftere er vi en ”katalysator” for andre aktører som tar en større plass i utenrikspolitikken, gjennom bidrag til internasjonalt arbeid, og som døråpnere og samarbeidspartnere for ulike sektorer i Norge.

Men er vi flinke nok til å ivareta dette overfor kommunene og fylkeskommunene? Og hva er egentlig kommunenes fortrinn? Hvor vil kommunesektoren kunne utgjøre en avgjørende forskjell, som både vil komme egne innbyggere og samarbeidspartnere til gode? Er det ”flaskehalser” som må løses opp? Nye praktiske samarbeidsstrukturer som bør opprettes?

Dette er spørsmål jeg ønsker å reise og som jeg ønsker dialog med kommunesektoren om. For det er ingen tvil om at internasjonal kontaktflate og et sterkt engasjement trengs, når globalisering og internasjonalisering visker ut skillelinjene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk.

Derfor oppfordrer jeg ”kommune-Norge” til å gjøre sin internasjonale innsats og nettverk enda bedre kjent, og til å ta del i den debatten vi i Utenriksdepartementet gjennom konferansen om kommunens internasjonale rolle var opptatt av å dra i gang.

Mitt håp er at vi sammen kan bidra til å styrke kommunenes internasjonale engasjement. Sammen kan vi gjøre hverandre enda sterkere.