Terrorangrepet på hotell Serena i Kabul 14. januar 2008. Hendelsesforløp og Utenriksdepartementets håndtering

Sjekkes mot fremføring

For litt over tre uker siden ble den delegasjonen jeg ledet til Kabul direkte rammet av et terrorangrep. Vi kjenner det dramatiske utfallet: Journalist Carsten Thomassen mistet livet i angrepet. Det samme gjorde minst fem andre personer. Åtte personer ble skadet, blant dem UDs kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen. Han er nå på bedringens vei.

Utover det tragiske dødsfallet og de dramatiske omstendighetene som vi opplevde, markerte også angrepet trolig det første terroranslag mot en offisiell norsk delegasjon i utlandet. Angrepet vakte oppsikt internasjonalt.
Samtidig har vi ikke har noen indikasjoner på at angrepet var spesielt rettet mot meg, min delegasjon eller mot Norge. Som kjent pågår etterforskningen fra afghansk side.

Angrepet illustrerer hvilken krevende situasjon Afghanistan står oppe i. Det viser hvordan terroren kan ramme der man etter all erfaring skulle være som tryggest, og det viser hvordan Norge og norske representanter også kan bli utsatt for den terror afghanere til daglig erfarer.

Vi diskuterte retningen for norsk Afghanistan-politikk i Stortinget i går (5. februar d.å.). Debatten viste at et samlet Storting står bak den politikken vi har meislet ut. Den debatten skal ikke forlenges her i denne orienteringen.

Men la meg gjøre tre observasjoner innledningsvis:

For det første:

Ikke bare det dramatiske angrepet vekket internasjonal oppmerksomhet. Når vi nå skal vurdere gjennomgangen av hendelsene under terrorangrepet mot hotell Serena; når vi skal vurdere lærdommene; da skal vi vite at vi også i denne fasen blir fulgt med oppmerksomme øyne internasjonalt; av våre allierte og våre partnere; men også av dem som bekjemper oss i Afghanistan. De vil merke seg hvor vi har vårt fokus.

Jeg har fra første dag vært opptatt av at vi skal få frem alle relevante fakta i denne saken. Jeg mener rapportene vi offentliggjør i dag gjør det. Vi står selvsagt til disposisjon for å svare på oppfølgende spørsmål – både fra Stortinget og fra offentligheten.

For det andre:

Fokus vil med rette være på spørsmål som norske myndigheters håndtering, sikkerhet ved reiser til kriseområder, og arbeidsgivers ansvar for ansatte ved slike reiser. Det er formålet med rapportene å bidra til denne diskusjonen.
Jeg håper vi klarer å håndtere diskusjonen og refleksjonen på en måte som ikke relativiserer det faktum at det var væpnede terrorister som rettet et usedvanlig brutalt, målrettet og kraftig angrep mot hotell Serena. De brukte automatvåpen, kastet håndgranater og en av angriperne sprengte seg selv med 10 kg sprengstoff og stålkuler festet til kroppen inne i hotellets forgård.

Det var terroristene som tok liv og skadet uskyldige sivile.

Og for det tredje:

Vi offentliggjør i dag en detaljert oversikt over hendelsesforløpet, forberedelsene, håndtering av situasjonen og lærdommer vi har trukket. Når jeg selv har lest gjennom dette materialet, vil jeg si at jeg – som en av dem som sto midt oppe i hendelsene – opplever det som representativt for det vi opplevde. Samtidig vil jeg legge til følgende:

I denne type nøkterne prosatekst er det ikke mulig å reflektere den situasjonen som fulgte av terroranslaget; det kaos som ble skapt; den akutte livsfaren mange opplevde; og den svært turbulente atmosfæren som utspant seg innenfor og utenfor hotellet i rundt to timer etter angrepet.

Jeg ber om at alle har dette in mente når materialet vurderes.

*****

La meg løfte frem noen deler av rapporten som berører spørsmål som det har vært mye oppmerksomhet omkring de siste tre ukene.

Først – sikkerhetsopplegget ved reisen:

Gjennomgangen viser at sikkerhetsopplegget for besøket ble fastsatt i tråd med gjeldende rutiner og prosedyrer. Det var et godt og funksjonelt samarbeid mellom UD og Politiets sikkerhetstjeneste (PST); det var viktige bidrag fra Forsvaret; og det anbefalte sikkerhetsopplegget ble fulgt.

Verken jeg eller noen andre i UD ga på noe tidspunkt under planleggingen eller gjennomføringen av besøket uttrykk for et ønske om reduserte sikkerhetstiltak. De anvisninger PST ga for tilretteleggingen av programmet og for gjennomføringen av besøket, ble til enhver tid fulgt. Det gjaldt også respekt for de konklusjoner PST trakk etter å ha vurdert den innkomne trusselen mot området rundt Hotel Serena og Innenriksministeriet i Kabul.

Videre – spørsmålet om samarbeidet mellom UD og Forsvarsdepartementet:

Det har i media fremkommet kritiske synspunkter fra anonyme kilder i Forsvaret om sikkerhetsopplegget for besøket. Vi har lagt stor vekt på å avdekke om det var en slik uenighet mellom de ansvarlige som forberedte reisen.
La meg si følgende: Når det gjelder sikkerheten, er det etter gjeldende praksis og regelverk PST som har ansvaret. Hvordan dette er håndtert fremgår av rapportene og Justisministeren vil utfylle meg her. Som sagt har UD og jeg fulgt det anviste sikkerhetsopplegget. Bistand fra Forsvaret inngår på flere områder, selv om Forsvarsdepartementet ikke har hatt noe formelt ansvar for denne reisen.

Etter hva vi har avdekket, har det ikke fremkommet ulike syn eller strid mellom de ansvarlige i de berørte etater. Rapportene er helt sammenfallende på dette punkt. FD ytret et ønske om å delta ved besøk til norske militære enheter. Dette ble selvsagt etterkommet. Om en representant fra Forsvarsdepartementet deltok under deler av programmet, endrer ikke på noe punkt sikkerhetsopplegget for besøket.

Men så vil jeg legge til: At de ansvarlige i UD og i Forsvaret ikke hadde ulike syn, betyr ikke at det i Forsvaret ikke finnes mennesker som har andre meninger – og at det i Utenrikstjenesten finnes mennesker som har ulike syn. Det betyr heller ikke at noen av disse kan velge å la seg intervjue som såkalte anonyme kilder. Alle her – tror jeg – er kjent med at ulike kulturer, ulike erfaringsgrunnlag, ja til tider ulike interesser – kan avstedkomme slike forskjeller og slike utspill.

Det sentrale er at de politiske ansvarlige kan håndtere samspillet mellom etatene, og etablere ansvarlige arbeidsformer som sikrer at etatene kan arbeide godt sammen og gjøre det de er ment å gjøre; nemlig å utfylle hverandre. Jeg mener det er demonstrert at dette har funnet sted ved planleggingen og gjennomføringen av dette besøket.

Så er det blitt stilt spørsmål ved offentliggjøring av programmet for besøket.
Det er reist spørsmål om UD har fulgt rådet vi sammen med de andre departementene fikk fra PST i februar i fjor, om å utvise forsiktighet med offentliggjøring av politisk ledelses reiseprogram. Det har vi gjort. Detaljerte reiseprogram legges ikke ut; det ble heller ikke gjort ved denne anledningen.

Når det gjelder min reise til Afghanistan, la vi ut foreløpige besøksdatoer, praktisk informasjon om reisemuligheter til Kabul, overnattingsmuligheter og annen bistand ambassaden og UD kunne gi journalistene. Det er fortsatt slik – etter gjeldende regelverk – at det er et politisk skjønn for hvert departement hvordan man informerer om statsrådens reiser.

I lys av det som skjedde, har jeg likevel besluttet at UD heretter vil være mer tilbakeholden med å offentliggjøre informasjon om besøk i konflikt¬områder. Dette er en lærdom å trekke.

Så til spørsmålet om kriseledelse.

Da terrorangrepet rammet, var jeg og de fleste i min delegasjon i hotellets kjeller. Etter at den akutte skytingen hadde avtatt, ble vi evakuert av livvaktene til et antatt sikkert område.

Den alvorlige situasjonen gikk raskt opp for oss. Vi forsøkte å skaffe oss oversikt over situasjonen i lobbyområdet, over tilstanden til de sårede og mulighetene til å få dem raskt evakuert.

Etter planverket leder ambassadøren krisearbeidet på stedet. Det gjorde vår ambassadør og hans medarbeidere – under de vanskelige omstendighetene.

Rapportene viser at det ble tatt initiativ til medisinsk evakuering av både Bjørn Svenungsen og Carsten Thomassen så snart det ble kjent at de var skadet.
Militært personell ved den militære flyplassen ble raskt varslet av livvaktene. Det ble varslet om akutt behov for legehjelp og transport til sykehus. Røde Kors-ambulanser kom tidlig til hotellet, men de slapp ikke inn til lobbyområdet. Det pansrede SISU-kjøretøyet med medisinsk personell ble tilkalt fra den militære flyplassen. Det medisinske personellet fant frem til Bjørn Svenungsen og ga ham behandling og forberedte evakuering. Og så er det viktig å understreke: Evakueringslaget ble varslet om at Carsten Thomassen også hadde behov for evakuering. Det ble opplyst om at SISUen bare hadde plass til en pasient. Den forlot hotellet med Svenungsen, returnerte umiddelbart og hentet Thomassen.

Jeg mener at rapportene viser at vi under omstendighetene gjorde det som sto i vår makt for å tilkalle medisinsk evakuering, og for å bistå med at de sårede ble evakuert. Vi ble informert om at begge de sårede fikk førstehjelp på stedet; Svenungsen av andre hotellgjester som var i nærheten og Thomassen av norske journalistkolleger. For å bistå til raskere evakuering forsøkte ambassadens representanter å ta seg opp til de sårede, men de ble ved to anledninger aktivt hindret av væpnede afghanske sikkerhets¬styrker som mente situasjonen fortsatt var uoversiktlig og farlig. Vi gjorde da det vi kunne for å påskynde evakuering fra vårt opphold i kjelleren.

I UD ble krisestaben innkalt i tråd med planverket.

I tillegg trådte departementets ledelse sammen kort tid etter angrepet. En hovedoppgave for mine medarbeidere i departementet var å bringe klarhet over situasjonen, bistå de rammede nordmennene, håndtere den store pågangen av norske og internasjonale media, og holde kontakt med de pårørende. Gjennomgangen vi har foretatt, viste at de tiltak som ble truffet var innenfor rammen av de oppdaterte kriseplanene.

La meg så kommentere håndteringen av media:

Det var stor pågang fra media – direkte til delegasjonen i kjelleren og til UD – og til de norske journalistene som oppholdt seg i lobbyen.

Vi kan konstatere at også mediehåndteringen i hovedsak var i tråd med planverket. Men vi er tydelige på at det ble gjort feil. Det ble ved flere tilfeller blant annet gitt ut feilaktig informasjon som ga et for positivt bilde av situasjonen for én av de skadde – Carsten Thomassen. Dette har jeg beklaget overfor de pårørende.

Det er avgjørende at behovet for rask og løpende informasjon ikke må gå på bekostning av nøyaktighet og pålitelighet. Dette er krevende i en krisesituasjon – og spesielt når ambassaden selv er rammet. Derfor er det et klart behov for at departementet går gjennom sine rutiner på dette punktet.

La meg likevel si: Det inntrykk vi oppfattet fra dem som var i nærheten og observerte de to sårede – og husk at delegasjonens medlemmer var avskåret fra å observere de to, og at inntrykkene som ble formidlet ikke var fra medisinsk personell – var at begge var alvorlig såret – de var etter hva vi hørte begge skutt – men at tilstanden til Svenungsen var mest alvorlig.

Jeg registrerer at det samme inntrykket ble formidlet til offentligheten ikke bare fra UD, men også fra noen av presserepresentantene som observerte Thomassen.

Vi må trekke lærdommer av dette. Men la meg si at det forhold at de pårørende og offentligheten ved enkelte anledninger fikk inntrykk av at Thomassen var mindre alvorlig skadet enn Svenungsen, ikke fikk noen betydning for våre bestrebelser for å få begge evakuert.

*****

Angrepet mot Serena hotell og det tragiske utfallet av terroraksjonen har vist behovet for å stå bedre rustet i denne type situasjoner i Afghanistan og i andre konfliktområder.

Selv om retningslinjer og prosedyrer, ut fra eksisterende planer og lovverk i hovedsak er fulgt, kan og må vi trekke lærdommer av denne tragiske hendelsen:

For det første:

Vi må se nærmere på hvordan vi på en best mulig måte kan ivareta sikkerheten for alle i en delegasjon, inklusive medfølgende presse.
En slik gjennomgang må skje i dialog med pressens egne organer, da dette vil reise en rekke prinsipielle spørsmål for pressen selv.
Det nedsettes nå en arbeidsgruppe ledet av Justisdepartementet, med deltakelse fra flere berørte departementer, som skal gjennomgå rutinene for sikkerhetsvurderinger, sikring og sikkerhetsrådgivning i forbindelse med tjenestereiser for myndighetspersoner med følge, herunder forholdet til pressen.

For det andre:

Vi må se nærmere på sikkerhets¬situasjonen i Afghanistan for norsk sivilt personell og andre norske sivile i Afghanistan. PST er allerede i gang med en slik vurdering.

Jeg har besluttet å opprette en stilling som sivil sikkerhetsrådgiver ved ambassaden i Kabul for å bidra til økt sikkerhet både for ambassadens utsendte og andre norske sivile i Afghanistan.

For det tredje:

Jeg har besluttet å styrke UDs oppsett for krise¬håndtering. Dette oppsettet er betydelig utviklet de senere år; et arbeid som ble påbegynt under min forgjenger Jan Petersen. Vi oppretter nå en stilling som sikkerhetskoordinator i departementet. Den vil være viktig for å styrke samarbeidet med Politiet og Forsvaret ytterligere.

Erfaringene etter terrorangrepet vil også gå inn i våre egne programmer for opplæring og kursing av ansatte i krisehåndtering, i alt fra sikkerhet til førstehjelp.

Vi vil også vurdere planverket for beredskap og krisehåndtering med sikte på å innarbeide nye erfaringer, slik vi alltid gjør etter alvorlige hendelser.

Terrorangrepet i Kabul har også aktualisert behovet for en bred vurdering av sikkerhetssituasjonen for offentlige ansatte som tjenestegjør i eller besøker konfliktområder. Dette er et ansvar UD som arbeidsgiver vil ta alvorlig.
Vi har startet med deler av dette arbeidet allerede, og vil gå i gang med det øvrige i ukene som kommer.

*****

La meg så få si til sist:

Sikkerhet er vår første prioritet. Vi vil ta lærdommene med oss og gjøre det vi kan for å styrke sikkerhetsoppleggene ved reiser til konfliktområder.

Samtidig må vårt reisemønster reflektere den strategien som ble drøftet i Stortinget i går (utenrikspolitisk redegjørelse om norsk Afghanistan-politikk) – nemlig et samordnet fokus på vår sivile og militære innsats. Vi ønsker å bidra til utvikling og bedre styresett. Min ambisjon er å være tilstede ved oppfølging av disse ambisjonene. Det vil aldri være risikofritt. Det må vi ta inn over oss.

Sikkerhet krever varsomhet. – Men det er ikke slik at varsomhet må bety dramatisk svekket åpenhet og tilgjengelighet. Vi må finne den rette balansen.

Det er regjeringens mål og vi vil trekke alle berørte parter med – deriblant pressen og de humanitære organisasjonene – når vi nå tar dette arbeidet videre.