Bred dialog med Kina

Seniorforsker Øystein Tunsjø ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) beskriver i sin kronikk i Dagbladet fredag 29. august hvordan Kina påvirker norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og etterlyser substans i diskusjonen om hvordan norske interesser bør ivaretas.

La meg innledningsvis konstatere at jeg er helt enig i at dette er et område hvor det finnes lite utbredt kunnskap og begrenset analysekapasitet både innen akademia og forvaltning. Det gjelder ikke bare Norge, men hele Europa.

Denne type spørsmål har i første rekke engasjert politikere og forskere i USA og Kinas asiatiske naboland, mens Europa har vært mer opptatt av å fremme ”myke verdier” og økonomisk samkvem i sin Kina-politikk.

I vår globaliserte verden – med et framvoksende Kina som etter hvert blir mer aktiv og selvsikker også på den utenrikspolitiske arena – blir det stadig mer åpenbart at utviklingen får konsekvenser for europeiske og norske interesser og vår egen sikkerhetspolitikk. Tunsjø og Institutt for Forsvarsstudier (IFS) må berømmes for å være en pådriver for å skape oppmerksomhet og offentlig debatt om disse spørsmålene i Norge, men han underkjenner hvor vi er i vårt arbeid. Jeg vil derfor framheve hva regjeringen faktisk gjør for å fremme norske sikkerhetspolitiske interesser i forholdet til Kina.

UD har i flere år samarbeidet nært med en rekke aktører i inn- og utland, som nettopp vurderer de sikkerhetspolitiske konsekvensene av Kinas og den asiatiske regionens framvekst. Samarbeidet mellom UD, FD, ambassaden i Beijing og IFS er en relativt ny tilvekst. Framveksten av Kina og forskyvningen av det geopolitiske tyngdepunktet mot Asia får selvsagt også følger for hvordan utenrikstjenesten tilpasser seg og hvordan vi disponerer våre ressurser. Internt avholder vi regelmessig regionale seminarer om temaet. Vi styrker UDs Kina-kompetanse gjennom systematisk opptak av kinesiskkyndige på våre aspirantkurs. Også Forsvarsdepartementet har en god dialog med sine kinesiske motparter, inkludert på politisk nivå. Fra neste år vil ambassaden i Beijing bli oppsatt med egen forsvarsattaché. Det vil styrke ambassadens sikkerhetspolitiske analysekapasitet og bidra til å utvikle våre forbindelser med kinesiske militære og sivile myndigheter og akademikere.

Den nye kinesiske forsvarsstabssjefen Chen Bingde kommer om kort tid på offisielt besøk til Norge. Besøket er et ledd i den stadig mer intensiverte militærfaglige dialogen mellom våre to land. Tillitsbygging og utvikling av praktisk samarbeid, og da spesielt om fredsbevarende operasjoner i FN-regi, vil stå sentralt.

Norske interesser overfor Kina og den østasiatiske regionen favner et bredt spekter. I mai i år ble det for første gang gjennomført bilaterale sikkerhetspolitiske konsultasjoner mellom norsk og kinesisk UD i Beijing. Her ble alle de områder Tunsjø lister opp i sin kronikk drøftet. Det ble enighet om å ha jevnlige konsultasjoner av denne typen. I tillegg er vi også i ferd med å etablere en bredere sikkerhetspolitisk dialog med andre land i regionen som India og Japan. Dette er noe jeg legger vekt på og prioriterer.

Jeg har tidligere understreket at sommerens brudd i WTO-forhandlingene på mange måter markerte framveksten av en ny verdensorden. Kina står sentralt i dette. Det er verdt å merke seg at på WTOs ministermøtet i Hong Kong i 2005 spilte Kina en tilbaketrukket rolle. Fire år seinere var Kina tydelig til stede som en viktig aktør i handelsforhandlingene. De er i dag en sentral premissleverandør og aktør på alle utenrikspolitiske plan og styrker sin internasjonale posisjon med et tempo som de siste generasjonene ikke har sett maken til. Ut fra et svært beskjedent økonomisk utgangspunkt har landet år etter år levert tosifrede vekstrater. Det fører til en massiv forskyving av makt og innflytelse.

Dette har Norge tatt konsekvensen av. I vår Kina-politikk legger vi vekt på å skape større bredde i våre relasjoner. Regjeringens Kina-strategi har derfor blant annet et eget mål om å ”styrke samarbeidet med Kina i internasjonale spørsmål, herunder om landets nye regionale og globale rolle, sikkerhetspolitiske temaer som konfliktforebygging, internasjonale menneskerettigheter, fredsbevaring og ikke-spredning og nedrustning”.

Kan Norge påvirke Kina? Tunsjø hevder at Norge har svært begrenset innflytelse på myndighetene i Beijing. Det ville være oppsiktsvekkende å hevde det motsatte. Men dette må ikke stoppe oss fra å aktivt søke et nærmere samarbeid med Kina. Norge har generelt et godt omdømme i Kina, som vi skal bygge videre på. Det er mange konkrete eksempler på at landet er interessert i dialog og samarbeid med Norge innen menneskerettigheter, klima- og miljøspørsmål, offentlig velferd, økonomi og handel, samt utenrikspolitiske spørsmål. For oss er det derfor viktig å finne områder der vi sammen med det nye framvoksende Kina kan utvikle størst mulig grad av samarbeid, både bilateralt og gjennom multilaterale organisasjoner.

Vår erfaring så langt er at det på kinesisk side også er stor interesse for vår rolle som energinasjon i nord og vårt samarbeid med Russland. Tunsjø har rett i at det her er potensial for bredere samarbeid. Kina har tradisjon for å tenke langsiktig. De er allerede observatør i Arktisk Råd, og vi ser en stadig økende kinesisk nysgjerrighet når det gjelder spørsmål knyttet til nordområdene. Et isfritt Nordpolen er en del av den langsiktige tilnærmingen.

Klima er et annet strategisk område. Selv undertegnet jeg under mitt besøk til Beijing i januar 2008 en avtale med Kina om en klimapolitisk dialog som inkluderer energisparing og samarbeid om fornybare energikilder – et stadig viktigere tema også for Kinas utvidede sikkerhetsbegrep. Her er alle relevante departementer på norsk side involvert.

Samtidig er det fortsatt grunnleggende og utfordrende forskjeller mellom Norge og Kina. Det gjelder styreform og rettsstatsprinsipper, og det framvoksende Kina omfavner ikke alle de prinsipper som den eksisterende verdensorden er tuftet på. Dette fører til ulikt syn på for eksempel hvordan verdenssamfunnet bør forholde seg til regimene i Sudan, Zimbabwe og Burma. Som fast medlem av FNs sikkerhetsråd er Kina selvsagt opptatt av å styrke Rådets rolle når det gjelder fred og sikkerhet i verden. Men samtidig foretrekker Kina å forholde seg bilateralt til andre land når det synes best forenlig med landets interesser.

Vi trenger kunnskap, engasjement og debatt for å kunne forstå og arbeide effektivt overfor og med Kina. Tunsjø og andre i forskningsmiljøet har allerede levert verdifulle innspill til ”Refleks”-prosjektet i UD om norske interesser i en globalisert verden, og jeg ser fram til en aktiv diskusjon om disse spørsmålene. Den jevnt økende pågangen til sinologistudier sikrer en god basis for en kunnskaps- og interessebasert tilnærming som vi vil utnytte. Jeg har merket meg at enkelte finansanalytikere her i Norge anser at utviklingen i Kina påvirker deler av vår egen økonomi mer enn utviklingen i USA. Vi følger dette bildet nøye, og vi har all interesse av å fortsette dialogen med Kina, også på det sikkerhetspolitiske området. Dette dreier seg ikke om tro, håp og følelser – slik Tunsjø skriver – men om behovet for å snakke med, følge med i utviklingen og komme med innspill til en sentral stormakt.