En enestående mulighet

Det har ikke kommet mange gjennombrudd på nedrustningsområdet de siste årene. Nå kan vi være nær et gjennombrudd på et viktig område: Denne uken startet sluttforhandlingene om et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon.

Vi er kommet langt siden Norge inviterte til det første møtet i forhandlingsprosessen for snart halvannet år siden. Over 100 stater, FN, Røde Kors og frivillige humanitære organisasjoner er nå samlet i Dublin for sluttspurten. I to uker skal det forhandles om en avtale som vil forby klaseammunisjon med store humanitære konsekvenser. Det blir krevende forhandlinger.

Den norske delegasjonen i Dublin har et klart mandat. Vi skal jobbe for en sterk og omfattende avtale, basert på følgende prinsipper: Avtalen må føre til et ubetinget forbud mot alle klasevåpen som forårsaker uakseptabel skade på sivile. Den må sikre reell støtte til ofre og rydding av rammede områder og føre til konkret bedring for dem som lever med problemet nå. Og endelig; den må hindre spredning av lagrede klasevåpen gjennom kontrollert og tidsavgrenset destruksjon av lagre.

Vi vil arbeide for at flest mulig stater slutter seg til avtalen. Vi vil arbeide for at det blir en bred internasjonal erkjennelse av at klaseammunisjon er et stort humanitært problem. For i bunn og grunn er det dette debatten om klaseammunisjon handler om, og dette er grunnen for at regjeringen tok initiativ til det som nå går under navnet Oslo-prosessen.

I min tid i Røde Kors og i Verdens helseorganisasjon så jeg på nært hold de tragiske konsekvensene klaseammunisjon har for mennesker som lever i rammede områder. Kort fortalt er klaseammunisjon et større antall sprenglegemer samlet i én granat. Sprenglegemene spres over et større område. Dermed greier de ofte ikke å skille mellom målet og uskyldige sivile. Videre er blindgjengere et problem for mange typer ammunisjon, sprenglegemer som ikke eksploderer men blir liggende.

I mange tilfeller ser vi at blindgjengerne rammer lenge etter at en krig er slutt. De hindrer dagligliv og gjenoppbygging i lang tid etter at krigene er over. Å forholde seg passivt til framveksten av denne typen ammunisjon strider mot humanitærrettens krav om å skille mellom stridende og sivile.

Klaseammunisjon er så langt brukt i 26 land. Dersom vi ikke får på plass en avtale, kan det fort bli flere. Det ligger en stor spredningsfare i de enorme lagrene som finnes i mer enn 70 stater verden over. Vi snakker om milliarder av små stridshoder.

Det er særlig to spørsmål som kommer til å stå sentralt i de pågående forhandlingene i Dublin. Det første handler om hvilke våpen som skal omfattes av forbudet. Det er lite realistisk å få oppslutning om et totalforbud. Vi ønsker et resultat, derfor må vi være realistiske. Vi må fokusere på de våpentypene som har helt uakseptable humanitære konsekvenser.

For Norge vil det være viktig å få et forbud som omfatter de typene av klasevåpen som på grunn av sin effekt rammer sivile og legger igjen store mengder blindgjengere. Det betyr altså ikke et forbud mot alle våpen med mer en ett sprenglegeme. Men vi vil være åpne for at det vil kunne omfatte den klaseammunisjonen det norske forsvaret for tiden har på lager.

Den andre diskusjonen handler om konsekvensene for militært samarbeid med stater som ikke er med i konvensjonen, såkalt interoperabilitet. Avtaleutkastet, som forbyr partene å bidra til at andre bruker klaseammunisjon, blir av enkelte tolket som et hinder for militære fellesoperasjoner med stater som ikke er med.

For Norge som Nato-medlem er det viktig å bidra til et resultat som opprettholder muligheten til tett og løpende militære fellesoperasjoner. Natos medlemmer har løst tilsvarende spørsmål tidligere gjennom konkrete samarbeidsavtaler for de enkelte operasjonene. Norge vil aktivt arbeide for å finne løsninger på dette området.

Noen vil innvende at en slik avtale ikke hjelper stort om ikke alle land er med. Til dem vil jeg si at en avtale med bred oppslutning setter en norm. 155 land har nå ratifisert minekonvensjonen. Det er tre fjerdedeler av alle verdens land. Det har betydning.

Lykkes vi, har vi fått en ny og viktig bærebjelke i det internasjonale regelverket som skal beskytte sivile i krig. Det vil være et sterkt signal om at det er mulig å mobilisere politisk vilje til nedrustning.