Behandling av klasevåpenkonvensjonen i Stortinget

Sak nr. 4: Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til inngåelse av Konvensjonen om klaseammunisjon (Innst. S. nr. 27 (2008-2009), jf. St.prp. nr. 4 (2008-2009)).
 
Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg:
Det er av denne jobbens store øyeblikk å kunne motta de hyggelige hilsenene fra hele Stortinget. Jeg tar imot det, og dere skal vite at jeg verdsetter det. Men jeg vil også få si at det er noe jeg deler med veldig mange. Her har det vært stortingsrepresentanter som har fortalt om sitt engasjement gjennom mange år. Det er velkjent. Norge har lagt vekt på å ha nær kontakt og spre arbeidet med denne konvensjonen i mange land. Det er en metode i arbeidet med dette.

Det er mange som i dag føler eierskap til det som skal skje i Oslo tidlig i desember. Sivilsamfunnet har spilt den avgjørende rollen det har både som pådriver og – ganske unikt – som leverandør av kunnskap og teknisk innsikt i hvordan dette kunne gjøres på en best mulig måte. Jeg vil også gi kompliment, siden vi snakker om denne saken, til mine medarbeidere i Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Steffen Kongstad, Anette Abelsen og flere, som har ledet arbeidet mellom departementer og gjort noe konvensjonelt arbeid, men også veldig mye nybrottsarbeid som jeg tror Norge kan være stolt av, og som vi kan bygge på videre framover.

Jeg vil ikke gjenta alle de gode vurderingene som er gjort, men jeg kan slutte meg til alt. Jeg vil gi en særlig honnør til Forsvaret. Dette har ikke vært noen enkel sak for dem – en stor del av Norges eksisterende artilleriammunisjon er i kategorien klaseammunisjon. Konvensjonen gir oss åtte år på utfasing.

Forsvarsministeren har bestemt at det skal starte umiddelbart for å sette et eksempel. Men det har krevd tilpasning av konsepter for Forsvaret, og dette arbeidet førte også til at vår delegasjon i Dublin hadde en kraftfull delegasjon som kunne bistå andre land. Dem skal jeg ikke nevne med navn, men det var land som vi normalt mener er langt mektigere enn oss på forsvarssiden, med store forsvarsindustrier og store forsvarssystemer.

De kom til Norge for å få vurderinger av hvordan man skulle tilpasse seg avtalen. Vi fikk til en avtale vi også kan leve med med våre NATO-allierte. Mange av de allierte er med. Det at britene kastet seg inn på konvensjonens side noen dager før dette ble konkludert, hadde selvfølgelig stor betydning.

Så ble det reist spørsmål: Hva betyr det at land ikke har signert? Hvordan kan dette bli en norm, og hvordan kan vi bidra til det?

Jeg mener, som jeg sa i en tidligere debatt her i dag, at det allerede er norm. Etter Dublin har de som bruker klasevåpen, brutt en internasjonal norm.

Både Georgia og Russland, som Human Rights Watch har understreket, har brukt klasevåpen under Georgia-konflikten. Det stiller etter mitt skjønn i en annen kategori enn før Dublin.

Vi må altså fortsatt ha en sivil samfunnsopinion i landene som har undertegnet, men også i de landene som ikke har undertegnet. Jeg vil der berømme også parlamentarikerne i denne sal som har tatt opp dette i utallige parlamentariske forsamlinger der Norge har tilgang, og sånn sett vært med på å spre saken til andre land.

Nå, et par uker før Oslo-møtet, jobber vi med å få så mange som mulig til å komme. Vi vet at for noen land er dette en veldig krevende sak, hvor de debattene vi har vært igjennom, fortsatt pågår.

Jeg hadde gleden av i forrige uke å være i Riga, i Latvia, der bakgrunnsnotatene mine sa at latvierne trolig ikke kom til å undertegne. Vi fikk nå meldingen om at den latviske utenriksministeren kommer, og at han vil undertegne. Det er gladhistorier, for det viser at det er mulig å jobbe videre.

Til slutt vil jeg gi uttrykk for én bekymring. Arbeidet videre innenfor denne industrien er viktig for Norges forsvarsindustri, det er en viktig teknologipådriver, med en stor grad av kreativitet – det ble påpekt i en tidligere debatt – og man kan også man finne opp teknologiske ting som kan komme sivile formål til nytte.

Men det er grunn til å frykte at den teknologiske innovasjonen, juridiske spissfindigheter utenom avtaletekster, kan komme opp med nye våpentyper som ikke nødvendigvis er dekket av konvensjonens tekst, selv om den ble gjort veldig ambisiøs og vi klarte å holde ambisjonsnivået igjennom.

Jeg tror at vi skal unne oss å være glade for denne dagen, for de to møtene vi skal ha i dette huset i dag, som gjør dette til norsk lov, men samtidig ta det som en veldig klar marsjordre for at vi må fortsette arbeidet, med opinionen og med å utvikle humanitærretten videre.

*****

For alle de øvrige innlegg: www.stortinget.no