Våre mest presserende utfordringer: klimaendringer og energisikkerhet – hvorfor og hvordan EU og Norge bryr seg

Sjekkes mot fremføring.
Denne teksten er oversatt fra engelsk

Velkomst

President Barroso, stortingsrepresentanter, ambassadører, mine damer og herrer,

Det er med stor glede jeg ser at denne konferansen om ”Klimaendringer og energisikkerhet – hvorfor og hvordan EU og Norge bryr seg” har samlet over 600 deltakere. Spesielt er det en ære for meg å ønske president José Manuel Barroso velkommen.

Man skulle kanskje ikke tro det, men ifølge våre arkiver er dette den andre gangen en president i EU-kommisjonen kommer på offisielt besøk til Norge. For en europeisk nasjon med nære bånd til Den europeiske union er dette derfor en viktig begivenhet.  

Jeg husker at daværende president Jacques Delors kom til Norge i 1986, og at han dessuten var her ved årsskiftet 1988/89, om jeg ikke husker feil, og dette sistnevnte – uoffisielle – besøket fant sted kort tid før forhandlingene om EØS-avtalen ble innledet. Den gangen var det noen land som ønsket å få i stand en omfattende avtale mellom de seks EFTA-landene og de tolv EU-landene, som en midlertidig ordning på veien mot fullt medlemskap for EFTA-landene. Slik ble det da også – for noen. For andre – deriblant Norge – har EØS i ettertid vært ryggraden i forbindelsene med EU.

I korte trekk: EØS-avtalen sikrer Norge adgang til det indre marked og dermed fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital, og gir like konkurranseforhold for norske aktører i EU og for EU-aktører i Norge.

Selv om EØS er noe annet enn fullt medlemskap i EU, har EØS-avtalen i tillegg vist seg å være en dynamisk avtale. Vårt omfattende samarbeid med EU har økt i omfang etter hvert som nye medlemsland har kommet til, og etter hvert som nye sektorer har blitt omfattet. Én slik ny sektor er miljø og kampen mot klimaendringer, og nettopp dette er tema for Europakonferansen 2008.

President Barroso, De har vært statsminister i Portugal, et populært reisemål for mange nordmenn, men også en viktig handelspartner for andre bransjer og næringer. Begge våre land ligger mot Atlanterhavet, og skipsfart og fiske har i århundrer vært livsviktige sektorer i vår økonomi. Enda viktigere er vårt felles ønske om å se utover våre nærmeste omgivelser, om å knytte bånd til Afrika og Latin-Amerika, og vårt felles engasjement for fred i Midtøsten.

Her i dag taler De, slik De har gjort siden 2004, som president i EU-kommisjonen, utpekt av EU-landenes regjeringer. 

(Kommisjonspresident Barroso’s tale) 

***** 

Utenriksministerens innledning 

President, eksellenser, mine damer og herrer,

Aller først, takk til president Barroso for denne inspirerende og tankevekkende talen.

Jeg nevnte i starten at hjørnesteinen for våre forbindelser med EU er EØS-avtalen.

Denne avtalen er bare én side ved det nære samarbeidet og samkvemmet mellom oss. Det som er fundamentalt viktig, er at Norge og EU har felles kultur og historie og felles grunnleggende normer og verdier: lovbasert internasjonalt samarbeid med felles regler som sikrer respekt for menneskerettighetene, demokrati, åpenhet og aktiv deltakelse fra det sivile samfunn. Et Europa der vi står overfor utfordringer sammen og søker å løse dem sammen.

I globaliseringen tidsalder, i en verden med økende gjensidig avhengighet, trenger vi mer forpliktende samarbeid – ikke mindre. Og temaene vi skal ta for oss i dag, understreker dette poenget.

Vi er kommet hit for å diskutere to brennaktuelle temaer i vår tid: energisikkerhet og klimaendringer. Dette er globale utfordringer som henger nøye sammen.

Og jeg er enig med Dem, President, når De sier at de utfordringene klimaendringene stiller oss overfor, blir den avgjørende politiske prøven for vår generasjon.  

***** 

Vårt land er delt i spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig for Norge å bli medlem av EU. Det det derimot er enighet om, er at EU spiller en avgjørende rolle i arbeidet med å takle globale utfordringer som klimaendringer og energisikkerhet.

Vi så det tydelig på Bali. Uten EU i en sentral rolle der, hadde vi ikke hatt et veikart mot den neste milepælen, København 2009.

EUs betydning er ikke bare en funksjon av størrelsen – EU med sine 27 medlemsstater og nær 500 millioner forbrukere er verdens største importør av energi og den nest største forbrukeren.

EUs betydning ligger også i at organisasjonen har gått foran og gitt sine standpunkter tyngde ved å vedta juridisk bindende mål for kampen mot klimaendringene.

For dette er EUs store styrke: evnen til å utvikle regler og standarder som gjelder for en gruppe stater. Og å ha sterke nok institusjoner til å håndheve dem.

De vidtfavnende tiltakene som kommisjonen foreslo den 23. januar i år for å bremse klimaendringene og fremme bruk av fornybar energi, er av eksperter blitt omtalt som ett av de mest radikale utspill som noen gang har kommet fra Brussel, fullt på høyde med valutaunionen.

Og dette ser vi positivt på. Mange av forslagene vil også kunne komme til å gjelde for Norge når de blir inkorporert i EØS-avtalen.

Vi er allerede knyttet til EUs utslippskvoteordning, ETS. Siden EU-samarbeidet er bindende, regnes ETS som den mest effektive ordningen for å oppnå store utslippsreduksjoner. Og som den slagkraftige økonomiske og industrielle enheten det er, har EU potensial til å skape nye globale trender.

Dette er etter mitt syn av enorm politisk betydning: EU baner vei.

Etter hvert kommer kanskje også USA til å utarbeide et system for utslippshandel. Kanskje et tilsvarende system kommer i stand i Asia. Mitt poeng er: Europa har en enestående mulighet til å videreutvikle det som allerede er en av viktigste mekanismene som finnes for å redusere utslippene.

Forslagene om å utvide virkeområdet for ETS er i tråd med norsk tenkemåte. Vi har allerede besluttet å gjøre en større andel av utslippskvotene tilgjengelige gjennom auksjoner. Vi går inn for at lufttransport og andre utslippskilder kan innlemmes i ordningen. Vi har også forpliktet oss til å sette en øvre grense for våre egne utslipp som ligger rundt 20 % under det utslippsnivået vi hadde i 2005.

ETS er verdens største begrensnings- og omsetningsprogram. Og selv om den første fasen har vært en læringsfase, var selve programmets eksistens et viktig moment på Bali-møtet. Det viste G77 og Kina at Europa akter å få i stand reelle reduksjoner hjemme. Det viste at vi for alvor ønsker å oppfylle våre forpliktelser.

Jeg kan forsikre dere at Norge vil gjøre sitt på veien mot København. Norge deler visjonen om en global lavkarbonøkonomi. 

***** 

Regjeringen og flertallet av opposisjonspartiene i Norge inngikk nylig et omfattende forlik om Norges fremtidige klimapolitikk. Denne politikken hviler på tre pilarer:

For det første tar Norge mål av seg til å redusere karbonutslippene med 30 % innen 2020 sammenlignet med utslippene i 1990. To tredeler av reduksjonen skal skje i Norge.

For det andre vil vi innen 2012 – da den første perioden av Kyoto-forpliktelsene utløper – redusere utslippene våre med ytterligere 10 % i tillegg til det vi i utgangspunktet forpliktet oss til i Kyotoprotokollen.

For det tredje vil vi som en overordnet og mer langsiktig målsetning gjøre Norge karbonnøytralt innen 2030. Vi vil kompensere for våre utslipp ved å iverksette tiltak enten nasjonalt eller internasjonalt.

Norges utslipp av klimagasser utgjør 0,2 % av utslippene på verdensbasis. I rene tall kan ikke våre utslippsreduksjoner bli det ”vannskillet” som er nødvendig.

Men som en energirik nasjon må Norge likevel være med og dra lasset. Vi kan ikke forvente at land som Kina, India eller Nigeria skal engasjere seg i en internasjonal innsats for lavere utslipp av drivhusgasser hvis ikke land som Norge gjør det.

Karbonmarkeder er et nødvendig tiltak i en overgangsfase, men ikke nok i seg selv. Regjeringene må også gjøre sitt ved å fastsette reguleringer og støtte forskning, utvikling og bruk av lavkarbonteknologi.

Norges regjering har annonsert at den vil sette av betydelig økte midler til klimaforskning i 2008. Her må vi se på forbindelsene mellom kampen mot klimaendringer og energisikkerhet.

President, da De talte på World Energy Congress i Roma i fjor høst, nevnte De selv at ”det viktigste spørsmålet når det gjelder global sikkerhet og utvikling, det spørsmålet som har størst potensial for løsninger, men også for alvorlige problemer dersom vi ikke handler riktig, er energi og klimaendringer”.

Det er nettopp denne konstateringen som gjør at Norge i dag står ved et veiskille.

Vi er en av verdens største eksportører av olje og gass. Vi har en årlig oljeproduksjon på om lag 2,5 millioner fat per dag og en årlig gassproduksjon på 85 milliarder kubikkmeter. Tidlig i neste tiår vil Norges eksport av gass – som nesten utelukkende går til Europa – ha økt med 50 %, til anslagsvis 130 milliarder kubikkmeter. Til sammenligning eksporterer Russland om lag 150 milliarder kubikkmeter årlig til Europa i dag.

Eksporten fra Norge vil utgjøre nesten en tredel av naturgassforbruket – eller nok til å tilberede ”ett av tre måltider” – i land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Som en pålitelig og bærekraftig leverandør er Norge en del av svaret på Europas behov for energisikkerhet i fremtiden.

Så kan man spørre seg: Ligger det ikke et dilemma her? Hvordan kan vi – og hvorfor skal vi – produsere mer energi, noe som medfører klimagassutslipp, og samtidig bidra til klimasikkerhet globalt?

Mitt svar på dette høyst legitime spørsmålet er: Ja, dette er et paradoks, men det er ikke bare Norges paradoks. Det er hele verdens paradoks.

For det er her utfordringen ligger: Vi må endre ”energimiksen” i verden. Men uansett hvilke gjennombrudd som gjøres innen fornybar energi, vil verden fortsatt ha behov for fossilt brennstoff i flere tiår framover. Etterspørselen kommer trolig bare til å øke. Det er en kjensgjerning.

Det internasjonale energibyrå (IEA) regner med at fossilt brennstoff fortsatt vil være den dominerende energikilden helt til 2030. Olje, naturgass og kull vil fortsatt utgjøre over 80 % av det samlede energibehovet om mer enn 20 år. I samme tidsrom viser beregningene at energietterspørselen på verdensbasis vil øke med rundt 50 %.

Igjen: Norges dilemma er også Europas – og verdens – dilemma. Og vi – europeerne – må skreddersy våre tiltak på en slik måte at de kan bli et konstruktivt bidrag til verdens samlede tilnærming.

Norge går inn for at produksjon og bruk av norsk olje og gass skal gi lavere utslipp enn produksjon og bruk av energi fra andre leverandører. Skulle vi begynne å eksportere mindre naturgass, ville det ikke bli vindkraft, men kull, som tok over.

Vi trenger altså en kombinasjon av politiske, økonomiske og teknologiske virkemidler. Og dette selvsagt innenfor internasjonale samarbeidsrammer.

EU er en viktig deltaker i den globale prosessen frem mot en ny, forpliktende internasjonal avtale om tiltak mot klimaendringer. Norge anstrenger seg for å bidra, men kan aldri bli tungen på vektskålen i denne globale forhandlingsprosessen.

Norges mulighet til å påvirke både Europas og verdens tilnærming i klimaspørsmål ligger i vår unike erfaring og fagkunnskap på viktige områder.

La meg for det første ta for meg den norske petroleumssektoren. Jeg var selv ung da FN holdt sin første miljøkonferanse i Stockholm for 35 år siden, og siden da har generasjoner av nordmenn fått grundig opplæring i bærekraftig utvikling.

Norge var det første landet som innførte CO2-avgift på petroleumsproduksjon tidlig på 1990-tallet. Dette vekket stor oppmerksomhet og førte til mye debatt. Det vi imidlertid har sett, er at miljøreguleringer og miljøbeskatning har utløst teknologisk nyskaping og gjort vår industri mer – og ikke mindre – konkurransedyktig på verdensmarkedet.

I dag er den norske kontinentalsokkelen verdens mest energieffektive petroleumsproduserende region, med CO2-utslipp som er mindre enn en tredel av verdensgjennomsnittet per produsert enhet.

Det er innen teknologiske nyvinninger vi virkelig kan gjøre noe som monner. IPCC anslår at fangst og lagring av CO2 vil måtte stå for 20–30 % av svaret på klimautfordringen. Første generasjons teknologi på dette området tok vi i bruk i Nordsjøen for over ti år siden. Norge har i en årrekke lagret CO2 under gassfeltet Sleipner utenfor vestlandskysten.

Vi har nå stukket ut en kurs og kan ta avgjørende skritt i riktig retning. Det nye er ambisjonen om å ta i bruk teknologi på nye områder i større skala.

På lengre sikt må vi utvikle en teknologi for å fange CO2 fra gass- og kullfyrte kraftverk – fra selve ”nervesenteret” i moderne økonomi: produksjon av elektrisk kraft.

Ifølge Det internasjonale energibyrå (IEA) vil fangst og lagring av karbon kunne redusere CO2-utslippene med 20–80 % innen 2050. UNDP har understreket at det med slik fangst og lagring kan bli mulig å produsere strøm med kull så å si uten utslipp. Det regnes som en ”sentral gjennombruddsteknologi”.

Men for at et teknologisk gjennombrudd skal gi varig nytteverdi, må kostnadene senkes. Betraktelig.

Norge er i ferd med å etablere pilotprosjekter – på Mongstad og Kårstø – med sikte på å fange og lagre CO2 fra gassfyrte kraftverk i full skala. Dette er svært krevende prosjekter, både teknologisk og økonomisk.

Vi vil fortsette å lede an i utviklingen av denne teknologien. Og vi vil levere resultater.

Jeg er svært glad for at kommisjonen med sin energi- og klimapakke erkjenner at det både trengs offentlige og private investeringer i ny teknologi. Forslagene om energieffektivisering vil kunne gi en ”dobbel avkastning”: både reduserte CO2-utslipp og lavere energikostnader. Vi gleder oss til å se nærmere på mulighetene for videre samarbeid med EU på dette området.

Gjennom finansieringsmekanismene i EØS bidrar vi allerede til energieffektiviseringstiltak og økt bruk av fornybar og bærekraftig energi i de nye medlemsstatene i EU, med reduserte klimagassutslipp som resultat.

For det andre kan vi nevne skipsfarten. Norge har vært en stor aktør i denne bransjen i 150 år og er fortsatt en av verdens ledende skipsfartsnasjoner – i dag den fjerde største målt i tonnasje.

Norges rederiforbund kunngjorde nylig at næringen har satt seg som mål å oppnå ”nullutslipp”. Forbundet mener at en slik ambisjon ikke trenger gå ut over konkurranseevnen.

Dette underbygger det synet EU og Norge stadig hevder i internasjonal sammenheng: Lavkarbonøkonomi og resolutt handling for å bekjempe klimaendringene er forenlig med vekst og velstand.

For det tredje har Norge vedtatt å gi betydelig økonomisk bistand til utviklingsland i kampen mot avskoging. På Bali i desember kunngjorde statsminister Stoltenberg at Norge ville bevilge rundt tre milliarder kroner – eller 300 millioner euro – til dette formålet årlig.

Kamp mot avskoging er en kostnadseffektiv måte å redusere utslippene av drivhusgasser på. Norge vil være pådriver for å innarbeide slike tiltak i internasjonale avtaler. Det er på høy tid at noe blir gjort. Naturlige skogområder i Sørøst-Asia forsvinner i et tempo som tilsvarer 36 fotballbaner per minutt. Avskoging står for rundt 20 % av utslippet av drivhusgasser.

Norge vil bistå utviklingsland også på andre områder. Det er bred enighet om at effektene av klimaendringene vil ramme utviklingslandene – særlig de fattigste av dem – uforholdsmessig hardt. Senere denne uken – her i Oslo – skal Norge sammen med UNDP arrangere en konferanse om hvordan man kan forebygge og svare på naturkatastrofer og klimaendringer, med særlig fokus på utviklingslandene. 

*****

President, mine damer og herrer,

Dagens tema er energi og miljø. EU og Norge samarbeider nært på dette området.

Vi er partnere på så mange andre områder også. Europas utfordringer er våre utfordringer. Nå har vi blikket også rettet mot Balkan. EU og NATO vil spille nøkkelroller i arbeidet med å sikre stabilitet i regionen. Kosovo har behov for utvikling, sikkerhet og stabilitet. Og Serbia trenger å bli plassert på ”hurtigspor” mot europeisk integrasjon.

I dagens Europa må byrder fordeles, forpliktelser overholdes og utfordringer møtes – sammen. Det er Europas vei. Og det er Norges vei.

På de områdene der Norge har unik ekspertise og erfaring, tror jeg vi kan vi bety noe for hvordan Europa – og verden – forholder seg til klimaendringene. Og der vi har sterke historiske bånd – for eksempel med befolkningene på Balkan – tilbyr vi vår erfaring for å fremme fred på vårt eget kontinent.

President, når De nå drar videre fra Oslo til Svalbard – så langt nord i Norge som det er mulig å komme, håper jeg De tar med Dem vårt engasjement for å samarbeide med EU om løsninger på det vi kan kalle ”vår generasjons ultimate moralske og politiske utfordring”.

For – som nobelprisvinner Al Gore minte oss på her i Oslo i desember 2007 – ”politisk vilje er en fornybar ressurs”.