Klimatrusselen i et samfunnssikkerhetsperspektiv

Klimaendringene har i løpet av 2007 åpenbart seg som en av de største truslene menneskeheten står foran. Klimaendringene blir nå sett på som like dramatiske som krig, pandemier, internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen.

Dette vil bli klodens viktigste utfordring. Ingen samfunn vil forbli upåvirket og et flertall vil stå foran fundamentale omstillinger og endringer.

Til tross for stadig nye forskningsrapporter om hvordan klimaendringene vil slå ut i Norge kan vi ikke med sikkerhet vite hvordan temperaturøkning, stigende havnivå, endring av havstrømmer, tinende permafrost og endringer i hydrologiske sykluser vil forandre Norge. Men vi vet at konsekvensene vil ramme. Både direkte og indirekte.

Det kan ikke være noen tvil om at rike land som Norge står best rustet til å takle konsekvensene av klimaendringer. Vi har teknologi, kapital, kompetanse og infrastruktur. Utviklingslandene er langt mer sårbare. Det gir oss en moralsk plikt til å bidra for å finne løsninger.

Verdigrunnlaget til Universitetet i Stavanger reflekterer dette. Her er det slått fast at Universitetets virksomhet skal være tuftet på menneskeverd, bærekraftig utvikling og globalt likeverd. Og at utfordringene nasjonalt og internasjonalt må møtes med kreativitet, nyskapning og innovasjon, slik at grunnlaget for gode levekår og livskvalitet kan bli styrket.

Det er ikke minst i universitetsmiljøer, som her i Stavanger, at Norge skal legge det faglige og verdiorienterte grunnlaget for vårt nasjonale og internasjonale bidrag til håndtering av klimaendringene.

Vitenskapelig grunnlag, IPCC og Bali

På mange måter kan vi si at 2007 ble et gjennombruddsår for miljøsaken. Forskningsresultatene som ble presentert av FNs Klimapanel var entydige – det ble fastlått med mer enn 90 % sikkerhet at det meste av økningen i gjennomsnitts­temperaturen siden midten av 1900-tallet skyldes utslipp av klimagasser. De mange røstene som hevdet at det ikke kunne påvises noen sammenheng har stilnet.

Siden den industrielle revolusjon har temperaturen på jorda økt med nesten 0,8 °C. Klimapanelet anslår at en temperaturøkning på 2,0 - 2,4 °C vil kreve at CO2-utslippene i 2050 ligger 50-85 % under nivået i 2000. Dette er mildt sagt utfordrende.

Under klimakonferansen på Bali kjempet Norge, EU og enkelte andre land for et felles mål: at økningen i den globale gjennomsnitts­temperaturen ikke skal overstige 2 °C over før-industrielt nivå.

Men klimakonferansen på Bali ble avsluttet uten at verdens ledere klarte å samle seg om tallfestede målsettinger. Verken om utslippreduksjoner, om når utslippstoppen skal nås, eller om 2-gradersmålet. Vi måtte reise hjem med vage henvisninger til disse målene. Det er opplagt at vi hadde ønsket oss et betydelig bedre utfall. Men vi må gripe de mulighetene som ligger i at ingen dører er stengt, og at det nå blir forhandlinger frem mot klimakonferansen i København, både under Kyoto-protokollen og under Klimakonvensjonen, der også USA deltar.

Vi kan med andre ord leve med resultatet fra Bali. Men ikke lenge.

Frem mot klimakonferansen i København vil Norge styrke innsatsen for en mer omfattende og ambisiøs internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen når den utløper i 2012. Klimakonferansen i København i 2009 blir en prøvestein på om verdens ledere virkelig har forstått alvoret – og om de våger å foreskrive en harsk medisin selv om det kan true deres gjenvalg.

Klimaendringene – sårbarhet, katastrofer, tilpasning

For alvoret er her allerede.

I fjor ble FNs Human Development Report fremlagt. Der fremkom det at i perioden 2000-2004 fikk 260 millioner mennesker føle konsekvensene av klimarelaterte katastrofer. 98 % av dem var fattige i u-land.

I OECD-land ble 1 pr. 1500 innbyggere rammet av klimarelaterte katastrofer. I u-land var det 1 pr. 19 innbyggere.

Et av denne FN-rapportens viktigste budskap er at utslippskutt ikke er nok. Hvorfor? – Fordi klimaendringene allerede er her. Behovet for tilpasningstiltak mot uunngåelige katastrofer som flom, tørke, ekstremvær og stigende havnivå er sterkt økende. Særlig i sør.

Som vanlig er det de fattige menneskene i verden som merker mest til dette.

Endringer i klima vil føre til at avlinger i økende grad slår feil. FN frykter at jordbruksproduksjonen i Afrika sør for Sahara vil gå ned med 25 % innen 2060 hvis trenden med global oppvarming fortsetter som i dag.

Flere katastrofer fører også til at u-land må bruke mer penger til gjenoppbygging av boliger og infrastruktur. Folkehelsa blir svekket. FN anslår at 220 – 400 millioner mennesker kan bli utsatt for malaria-smitte i fremtiden. Andre epidemier vil også kunne bre seg.

Tidligere fredsprisvinner Desmond Tutu har brukt uttrykket “tilpasnings-apartheid” om denne situasjonen. Han frykter en situasjon der det vil vokse frem et nytt skille: mellom de som har råd og kapasitet til å takle katastrofene som følger med klimaendringene, og de som ikke har det. Dette skillet faller i overveiende grad sammen med skillet mellom fattig og rik – og i stor grad mellom nord og sør.

Men kriser som finner sted langt bort angår oss moralsk – og påvirker også utviklingen i vårt eget land.

Norske bidrag i internasjonalt samarbeid

Endrede betingelser gjør at vi må tenke nytt – både hjemme og ute: Klima, migrasjon og humanitære katastrofer utfordrer vår måte å tenke politikk på. Vi må tenke bredt. Og vi må tenke både ”kort” og ”langt”. Dette er den røde tråden i Stortingsmeldingen om forbygging av humanitære katastrofer som regjeringen la frem for en måned siden.

I 2007 bodde det for første gang i menneskehetens historie flere folk i byer enn på landsbygda. Urbaniseringen fører til at også de humanitære katastrofene endrer seg. Og katastrofene gjentar seg i stadig sterkere omfang i land som mangler kapasitet og evne til å beskytte sin egen sivilbefolkning.

Norge har erfaring til å gi effektive katastrofehjelp, blant annet gjennom mange av våre frivillige nødhjelpsorganisasjoner. Kapasiteten på dette området må i hvert fall opprettholdes, aller helst styrkes.

Samtidig kan vi ikke ensidig fokusere på å hjelpe folk etter at en humanitær katastrofe har rammet. Forebygging og beredskap må stå sentralt i vårt arbeid. Vi har med glede merket oss at antall omkomne i naturkatastrofer og store ulykker viste en markert nedgang. Etter å ha ligget på ca. 100 000 årlig i første halvdel av dette tiåret, sank tallet ifølge Røde Kors’ World Disasters Report til 34 000 i 2006. Selv om slike variasjoner vil påvirkes av forhold som ligger utenfor menneskelig kontroll, er det klart at beredskap og kompetanse til å håndtere naturkatastrofer har økt over de siste årene.

Tapstallene i Bangladesh etter orkanen Sidr i november i år var vesentlig lavere enn tidligere år på grunn av god varsling og organisering. Tsunamivarslene i Sør-Asia i september viste at varslingssystemene fungerer, og at lokalbefolkningen i kystområdene vet hvordan den skal opptre i forbindelse med undersjøiske jordskjelv.

Det internasjonale samfunn må også bli dyktigere til å forebygge de katastrofene som kan unngås. Vi må etablere langsiktig samarbeid med FN og de internasjonale finansinstitusjonene og særlig med myndighetene i landene som rammes av katastrofer. Vi må støtte samarbeid om kunnskaps- og erfaringsutveksling mellom land i sør.

I stortingsmeldingen tar vi til orde for å bryte ned de skarpe skillene mellom kortsiktig og langsiktig bistand – mellom humanitær innsats og langsiktig utviklingssamarbeid. Dette skillet bygger på en tenkning om at ting skjer i faser: forebygging, nødhjelp og overgang til langsiktig utvikling. Mange land har behov for

En hovedstrategi må være å styrke lokal kapasitet til å mestre utfordringene. Lokale krefter har de best forutsetningene for å redusere sårbarheten der faren for katastrofer er størst. De som kjenner lokalsamfunnet best i hverdagen er også de som kan ta seg best frem når det er krise.

Samtidig rammer naturkatastrofer som regel ikke bare ett land. Land som Bangladesh, Kina, Vietnam, Kuba og andre sitter på viktig kunnskap og erfaring om forebygging og beredskap som bør deles med andre. Norge vil støtte Sør-Sør-samarbeid om kunnskapsutvikling og erfarings­utveksling.  

Klimaendringer, økt ressursknapphet og konflikt

Klima- og miljøendringer påvirker ressursgrunnlaget i områder som også vil bli sterkt preget av forventet befolkningsvekst. La meg ta Egypt som et eksempel. Egypt er den siste (nedstrøms) av en rekke stater som er avhengig av Nilens vannmasser. Landets befolkning er forventet å stige fra dagens 80 millioner til mellom 115 og 179 millioner innen 2050. Kampen om vanntilgang vil forsterkes og konfliktpotensialet vil øke.

Folkegruppers kamp om knappe ressurser er en sentral faktor i mange voldelige konflikter. Både tørke og flom svekker ressurstilgang for voksende befolknings­grupper. Elvesystemer som har vært regnet som pålitelige kan stå i fare for å svinne hen. Energifattigdom fremtvinger nye utbygginger – som igjen reduserer vanntilgang og reiser nye sikkerhetsspørsmål for befolkninger nedstrøms.

Se til Midtøsten. Her står kamp om vann helt sentralt. Selv små reduksjoner i det skrinne grunnlaget i store deler av Midtøsten vil kunne ytterligere øke spenningen mellom de land og befolkningsgrupper som deler ressursene.

Områder hvor isbreer er viktigste kilde til vanntilførsel, er særlig utsatt m.h.t. klimaendringer. Mange av Asias elver – Indus, Ganges, Mekong og Yangtse – har sin opprinnelse i Himalaya. Hvis den gigantiske iskappen i Himalaya fortsetter å smelte, noe den forventes å gjøre selv med en temperaturøkning under 3 grader Celsius, kan det føre til dramatiske endringer i vanntilførselen. Tilsvarende gjelder i Andesfjellene.

Med økende temperatur øker også andelen som faller som regn i forhold til snø – med økt frekvens av flom i regntiden, og manglende vanntilførsel utenom regntiden som resultat. 

Klimaendringer fremstilles normalt lineært – trinnvis i takt med CO2 utslipp. Men mange frykter av vi også kan få svært brå endringer og omfattende konsekvenser av klimaforandringer dersom bestemte terskelverdier nås; såkalte ”tipping point”. Dersom de øvre jordlagene på den nordlige tundra smelter vil dette løsriver store mengder av metangass, og kunne resultere i en selvforsterkende økning i gjennomsnittstemperaturen.

Katastrofeberedskap. Migrasjon og økt flyktningestrøm. Konflikt-forebygging

Temperaturøkningen vil gi stigende havnivå. To tredjedeler av verdens befolkning lever nær kystområder. Fattige land med store befolkningskonsentrasjoner i lavtliggende områder langs kysten vil være særlig utsatt, for eksempel Bangladesh, øystatene i Karibien og i Sørøst-Asia. Selv små endringer i havnivå vil kunne føre til at mange millioner mennesker settes i bevegelse.

Ifølge FNs klimapanel kan miljø- og klimaendringer føre til ca. 150 millioner nye flytninger innen 2050. Dette vil kunne true stabiliteten ikke bare lokalt, men også regionalt. Sårbare stater vil svekkes ytterligere og gi grobunn for nye konflikter. Store materielle ødeleggelser vil forsterke konfliktpotensialet ved å svekke grunnlaget for bærekraftig vekst og utvikling. Fattige land vil som vi vet også bli sterkere rammet av vold og kriminalitet i katastrofenes kjølvann.

Humanitære katastrofer og migrasjon vil kunne true sikkerheten, også i Norge. Det internasjonale samfunns kapasitet til å håndtere dette vil bli satt på store prøver. Det er et uttrykk for alvoret i situasjonen at FNs sikkerhetsråd har satt dette temaet på dagsordenen.

Klimaskapte konflikter er enda et eksempel på globale, kollektive sikkerhetstrusler, som vanskelig kan håndteres på samme måte som ”tradisjonelle” mellomstatlige konflikter. Disse konfliktene må møtes med konfliktforebygging og ”preventivt diplomati”, men ikke minst med en mer rettferdig ressursfordeling.  

Ressurssterke Norge i verdens klima/energi-knipe. Energifattigdom i u-land

Norge har forutsetninger for å være en pådriver i det internasjonale samarbeidet for å møte klimautfordringene. Vi en tung aktør på bistand, på energi og vi har klare målsettinger om å være klimabevisste. Skjæringspunktet mellom utvikling og miljø, og mellom energi og klima stiller Norge i en spesiell situasjon. Norge søker strategisk klimadialog med store utslippsland som vi tror vi kan påvirke. Og vi vil snart undertegne samarbeidsavtaler (MoU’er) med både Kina og India.

Som energistormakt står Norge selv overfor et dilemma vi må håndtere på en ansvarlig måte. Hvordan kan vi fortsette med høy produksjon og eksport av forurensende fossilt brensel samtidig som vi setter oss ambisiøse klimapolitiske mål i form av reduserte utslipp både nasjonalt og globalt? Men Norges posisjon som energistormakt gir oss også gode forutsetninger for å bidra til å løse energi- og klima-knipen som verden er i.

Det er et faktum at energibehovet i verden ikke avtar. Uansett hvor store fremskritt en vil se på bruk av fornybar energi og energieffektivisering vil fossilt brensel i en årrekke utgjøre hoveddelen av verdens energiforbruk. International Energy Agency’s World Energy Outlook beregner at fossilt brensel vil utgjøre den dominerende energikilden i verden frem til 2030. I et referansescenario anslås det at i 2030 vil 81 % av energietterspørselen være etter kull, olje og gass, sammenliknet med 80 % i 2004.

Veksten i energi-etterspørsel, mange u-lands energifattigdom og deres legitime rett til økonomisk vekst stiller oss overfor et enormt behov for å skape overgang til en global lav-karbon-økonomi. I dette overgangsbildet har Norge som energinasjon et ansvar for å tilby verden stabil energiforsyning. Vi har samtidig et ansvar for å gjøre utvinningen med så små utslipp som mulig. Videre må vi bruke en stor del av inntektene vi får fra olje og gass på utvikling og overføring av teknologi som reduserer utslipp og som produserer ren energi. Norge er i dag, tross tilbakeslag, i front på utvikling av teknologi for fangst og lagring (CCS) av karbondioksyd. Regjeringens hovedmål med CCS er utvikling av en kommersiell teknologi for opptak av CO2. Slik teknologi vil være et helt essensielt bidrag i det globale arbeidet for reduserte utslipp, for eksempel dersom den kostnadseffektivt kan installeres i Kinas 8000 kullkraftverk og andre steder.

Vi har som alle vet også besluttet å gi store beløp til kampen mot avskogning, som er den mest umiddelbart effektive måte å redusere utslipp av klimagasser på. Norge annonserte på Bali at vi vil trappe opp innsatsen for tiltak mot avskoging i utviklingsland til om lag 3 milliarder kroner årlig. Vi skal ikke stikke under en stol at det er vår oljerikdom som setter oss i stand til å bidra med slike summer til kampen mot global oppvarming.

Norge bør også velge ut områder for bistand der vi har komparative fortrinn for å bidra til ren energi. Vannkraft og solenergi er slike områder. Visjonen er at vi skal hjelpe utviklingsland til å hoppe over i-landenes mest utslippsintensive utviklingstrinn. Jeg tror at gjennom teknologisk utvikling og overføring av teknologi til u-land, kan vi bidra sterkt til miljøvennlig, bærekraftig vekst. Derfor gir også Norge bidrag til innovative finansieringsmekanismer som kan tilrettelegge for økte investeringer i fornybar energi og energieffektivisering i fattige land. Disse innsatsområdene står sentralt for å bidra til at verden kan nå tusenårsmålene for fattigdomsreduksjon og bekjempe global oppvarming på samme tid. Og det er det det handler om. Vi forfølger ikke det ene på bekostning av det andre. 

Norge forsøker å innrette bistanden til fattige land på en måte som fremmer økonomisk vekst og klimahensyn samtidig. Norad utvikler en helhetlig strategi for hvordan vi kan ”klimasikre” alle bistandstiltak. Det utarbeides prosedyrer for å sikre at alle tiltak og prosjekter Norge er involvert i blir vurdert i forhold til: (1) om de har negative klimaeffekter, og (2) om de robuste i forhold til kommende klimaendrings-effekter.

U-land har helt rett når de peker på at industrilandene må gå foran og ta et hovedansvar for utslippreduksjonene. Selv om f.eks. India og Kina vil stå for ca. 45 % av økningen i verdens energietterspørsel frem til 2030 (Reference Scenario i World Energy Outlook), så vil de etter alt å dømme aldri få et gjennomsnitts­utslipp (per capita) på nivå med OECD-land i Europa, og i enda mindre grad på nivå med USA.

Nasjonale utslippsmål

Hvis Norge skal påvirke internasjonalt på klimaområdet må vi styrke vår troverdighet gjennom ambisiøse utslippsmål også her i landet. Selv om det er begrenset hva Norge med ca. 0,2 % av de globale utslippene kan utrette nasjonalt, så må et rikt land som Norge – dersom vi skal ha politisk troverdighet som et foregangsland – påta seg reduksjonsforpliktelser så det monner.

Regjeringen har satt som mål at de nasjonale utslippene av klimagasser kuttes med 13-16 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020. Det innebærer at om lag halvparten og opp mot to tredeler av Norges totale utslippreduksjon tas nasjonalt, når økt CO2-opptak i skog er regnet med.

Regjeringen har med Stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk gjort det klart at Norge vil bidra til utslippsreduksjoner både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen har satt som mål at Norge skal:
a) overoppfylle Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng (til et utslippsnivå som ligger 9 prosentpoeng under 1990-nivået)
b) kutte de globale utslippene av klimagasser i et omfang som tilsvarer 30 prosent av våre egne utslipp i 1990 innen 2020.
c) bli karbonnøytralt innen 2050, hvilket betyr av vi skal sørge for at de globale utslippene av klimagasser kuttes i et omfang som tilsvarer 100 % av egne utslipp.

Internasjonalt er dette blitt oppfattet som et signal fra norsk side om vilje til å gjøre mer og gå foran i en global dugnad for å sikre den nødvendige reduksjon i de globale utslipp.

Soria Moria-erklæringen fastslår ambisjonen om at Norge skal bli ”verdensledende innenfor utvikling av miljøvennlig teknologi”.  Sentralt i denne sammenheng er opprettelse av et fond på kr. 20 mrd. som forvaltes av Enova. Det er også lagt opp til en sterk økning i satsingen på energiomleggingstiltak i regi av Enova i 2008. Den samlede rammen er på 1,45 milliarder for 2008, hvilket vil bli en økning på 660 millioner fra 2007.

For å styrke utviklingen av miljøvennlig produksjon og bruk av energi er det viktig med langsiktige og stabile rammevilkår. Derfor vil regjeringen styrke Grunnfondet med 10 milliarder i 2009 og ytterligere inntil 10 milliarder kroner innen 2012.

I 2007 styrket regjeringen innsatsen for miljø og bærekraftig utvikling over bistandsbudsjettet med 355 millioner kroner. I 2008 styrker regjeringen innsatsen med ytterligere 480 millioner kroner, hvorav 400 millioner kroner skal settes av til et ekstra krafttak på klima. Anslagsvis vil den miljørettede bistanden komme opp i 2,4 mrd. kr i 2008. Hertil kommer opptrappingen av innsatsen mot avskoging.

For å redusere klimagassutslippene er det i tillegg til CO2-avgiften innført et nasjonalt kvotesystem for handel med CO2-kvoter. Det legges til grunn at det norske kvotesystemet vil bli tilknyttet EUs kvotesystem. For perioden 2008-2012 vil det norske kvotehandelssystemet omfatte om lag 40 prosent av klimagassutslippene og omfatte utslippskilder som i dag er ilagt CO2-avgift.

Lav-karbon-økonomi. Radikale omstillinger – nye levemåter og nye trusler

Dersom verdenssamfunnet skal utvikle seg mot en lav-karbon-økonomi vil det endre vår måte å leve på. Dette vil også reise sikkerhetsutfordringer nasjonalt. De vil være gjennomgripende og involvere alle sektorer i samfunnet.

Klimaendringer innebærer også en fare for at biologiske mangfold svekkes. For eksempel frykter man at en temperaturøkning på 3 °C kan føre til utryddelse av 20-30 % av landartene. Klimaendringene kan også føre til at nye sykdommer, mikroorganismer, planter og dyr får en annen utbredelse - også til Norge.

Det er lett å glemme den historiske lærdommen; menneskeheten har ikke i dag en teknologi som gjør at vi med sikkerhet kan bekjempe de farligste sykdommene. Sykdommer smitter fra dyr til mennesker, og med takten i internasjonal handel og reisevirksomhet representerer dette en trussel.

Opp gjennom historien har epidemier utryddet både femti og hundre millioner mennesker, for eksempel i Kina. Men de spredte seg ikke til resten av verden. I dag er det ikke mulig å begrense en farlig smittsom sykdom til et lite område uten å risikere alvorlige tilbakeslag, for ikke å si en total kollaps, i verdensøkonomien. Da ville vi måtte legge store begrensninger på den kommunikasjonen som i dag binder verden sammen.

Alle disse forhold vil påvirke Norge og stille oss overfor nye utfordringer og trusler. Jeg glad for å ha fått muligheten til å redegjøre for hvordan vi analyserer og forholder oss til klimautfordringene i vårt internasjonale arbeid. Ikke minst overfor en så sammensatt forsamling. Norge tar klimaendringene svært alvorlig, og vi arbeider hardt både for å redusere veksten i global oppvarming, for å tilpasse oss klimaendringene og for å hjelpe de som vil bli hardest rammet. De utfordringene vi står overfor er grenseløse, de spenner over alle sektorer og alle landegrenser. Og vi kan bare løse dem sammen.

Takk for oppmerksomheten.