Åpning av seminar i Kongo-forum

Jeg vil først av alt gratulere pastor Bulambu Lembelembe med en velfortjent Rafto-pris. Det er fantsastisk flott at Rafto-stiftelsen har gitt deg denne prisen som anerkjennelse for mange års innsats i et av de mest oversette konfliktområder på hele kloden.

La meg også takke arrangørene, organisasjoner og enkeltspersoner som Sverre Lode, for at dere gjør alt som overhodet er mulig å gjøre for å løfte situasjonen i Kongo fram i den norske offentligheten.

Det er ingen annen konflikt på hele kloden hvor det er et sånt misforhold mellom de ufattelige lidelsene som befolkningen utsettes for og dekningen av dette i internasjonale medier. Det er bare et svar på dette, og det er at vi som er engasjert i Kongo gjør vårt ytterste for å trekke verdessamfunnets oppmerksomhet mot det som skjer.

La oss også huske at Kongo er et område som har vært herjet av kriger, konflikter og dårlig styre gjennom veldig lang tid. Kong Leopold var for det første en usedvanlig ondsinnet og dårlig monark. Dernest var det den unike situasjonen at det ikke var staten Belgia som koloniserte Kongo, det var kongens egen koloni. Noe likende har vi ikke sett noe sted.

Dete skapte grunnlaget for en meget svak stat da kolonimakten trakk seg ut. Og det skapte gunnlaget for en leder som Mobutu, som ikke hadde landets beste som sitt hovedanliggende. Han etablerte en gjennomkorrupt og veldig svak stat der prinsippet var å bestikke sine tilhengere og kjøpe sine motstandere. I tillegg snakker vi om et av de aller fatigste områdene i verden. Alt dette er det viktig å ha med seg som bakgrunnsfaktorer for det vi nå ser utspille seg.

Det viktigste nå er – som alltid – å ha fokus på en politisk løsning. En slik løsning inneholder et samarbeid mellom Kongo og Rwanda. Med stor fordel kan også andre land i regionen - Burundi, Angola, Kenya og Tanzania – trekkes inn i denne prosessen. Men minimumsfaktoren for suksess, er at det etableres et samarbeid mellom Kongo og Rwanda som løser de underliggende faktorene for konflikten i det østlige Kogo.

Det betyr at hutu-militsen må pasifiseres. Det samme må skje med tutsi-militsene som nå har militær kontroll. Alt må skje med basis i at Kongos enhet bevares. En løsning må selvsagt inneholde mange flere elementer, men jeg tror det er viktig at vi har disse hovedelementene klart for oss. Løsning innenfor rammene av Kongo, men med en klar bevissthet om den rolle folkemordet i Rwanda spiller i det hele.

Hva kan det internasjonale samfunnet gjøre? Norge har – med unntak av noen krikelige organsisasjoner – ingen lang tilstedeværelse i Kongo. Det vi kan gjøre er å gi full støtte til de initiativer som nå tas av andre. Det er aldri noen fordel i en konfliktsituasjon om det kommer en rekke konkurrerende innspill og initiativer Vi må gi full støtte til det den Afrikanske unionen nå gjør. Det er løfterikt at partene satt sammen i Nairobi i forrige uke, selv om det så langt ikke har gitt uttelling på bakken. Videre må vi gi full støtte til FN. EU driver også et intenst diplomati for å støtte opp om den afrikanske unions arbeid. Vi vil gjøre vårt for å bygge tilslutning til disse initiativene.

Jeg reiser til Kongo og Rwanda i neste uke og vil gjennom dette søke å gi et norsk bidrag til de prosessene som nå er på gang. Så vil vi selvsagt tydelig makere overfor partene at vi følger med på hva de gjør. Det gir ingen garanti mot overgrep, men det er alltid vanskeligere å begå overgrep i en situasjon hvor det internasjonale samfunn følger nøye med.

Innenfor rammene av en politisk løsning må vi gjøre hva vi kan for å gi humanitær hjelp til de som nå lider. Vi snakker om den verste humanitære katastrofen i verden for øyeblikket. Vi snakker om mange barn som har mistet sine foreldre. Vi snakker om mat- og vannmangel og et stort antall mennesker som lever uten noen form for beskyttelse mot vær og vind, og enda verre; uten beskyttelse mot enhver form for overgrep. Dette er helt uakseptabelt og i denne situasjonen vil vi se på om vi kan gi mer støtte til de norske organisasjonene som er i området.

Dette er tragisk situasjon og det vil nok prege dette møtet. Men la det likevel bli et møte der man prøver å se på hva som er håpet i situasjonen. Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi bidra til å bedre beskyttelsen av enkeltmenneskene. Hvordan kan vi fra norsk side bidra til en politisk løsning på konflikten? Og hvordan kan vi effektivisere det humanitære arbeidet som pågår? Min utfordring til dere i dag er å tenke høyt rundt dette. Så skal vi i utenriksdepartementet se hva vi kan gjøre med basis i dette. Lykke til med seminaret.