Nærvær, aktivitet og kunnskap

Se egen islandsk oversettelse.

Island og Norge har en felles fremtid i nord. Island er et moderne land med store muligheter og stor kompetanse, og viktige naturressurser. På sentrale områder for begge land trenger vi et nært samvirke med hverandre, og med andre partnere i vår del av verden, for å sikre stabilitet og bærekraft på områdene miljø, næringsliv og sikkerhet.

Kontaktene mellom Island og Norge har vært spesielt tette den siste tiden. Den verdensomspennende finanskrisen har rammet vårt broderfolk i vest særlig hardt. Det er i slike tider at den nordiske solidariteten skal vise sin styrke. Vi har respekt for at den islandske regjering må ta vanskelige avgjørelser i dagens situasjon, og på norsk side er vi rede til å gi et betydelig bidrag til den samlede støtten til Island.

Krisen illustrerer klart den stadig større gjensidige avhengigheten som alle medlemmer av verdenssamfunnet må forholde seg til i dag. Men den endrer ikke på den omfattende dagsordenen vi har i nordområdene. Vi ser fremover, og sammen vil vi skape rammebetingelsene for en sunn og varig utvikling.

Den internasjonale interessen for verdens nordligste regioner er vesentlig økt på få år, på grunn av antakelsene om store petroleumsressurser i Arktis, fordi issmelting kan åpne nye transkontinentale transportveier, fordi Russland viser økt aktivitet, og fordi nordområdene er en unik plattform for forskning om klimaendringer og havforurensning. For alle stater i regionen har dette betydd at vi forholder oss enda mer bevisst til spørsmål som gjelder jurisdiksjon, forsvarlig ressursforvaltning og håndhevelse. Dette er naturlig, ikke negativt. De rettslige instrumenter er på plass slik at alle uavklarte spørsmål skal kunne løses uten konflikt.

En av hovedprioriteringene i vår regjerings strategi for nordområdene er å styrke samarbeidet med Russland. Russland har vært Norges nabo i 1000 år, i gode og mindre gode tider. Den omfattende pomor-handelen på 1800-tallet var livreddende for befolkningen i spredtbygde landsdeler på begge sider, langt fra ”sentrum”. Vi stod sammen under 2. verdenskrig. Norge og Island bidro vesentlig bl.a. gjennom sin innsats i konvoyeringene, men russerne var de som måtte ofre mest. Da Russland gikk igjennom en vanskelig omstilling på 1990-tallet, var giverviljen stor i Norge.

Vi trenger Russland som partner også i fremtiden. Uten Russland har vi intet cirkumpolart samarbeid, og ingen forsvarlig forvaltning av torsk og andre bestander. Vi trenger Russland som marked for vår fisk. Vi trenger spesialister fra Russland, og de trenger vår offshore-teknologi. Vi må ha Russland med for å få gode nok standarder for miljø og sikkerhet når den økonomiske aktiviteten i sårbare områder øker. Vi trenger gjensidige kulturimpulser. Vi trenger russiske data og russisk ekspertise for å få troverdige forskningsresultater. Vi må fortsette samarbeidet om atomsikkerhet.

Dette er tilstrekkelige grunner til at Norges politikk overfor Russland er inkluderende. Mange har spurt om det er mulig eller riktig å fortsette det nære regionale samarbeidet med Russland i nord etter invasjonen i Georgia. I likhet med andre vestlige land har Norge gitt klart uttrykk for vårt syn på Russlands opptreden overfor en suveren nabostat. Det hersker ingen tvil om hva vi mener. Vi tar avstand fra bruk av makt og krenkelser av andre lands territorielle integritet. Russlands atferd har skadet landets omdømme. Det øker usikkerheten rundt Russlands videre utvikling som demokratisk stat basert på den europeiske rettsstatstradisjonen. Vår analyse er allikevel at både Norge og Russland fortsatt har en objektiv felles interesse i å bevare og videreutvikle det gode naboskapet i nord og samarbeidet om gode praktiske løsninger i alle konkrete spørsmål som berører begge land.

Vår politikk i nord bygger på at våre interesser er trygt forankret i det europeiske og transatlantiske fellesskap av utviklede demokratier. Da øst-vest-skillet i Europa forvitret på begynnelsen av 90-tallet, tok vi initiativet til samarbeidet i Barentsregionen, der vi sammen med våre nordiske venner og EU er engasjert i et sektor- og grenseoverskridende samarbeid med Russland. 28. oktober deltok Island og Norge sammen med Russland og EU i markeringen av Den nordlige dimensjon under et ministermøte i St. Petersburg. Sammen med Island er vi innvevd i det institusjonelle samarbeidet i Europa gjennom EØS-avtalen. Vi har styrket samarbeidet i Arktisk råd om klima, miljø og ressursforvaltning. Nato-alliansen garanterer vår frihet og sikkerhet, og inkluderingspolitikken overfor Russland står sterkt i alliansen. Selv om Russland for tiden ønsker å distansere seg fra samarbeidet med Nato, holder vi kanalene åpne.

Med større ressurser til rådighet siden årtusenskiftet har Russland villet komme ”tilbake på banen” igjen i internasjonal politikk, og den russiske ledelsen har lagt vekt på synlig markering av evne. Vi ser dette i form av økt russisk militær aktivitet i norske og islandske områder. Dette gjenskaper på ingen måte den situasjonen vi hadde under den kalde krigen, og jeg er ikke enig i at vi nå lever under en russisk ”trussel”. Men aktiviteten krever adekvate tiltak fra vår side.

På norsk side er vi derfor tilfreds med de initiativer som Island har tatt innen alliansen, og som har bidratt til et nødvendig fokus på Nord-Atlanteren. Vi hilser også velkommen at det dogmatiske skille i Norden mellom Nato-medlemmer og alliansefrie i sikkerhetspolitikken er blitt svekket, slik at sikkerhetspolitiske spørsmål nå er et naturlig og viktig tema i den nordiske kontekst. Naturligvis har internasjonale fredsoperasjoner i fjerntliggende land vært en katalysator i denne sammenheng, men det har også Islands sikkerhetsbehov vært. Og den nye dynamikken på dette felt har også tilført det bilaterale norsk-islandske forholdet en ny dimensjon. Det er i begge lands interesse å ha et nært samarbeid om kystvakttjeneste, luftovervåking og opplæring av personell.

Men når vi snakker om sikkerhet, er det en annen dimensjon som ikke er mindre viktig: Sikkerhet for fremtidens livsgrunnlag. Tre områder peker seg da særlig ut: levende marine ressurser, petroleumsrelatert virksomhet, og kunnskap og forskning.

Visst er det tøft å drive fiskeriforhandlinger med russere og islendinger, og jeg håper det er tøft med nordmenn også. Men vi ser at gjensidig respekt, ansvarlighet og langsiktig tenkning vinner. Fremtidens fiskerinæring er avhengig ikke bare av god forvaltning, men også av teknologiske fremskritt. Det ligger store muligheter også i oppdrett og marin bioprospektering.

Norge har en forsiktig tilnærming til utvikling av petroleumsvirksomheten i Barentshavet. I vår helhetlige forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten søker vi å balansere hensynet til bevaring av miljøet og fiskeriene på den ene side, med hensynet til mulighetene for olje- og gassvirksomhet på den annen. Vi hilser velkommen den planlagte aktiviteten på islandsk sokkel og er glad for at vi har på plass en norsk-islandsk avtale om utnyttelse av grenseoverskridende felt.

Ved siden av dette må vi ikke glemme at forskning og utvikling i årene fremover vil være en vekstnæring i seg selv. Island og Norge har spesielle forutsetninger for å være ledende innen arktisk kunnskap, og innen miljø- og klimarettet forskning. Og vi har ambisjoner om å være ledende i utviklingen av grønn energi, som er en lønnsom fremtidsnæring.

Stikkord for norsk nordområdepolitikk er nærvær, aktivitet og kunnskap. Målene kan vi bare nå i et tett og forpliktende samvirke med andre land i regionen. Island og Norge, med sine grunnleggende fellestrekk og sammenfallende interesser og synspunkter er selvskrevne partnere for å drive samarbeidet fremover.

Forholdet mellom Island og Norge er eldgammelt, nært og meget godt. Det gleder meg at utviklingen i vår del av verden bidrar til å fylle det med ny substans.