Venstrevind over Latin-Amerika

Jeg ble introdusert som ekspert. La meg gjøre det klart at jeg er ingen ekspert på Latin-Amerika. Men det er kanskje et uttrykk for hvor liten oppmerksomhet og kunnskap det er om regionen i Norge. I de blindes rike blir den enøyde konge.

La oss først slå fast at det gir like liten mening å snakke om Latin-Amerika som en enhet, som det gir å prøve å forstå Afrika som en enhet. Det er store indre forskjeller og nyanser. Jeg vil likevel forsøke å trekke opp fem hovedtrekk ved utviklingen. De er alle optimistiske, men de har også et ”men”.

La meg starte med å sette regionen i en internasjonal sammenheng. Historisk sett har USAs totalt dominerende stilling vært en del av Latin-Amerikas ulykke. Det er ikke tvil om at USA har blandet seg inn i en rekke lands interne anliggender på en mye grovere måte enn det for eksempel Chavez gjør i dag. Dette er en tid som i all hovedsak over og det er lite sannsynlig at den kommer tilbake med full kraft.

Et bilde: For noen måneder siden satt jeg i La Paz, Bolivia i et møte med lederen for den konservative opposisjonen, Jorge Quiroga. Han brukte nærmere en halvtime av våre 45 minutter til å snakke om Kina. Det er vanskelig å tenke seg ett land på kloden som er lenger borte fra Kina enn Bolivia, fysisk og i overført betydning. Likevel er Kinas inntreden på verdensarenaen av en slik betydning at en opposisjonspolitiker i Bolivia mener at dette er et helt sentralt tema.

Kinesiske varer og lån, Kina som en balanserende faktor på den globale arena, alt dette gir Latin-Amerika nye muligheter. Men svakheten så langt er at evnen til å finne latinamerikanske fellesløsninger i liten grad er til stede. Det er mye snakk om store infrastrukturprosjekter, men lite som materialiserer seg.

På samme måte ser vi i liten grad tendenser i retning av at regionen opptrer med en felles stemme på verdensarenaen. Det er i dag kanskje først og fremst Lula som har preg av å være en leder som kan innta en slik rolle globalt.

Oppsummert; store, nye muligheter for Latin-Amerika, men liten evne hos landene til å finne sammen.

Det andre trekket jeg vil peke på er at man er i ferd med å få en dramatisk mye mer inkluderende politikk. Det er et kontinent som historisk har vært dominert av militære eliter eller høyre-orienterte business-eliter. La oss ikke glemme at i Bolivia har den store majoriteten som urbefolkningen representer, vært fullstendig ekskludert fra ledende politiske posisjoner i fem hundre år.

Rojas har skrevet en veldig god bok som heter ”Carmencitas Sorg”. Den er en eneste, sammenhengende advarsel mot populistisk politikk. Boka handler om Argentina, trolig det landet i verden som har falt mest dramatisk hva gjelder økonomisk styrke i løpet av de siste hundre årene. Hovedforklaringen er populistisk politikk der enhver leder snur opp ned på det den forrige lederen gjorde. Der alt dreier seg om kortsiktighet og et totalt fravær av stabilitet, framfor det som kan gi langsiktig utvikling.

Det grunnleggende nå, er at for første gang i kontinentets historie ser man i land etter land en mer inkluderende politikk. Denne utviklingen har veldig klare symboler, kanskje med Lula som det fremste. Han gjør det da også godt. De siste meningsmålingene tyder på at hans oppslutning er all time high for noen president i Brasil. Dette uten å ty til populisme.

Uansett kritiske merknader til Bolivia, er det klart at det nå skjer en politisk vårløsning i et land der urbefolkningen representerer det store flertall. Det fortjener respekt og støtte, selv om feil begås.

Ved det siste presidentvalget i Argentina var det to kvinner som sto igjen til slutt. President Bachelet i Chile representer også noe historisk nytt. Hun er det første kvinnelige statsoverhode noe sted i den tredje verden som har blitt valgt uten å være hustru eller datter til en tidligere leder.

Det vi ser, er på mange måter den samme utviklingen vi historisk har sett her hjemme med en utvikling fra embetsmannsstaten der stadig nye grupper inkluderes. Men, som Rojas har vært inne på, regionen preges av en svak institusjonell forankring. En illustrasjon kan være at da jeg hadde møte med Evo Morales og en gruppe av de absolutt mektigste politikerne i hans regjering, var det ingen note taker til stede. Det er vanskelig å tenke seg et sterkere symbol på manglende politisk forankring. Hvordan skal de få iverksatt sine politiske beslutninger når det ikke er med noen fra embetsverket til å ta notater og følge opp?

En annen svakhet er den ekstremt sterke tendensen til konfrontasjon i politikken. Venezuela er stjerneeksempelet på det. Både Chavez og opposisjonen søker konstant konfrontasjon. Det er ingen forsøk på å finne løsninger som kan være til nasjonens beste. Dette er dessverre en tendens som preger mange av landene i regionen.

Oppsummert; mer inkluderende politikk, men institusjonell svakhet.

Det tredje trekket jeg vil peke på, og som Rojas også pekte på, er at det går langt bedre økonomisk. Latin-Amerika har hatt stabil, høy økonomisk vekst de siste årene. Den fører også til at neste alle får framgang. Men den økonomiske veksten i Latin-Amerika er mye lavere enn i Asia og den er også lavere enn i Afrika. Regionen trenger en høyere vekstrate dersom de i sterkere grad skal bringe folk ut av fattigdom. Vesten er også på en helt annen måte enn den asiatiske, bygd på naturressurser. Dette har historisk vist seg å være en langt svakere basis for langsiktig framgang enn vekst basert på oppbygging av eksportindustri, slik vi har sett i Japan, Kina og Sør-Korea. .

Oppsummert; økonomisk vekst, men ikke sterk og – la meg kalle det – dyp nok vekst.

Det fjerde jeg vil peke på er at Latin-Amerika er laboratorium for kanskje det mest storstilte sosiale eksperiment noe sted i verden. Dette er ikke, som man kan få inntrykk av i norske medier, Chavez. Det er Lula og hans Bolsa Familia-program. Det inkluderer nesten en fjerdedel av Brasils befolkning. Det har mange gode elementer. Blant annet kontantoverføringer til fattige mennesker, men basert på at det stilles en rekke krav til dem. Blant annet at de sender sine barn på skolen. Dette har mange av de samme elementene som vi finner i den norske arbeiderbevegelsen; Krev din rett, men gjør din plikt.

Men ikke noe kontinent har så store inntektsforskjeller som Latin-Amerika. En ting som ofte er oversett i den hjemlige debatt er at en del av de sentrale asiatiske økonomiene har inntektsforskjeller på nivå med Europa, og mindre en i USA. Men i Latin-Amerika finner vi de største forskjellene noe sted i verden, på tross av at det er et relativt moderne kontinent. Dette kan ikke fortsette.

Det siste positive trekket jeg vil peke på er at de er gode grunner til å tro at epoken med politisk vold er over, eller på hell. Med få unntak ser vi ikke venstreorienterte bevegelser som nå tror på voldsbruk og geriljavirksomhet som veien til samfunnsmakt. I Colombia har vi den paradoksale situasjon at det konservative styret til Uribe har for første gang gjort demokratisk venstreorientert politikk mulig. Venstresida vant borgermestervalget i Bogota. Med få unntak er rommet for militær, voldsdominert politikk nå mye mindre i Latin-Amerika.

Det negative er at mens voldsbruken i politikken er i dramatisk nedgang, har vold i samfunnet blitt et gigantisk problem i regionen. Enkelte land – Guatemala er ett av dem - har hatt en sterk tendens i retning mot det vi kan kalle en narkostat. Vi ser narkotikabander dominere deler av statsapparatet. Liknende trekk ser vi for eksempel i Vest-Afrika, og dette har klare forbindelser til kokainsyndikater i Sør-Amerika.

Altså en veldig positiv tendens i retning av mindre vold i politikken, men en urovekkende utvikling av vold knyttet til kriminalitet.

Til slutt noen ord om vår politikk i forhold til kontinentet. Da jeg kom inn som statsråd mente jeg at vi måtte åpne opp for alt det positive som var i ferd med å skje i Latin-Amerika. Vi hadde hatt et sterkt Latinamerika-engasjement knyttet til kampen mot diktaturene i Chile og Argentina, men dette hadde svunnet hen i takt med den positive utviklingen. Engasjementet og den politiske kontakten var blitt svært begrenset.

I skyggen av dette hadde det skjedd mye annet. Mange norske ungdommer hadde begynt å studere spansk. Næringslivet hadde oppdaget Latin-Amerika, først og fremst Brasil og Chile.

Det vi trakk som konklusjon var at vi må heve kunnskapsnivået om regionen og det bidrar vi til gjennom styrket forskningsinnsats.

Videre har vi definert tre innsatsområder for vårt engasjement i regionen. Vi er små i regionen og det er liten gjensidig kjennskap. Vår innsats må derfor spisses rundt noen få innsatsområder. Disse er regnskogsbevaring og miljø, da i første rekke med Brasil. Det andre er forvaltning av olje- og gassvirksomheten. Det tredje er næringslivets sosiale ansvar og modeller for samarbeid mellom næringsliv, fagbevegelse og myndigheter.

Takk så langt. Jeg ser fram til diskusjonen.