Redegjørelse på UDs lederkonferanse 2008

La meg få starte med å si hvor glad jeg er for å få være en del av utenrikstjenesten. Nå får jeg være med å lede den, men jeg har også vært medarbeider her tidligere og håper også å kunne få være det igjen. Jeg snakker da selvsagt ikke om i 2009. 

Den norske utenrikstjenesten er av verdensklasse. Vi kan være stolte av det vi gjør. Jeg kommer rett fra demokratenes landsmøte i Denver. Vår honorære konsul og ambassadør Strømmen gjorde en fantastisk jobb med opplegget og sørget for at vi hadde et langt bedre transportopplegg og langt bedre tilgang til møter enn de fleste andre. 

Like før Denver var jeg i Nepal. Tore Toreng og hans stab – og Ingrid Ofstad før Tore – har bidratt til å plassere Norge helt sentralt i fredsprosessen i et land hvor vi i utgangspunktet ikke har hatt noen spesielle forutsetninger. Den amerikanske ambassadøren til Nepal overøste meg med takksigelser over hvor viktig Norge har vært for USA i Katmandu fordi vi har kunnet fungere som en kanal mellom maoistene og amerikanerne. Den sentrale rollen vi har fått i Nepal skyldes bare enkeltmenneskers innsats.  

Før ferien var jeg i Sør-Korea hvor Didrik Tønseth hadde lagt opp et strålende program i løpet av den halve dagen jeg var der. Dit kom jeg fra Svein i Beijing og Tormod i Guangzhou, hvor jeg blant annet deltok på en strålende åpning av vårt nye generalkonsulat.  

La oss gjør dette litt større. La oss begynne å være litt stolte av Norge. Det er ingen ting som provoserer meg mer enn den debatten vi har hatt det siste halve året og som gir inntrykk av at Norge er et land på randen av svartedauen. Et land der alt går galt og ikke noe er bra. Jeg mener ikke at det ikke er problemer i Norge, men vi må starte løsningen av dem på basis av at Norge er et fantastisk land der det aller meste går bra.  

Jeg har tenkt å dra gjennom det jeg ser på som fire hovedtrekk ved den internasjonale situasjonen og hva dette betyr for utviklings- og miljøpolitikken. Utgangspunktet mitt er at det ikke er mulig å trekke noe skarpt skille mellom utenriks-, sikkerhets-, utviklings- og miljøpolitikk. 

Disse fire trekkene er: 

• Framveksten av en global middelklasse.
• En multipolar verdensorden
• Svake stater som den fremste kilde til kriser og sikkerhetspolitiske utfordringer
• Klimaendringer 

La meg starte med middelklassen. For første gang i historien kan flertallet av jordas befolkning regnes som en bred middelklasse. Dette er mennesker som ikke lurer på hva de skal spise i morgen, som har et trygt sted å bo og muligheter til å gi sine barn utdanning og som ikke trenger å regne med å dø i ung alder av sykdommer som er kurerbare. 

Dett er fundamentalt annerledes enn hvordan menneskeheten historisk har hatt det og hvordan de fattigste på jorda fortsatt lever. Det tydeligste bildet på dette er at forventet global levealder har økt fra 46 til 67 år i løpet av de siste 50 årene.  

Dette legger et stort press på jorda og bidrar til matkrisen, til olje- og vannkriser osv. Denne brede middelklassen deler også en del verdier som ikke skal undervurderes. Den står, i det store og det hele, for anstendige forhold mellom land. Den står for hardt arbeid. For respekt mellom mennesker. Og ikke minst; for fred. Det er vanskelig for et land med en bred middelklasse å mobilisere til krig for noe annet enn landets grunnleggende beskyttelse. USA klarer det i Irak, bare fordi middelklassen ikke deltar i krigen. Grunnen er den at middelklassen har så mye å tape på krig. Det er altså ikke bare bedret levestandard og helse som er resultatet av at folk er blitt rikere. Det fører også til spredning av grunnleggende verdier og menneskerettigheter. Dette er en av grunnene til at jeg er resolutt motstander av bruk av boikott som politisk virkemiddel i de fleste internasjonale situasjoner. Det ville være mye bedre for Burma om vi bidro til å få fram den lille nasjonale middelklassen enn å drive med økonomiske sanksjoner.  

På forrige lederkonferanse ga jeg dere i lekse å lese Paul Colliers bok The Bottom Billion. I mellomtida er den kommet på norsk.  

For et par uker siden kom den norske utgaven. Jeg har skrevet forordet. Dagbladet gir boka (og forordet, får vi tro) en strålende anmeldelse. Den anmeldelsen avsluttes slik: 

”Ideologier må vike til fordel for reelle resultater, mener Collier, og derfor sparker han like mye til begge sider. Venstresiden må lære seg å elske økonomisk vekst, lyder det blant annet. Det virker som om SV-utviklingsminister Erik Solheim, som har skrevet forordet til boka, ikke totalt avfeier en slik radikal omlegging av tankesettet”. 

Ikke helt avfeier? Jeg elsker økonomisk vekst! Det er for lite økonomisk vekst i fattige land. Vi trenger mer av det. Det er nøkkelen til å løse problemene i mange fattige land. Alle som drømmer om en helt annen utviklingsmodell; Gå til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, men vær villig til å bo der også!  

Veien til utvikling går gjennom en velfungerende stat, noe som er vanskelig å skape, men også med et privat næringsliv som kan bidra til en selvforsterkende vekst. Skal vi få økonomisk vekst, må vi også ha privat sektor med. Jeg nevner dette fordi det har vært en tendens til å undervurdere dette, også i vår tjeneste.  

Jeg kommer rett fra Yaras konferanse om grønn revolusjon i Afrika. Vi går nå inn i et partnerskap med Yara for å oppgradere havnene i Dar es Salaam og i Beira for å kunne bruke de som inngangsport for å få mer kunstgjødsel inn til afrikanske bønder. Vi trenger kunnskapen, organisasjonsevnen og teknologien til det private næringsliv. Det er selvsagt dilemmaer her, men la oss ikke være redde for å inngå partnerskap med privat næringsliv.  

Et annet eksempel er Norturas planer om slakterivirksomhet i Uganda. Et tredje er mikrofinansinitiativet vi har dratt i gang sammen med Storebrand og Ferd.  

For å illustrere dimensjonene i private engasjementer: Hydro vurderer nå investeringer i vannkraft og aluminiumsproduksjon i Angola. Rammen for disse investeringene er femti ganger årlig norsk bistand til den største mottakeren i Afrika, Tanzania. Det sier noe om størrelesesforholdet og hvor avgjørende det er å ha med privat sektor dersom man skal utrette noe i utviklingspolitikken. Så må vi løse de dilemmaene og de konflikter som oppstår under veis.  

Dette er også grunnen til at jeg har ligget svært lavt i debatten rundt kritikkverdiige forhold knyttet til Telenors virksomhet i Bangladesh. Ikke fordi de ikke er kritikkverdige, men fordi vi ikke må komme i enn situasjon der straks noe slikt skjer – og det vil skje – skal de presses ut. De må løse problemene og ta ansvar, men de må få støtte til å drive. Grameen Phone er også Bangladeshs største skatteyter og de inntektene de bidrar med til staten er mange ganger norsk bistand til Bangladesh. 

Det første trekket – framveksten av en bred middelklasse – henger egentlig tett sammen med det andre trekket; overgangen til en multipolar verdensorden. Grunnen til denne utviklingen er blant annet den fantastiske økonomiske veksten en del land har hatt.  

Jeg vet ikke om de unipolare øyeblikk noen gang har eksistert. Men hvis det eksisterte, var det under Bush senior og i Clintons første periode. Det var den perioden alt sentrerte rundt USA. Hvor forskjellig er ikke verden nå! Det viktigste er selvsagt Kinas vekst. Jeg tror det er viktig her at vi ser forskjellen på Kina og Russland. Russland er først og fremst en regional makt. Riktignok er regionen deres svært stor, men jeg har aldri de siste årene hørt noen sitte og snakke om Russland i Latin-Amerika eller i Afrika, eller i mesteparten av Asia. Men alle snakker om Kina. 

I ly av alle USAs problemer – som også er våre - det være seg i Afghanistan, Irak eller andre steder, har Kina vokst og vokst og blitt en global maktfaktor politisk og økonomisk, om enn ikke i samme grad militært. Russland derimot, er mye mer av en regional faktor i sitt nabolag. Og Putin har gjenskapt den stabiliteten som er viktig for de fleste russere og dette er grunnlaget for hans enorme popularitet. Denne interne konsolideringen gjør også at Russland kan framstå som en langt tøffere maktfaktor eksternt, slik vi har sett i Georgia og andre steder. Dette stiller oss overfor helt nye problemstillinger. 

La meg til dette også legge til India. I de to viktigste internasjonale forhandlingene det siste året har utfallet blitt avgjort ikke av USA, ikke av Kina, men av India. På Bali-konferansens siste dag la EU, USA og FN fram et forslag for forsamlingen. Tanken var nok at vi alle skulle klappe. India tok så ordet og spurte om de var blitt konsultert om dette. Så tok Kina ordet og stilte samme spørsmål. Og plutselig ble det klart at 40 prosent av menneskeheten ikke var hørt. India beveget seg ikke en millimeter i løpet av denne dagen, mens amerikanerne måtte foreta en fullstendig saltomortale. Uten at jeg har fulgt WTO-forhandlingene nøye, er det mitt klare inntrykk at Kina var beredt til å godta det som lå på bordet, men det var India som ikke ville akseptere det.  

India er ikke en global makt på linje med USA eller Kina, men det er en makt på vei oppover som har klart å skape seg en rolle i det internasjonale systemet ingen av oss ville ha trodd for få år siden. 

Legg til EU, legg til Brasil og Sør-Afrika så får vi en multipolar verden der mange problemer vil være vanskeligere å løse. La meg ta et eksempel på dette som det er verdt å reflektere over.  

Hvis vi nå skulle få en veldig sterk vestlig konsolidering som isolerte Russland. Hva vil det ha å bety for situasjonen i Iran, i Nord-Korea? Hva vil det ha å si for situasjonen i alle andre områder og konflikter der man trenger Russland. Man trenger ikke Russland i Latin-Amerika og Afrika, men man trenger Russland i Russlands nærområde. Jeg tror det er grunnleggende at vi beholder roen og ser hvordan vi skal beholde et forhold mellom Russland, USA, Kina og andre, ikke hopper fra krise til krise. Da vil vi til syvende og sist alle tape. 

I en slik tilnærming er de personlige relasjonene vi kan bygge til lederne i disse landene helt sentrale. Derfor har jeg, Jonas og ambassaden i Washington brukt så mye tid og krefter på å bygge relasjoner til de som kan bli sentrale i en McCain- eller Obama-administrasjon. Vi bruker også mye tid på å bygge relasjoner til India, Kina og Russland.  

La meg så gå til det tredje utviklingstrekket; lokale kriser, statssammenbrudd. Det positive de siste årene er at veldig få statssammenbrudd har blitt skapt utenfra. Norge har i relasjon til vår størrelse en svært sentral rolle i forhold til en rekke konfliktsituasjoner. Bistanden er sentral i dette bildet. Vi vil alltid trenge penger for det man ønsker å gjøre og derfor er Afghanistan, Sudan og Palestina de tre største mottakerne av norsk bistand. Det demonstrerer hvor sentral sammenhengen mellom bistand, sikkerhetspolitikk og konflikthåndtering er.  

Men bistand aleine kan ikke løse noen problemer. Palestina er et slående eksempel på det. Jeg tror ikke det er noe område som har mottatt mer bistand over de siste 10-15 årene. Men så lenge politikken ikke er riktig så har det ikke bidratt til mer enn å lette folks dagligdagse behov. Det er koblingene mellom politikk og bistand som er avgjørende for vår evne til å løse krisene i de fattigste landene. 

La meg lese et sitat for dere: 

”Maktbruk spiller en rolle, men militær innsats for å fange eller drepe terrorister vil trolig være mindre viktig enn det å fremme lokal politisk deltakelse og økonomisk utvikling. Avgjørende vil også være vår evne til å forstå og håndtere den følelse av forurettethet som ofte er kjernen i opprør. Derfor er kanskje den viktigste komponenten i kampen mot voldelig ekstremisme ikke våre egne militære aktiviteter, men hvor godt vi setter våre partnere i stand til å styre og forsvare seg selv.” 

Dette er ikke Soria Moria-erklæringen, det er National Defense Strategy fra Pentagon. Dette viser at lærdommen fra Irak og Afghanistan har sunket inn, det er summen av virkemidlene som bidrar. I den ytterste konsekvens – som i Afghanistan - må også vi være beredt til å bruke militære virkemidler. Men det må være det siste vi tyr til. Og selv der vi går inn militært må det spille i en sammenheng der politikk og økonomi er det mest sentrale. 

La meg så gå til det fjerde området; klima. Jeg har hyllet dere i denne talen og akter å fortsette med det. Men la meg her innledningsvis gi uttrykk for at hvis det er noe som har provosert meg det siste året så er det da jeg fikk høre at enkelte ambassader mente de av budsjettmessige årsaker ikke kunne delta på regionale samlinger om klimapolitikk. La meg gjøre det helt klart. Miljøspørsmål er ikke ett av mange spørsmål, det er en hovedsak for regjeringen. Det er ikke en av mange saker man kan ta hånd om når man har gjort alt det andre. Det skal gjøres først. Og hvis dere ikke får til det, så glem det andre. De som mener de ikke har råd til å delta på arrangementer knyttet til dette feltet, må omprioritere.

Klimaendring er her nå. Vi ser det på mange indikatorer. Jeg var i Nepal i forrige uke. 40 prosent av menneskeheten bor i områder med elveløp som starter i Himalaya. Flommønsteret der er i dramatisk endring. Dette skaper store vansker for jordbruket og det skaper store humanitære kriser. Jeg har mange venner i indisk etterretning. En av dem har skrevet en artikkel om ”Bangladesh’s population terrorism against India”. Det det dreier seg om er alle de fattigste i Bangladesh som ser en mulighet til å søke bedre kår i India. Vi vil trolig se en økning i disse strømmene som følge av klimaendringer, og med økt potensial for konflikter av ulike slag. Klimaendringene er her. Det dreier seg om vår evne til å unngå ytterligere endringer og tilpasse oss de endringene som allerede har funnett sted.  

Klimaendring er ikke noe nytt. Musikken som spilles er den samme som før; tørke, flom, matmangel, flyktninger, regionale konflikter. Men takten i klimaendringene virker nå som en kraftig forsterker for alle disse ulike musikkstykkene.  

Hva er det så Norge skal gjøre? The Economist beskrev nylig Norge som ”The most considerate global citizen”. Vi skal samarbeide med andre og vi skal ta ledelse i noen av klimaspørsmålene.  

Vi har definert fire områder der vi skal yte et særlig bidrag. Det er skipsfart. Vi har den femte største flåten i verden. Utslipp fra alle norske skip tilsvarer like mye som alle andre norske utslipp til sammen. Det er et ufattelig potensiale for teknologisk forbedring, men dette avhenger av at vi greier å bli enige om de riktige insentivene. 

Det andre er karbonfangst og lagring. Vi må bidra til å utvikle et internasjonalt system for sikker fangst og lagring av karbon. Vi må smelte sammen alle de initiativ som nå er under utvikling i EU, USA og Australia.  

Det tredje er spørsmål knyttet til polarområdene. Jonas har tatt en rekke initiativer på dette området. Jeg har invitert en rekke miljøvernministre til å besøke Troll-stasjonen i Antarktis i februar. Norge har en helt sentral rolle å spille i spørsmål knyttet til klimaendring og polarområdene.  

Det fjerde området er regnskog. Dette er et svært krevende prosjekt. Vi gjør det ikke fordi vi har særlig kompetanse på feltet. Vi gjør det fordi vi har finansiell handlefrihet til å bidra til globale strukturer. Sammen med statsministeren vill jeg om drøyt to uker undertegne en avtale med Brasil om et vesentlig bidrag til Amazonas-fondet. Vi vil bidra vesentlig til å styrke samhandlingen mellom Verdensbanken og FN på dette feltet.  

Det grunnleggende er at den enkelte bonde på Papua Ny Guinea eller i Amazonas må få et økonomisk insentiv til å la være å hogge. Det er en kjempeutfordring som vi ikke går løs på fordi det er lett, men fordi det er viktig. 

Mange av de problemstillingene jeg har vært innom her behandles først i utviklingsutvalgets rapport, siden i den stortingsmeldingen vi skal legge fram på tampen av året. Utvalget skal ikke se på bistand, men på alt det andre som bidrar til utvikling. Meldingen vil være en kort og politisk spisset melding som tar utgangspunkt i det skjebnefellesskap det er mellom fattige og rike land. Begrepet globale fellesgoder vil stå sentralt. Det handler altså om det alle vil ha, men som ingen vil betale for. Det dreier seg om sikkerhet, miljø, fravær av smittsomme sykdommer og så videre. Tendensen er at alle ønsker at disse utfordringene skal håndteres, men ønsker å dytte ansvaret for at det blir gjort over på andre. Klimaforhandlingene i dag handler ikke først og fremst om hva vi skal gjøre, men om hvem som skal betale for det.  

Meldingen vil også behandle den omfattende omleggingene av bistanden som finner sted. Jeg har snakket mye om at bistand bare er en av mange faktorer som bidrar til å skape vekst. Bistandsmiljøet er også i endring. Det er nye aktører som Kina, India, Irland, store private aktører. Feltet er ikke lenger dominert i same grad av en gruppe likesinnede land. Målsettingen er ikke å gjøre om på alt det min forgjenger gjorde, men å spisse politikken i forhold til de endringene som har funnet sted og i større grad smelte sammen utenriks- og utviklingspolitikk.

Vi går inn i en tid som ikke blir mindre krevende for Norge. Usikkerheten i det globale landskapet er stor. Faren for sammenbrudd i en del av de statene jeg har snakket om er betydelig. Det går ikke spesielt bra i Afghanistan. Klimatruslene er en gigantisk utfordring. Men alle disse utfrodringene kan løses hvis vi bare makter å mobilisere den politiske viljen.  

Jeg minner til slutt om hva Berlusconi sa under mattoppmøtet i Roma i juni. Han sa at vi nå må sette søkelyset mot de landene som tjener penger på de høye olje- og matprisene. Nå må de begynne å betale. Jeg tror Norge vil være veldig høyt på Berlusconis liste.

Takk.