Tale 1. mai i Kristiansand

Sjekkes mot fremføringen

Kjære venner,

Gratulerer med dagen!

Denne uken har jeg levd som reisende utenriksminister og sett verden fra Saudi-Arabia, Aserbajdsjan og Tyrkia. Selv i striregn må det være lov å være utenriksminister og si at det er godt å komme hjem! Takk for invitasjonen og takk for fremmøtet!

1. mai – er en festdag – en verdidag – det er dagen for de store sammenhengene. I år er Kristiansand virkelig stedet for store sammenhenger når vi markerer Henrik Wergeland, byens store sønn, som også våker over oss her på torget.

Henrik Wergeland kjempet en utrettelig kamp for religiøs toleranse, frihet gjennom kunnskap og opplysning, likeverd mellom nasjoner, mellom høy og lav i samfunnet. Fremfor alt appellerte han til medmenneskelighet og solidaritet.

Vi knytter Wergeland til 17. mai. Men hans budskap er også viktig på dagen i dag.

1. mai er dagen for å se det enkelte medmenneskets verd. Å se at midt i de store konfliktene, så lever det mennesker. At midt i kampen om samfunnets retning, så er det menneskers liv det handler om; fellesskap, menneskeverd og rettigheter.

I dag skal vi se etter medmenneskene bak alle overskriftene.

Medmenneskene i Zimbabwe som frarøves et valgresultat og kastes ut i kaos.

Menneskene i Afghanistan som ikke har fred og lever i frykt.

Menneskene i Palestina som lever under okkupasjon.

Mennesker som ikke har mat, som opplever at maten nå er dobbelt så dyr som for noen måneder siden, og som må legge sultne barn til sengs.

Mennesker som ikke har helse – som de millioner som rammes av aids, malaria og tuberkulose.

Mennesker som ikke har faglige rettigheter – som jobber med fare for eget liv, lav lønn – og barn og kvinner som blir ofre for menneskehandel og seksuell mishandling.

Norsk Folkehjelps aksjon vil gi Sudan håp – og det kan vi bidra til ved å gi til bøssene i dag.

Hvert medmenneske bak de store tallene og de store overskriftene forplikter oss på solidaritetens dag. For vi er ikke maktesløse.

Det står til menneskene å gjøre en forskjell.

Arbeiderbevegelsens historie har beviset. Vi tror på kraften i det mennesker vil og kan. Vi vet hva små og store fellesskap kan løfte. Vi vet at det meste av hva mennesker har gjort feil, kan også mennesker gjøre om.

Den bevegelsen som går i front den 1. mai bygger på at gode fellesskap er avgjørende for menneskers frihet, for menneskers trygghet, for menneskers tilhørighet – og for menneskers medansvar.

Det er gjennom fellesskap at mennesker får handlekraft – handlekraftige fellesskap – mellom mennesker, mellom land – som må til for å skape en bedre verden.

Det er vi som har det moderne svaret. Fellesskap er moderne. Nå som før møter sosialdemokratiet motkrefter, som sier de vil befri enkeltmennesket fra fellesskapet. Men mennesker uten fellesskap er ikke frie.

Vi blir til i møte med andre. Vi får identitet ved å ta felles ansvar.

Med fire enkle ord – ”Felles klode, felles ansvar” – oppsummerer årets 1. mai parole på en treffende måte den grunnleggende visjonen i sosialdemokratiet; troen på fellesskapet. Når vi leser Arbeiderbevegelsens historie slår dette mot oss; pionerene, modige kvinner og menn, de som sto midt oppe i en hard historisk kamp for rettigheter, menneskeverd og demokrati – de var de første til å si at denne kampen ikke kunne begrenses til Norge. – De som hadde mer enn nok å stri med hjemme – de løftet blikket. Martin Tranmæl sa det slik: – Vi skal ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover.

Noen ganger minner den norske samfunnsdebatten om mennesker som har beina plantet i norsk jord, med ansiktet vendt innover. Det må vi kjempe i mot. Vi har en arv å ivareta. Fordi det er moralsk riktig. Men også fordi muligheten til å leve gode og trygge liv her hjemme krever at vi deltar aktivt og tar ansvar i det store fellesskapet der ute.

For tenk på dette: Begrepet ”langt borte” gir egentlig ikke noen mening lenger. Det finnes ikke ”deres verden” og ”vår verden”. Det finnes ikke ”vi” og ”de”.

Eksemplene er så mange:

ILO anslår at 2,5 million kvinner og barn hvert eneste år blir ofre for menneskehandel. Nå har Regjeringen foreslått forbud mot kjøp av sex. Men om vi skal gjøre noe med sexkjøp og menneskehandel, går det en ubrutt rekke av utfordringer fra det norske gatehjørnet til en hjemplass et sted langt der ute i verden.

90 prosent av heroinen som finnes på norske gater, også her i Kristiansand, kommer fra Afghanistan. Skal vi få satt en stopper for trafikken, må vi lykkes med å skape fred, sikkerhet, utvikling og et alternativt livsgrunnlag for den afghanske bonden.

Smittsomme sykdommer sprer seg uavhengig av landegrenser. Skal vi forebygge og beskytte oss selv, må vi engasjere oss i helseinnsats i de mest utsatte landene.

1 milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Flere hundre millioner mennesker står i fare for å bli klimaflyktninger.

Deres nød blir vår usikkerhet. Derfor må vi hjelpe medmennesker til fred og utvikling der vi kan. Og vi kan veldig mye – hvis vi vil.

I Norge finnes det en klar røst mot denne tilnærmingen til politikk. Den målbæres av Fremskrittspartiet. Frp er de første til å avvise at det finnes noe større fellesskap å ta ansvar for enn utover oss selv. De tilbyr velgerne budskapet om at vi først må bli ferdig med alle utfordringene her hjemme, før vi vender blikket ut. – Som om vår trygghet og sikkerhet avgjøres i Norge alene.

Frp sier det åpent – de er et liberalistisk parti – det står i første linje av partiprogrammet. Igjen må vi se mennesket bak de store ordene; hva blir konsekvensene av alle løftene deres om å bryte opp fellesskapsordninger og pøse stadig mer av barn og barnebarns pensjoner på oss her og nå?

La oss huske dette, den 1. mai: Frp er i mot landsomfattende tariffavtaler. De er i mot store fagforeninger. Og de stiller seg utenfor de brede forlikene om pensjon og klima.

Det er her kampen om vår tids veivalg vil stå. Hva er vår tids moderne verdier? FrPs budskap er grunnleggende umoderne. Det er umoderne å tro at vi kan leve i en isolert boble her i Norge.

Siv Jensens budskap er at FN er en trussel mot verdensfreden! I Stortinget foreslår Frp dramatiske kutt i vår innsats for å møte de største utfordringene. De vil kutte bistanden til Afrika med 88 prosent, til Asia med 98 prosent, til Midtøsten med 60 prosent og til FN med 61 prosent. Igjen – se etter menneskene bak de store tallene.

Arbeiderbevegelsen og den kristne bevegelsen sto sammen om å løfte frem internasjonal solidaritet. Det har gjort Norge til en ledende drivkraft for fred og utvikling i verden. Det er slik vi kjennes igjen. Jeg får høre og se det på alle mine reiser.

Men det finnes altså en alternativ fortelling om Norge. – Se for dere Siv Jensen banke på døren til regjeringen i Mozambique etter et norsk valg og si; ”God dag, jeg er fra Norge, verdens rikeste land, lengst mot nord, jeg er kommet for å si at vi har vedtatt å avslutte all stat-til-stat samarbeid, kutte dypt i støtten til FN som er en trussel mot verdensfreden, og avslutte alt freds- og forsoningsarbeid. Vi trenger pengene selv. Lykke til videre!”

Kjære venner – den dagen får ikke komme!

Frp sier klart fra at Norge ikke skal være med å ta ansvaret for verdens flyktninger og fordrevne. Også det er et utrolig umoderne budskap.

Men mest umoderne er det å snu ryggen til klimaendringene. – Å lukke øynene til issmelting og nye værtyper, og klamre seg til at 2000 av verdens ledende forskere tar feil.

Det kan være vanskelig å ta innover seg hvilke utfordringer vi står ovenfor, med tørke, issmelting og mer ekstremvær. Det er her verdivalgene kommer inn. Det er her troen på hva fellesskapene kan bære, blir avgjørende – med evnen til å løfte sammen og fordele byrder rettferdige – kjerneverdier for sosialdemokratiet.

Det var her i Kristiansand at jeg for første gang hørte Al Gore holde foredraget om den ”ubehagelige sannheten”. Han fikk frem alvoret. Men han fikk også frem håpet. Vi kan gjøre noe med det.

Skal vi klare det, så må vi redusere utslipp her hjemme og ute. Ved å utvikle nye teknologier som kan rense CO2-utslipp. Ved å utvikle fornybare energikilder.

Denne ambisjonen samler nå hele Stortinget, bortsett fra Frp.

Vi kjenner historien: Land med fattigdom vet hva de må prioritere; å komme ut av fattigdommen. Skal vi få dem med på klimakampen – og det må vi – så må vi vise at vi kan dele byrder. At de med sterkest rygg er rede til å bære mer enn andre. At de som er rike er klare for å betale mer.

Slik var oppskriften da Norge gikk ut av fattigdom. Oppskriften virket. Nå må vi bruke den internasjonalt!

Men vi vet at det står kamp om verdiene.

I sin tale til Høyres landsmøte sa Erna Solberg at venstresiden hadde kidnappet fellesskapsbegrepet. Interessant – hvordan skal Høyre få tilbake noe de aldri har eiet? Det er et merkelig argument for et parti som tror så sterkt på eiendomsretten.

La oss igjen gå til historien: Ved omtrent hver eneste korsvei der vi har styrket fellesskapsløsningene i samfunnet, har Høyre vært i mot. De var i mot at alle skulle ha rett til folkeskole. De var i mot at alle skulle ha rett til videregående. De var i mot SFO. Nå vil vi lovfeste retten til barnehageplass. Også dette er de i mot.

For 10-15 år siden hørte vi fra høyresiden – ute og hjemme – at den sosialdemokratiske modellen ville bukke under i den nye globale økonomien. Staten var for stor. Skattene var for høye. Fagforeningene var for sterke. Det var for vanskelig å si opp folk. Omstillingene gikk for sakte. Vi manglet enere.

Så skjedde det noe der ute. Tonen forandret seg, stemmer ble stille og nye kom til. Verden så at den nordiske velferdsmodellen ikke bare gir trygghet. Den gir arbeid, den gir oss en høyt utdannet befolkning, og den gir verdens beste evne til omstilling.

Ikke minst takket være et organisert arbeidsliv, med en sterk fagbevegelse. En sterk fagbevegelse bidrar nettopp til å utjevne forskjeller og til å redusere fattigdom.

En sterk offentlig sektor begrenser ingen skaperkraft. En sterk offentlig sektor gir gode velferdsordninger som gjør nyskaping mulig. Ordninger som letter vanlige menneskers vanlige liv.

Det er resultatet av en politikk som finner balansen mellom å skape og å dele.

Så la oss følge godt med når høyresiden gjør hevd på visjonen om gode fellesskap.

Den forrige høyredominerte regjeringen gjorde skattelette til sin viktigste satsing. Dette stoppet vi. Det ene grepet har gjort at vi har 13 milliarder kroner mer hvert eneste år til satsing på eldreomsorg, på skolen og på sykehusene. Vi har brukt skattelettepengene til over 50.000 flere behandlinger ved sykehusene, til 25.000 flere barnehageplasser, til snart 10.000 flere hender i eldreomsorgen, til 2,5 milliarder kroner mer på vei og jernbane, og til en økonomisk politikk som har gitt flere arbeid og færre arbeidsledige enn noen gang.

Igjen – se menneskene bak de store tallene – de som har fått behandling, jobb, utdanning, plass i barnehagen, de gamle som får hjelp av varme hender og av kloke hoder.

Å gi utdannelse til ett barn i grunnskole og videregående koster en million kroner. Å bygge én sykehjemsplass koster to millioner kroner. I tillegg koster det over 600.000 kroner å drive den hvert eneste år.

Alternativet til at fellesskapet tar denne regningen, er veldig enkelt: Det er at hver og en av oss gjør det. – Slik er det i mange andre land. Der er det store forskjeller mellom folk.

Vi ønsker ikke et slikt samfunn – et samfunn der økonomi avgjør hvilke muligheter du har til skole, til helse og til velferd.

Så la oss bruke tiden til neste valg, til å tydeliggjøre valgene – politikken bak de store ordene – og hva det betyr for hver og en.

Venner,

Trygve Bratteli sa i en av sine 1. maitaler at i dag ”tenker vi på dem som ingen frihet har, som kjemper for å vinne den”.

Bratteli visste hva han snakket om. Han var nær ved å måtte betale den høyeste prisen for sin innsats for friheten. Innsatsen fra hans generasjon har forankret friheten i vårt land. Derfor skal vi i dag minnes alle dem som førte den kampen – alle som har gått bort – og de i de eldre generasjonene, noen av dere er her i dag, som fortsatt kan fortelle.

Og vi skal fortsette med å løfte frem dem ”som ingen frihet har”.

For å greie den jobben, må ordet være fritt. En av de sakene Henrik Wergeland kjempet for, var ytringsfrihet og pressefrihet. – Han kalte disse frihetene for ”folkets Diadem”. – Det er noe flott ved det begrepet – folkets diadem.

På en enkel måte fortalte Wergeland hva frihetene betydde for folk. De var det flotteste man kunne bære. Den beste beskyttelsen man kunne få.

For noen dager siden møtte jeg noen modige personer i Saudi-Arabia. Bloggere som lever i det skjulte, med fare for å bli arrestert, men som modig skriver om det de opplever i et land der pressefrihet og ytringsfrihet er begrenset. I Aserbajdsjan møtte jeg journalister som fortalte om fengslede kolleger.

Disse bloggerne og alle journalister som i fare for eget liv står fremst i forsvaret for det frie ord – de skal vi støtte også i vår tid. Derfor trapper vi opp Norges bidrag for ytringsfrihet og en uavhengig presse.

Vi skal løfte frem menneskene i Midtøsten. – Mennesker som i tiår har levd i konflikt og frykt for hva morgendagen vil bringe.

Skal det bli fred i Midtøsten må konflikten mellom palestinere og israelere løses. Okkupasjonen og ulovlige bosettinger må opphøre. Muren må rives. Palestina må bli egen stat.

Israel må få leve i sikkerhet, fri for terrortrusselen og i fred med sine naboer. Det økende antall raketter som skytes fra Gaza mot sivile mål i Israel må stanses.

Palestinerne må også forsone bitre motsetninger. Det kan ikke bli fred med bare halvparten av befolkningen.

Det finnes bare en politisk løsning på konflikten. Nå er det samtaler mellom palestinske og israelske myndigheter. Det er krevende samtaler. Vi gjør det vi kan for å støtte dem.

På veien mot en løsning må verdenssamfunnet støtte palestinerne i å utvikle det som skal bli deres egen stat. Norge leder giverlandsgruppen for palestinerne. I morgen leder vi denne gruppens viktige møter i London.

I Midtøsten finnes det alltid mange grunner til at alt kan gå galt. Vi har ikke lov til å tenke slik. Vi må hvileløst jobbe for forsoning, politiske forhandlinger og fremme av den felles interessen alle vil ha av en fredelig løsning.

Vi skal også løfte frem menneskene bak alle overskriftene om stridighetene i Afghanistan. Generasjoner som har opplevd tiår med krig, okkupasjon og undertrykkende regimer.

Vårt engasjement i Afghanistan er stort og krevende. Vi bidrar i Afghanistan fordi FN har bedt oss om det, og fordi den afghanske folkevalgte regjeringen har invitert oss. Vi bidrar fordi det handler om vår egen sikkerhet. – La oss ikke glemme at personene bak 11. september, bombene på undergrunnen og bussen i London og togene i Madrid hadde sitt utspring fra bevegelser som hadde et fritt arnested i Afghanistan under Taliban.

Vårt oppdrag er utført den dagen afghanere kan styre Afghanistan. Jeg tror vi er på vei mot den dagen.

Norge har jobbet for et nytt fokus på innsatsen i Afghanistan. Vi har sagt: – Vi kan tape Afghanistan militært. Men vi kan ikke vinne Afghanistan militært. Afghanere må vinne Afghanistan ved å vise at det finnes et bedre liv; arbeid, helse, utdanning, utvikling, nasjonal forsoning og et styresett som leverer.

Det er for å gi denne jobben trygge nok rammer, at vi har soldater i Afghanistan. Men vi må vinne Afghanistan sivilt. FN må bli sterkere. Vi må samordne bedre.

Veien er krevende. Men se bare: I 2004 hadde 9 prosent av den afghanske befolkningen tilgang til helsetilbud. I dag har 80 prosent et slikt tilbud. Under to millioner hadde adgang til skole under Taliban og ingen av dem var jenter. I dag går over seks millioner på skole, over to millioner jenter. Mer enn 4.000 klinikker og helsestasjoner er åpnet de siste fire årene. Ti universiteter er etablert rundt om i landet – mens knapt ett fungerte under talibanregimet. Og barnedødeligheten er redusert med en fjerdedel.

Det er ved å lykkes langs dette sporet, at oppdraget i Afghanistan kan lykkes og avsluttes. Hvis vi trekker oss ut nå – ja, da vet vi at de sivile hjelpeorganisasjonene følger etter, og afghanerne synker inn i kaos. Det er fryktelig for afghanerne. Og det gjør verden mer usikker for oss.

Så skal vi mobilisere fellesskap av land og folkelige bevegelser for andre viktige saker.

Vi skal jobbe for å få atomnedrustning tilbake på den politiske dagsorden. Det er nødvendig og det er mulig. Etter den kalde krigen ble nedrustning ”den glemte saken”. Vi må vekke den til live igjen.

Vi skal mobilisere det voksende fellesskapet av land og bevegelser som arbeider for å forby klaseammunisjonen som dreper vilkårlig og skaper store humanitære lidelser. Det er som med antipersonellminene. Jordbruksland kan ikke tas i bruk uten fare for liv og helse. Flyktninger kan ikke vende tilbake til hjemmene sine.

Vi førte an i veien mot en konvensjon mot disse antipersonellminene. Vi startet prosessen mot et forbud mot klaseammunisjon. I ukene som kommer skal vi forhandle ferdig en internasjonal avtale. Alt blir ikke løst med det. Men verden blir et litt bedre sted.

Kjære venner,

Første mai er dagen der vi skal feire at politikk nytter. Vi kan mobilisere fellesskap. Vi kan tro på at vi kan forandre verden. De siste årene har vi vist det gjennom kampen for å sikre vaksiner til alle verdens barn.

For oss er det jo en selvfølge. Jeg har tatt mine tre barn til helsestasjonen for vaksinering. Det beskytter dem mot sykdommer som før tok liv. Men nesten 30 millioner barn i verden har ikke denne retten. Og 10 prosent – 3 millioner av dem – dør derfor helt unødvendig av en sykdom vi kan beskytte oss mot.

Siden år 2000 har Jens Stoltenberg tatt Norge i spissen for å støtte en internasjonal allianse som satte seg ett enkelt mål: Vaksiner til alle verdens barn.

Hundretusenvis av ekstra unger får vaksine. Nærmere to millioner ekstra barneliv er reddet.

Og vi vet hva det betyr: Liv eller død. Menneskeverd eller fornedrelse.

Men også noe mer, en forutsetning for utvikling. Slik var det også i Norge. Det var da barnedødeligheten gikk ned, at fødselstallene også gikk ned. For det var da foreldre ble trygge på at barna ville vokse opp. Slik starter den gode sirkelen. Starten på en fremtid.

Så kjære venner,

La oss i dag, på 1. mai, forplikte oss til å stå opp for menneskeverdet og solidariteten.

La oss tåle blikket fra Henrik Wergeland der opp på statuen.

La oss bruke vårt engasjement til å gjøre en forskjell. Til å vise at det nytter. Til å fortsette byggingen av de gode samfunnene og de gode fellesskapene. Helt fra det lokale til det globale.

Intet kan være viktigere i vår tid.