Minneord ved Carsten Thomassens båre

Sjekkes mot framføringen

Carsten Thomassen var en formidler.

Ikke av en bestemt politikk eller et spesielt verdensbilde. Hans gjerning var å bringe videre den virkeligheten han så og erfarte som kunnskapsrik og erfaren politisk journalist. Innenriks som utenriks.

Nesten halve sitt unge liv arbeidet han gjennom avisspaltene. Han satte varige spor med sine ord.

Carsten Thomassens fag var kritisk journalistikk. Derfor var han krevende å møte for oss med politisk ansvar. Hans oppdrag var å se oss i kortene, å se bakenfor de offisielle historiene og versjonene.

På denne måten levendegjorde han en større idé om at en fri presse og den kritiske journalistikken er grunnsteiner i demokratiet. At folk skal få rom, anledning og kunnskap til å tenke selv. At den ene sannheten sjelden finnes.

Derfor har den frie formidleren en funksjon som er livsviktig for oss.

Av denne grunn ble møtene med Carsten Thomassen betydningsfulle. Jeg opplevde at han kom meg nær – i den spesielle relasjonen som oppstår mellom journalisten og den han velger å stille til ansvar og utfordre med sine spørsmål.

På sin lavmælte måte hadde Carsten Thomassen personlige kvaliteter som gjorde at han skilte seg ut. Han virket med en lun form og med en integritet som innbød til respekt og tillit. En type tillit som oppstår til en journalist som er trygg på sin rolle og som bygger sitt arbeid på kunnskap. En type tillit som fikk samtalepartnere på glid.

Han hadde egenskaper som ga ham enestående forutsetninger for å formidle, enten det var fra Vandrehallen på Stortinget, blant ofrene etter tsunamien eller i møte med mennesker i Afghanistan.

Slik husker jeg ham fra ettermiddagstimene 14. januar i Kabul. Klar og fokusert på sin oppgave som journalist. Han ba om en samtale senere på kvelden, han hadde spørsmål han ville ha svar på, og han hadde inntrykk han ville dele. Men han hadde også andre planer. Han ville – som vanlig – bakenfor og utenfor den virkeligheten som følger av ministerens program og møter.

Så ble han offer for en fryktelig terrorhandling. Terroren rammet nettopp ham som ville formidle et bredere bilde. Dermed spilte terrorens vilkårlighet seg ut for oss.

Vi som opplevde kvelden og natten fra 14. til 15. januar i Kabul vil være merket av drapet på Carsten Thomassen for alltid.

Drapet på en norsk journalist opprører mennesker over en hel verden; det har jeg erfart i disse siste dagene gjennom utallige henvendelser fra utenlandske kolleger og kontakter. Og budskapet fra oss skal være tydelig: Terror skal ikke få bringe de frie formidlerne til taushet.

Over hele Norge har folk uttrykt sin sorg og fortvilelse over tapet av en av landets ledende journalister som mange hadde fått et forhold til.

Jeg vil anerkjenne pressekollegene som kjempet for å berge ham i hotellets lobby og på veien til sykehuset. Dere viste stort mot. Tapet er spesielt tungt å bære for kollegene i Dagbladet. Våre tanker er hos dere.

Men tyngst og mest smertelig er dette for familien. Jeg vender meg spesielt til dere – Ellen, Aurora og Eiril – og uttrykker vår medfølelse, solidaritet og omsorg. Dere står ikke alene. I dag virker det meste tungt og mørkt. Men sakte vil dagene bli lengre og lysere. Våre inntrykk av Carstens liv og virke som medmenneske, journalist og som formidler vil leve videre – og det er lysende inntrykk.

For dette blir stående: Carsten Thomassen gjorde verden mer begripelig. Han var en viktig mosaikkbit i det norske demokratiet. Alt han skrev er spor som ikke viskes ut. Det gjør heller ikke minnene, som vi sammen med dere vil hegne om.

Jeg lyser fred over Carsten Thomassens minne.