Møte i Stortingets Europautvalg 25. januar 2008

Utdrag fra referatet: Utenriksministerens innlegg; om oppfølgningen av kvotedirektivet og andre aktuelle europapolitiske saker

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg skal som vanlig gå igjennom noen forskjellige saker, først status for oppfølgingen av kvotedirektivet.
 
Europakommisjonen la onsdag denne uken fram en pakke med forslag til tiltak for å bekjempe vår tids kanskje største utfordring: klimaendringene. Som statsministeren har gitt uttrykk for, viser pakken at Norge og EU har flere felles mål og interesser på klimaområdet. Pakken er et godt grunnlag for videre samarbeid f.eks. innen kvotehandel, satsing på fornybar energi og samarbeid om CO2-fangst og –lagring. Fra Regjeringens side vil vi komme tilbake til Europautvalget med en fyldig informasjon om pakken etter en nærmere vurdering. Enkeltelementene har vært gjenstand for forhandling internt i kommisjonen helt fram til framleggelsestidspunktet. Således må dokumentet studeres nøye – selv om vi har hatt god informasjon om hovedtrekkene i pakken.
 
Europautvalget er godt kjent med implementeringen av kvotedirektivet i EØS-avtalen. Planen for tildeling av utslippskvoter til norske virksomheter – den såkalte NAP, eller ”national allocation plan” – har vært på høring fram til 14. januar 2008. Høringsinnspillene er nå til vurdering, og det tas sikte på å oversende forslag til tildelingsplan til EFTAs overvåkingsorgan, ESA, om kort tid.
 
ESA er imidlertid godt kjent med hovedelementene i forslaget til tildelingsplan og foreliggende opplysninger fra virksomhetene. Vi har hatt god uformell dialog med ESA for å muliggjøre en raskest mulig behandling av den endelige tildelingsplanen når den foreligger.
 
Så et par ord om det slovenske EU-formannskapet våren 2008. Slovenia overtok formannskapet 1. januar – som det første av de nye medlemsland. Jeg besøkte utenriksminister Rupel i desember, rett før de overtok.
 
Det slo meg da at det som opptok slovenerne mest i desember, var ikke at de skulle overta EU-formannskapet, som er en stor begivenhet, men bortfallet av faste kontroller ved grensene i tilknytning til deres inntreden i Schengen – altså den historiske opplevelsen at slovenerne ikke må stå i kø på vei til Italia og Østerrike, til nabolandene, som de så i møte. Det gjorde egentlig et sterkt inntrykk.
 
Schengen-utvidelsen ble omtalt her i desember, men har hatt relativt liten oppmerksomhet i norske media. Schengen-området ble utvidet med ni nye land 21. desember 2007. Den systematiske grensekontrollen er nå fjernet mellom 24 land på det europeiske kontinentet. Man kan altså reise fritt fra Finland i nord – eller vi kan egentlig si fra Kirkenes i nord – til Malta i sør og fra Polen i øst til Frankrike i vest. For de nye EU-landene var utvidelsen av Schengen-området en bekreftelse på at de ikke lenger har en ”B-status” i sitt medlemskap.
 
Slovenias formannskapsprogram er basert på 18-månedersprogrammet utviklet i fellesskap med Tyskland og Portugal, og viderefører arbeidet med Lisboa-traktaten og Lisboa-strategien. Slovenia ventes å være første land som ratifiserer traktaten i løpet av januar i år.
 
I tillegg står Kosovos framtidige status og det videre arbeid med energi- og klimapakken øverst på agendaen.
 
Slovenia har videre identifisert interkulturell dialog som et særskilt satsingsområde. Slovenia ønsker å løfte spørsmål knyttet til migrasjon, organisert kriminalitet og terrorisme – særlig knyttet til Middelhavsområdet – opp på EUs agenda. Der er det veldig nær kontakt mellom Slovenia og Frankrike, som er det etterfølgende formannskapslandet.
 
Det er naturlig at Slovenia ser Vest-Balkans euroatlantiske integrasjon som en hovedsak for sin formannskapsperiode gitt landets historie. Slovenia arbeider for at den paraferte SAA – Stability and Association Agreement – med Serbia undertegnes så snart som mulig for å bidra til en slik integrasjon. Det er imidlertid uklart når det vil skje, da EU-landene stiller som forutsetning at Serbia har oppfylt sine forpliktelser overfor den internasjonale domstolen i Haag. Spørsmålet om Kosovos framtidige status, og EUs opptreden i tilknytning til en unilateral selvstendighetserklæring, vil være en utfordring for formannskapet. Slovenia legger meget stor vekt på at EU-landene skal samles om en felles linje. ( . . . . ).
 
Når det gjelder norsk EØS-arbeidsprogram for våren 2008, vil jeg si følgende: Vi har formannskapet i EFTAs faste komite vårhalvåret vi nå går inn i. Formannskapet gjelder EØS-delen av EFTA-samarbeidet i Brussel og innebærer at Norge forbereder og leder møtene i EFTAs faste komite og fører ordet på vegne av EØS/EFTA-landene i EØS-rådet og EØS-komiteen. Målene for vårt formannskap framgår av arbeidsprogrammet som er lagt ut på Europaportalen.

Aktiv oppfølging av forslagene fra kommisjonen innen energi og klima, havpolitikk, tjenester av allmenn interesse og helsespørsmål samt innlemmelse av EUs kjemikalielovgivning i EØS-avtalen vil stå sentralt. Videre vil man fortsatt tett følge Lisboa-strategien, revisjon av strategien for det indre marked, og bedre regulering.
 
Av saker internt i EFTA er det spesielt lagt vekt på utviklingen av et webbasert register for å sikre offentligheten bedre tilgang til EFTA-dokumenter og for å sørge for at EFTA-organene til enhver tid fungerer optimalt for å sikre god gjennomføring av avtalen.
 
Så et par ord om laksesaken. Som kjent vedtok WTOs tvisteløsningsråd panelrapporten 15. januar. Den er da bindende, og EU må endre sitt regelverk for å bringe det i overensstemmelse med WTO-regelverket. EU har selvfølgelig ikke valgt å anke panelets konklusjoner.
 
Vi har nå en dialog med EU for å bli enige om lengden på den gjennomføringsperioden EU skal få. Fra norsk side ønsker vi at denne skal bli så kort som mulig. Jeg hadde en samtale med Peter Mandelson, ansvarlig kommissær for dette, for noen dager siden, og hadde det inntrykk at dette var et arbeid som kommisjonen nå var godt i gang med.
 
Det er et mål fra norsk side å sikre at gjennomføringen EU foretar, er en effektiv fjerning av tiltaket. EU har tradisjon for lojalt å gjennomføre panelavgjørelser. Vårt mål er å få fjernet tiltaket helt og holdent, og EU er klar over det. Men jeg vil si at det ikke er sikkert at de velger den strategien for å få en vurdering av sine jurister av at de har levd opp til panelets konklusjoner. Så vi må være åpne for at det fortsatt kan komme forslag hvor de hevder at de er i tråd med panelets konklusjoner, men hvor vi vil være kritiske til at de ikke har fjernet tiltaket helt. Vi forsøker en dialog med EU for å få til dette.
 
Så har det vært oppmerksomhet om dommer fra EF-domstolen i Laval- og Viking Line-sakene – arbeids- og lønnsforhold for utsendte arbeidstakere. EF-domstolen avsa 11. og 18. desember dom i henholdsvis Viking Line- og Laval-sakene. Dommene gjelder avveiningen mellom virksomheters adgang til å etablere seg og yte tjenester i andre EØS-land og arbeidstakeres adgang til å forsvare sine interesser ved bruk av kollektive kampmidler som streik og boikott. Norge har gitt innlegg i begge sakene.
 
I begge sakene mente virksomhetene at arbeidstakernes aksjoner var i strid med EU-rettens bestemmelser om etableringsfrihet og fri bevegelighet av tjenester.
 
Norge argumenterte i begge sakene med at bruken av kollektive kampmidler ikke faller inn under virkeområdet for EF-traktaten, og at dette er grunnleggende rettigheter som ikke kan begrenses av reglene om etableringsfrihet og adgangen til å yte tjenester. De norske innleggene var i tråd med det som primært ble hevdet fra arbeidstakersiden.
 
EF-domstolen anerkjenner i begge dommene retten til å bruke kollektive kampmidler som en grunnleggende rettighet, men legger samtidig til grunn at kollektive kampmidler ikke prinsipielt sett faller utenfor virkeområdet til reglene om de fire friheter. Etter domstolens syn er aksjonene prinsipielt å regne som restriksjoner, og dermed underlagt EF-rettens krav om legitime formål, formålstjenlighet og forholdsmessighet. Domstolen fastslår imidlertid at beskyttelse av arbeidstakernes jobber og arbeidsvilkår er legitime formål. I Viking Line-saken uttalte domstolen at det er opp til de nasjonale domstoler å avgjøre hvorvidt kollektive kampmidler i en konkret sak er å anse som formålstjenlige og forholdsmessige.
 
I Laval-dommen fastholdt EF-domstolen at de svenske arbeidstakernes boikottaksjon var ulovlig. Grunnen er særlig at mangelen på tilstrekkelig presise og tilgjengelige regler i Sverige gjør det urimelig vanskelig for virksomhetene å få klarhet i hvilke forpliktelser de må overholde med hensyn til minstelønn. Den svenske ordningen der utenlandske arbeidsgivere er overlatt til å forhandle seg fram til avtaler med de svenske arbeidstakerorganisasjonene uten at de har tilstrekkelig mulighet til å vite hva de må forplikte seg til, gir etter EF-domstolens oppfatning en for usikker rettssituasjon for virksomhetene til at det kan tillates etter EU-retten.
 
Dommenes betydning for Norge: Reaksjonene på dommene har vært blandet i vårt land. LO uttalte etter Viking Line-dommen at det var positivt at EF-domstolen anerkjente bruken av kollektive kampmidler som en grunnleggende rettighet, og at dommen for øvrig var til å leve med. NHO har på sin side uttalt seg positivt om Laval-dommen, fordi den vil bidra til å lette utveksling av tjenester over landegrensene.
 
Fra Regjeringens side mener vi at domstolens konklusjon om at bruken av kollektive kampmidler må vurderes etter restriksjonslæren, ikke innebærer noen begrensning i adgangen til å gå til streik eller boikott. Adgangen til å bruke disse kollektive kampskrittene er etter norsk rett allerede avgrenset i samsvar med hva EF-domstolen legger til grunn som lovlig hensyn. Dommene framstår dermed ikke som særlig dramatiske i forhold til norsk kollektiv arbeidsrett. Uttalelsene i Viking Line-dommen taler dessuten generelt for at arbeidstakerne etter EF-retten har vid adgang til å beskytte sine interesser.
 
Laval-dommen vil antakelig medføre behov for endringer i det svenske regelverket, noe bl.a. LO har karakterisert som utidig innblanding i svensk rett. I Norge følger det imidlertid av allmenngjøringsloven at Tariffnemnda fastsetter regler om minstelønn i forskrift, og at disse forskriftene gjelder likt både for norske og utenlandske virksomheter. De konkrete punktene i svensk regelverk som EF-domstolen mener er i strid med EU-retten, er dermed ikke aktuelle i norsk rett. Vi antar derfor at dommen ikke vil være av betydning for den norske allmenngjøringsordningen.
 
Så noen ord om TV-reklame rettet mot barn, og det handler om et nytt fjernsynsdirektiv, eller direktivet om urimelig handelspraksis.
 
Det såkalte fjernsynsdirektivet inngår i EØS-avtalen og fastsetter at fjernsynsreklame ikke må skade barn moralsk eller fysisk. Dette er et minimumsdirektiv, og det er adgang til å ha strengere nasjonal lovgivning. I overensstemmelse med dette inneholder kringkastingsloven et forbud mot reklameinnslag i tilknytning til barneprogrammer eller reklameinnslag som er særlig rettet mot barn. Fjernsynsdirektivet har vært gjenstand for revisjon, og 11. desember 2007 ble nytt direktiv vedtatt. Direktivet er EØS-relevant. Det nye direktivet opprettholder adgangen til å ha strengere regler i nasjonal lovgivning.
 
Direktivet om urimelig handelspraksis ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning av 7. juli 2006. Det er noe uklart i hvilken grad direktivet om urimelig handelspraksis tillater nasjonale forbud mot fjernsynsreklame mot barn.
 
Regjeringen legger til grunn at forbudet mot reklame rettet mot barn i kringkastingsloven opprettholdes, og vil arbeide for en slik tolkning i nær kontakt med svenske og danske myndigheter. Sverige har et tilsvarende forbud mot reklameinnslag rettet mot barn i sin lovgivning, og Danmark har også enkelte restriksjoner på slik reklame.
 
Så siste punkt, pasientmobilitet – dekning av utgifter til helsehjelp i andre EØS-land, som det forrige utvalget har vært opptatt av. I EØS-utvalget 5. desember 2006 redegjorde helse- og omsorgsministeren for norsk samarbeid med EU på helseområdet, og da særlig om grensekryssende helsetjenester og pasientmobilitet. Hun nevnte at departementet ville forberede lovendringer for å innføre et refusjonssystem for utgifter pasienter har hatt til ”ikke-sykehusbehandling”, og at man tok sikte på å sende forslag på høring i løpet av 2007.
 
I EØS-utvalget 8. mars i fjor redegjorde jeg for Norges uttalelse i forbindelse med Europakommisjonens høring på feltet. Kommisjonen varslet at den tok sikte på å framlegge forslag til direktiv om grensekryssende helsetjenester i 2007. Framleggelsen ble utsatt, og det er fortsatt usikkert når et direktivforslag vil bli framlagt.
 
Under EØS-utvalgets møte 5. desember 2006 ble det lagt til grunn at spørsmålet om Norge var forpliktet til å innføre et refusjonssystem for ikke-sykehusbehandling, skulle forelegges EØS-rettslig utvalg. Dette utvalget konkluderte med at EØS-avtalen artikkel 36 innebærer en plikt til å refundere utgifter pasienter har hatt til ikke-sykehusbehandling i andre EØS-land, gitt de forutsetninger som ligger til grunn i EF-domstolens praksis, samtidig som det er opp til medlemsstatenes skjønn å utforme en refusjonsordning konkret. EØS-rettslig utvalg tilrådde å anmode ESA om aksept for å avvente vedtakelse av varslet EU-regelverk på området, fordi dette kan være av betydning for hvordan ordningen skal utformes.
 
ESA godtok en mindre revidering av tidsplanen slik at høringsnotat ikke ferdigstilles før etter framleggelse av kommisjonens direktivforslag. ESA var avvisende til å stille saken i bero til endelig direktiv eventuelt er vedtatt, da dette kan ta flere år. ESA understreket på pakkemøtet i november 2007 på nytt at en refusjonsordning bør iverksettes så snart som mulig.
 
Kommisjonens forslag til direktiv ble ikke framlagt høsten 2007 som varslet. Forutsetningen som lå til grunn for ESAs samtykke til å avvente dette forslaget, er derfor ikke lenger til stede. Regjeringen har derfor besluttet at det arbeides videre med forslag til refusjonsordning, uavhengig av når direktivforslaget blir framlagt. Det tas sikte på at høringsnotat om refusjonsordningen, herunder nødvendige lovendringer, sendes på alminnelig høring vårsesjonen 2008.

*****
 

For referatet fra hele møtet og øvrige innlegg, jfr. www.stortinget.no