Om møter i musikk og utenrikspolitikk

[Hva er det ved musikk som kunst og uttrykksform som gjør at den kan være redskap for utenrikspolitisk arbeid?]

Jeg tenker i den sammenheng på at musikk er et universelt språk, et felles globalt uttrykksmiddel. Gjennom musikk kan alle kulturer møtes og kommunisere, på tvers av landegrenser og språkgrenser, mennesker med musikkinteresser snakker flytende med hverandre.

Det handler om å lytte, oppleve og lære. Om toleranse, om å vise respekt og ha et åpent sinn.

Men jeg synes heller ikke musikk er et ”redskap” for annet arbeid. Musikk er viktig nok i seg selv, som annen kunst og kultur, for mennesker og samfunn, lokalt som globalt, og har vært det til alle tider.

Samtidig skaper musikken møteplasser, hvor man kan oppleve noe sammen. Og er det noe vi trenger i internasjonal sammenheng, er det nettopp gode møteplasser, gode rammer og steder hvor vi kan vise respekt og forståelse for hverandres uttrykksformer, og hvor vi kan finne felles ståsted, en felles lyttepost bokstavelig talt.

Jeg ønsker derfor ikke at musikk – som utenrikspolitisk virkemiddel – skal oppleves som et ”redskap”, som ”kakepynt” eller som en ”dessert” etter en middag. Musikk kan vise noe som andre kommunikasjonsformer ikke kan vise.

Jeg har heller ikke så stor tro på at noen musikkformer er nasjonale. Jeg liker å tenke på musikk som en universell uttrykksform. I vår verden trenger vi ikke akkurat å finne ut av hva som skiller oss mest – men hva som forener og bygger broer, hva vi står sammen om.

Når vi er stolte av norske musikere som blir kjent internasjonalt, så er det fordi de har nådd et toppnivå i kvalitet. De har satt Norge på kartet og de har vist at vi i Norge kan få en grunnutdannelse i musikk som er på høyde med det beste i andre land.

Kultursamarbeid og musikersamarbeid er viktig fordi et land som Norge trenger internasjonale impulser. Norske musikere har alltid reist utenlands, for å lære og for å ta med hjem kunnskap og erfaring. Det må vi arbeide for at de skal fortsette med.

[Utenriksministeren har tidligere sagt at ”kulturarv og kultur er en betydelig utenrikspolitisk kapital – det merker jeg hver dag.” Kan du gi helt konkrete eksempler på hendelser eller steder der musikk har åpnet dører eller på annen måte hatt betydning for fastlåste holdninger og vært konfliktløsende?]

Jeg kan nevne et par eksempler – men som er helt ulike. Jeg tenker på spesielle, symbolladede begivenheter som da Berlinmuren falt i 1989, hvor jeg husker TV-bilder av den store cellisten Mstislav ”Slava” Rostropovitsj som hadde satt seg ned ved den største åpningen i muren og spilte stykker av Bach. ’Jeg spilte av pur glede, det var jo muren i mitt liv som ble revet’, sa han, mens militære og sivile passerte fra øst og til vest og tilbake igjen.

Og mange andre musikere fra øst og vest samlet seg i Berlin og spilte – Beethovens niende symfoni – et ”gjenforeningsorkester” under Bernsteins taktstokk. Et sterkt bilde.

Tidligere i år spilte et amerikansk symfoniorkester i Nord-Korea som første vestlige kulturinstitusjon på svært mange år. En ”gave fra orkestergraven” (for å låne et uttrykk av Bjørn Simensen) til verdens mest lukkede land, en dør på gløtt. Musikk kan åpne opp, kanskje.

Og vi har ”West-Eastern Divan Orchestra”, etablert av dirigenten Daniel Barenboim, et ytterst fredelig konsept med musikere av både jødisk og arabisk herkomst. 

Her i Norge tror jeg at mange av de internasjonale musikkfestivaler fungerer som døråpnere for nordmenn, vi hører nye utøvere, nye musikkuttrykk, får ny kunnskap og ny forståelse, forhåpentligvis.

Vi har de store årlige festspillene og jazzfestivalene og kulturfestivaler som for eksempel World Music Festival og Mela i Oslo. Jeg tror – jeg håper, i alle fall – at musikkopplever og musikkformidling ved slike festivaler og konserter svekker fordommer og gir oss mer kunnskap om de såkalte ”fremmedkulturelle miljøer” i Norge. – Ja, det nye Norge.

Og så glemmer jeg ikke konserten med Jan Garbarek i Vadsø sent i august 2007. Nesten 30 grader i lufta og Garbareks musikk ved bredden til Barentshavet. Det sitter fortsatt i! 

[Rikskonsertene har flere internasjonale samarbeidsprosjekter som støttes av UD. For eksempel et samarbeidsprosjekt i Palestina som skal gi palestinske barn et musikkopplæringstilbud på skolen. Har små enkeltprosjekt som dette, som retter seg mot barn og lokalmiljøer, en betydning for det mer overordnede utenrikspolitiske arbeidet?]

Det har verdi, stor verdi, fordi det forteller til andre mennesker at vi bryr oss om dem.

Jeg har stor respekt for Rikskonsertenes arbeid. Institusjonen Rikskonsertene representerer en struktur og arbeidsform som andre land har lånt og lært av oss igjen, og det er jo positivt. Rikskonsertene klarer å jobbe med bredde og toppkvalitet på en gang.

Og såkalte små enkeltprosjekter kan alltid få betydning fordi utenrikspolitisk samarbeid handler i bunn og grunn om mellomfolkelig samarbeid, om mennesker som møtes. Og prosjekter som det du nevner, har derfor både en symbolverdi, som et fyrtårn som kan vise vei, og det har betydning for dem som er involvert.

Når barn er med er det også som oftest et nettverk rundt av søsken, foreldre, venner, skoler og lokalmiljøer som direkte og indirekte trekkes med i et prosjekt som gir plass til musikk og utdannelse i et konfliktfylt og hardt oppvekstmiljø. Å nå ut til barn og unge er derfor svært viktig, enten det handler om vann, mat, medisiner eller musikk.