Norads fattigdomskonferanse

La meg starte med finanskrisen og de klare positive trekk ved verdenssamfunnets respons på denne. La oss ikke glemme at for bare en måned siden var nyhetsbildet fullstendig dominert av Sara Palin. Det var ingen som spådde en krise av et slikt omfang og dybde. Det er for tidlig å trekke konklusjoner med hensyn til hvilke konsekvenser dette vil få, men det at EU, USA og Kina var i stand til å handle så raskt og samlet i en slik situasjon, er helt nytt. I 1929 tok det flere år før amerikanerne kom opp med en fornuftig politikk mot krisen.

Finanskrisen har også vist noe annet og svært viktig; hvis det er politisk vilje hos verdens ledere – støttet opp av en folkelig opinion – så er det ingen grenser for hva man kan gjøre. Overført på klimakrisen er dette løfterikt.

Et tredje forhold jeg vil peke på, er at to ideer døde i Wall Street for få dager siden. Den ene er ideen om den uregulerte markedsfundamentalismen. Den døde på samme måte som kommunisme døde i Berlin i november/desember 1989. Selv om enkelte da hevdet at det var Sovjet-regimets versjon av kommunismen det var noe feil med, er realiteten den at etter 1989 var kommunismen som intellektuelt tiltrekkende idé død.

Den andre ideen som avgikk ved døden, er ideen om unilateralisme. Den ideen som preget hele Bushs første periode og som går ut på at USA aleine kan styre verden. Tanken var at bare vi – Bush, Cheney og Rumsfeldt – viser styrke og går hardt i den retningen vi ønsker, så vil det amerikanske folket følge oss og resten av verden vil, noe surmulende, komme etter. Hva var det amerikanerne trengte da de skulle redde finansmarkedene? Resolutt støtte, ikke bare fra EU, men også fra Kina. Så sterkt har idéen om unilateralismen feilet, at vi nå har to presidentkandidater som driver kampanje i opposisjon til den sittende presidenten.

La meg, før jeg går nærmere inn på substansen, avlegge de såkalte bistandskritikerne en visitt. Jeg er intenst opptatt av debatt om bistand. La oss få fram argumentene, la oss være åpne, la oss ta kritikken. Det vi imidlertid må bort fra, er tendensen til at folk med utgangspunkt i vidt forskjellige ståsteder buntes sammen og diskuteres under fellesbetegnelsen ”bistandskritikk”.  Det er som om vi i Norge hadde hatt en gruppe vi kalte ”helsekritikerne”, der noen mente at å sentralisere alle norske sjukehus til en enhet var løsningen, mens andre mente at løsningen lå i naturmedisin og en tredje leir mente at lokalsjukehusene måtte styrkes. Så pakker man alt dette i samme boksen og kaller det ”helsekritikerne”.

La meg ta et eksempel; FrPs selvbestaltede bistandskritiske talsmann inviterte nylig til Norge en person som er dypt forankret i gammelkommunistisk tenkning og som i hvert fall inntil helt nylig, har hatt et uavklart forhold til Robert Mugabe. Videre er han av den oppfatning at bistand er et imperialistisk forsøk fra den rike verden på å dominere Afrika. Når denne personen tas inn som en del av den samlede bistandskritikk, er det på linje med å si at zen budistisk akupunktur og moderne høyteknologisk medisin er identisk.

Et annet eksempel; Til FrPs landsmøte hadde partiet invitert en bistandskritiker fra Uganda. Mye av det han sa var fornuftig kritikk av bistand og ting som vi bør diskutere. Men han hadde selvsagt en hjemlig politisk agenda. Han er sterkt kritisk til president Museveni. En av hans paroler er at Norge bør kutte all bistand til Uganda. Det sluttet Siv Jensen og Fremskrittspartiet seg til.

Da ga jeg uttrykk for at Uganda kanskje ikke er fullt så ille som denne mannen vil ha det til. Videre tillot jeg meg å påpekte at FrP på sitt landsmøte holdt opp to paroler. Den ene er bryt kontakten med Uganda og den andre er å legge Norge mye tettere opp til USA i utenrikspolitikken. Da spør jeg hvordan disse to tingene henger sammen. Vi skal være tettere på USA og vi skal bryte med Uganda, USAs kanskje nærmeste allierte på det afrikanske kontinentet? Vi skal bryte med det eneste landet i Afrika som umiddelbart responderte på amerikanernes bønn om fredsbevarende styrker til Somalia. Jeg får ikke dette til å henge i hop. Det er nettopp denne type valg politikk faktisk består av. Med en gang slike innvendinger reises, blir Siv Jensen flakkende i blikket og sier at nei, kanskje vi ikke skal bryte bistanden til Uganda likevel.

Vi kan ikke fortsette å stappe alt i en bistandskritisk sekk. Nå må vi diskutere det som ikke henger sammen hver for seg. Det må vi alle bidra til, ellers får vi ingen kvalifisert og interessant debatt.

Så over til grunnlaget for en ny stortingsmelding om utviklingspolitikken. Utgangspunktet er at vi har en grundig oversikt over den mer snevre bistandspolitikken. Med bistandspolitikk mener jeg fokus på hvordan bistanden virker, i motsetning til en breiere tilnærming der bistanden ses som en del av hele settet av virkemidler og faktorer som samlet er det vi kan kalle utviklingspolitikken. Det dreier seg om forhold som andre kapitalstrømmer enn bistand, fred og konflikt, private investeringer og alle de andre faktorene som påvirker et lands utvikling.

Det er tre nye trekk i verden som gjør det avgjørende å se på utviklingspolitikken. Det første er de totalt endrede globale maktforholdene. Mens det i Bushs første periode fortsatt var mulig å betrakte verden som unipolar, er dette fundamentalt endret. Hvem var det som avgjorde de to viktigste forhandlingsprosessene i verden det siste året? Først på Bali om klima i desember i fjor og siden om handel i Geneve i sommer, begge steder var det Indias posisjon som avgjorde suksess eller fiasko. Ingen ville spådd det inntil for veldig kort tid siden. Ingen tok India seriøst som en global storpolitisk aktør. Alt det man kan si om India, gjelder i enda sterkere grad for Kina. Kinas betydning i verden vokser dag for dag. La meg avlegge en siste visitt til president Bush: Hvis vi skal sette noe på plussida i hans politiske regnskap, er det at han har fått til forholdet til Kina rimelig bra.

Hvor man enn kommer på kloden, er folk opptatt av Kina. Russland er en regional makt, av betydning for Norge og nordområdene. Likeledes av betydning for Øst-Europa og Sentral-Asia, men ut over dette er man ikke spesielt opptatt av Russland. Hvor man enn reiser i Afrika eller Latin-Amerika, er man i hovedstedene opptatt av Kina. Det er selvsagt uttrykk for den helt nye posisjonen Kinas formidable vekst har bidratt til.

Vi gikk fra kald krig med to dominerende ideologier og supermakter til et kort øyeblikk der USA var den ene dominerende supermakten. Nå er det samspillet og konkurransen mellom USA, Kina, EU, India og mer regionale makter som Russland og Brasil, som kommer til å prege verden. For Norge vil det bli en hard jobb å spille oss inn i mange av de avgjørende situasjonene. For eksempel vil klimaforhandlingene til sjuende og sist avgjøres i samspillet mellom USA og Kina.

Vi går inn i en mer ustabil og flytende situasjon, der jeg ikke tror vi vil se permanente allianser mellom de sentrale aktørene. Da vil det framfor alt være deres evne til å komme sammen og lage velfungerende, overnasjonale strukturer som vil være avgjørende for utviklingspolitikken i tida framover.

La meg også si – siden Kina står på dagsorden her seinere i dag – at jeg ser på Kina som en ansvarlig makt. Tidligere i denne uka var jeg i Warszawa, sammen med et stort antall miljøvernministre fra hele verden. Vi var der for å forberede de internasjonale klimaforhandlingene. Kina deltok med konstruktive innlegg og en positiv vilje til å få til noe. Russland deltok ikke.

Kinas inntog som en global makt gir mange nye utfordringer for utviklingspolitikken. Kinas stadig sterkere tilstedeværelse i Afrika er en av dem. India er også stadig mer aktiv i denne regionen. Dette vil også gi Afrika en tilgang på kapital og infrastruktur vi ikke har sett tidligere.

Den andre store, nye trekket ved den globale utviklingen er klimaendring. Som vi alle vet; det er de som minst har bidratt til endringene som vil bli hardest rammet. Små øystater er spesielt utsatt. De siste ukenes naturkatastrofer på Haiti og Kuba er bare ett eksempel. Endrede regnmønstre gir store utfordringer for 40 prosent av menneskeheten, som bor langs Asias store elveløp. Det er forverret tørke i tørre områder.

Klimaendringene får konsekvenser for Norge direkte, men også indirekte via verdens fattige. Vi får havnivåstigning som kan ramme Bryggen i Bergen. Vi får vinterflommer på østlandet. Vi får flere ras og må sikre veier og jernbane bedre. Men det er likevel faren for kriger, faren for store flyktningstrømmer og internasjonal terrorisme, stimulert av demoraliserende effekten av forverrede levekår, som vil være de vanskeligst håndterbare resultatene av de globale klimaendringene.

Klimaspørsmålet fram mot København vil bli avgjort i trekanten Kina, USA og EU. Dersom ikke USA etter presidentvalget om 14 dager tar en ledelse i dette spørsmålet, er det umulig å få til noe som helst. Både fordi de er avgjørende økonomisk og intellektuelt, men også fordi alle de land som ikke ønsker å gjøre noe vil kunne skjule seg bak et passivt USA. Det eneste store gjenstående spørsmålet er finansiering. Det er som å komme til en middag der vi vet hva vi skal spise og hvordan vi skal spise det, men vi sitter og stirrer hverandre dypt inn i øynene og venter på at noen skal plukke opp regningen.

USA må innføre et kvotesystem og inngå forpliktelser om utslippsreduksjoner tilsvarende det Norge og EU-landene har gjort. Når det er gjort, gjenstår spørsmålet om hvem som skal betale klimaregningen. Den eneste måten å framskaffe tilstrekkelig midler, er gjennom markedet. Mindre miljøtiltak kan selvsagt tas over ODA, men det er ikke mulig å reise de store midlene på denne måten. Karbonmarkedet er løsningen og derfor har Norge foreslått at 2 prosent av de utslippstillatelsene som finnes internasjonalt, skal auksjoneres for å skaffe midler til klimatiltak i fattige land. 2 prosent vil generere rundt 20 milliarder amerikanske dollar på årsbasis.

Det tredje trekket ved den globale utviklingen jeg vil trekke fram, er sikkerhet. At Norge er engasjert militært i Afghanistan, at vi er tungt inne i sentrale fredsprosesser har også stor betydning for hvordan vi bruker pengene våre. Sentralt for vår mulighet til å spille en rolle i ulike fredsprosesser, er den store grad av fleksibilitet vi har med hensyn  til bruk av midlene våre. Samtidig generer vårt engasjement forventninger om bistand. Resultatet har blitt at av de fire største mottakerne av norsk bistand, så er det bare Tanzania som ikke er begrunnet i en fredsprosess. For femten år siden, ved den kalde krigens slutt, var det få og ingen som trodde at Norges sterkeste militære utenlandsengasjement ville komme til å bli i Afghanistan. Dette viser hvor raskt verden forandrer seg og hvor sentral sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling er blitt.

Med utgangspunkt i disse tre globale hovedtrekkene - sikkerhet, klima og et multipolart system – må vi selvsagt se på vår egen pengebruk. Det er da viktig at vi erkjenner at bistanden er en relativt begrenset internasjonal pengestrøm. Andre pengestrømmer er av vesentlig større betydning. Få har vært mer opptatt av misforholdet mellom militære og sivile ressurser enn USAs forsvarsminister Bob Gates. Han har påpekt at det USA årlig bruker på fredlig påvirkning av verden, er mindre enn det koster å drifte en hangarskipgruppe. Jeg tror USA har elleve hangarskipgrupper.

Dersom vi ser det i norsk sammenheng; StatoilHydro betaler nå årlig like mye i skatt til den angolanske stat som hele den norske bilaterale bistanden til Afrika sør for Sahara. Og; StatoilHydros engasjement i Angola genererer omtrent like mye i inntekter til den norske stat i form av skatter og utbytte. Hydro planlegger en investering i vannkraft og aluminiumsproduksjon i Angola tilsvarende mer enn ett samlet norsk bistandsbudsjett.

Vi må med andre ord følge de store pengene. Det er grunnen  til at vi er opptatt av spørsmål som ulovlig kapitalflukt, korrupsjon og skattlegging. Jeg er veldig glad for at Eva Joly er her og hun vil gå nærmere inn på disse problemstillingene seinere i dag. Den tyske utviklingsministeren – som er tilrettelegger for Doha-forhandlingene – har resolutt tatt opp de norske ideene rundt skattlegging og problemet med ulovlig kapitalflukt. Igjen; det handler om å bruke bistanden til å følge de store pengene.

Vi må også tenke nytt med hensyn til private investeringer. Bistandsverden – meg selv inkludert – har altfor lenge vært altfor skeptisk til private investeringer. Det er jo et paradoks at det måtte en sosialist inn som utviklingsminister for å få et positivt forhold til private investeringer. Høyre griner jo hver dag over at en SV’er har rappet partiets sjel.

Men næringslivet skal vise sosialt ansvar, ha et bevisst forhold til korrupsjonsproblematikk, skal ta miljøstandarder på alvor og ha et godt forhold til myndighetene. Men som drivkraft i utvikling, er næringslivet i hovedsak et gode. De er ikke mulig å peke på noe land som har hatt en rask økonomisk utvikling uten et livskraftig næringsliv og utenlandske investeringer. Det store problemet for Afrika er at bare to prosent av verdens investeringer går til det afrikanske kontinentet og at det som går dit i all hovedsak er til olje- og råvaresektoren.

Å bruke bistanden til å ta tak i de store pengestrømmene fra investeringer, fra ulovlig kapitalflukt, fra migranter samt å understøtte karbonmarkedet slik at dette kan bidra inn i forhold til fattige lands klimautfordringer, det er blant hovedoppgavene. Så skal vi innenfor disse overordnede rammene diskutere de enkelte prosjektene. Men hvis vi ikke sikrer at de politikken er på plass, vil aldri de enkelte prosjektene monne. Vi kan gi stor hjelp til enkeltindivider, men prosjekter og programmer vil kunne være effektive dersom de finner sted innenfor funksjonelle økonomiske og maktpolitiske rammer.

Jeg er veldig fornøyd med at vi nådde en prosent av BNI til bistand. Og rent politisk er det fundamentalt viktig fordi det legger en nedre terskel. Ingen norsk regjering med mindre vi får en Høyre/FrP-regjering kommer til å gå under det.

Det er også viktig at det skjer nå, under finanskrisen. Mange er nå redde for at giverlandene skal gå tilbake på sine løfter. Det bør ikke bli en krone mindre. Det bør bli mer. Og man bør bruke finanskrisen til å dreie verden i men mer rettferdig og miljøvennlig retning.

Men oppi alt dette må vi aldri glemme hvorfor vi driver med dette. Det er fordi det er fullstendig moralsk uakseptabelt at en milliard mennesker lider i en verden som har er enn nok ressurser og som vet hvordan problemene skal løses. Dette må vi ta tak i, men det må gjøres med vett og forstand og med utgangspunkt i det store politiske bildet, men alltid med evnen til å se enkeltmennesket i dette.

Takk.