Forskning og internasjonalt samarbeid i nord

Sjekkes mot framføringen

Kjære alle sammen,

Først av alt: En stor takk til Forskningsrådet for invitasjonen til å delta på denne konferansen. Det er en stor glede både å komme til Kirkenes og å møte Forskningsrådet.

Noen har gjort seg lystige på at Nordområdesatsingen begrenser seg til et økende antall konferanser. Det er selvsagt feil. Men når konferansene bygger enighet, felles forståelse og innsikt om handling, så kan vi fint leve med slike påstander. Denne konferansen er en slik!

Forskningsrådet har etablert seg som en av de aller mest sentrale aktørene når det gjelder nytenkning, satsing og virksomhet i nord, noe denne konferansen er ett av mange eksempler på. Tenk bare på Polaråret og det store løftet det har vært – i Norge og internasjonalt. Vi kan vanskelig lage nyhetssaker på alt det som inngår i denne satsingen, men noen ganger er jeg lei meg for at vi ikke får fortalt de spennende historiene bak de mange prosjektene. Det hadde blitt fascinerende historier.

Jeg bruker ofte å si at ”kunnskap er navet i nordområdesatsingen”. Ja, selve navet – midtblokken på et hjul, trådene som samler seg, kjernen. At Forskningsrådet setter nordområdene i fokus i sitt arbeid, er jeg glad for – vil gjerne se mer av og bidra til.

I oppfølgingen av Regjeringens nordområdestrategi – presentert for nesten nøyaktig 2 år siden i Tromsø – følger vi opp innenfor en rekke saksfelt. 22 punkter. Miljø, næringsutvikling, infrastruktur og havovervåking, for å nevne noe. Av alle feltene er det to som står i en særstilling, fordi de er sektorovergripende.

Det ene feltet er den utenrikspolitiske dimensjonen ved nordområdestrategien, den griper inn i alle de andre.

Det andre feltet er kunnskap, kompetanse, forskning.

Forskning et saksområde i seg selv, og en betydelig vekstnæring i tiden framover. Men samtidig er forskning grunnleggende, feltet har bånd til nesten alt annet. En helt nødvendig del for å lykkes.

*****

Noe av det jeg setter størst pris på i jobben som utenriksminister, er at jeg også kan reise så mye innenriks – med god grunn. Som å møte og holde en tett og god kontakt med mennesker og miljøer i Nord-Norge. Det er inspirerende. Og det bygger opp under det vi ofte sier – at forskjellene mellom innenriks og utenriks ikke er så klare. Eller at det grunnleggende målet for utenrikspolitikken er å gjøre innenrikspolitikken mulig.

Nå er det mørkt dagen rundt i Kirkens. Sist jeg var her slapp vi aldri lyset. Jeg var her med min russiske kollega Sergej Lavrov i juni. Lavrov hadde verken vært i Murmansk, eller på Storskog eller i Kirkenes før, og han var både overrasket og litt rørt da han kunne legge en krans på et godt bevart og pent stelt russisk/norsk krigsminnesmerke her i Kirkenes – midt i NATO!

Vel, jeg skal senere komme litt tilbake til Norge og Russland.

Det er annen viktig grunn for å reise nordover. Dette er sentrum i det som seiler opp som en strategisk region av så stor betydning for oss, for Europa og for verden. Det har alltid vært slik. Men nå er det sant på en ny måte. Vi engasjerer oss fordi det er hos oss og nære oss, det er her at noe av det mest betydningsfulle i vår samtid skjer samtidig; klimaendringer, smeltende is og et kraftfullt varsel om at vi og verden må handle for å få ned utslippene. Men også ny giv for å utnytte mulighetene fra nye transportveier over polhavet mot Asia. Tilgang til naturressurser, fornybare og nye ikke-fornybare. Samarbeid og mestring av forholdet til Russland – vår nabo i uviss utvikling.

Alt dette er nok til at vi fortsatt vil definere nordområdene som regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, også inn i en ny stortingsperiode.

Og vent og se – en hel verden er også på vei til å få opp øynene, naboer, EU, venner over Atlanterhavet og stater like fra Asia. Dette er utenrikspolitikk – utsynet er mot verden – fra kysten mot havet – og innenrikspolitikk- om verdiskaping, kultur og livsgrunnlag til lands der vi tross alt lever våre liv. Derfor må og vil og ønsker en norsk utenriksminister å reise mye til og i den nordlige landsdelen, og i hele Barentsregionen.

I globaliseringens tidsalder minnes vi på dette strategiske faktum: Nord-Norge er vår ”mest globaliserte landsdel”.

Hva betyr det? Jo - alle de næringsveiene som vi ser for oss som de mest sentrale i landsdelen i framtiden – enten det handler om utnyttelse av levende marine ressurser, petroleumsvirksomhet, reiseliv, skipsfart, kultur eller forskning eller naboskapet til Russland – de er alle virksomheter som er helt avhengige av et tett internasjonalt samspill, både innen forvaltning, organisering, finansiering, kunnskapsutvikling og rekruttering.

Et samspill mellom mennesker på kryss og tvers over grensene, og en vev av kommunikasjon på kryss og tvers over de grenser som ikke lenger finnes innen vår tids informasjonsteknologi.

Og som overalt ellers er næringsveier og ressursforvaltning avhengig av vitenskapelig basert kunnskap. ”Navet” – midtblokken på et hjul.

Mye av politikeren i meg ble formet gjennom samarbeidet med Gro Harlem Brundtland gjennom åtte år – i Norge og i Verdens Helseorganisasjon. Mye kan sies om Gros personlighet og politiske metode. Ett av hennes ufravikelige prinsipper i politikken var å lytte til forskerne, ha respekt for dem – derfor være kritisk – men alltid ta seg tid til å lytte og basere vedtak og all forvaltning på den best mulige tilgjengelige viten. Det var underholdende å følge.

Ikke all slik viten kommer fra forskerne. Den kommer også fra levde liv og lang erfaring. Men ikke noe av forskernes viten har vi lov til å se bort fra. Lytte, tenke og lære.

Ett nærliggende eksempel: Hele grunnlaget for den norsk-russiske forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet, et veldig praktisk anliggende som i internasjonal sammenheng har vært god og vellykket, er ikke mulig å skape hvis vi ikke har pålitelige forskningsresultater. Vi håper de er gode nå da vi har anbefalt en 20 % økning i torskekvotene.

Forskningstokter i hverandres økonomiske soner, utveksling og sammenlikning av data, er en forutsetning for gode resultater. Og for fornuftige tilrådninger og kloke vedtak.

Et annet eksempel, som preget mange av Gros år som statsminister, er synet på forvaltning av havets levende ressurser. Jeg tenker på hvalen. Forskningen slo fast noe salongtenkerne der ute i Europa og USA ikke la særlig vekt på  - at en hval ikke bare er en hval. Det avhenger av hva slags hval. Vågehvalen for eksempel, var ikke, og er ikke, utryddingstruet. Derfor må den høstes. I motsetning til blåhvalen – som er truet. Den må vernes.

Dette var ikke noe vi synset om. Vi bygget på det norske og internasjonale forskere hadde funnet ut, tellet og vurdert over flere år – med stor ressursinnsats. En bærekraftig forvaltningstradisjon basert på best tilgjengelige kunnskap. Dette kommer til å bli en utfordring. EUs arktiske strategi innvarsler at blant annet sel og hval fortsatt vil være en utfordring.

Denne samme tenkningen ligger bak vår helhetlige forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Noen nedvurderer forvaltningsplanen ved å kalle den et politisk kompromiss – som et slags møte på halvveien mellom noen som vil ha det ene, og noen som vil ha det andre.

Men kompromissets verdi er sterkt undervurdert i vårt ordskifte. Faktum er at nesten alle vil helst ha begge deler – både ressursrike fiskerier og utvikling av petroleumsvirksomheten. Men vet vi sikkert at det er mulig? Og hvordan avveier vi hensynene?

Vi er nødt til å legge et føre vàr prinsipp til grunn. Det preger den første planen. Vi har lagt et løp der vi gir forskningen tid til å finne de svarene som trengs. For det er det bare forskningen og systematisk kunnskapsinnhenting som kan, slik at politikk, næringserfaring og miljøbevissthet kan suppleres, underbygges og utfordres. Det dreier seg ikke bare om å velge, men om å balansere.

*****

I vår tid, i disse dager, akkurat nå – så øker oppmerksomheten om Arktis og det fascinerende Polhavbassenget. Jeg opplever at det har skjedd de siste tre årene, at Arktis og det vi i Norge kaller for Nordområdene, har vokst sammen. Det er en del av en spennende og krevende helhet.

Når vi tar inn over oss datamengden for de menneskeskapte klimaendringene, som nå er i ferd med å melde seg med full tyngde med økte temperatur og issmelting, ja da kan vi bli og bør vi bli urolige. Og noen motløse, kanskje. Dette går fortere enn de fleste trodde var mulig for bare få år siden. Vi vet for lite om hvilke konsekvenser dette vil få. For dyreliv, for hele økologien i Arktis.

Det vi med sikkerhet vet er at dette er orkesterplass for den globale oppvarmingen. At den smeltende isen er vår tids kanarifugl i kull gruven – the canary in the coalmine. At de mest dramatiske konsekvensene av disse endringene ikke vil oppleves i nord, men like gjerne midt i Afrika der tørken øker, vann forsvinner og mennesker drives på flukt. De store sammenhengene.

Og altså på den andre siden: Når vi om noen år ser et isfritt Polhav og dermed sjøveis transportruter redusert til ned mot det halve – ja, da er det neppe noen tvil om at disse vil bli brukt. Ingen kan eller vil hindre det. Etter havretten er det fullt ut lovlig, havretten gjelder i Arktis som i Atlanteren.
Hvordan vil det kunne skje på en forsvarlig måte? Hvordan er miljøberedskapen - hvordan er redningsberedskapen? Viktige spørsmål som snarlig trenger gode svar. Vi må søke etter dem i organer som Arktisk Råd, IMO og andre faginstitusjoner, i og utenfor FN.

Det er også et faktum at ny teknologi må utvikles for å kunne utnytte potensialet for næringsutvikling. Stockman-feltet i russisk del av Barentshavet er et godt eksempel.

Verden besitter offshore-teknologi. Men aldri før har man gitt seg i kast med et så stort prosjekt, så langt fra land, under slike klimatiske forhold.

Når det gjelder livet i havet er det lite vi foreløpig vet om hva ulike mikroorganismer og andre biologiske ressurser på grunne og store dyp kan utnyttes til i framtiden; innen medisin, materialteknologi og andre formål.

Summen av alt dette er at vi trenger mer forskning, bedre forskning, kunnskap og systematisk bygging av forståelse. Forståelse som vil deles av andre fordi den er genuin og ikke partsinnlegg.

Da utenriksministrene fra de fem arktiske kyststatene var samlet på Grønland i mai var det mye fokus på klima. Pål Presterud fra Cicero innledet om havet. På mange spørsmål om havets reaksjoner og virkemåte svarte han ”jeg vet ikke”. For meg finnes det knapt bedre begrunnelse for å satse på økt forskning.

*****

Så kan man si: Å stå her i dette forum, overfor dere, og argumentere for forskningens vitale rolle, det er som å frakte kull til Newcastle – som å slå inn åpne dører. De fleste i salen har stor detaljkunnskap om hva som skjer på de ulike felt jeg så vidt har berørt.

Jeg er ute etter linjene mellom de viktigste områdene, sammenhengene som må inspirere politikken vi utformer. Og her er som sagt navet forskning og kunnskap.

Få byer utmerker seg mer på god regionalpolitikk og god utenrikspolitikk som Kirkenes.

Veldig mye positivt har skjedd i Kirkenes de siste par tre årene. Regjeringen skal ikke ta æren for alt. Et grunnleggende poeng for oss har vært de gode partnerskapene, privat-offentlig, statlig kommunalt og fylkeskommunalt, norsk-utenlandsk.

Vi har arbeidet målrettet innenfor vårt ansvarsområde, sammen med lokale og regionale myndigheter, og med våre russiske samarbeidspartnere, med Sametinget, Barentssekretariatet og andre. Framsynte næringslivsledere, kulturarbeidere, forskere og andre har sett mulighetene og tatt sjansen på å satse. Det offentlige og det private må trekke – og vi har trukket - i samme retning her i nord. Noen konkrete eksempler:

• Vi har presisert grensedragningen i Varangerfjorden. Vi er i gang igjen med delelinjeforhandlingene med Russland.
• Vi har fått til lettelser i grensepasseringene, og vi har godt håp om å få til enda mer på dette feltet.
• Vi har startet utredningen av mulighetene for innføring av grenseboerbevis, i samarbeid med våre russiske venner, noe som vil lette grensepasseringen.
• Petsjenga-veien mellom Kirkenes og Murmansk er nå åpen alle dager i uken, noe jeg vil berømme våre russiske venner for.
• Om lag 40 norske bedrifter er etablert i Murmansk, russiske bedrifter melder interesse for investering i Norge.
• Virksomheten ut fra Kirkenes mot russisk sokkel er økt vesentlig.
• Gruvene her i byen skal gjenåpnes.
• Vi er i ferd med å etablere et smidigere arbeidsmarked over grensen, etter at Regjeringen la fram stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring. Jeg har fått tilbakemelding på noe som ikke fungerer og det skal vi gripe fatt i.
• Kirkenes står fram som et eksempel på god integrasjon av innvandrere, og det må nordmenn og russere (og også andre nasjonaliteter) i byen dele æren for.
• Vi arbeider for at Nasjonal Transportplan når den kommer på nyåret skal ha en tydelig nordområdeprofil.
• I sum endrer vi mentale kart. Oppfatningen av hva regionen byr på av muligheter og utfordringer.  Hva den krever av oss.

Med andre ord:

Nordområdestrategien har både et innenrikspolitisk og et utenrikspolitisk ben. Og den utenrikspolitiske siden består igjen av to hovedkomponenter:

Den ene er forholdet til Russland.

Den andre er nær dialog og samarbeid med andre naboland, partnere og allierte, om utviklingen her i nordområdene.

Og samlet sett så er Norges nordområdestrategi en illustrasjon på norsk engasjementspolitikk.

Til det første, vår nabo i øst: At Russland står sentralt, er selvsagt. Under forarbeidene til nordområdestrategien verserte det en slags definisjon av nordområdene som ”Barentshavet og tilstøtende landområder”. Vel, da snakker vi om Norge og Russland, selv om vår satsing nå må ha et perspektiv helt til Arktis.

Mye av utgangspunktet har vært vårt ønske om å utnytte mulighetene for samarbeid med Russland, så langt som mulig, til gjensidig fordel.

Dette handler også om aktive institusjoner og engasjerte personer.

Jeg er glad for at ambassadør Andrejev deltar her i dag og skal holde innlegg. Han – og hans medarbeidere - er sentrale støttespillere når det gjelder å drive samarbeidet – det praktiske – i denne regionen videre framover.

En annen viktig støttespiller er guvernør Jevdokimov i nabofylket Murmansk, på den andre siden av grensen her, som jeg møter jevnlig og blir stadig bedre kjent med - og ikke minst kollega Lavrov som fikk opp øynene for det norske engasjementet under besøket i juni.

Jeg har ikke møtt russere som ikke er enig med meg i betydningen av å videreutvikle det praktiske samarbeidet, og den integreringspolitikken, som vi har valgt i nord. Rett og slett fordi det er i begge lands og begge nasjoners interesse. Alt vi ønsker å se utviklet her –til havs og til lands – vil dra nytte av godt samarbeid – og sterkere utnyttelse av hva felles satsinger kan gi.

Slik jeg ser det, har Russland fem hovedprioriteringer i sin ”nordpolitikk”:

For det første, energi – det å gjøre de store olje- og gassressursene tilgjengelige. For det andre, fiske og andre bioressurser – det å kunne gradvis utnytte disse ressursene. For det tredje, miljø og klima – det å delta i forpliktende, internasjonalt samarbeid på dette området. Og for det fjerde, en klargjøring av den rettslige status, der det er behov for det, en fredelig fastsettelse av nordgrensen for egen kontinentalsokkel i samsvar med havrettens prinsipper, og av sørgrensen for det de kaller ”Arktis” på eget landområde. Til sist kan vi legge til en konstant størrelse – et femte område – å ta vare på Nordflåtens kapasitet og øvelsesfrihet.

Kort fortalt: Med unntak av den siste dimensjonen – som vi har levd med og vil måtte leve med – så er det stort sammenfall med våre egne hovedprioriteringer.

Så har vår en bilaterale dialog også noen andre sider og spørsmål der vi har ulike syn, til tider grunnleggende ulike syn – som i vår kritiske holdning til måten det russiske demokratiet utvikles på, ytringsfrihetens kår og uoversiktelige forhold i russisk økonomi og næringsliv, for å nevne noe – i tillegg til vår kritikk av det vi har sett når det gjelder bruk av militærmakt i Kaukasus og truende retorikk med utplassering av raketter og missiler i nærområdene. Men det er ikke hovedtema for denne konferansen, ei heller for mitt innlegg her.

*****

De siste to årene har vi ført samtaler om nordområdene og forklart og utdypet vår politikk med naboer og partnere og strategiske interesserte. Og  vi har lyttet til andre lands perspektiver og innlegg.

Vi har påkalt – og framkalt – interesse. Det har selvfølgelig også den klimatiske og økonomiske utviklingen gjort. Våre mentale kart er i ferd med å endres. Noe interessant og viktig skjer. Denne nye og ganske brede internasjonale interessen mot nord og Arktis knytter seg særlig til de tre hovedområdene: klimaendringer, energiressurser og sjøtransport.

Og skal vi – Norge - være premissleverandør i denne sammenheng, må vi holde fokus på å besitte den beste kunnskapen. Intet mindre.

Utfordringene er de samme for alle arktiske områder. Under vårt formannskap i Arktisk råd, siden 2006, har vi styrket den organisasjonen og aktivitetene den har ansvar for. Rådet har satt i gang sentrale utredninger og forskningsprosjekter, og en studie som rådet tok initiativet til fikk stor betydning for sluttrapporten til FNs klimapanel. Kunnskap om klimaendringer i Arktis fikk avgjørende betydning på IPCCs sluttrapport. Og jeg vet med sikkerhet at de rapportene som nå utarbeides også vil ha stor betydning.

Ressurs- og forvaltningsspørsmål har lenge opptatt et fåtall berørte stater i nordområdene. Men med utviklingen i Arktis melder nå nær sagt ”hele verden” seg på. India, Kina og andre land etablerer seg med forskning på Svalbard, og ber også om observatørstatus i Arktisk råd.

Tenk dere det. I løpet av ett år har den indiske minister for teknologi og vitenskap besøkt Svalbard to ganger. Det er ikke fordi han har mange velgere der.

Dette er positivt. Samtidig stiller det større krav til oss og de andre polhavsnasjonene når det gjelder å ta – eller å beholde - føringen på en konstruktiv måte. Til nå har ikke Arktisk råd beskjeftiget seg mye med politiske spørsmål, men det ligger i kortene, eller i isflakene, at det kan komme til å endre seg. Ikke politikk for å skille mellom stater. Men politikk i den forstand at regjeringene engasjerer seg og tar ansvar direkte. Denne dagsorden vil vi jobbe med fram mot ministermøtet i Tromsø i april – når Norge skal overlevere formannskapet til Danmark. Vi vil utvikle Arktisk Råd slik at rådet arbeider og organiseres på en måte som samsvarer med utfordringene.

*****

I dette perspektivet øker også betydningen av det nordligste Norge, nemlig Svalbard.

Når flere tunge interesser melder seg på, er det en forutsetning for at vår stemme skal bli lyttet til, og for at vi skal kunne forme vår egen framtid, at vi holder fast ved betydningen av nærvær, aktivitet og kunnskap.

Nærvær, aktivitet, kunnskap.

Disse tre er stikkordene var utgangspunktet for hele nordområdesatsingen da vi tok til i oktober 2005. Få steder er dette viktigere enn på Svalbard. Det er i vår interesse å legge forholdene til rette og utvikle aktivitet på Svalbard, som også andre land ser som nyttig og fornuftig å delta i. Bygge en internasjonalt anerkjent og ledende arktisk forskningsplattform.

Forskningen står også her i en særstilling. Svalbard er et kjerneområde for norsk polarforskning og stadig viktigere internasjonalt. Allerede før Det internasjonale polaråret i 2006, var det nesten 30.000 forskerdøgn på Svalbard, og nesten halvparten av disse (dvs. 47 prosent) var det utlendinger som sto for.

Russland er største forskningsnasjon på Svalbard etter Norge, tett fulgt av Tyskland og Polen. Satsingen på Svalbard vil bli videreført i Regjeringens arbeid med et kunnskapsløft i nord.

Vi må også vurdere hvilke andre virksomheter som det kan være tjenlig å basere på Svalbard. En dag inn i fremtiden kan dette også komme til å omfatte aktiviteter knyttet til petroleumsvirksomhet. Men dersom det går slik, så er det her - som ellers i nord - langsiktige perspektiver vi snakker om og Norge vil ta sitt reguleringsansvar på det største alvor.

Vi har ikke hastverk. Vi går ikke videre uten nødvendig kunnskap. Og i motsetning til hva man kan få inntrykk av fra deler av mediedebatten, registrerer ikke jeg noe kappløp om energiressursene i nord. 2008 er ikke 1911, for å si det slik, da det var kappløp mot en annen pol.

Aktørene skynder seg ganske langsomt, og spørsmålene knyttet til teknologi, finansiering og sikkerhet gir gode grunner til det. Det virker mer sannsynlig at de første, større endringene i mønsteret for økonomisk aktivitet, vil komme når det gjelder sjøtransport.

Dersom et isfritt Polhav gir transportruter over Nordpolen, som vil gå nær Svalbard, ja så må vi ha tenkt nøye igjennom hva det kan komme til å innebære av behov for ytterligere landbasert virksomhet. Ikke minst av betydning for beredskap, overvåking, søk og redning.

*****

Som utenriksminister har jeg ansvaret for samordning av nordområdepolitikken. Men jeg pleier å si til mine kolleger når vi drøfter budsjettene at jeg som minister er en ”minoritetseier” i dette voksende og spennende boet. Det gjelder også forskningspolitikken. Hovedansvaret har Kunnskapsdepartementet, og med betydelig assistanse fra Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet. Kollegene Tora Aasland, Magnhild Meltveidt Kleppa og Erik Solheim har lagt ned et stort og viktig arbeid som også har betydning for nordområdepolitikken.

Noen dimensjoner ved forskningspolitikken er spesielt viktige her, også sett fra mitt ståsted:

Den ene dimensjonen handler om nærvær der hvor vi har interesser å forsvare, både på fagområder og i geografiske områder. Geografisk gjelder dette ikke bare Svalbard, men også Jan Mayen og det nordnorske fastlandet. På grunn av spredt bosetning, eller svakt befolkningsgrunnlag, er det en utfordring å kunne skape den ”kritiske masse” som skal til for å etablere et godt forsknings- og utdanningsmiljø på mange steder samtidig.

Det er ett viktig svar på dette: Nettverksbygging og samarbeid på tvers av institusjonsgrenser og landegrenser. Arktisk universitet, som knytter sammen et stort antall læresteder på nordlige breddegrader (og på alle mulige breddegrader) er et godt eksempel. Nettverket kan tilby utdanning i arktisk kunnskap etter samordnede læreplaner enten studenten sitter i Alta eller Fairbanks.

Den andre dimensjonen handler om ”kraftsamling” på områder der vi har muligheten til å markere oss som ledende i verden, altså der vi kan gjøre en forskjell. Arktisk kunnskap, is og klima, der vi både har tradisjoner og unike forskningsplattformer, er ett eksempel, hvor vi nå er i gang i Tromsø.

Et annet eksempel er urfolkskunnskap; ikke bare om urfolks språk, kultur, tradisjonelle næringsveier og historie, men også innen lovgivning, forvaltning og administrasjon, rettigheter og utdanning for urbefolkninger i et moderne samfunn. Jeg kunne også nevne maritime næringer og trafikkontroll og sikkerhet.

Den tredje dimensjonen er naturligvis mobilitet. Og i denne sammenheng mener jeg utveksling av både forskere, lærerkrefter og studenter utover det et fritt, internasjonalt utdannings- og arbeidsmarked ville gitt automatisk av seg selv.

Dette er av spesiell betydning for forbindelsene mellom Norge og Russland. Derfor vil jeg berømme institusjoner som høyskolene i Bodø, Harstad, Alta og flere andre for profesjonell innsats på dette området over lengre tid. Det er spennende å besøke høyskolene der og det er som å besøke en nordområdeverden i miniatyr, med russiske studenter som på flytende norsk tar sine grader.

*****

Jeg skal ganske kort beskrive noe mer av den kunnskapsstrukturen i nord som Regjeringen har lagt opp til i nordområdestrategien.

Det primære eller det tyngste området vil være naturvitenskapelige oppgaver på prioriterte felter. Som innen miljøforskning og miljøovervåking, hvor Svalbard inntar en særstilling. Som energi – og olje og gass og fornybar energi. Som fiskeri og oppdrett – og det nye spennende feltet marin bioprospektering. Her avga Ekspertutvalget en rapport til meg i juni, den vurderes nå og om ikke lenge trekker vi opp linjene i vårt svar. Det er bevilget øremerkede ressurser i fjor og i år. Vi har fått Marbank og Marino i Tromsø og nye lovhjemler i den nye havressursloven. Her legges brikkene på plass.

Naturvitenskapelig satsing må understøttes av en parallell utvikling av samfunnsvitenskapelige, økonomiske, juridiske og humanistiske fag. Dette er viktige disipliner for å forstå de betingelsene man opererer under, og handlingsrommet – både muligheter og begrensninger - når det gjelder utvikling av ny næringsvirksomhet og nye samarbeidsmuligheter. De er også viktige i et interesseperspektiv.

Som et à propos til dette, vil jeg nevne forskningsprosjektet ”Geopolitikk i nord”, som er fokus for denne konferansens neste sesjon. En hovedpremiss er at utenrikspolitikken utformes i et samspill mellom myndigheter, andre utenrikspolitiske aktører og eksperter, som for eksempel forskerne, og interesseorganisasjoner.

Den nye situasjonen, som jeg har pekt på, med et mye sterkere internasjonalt fokus på Arktis, innebærer et mer sammensatt og mangeartet aktørbilde. Vi trenger kunnskap om målsettinger, engasjement og prioriteringer hos andre aktører, og om hvordan samspillet kan bli mellom ulike aktører. Derfor er dette prosjektet – ”Geopolitikk i nord” - som vi støtter med 26 millioner kroner over noen år fra Barents 2020-programmet, noe vi i UD følger med spesielt stor interesse.

Mye av forskningen om nordområdespørsmål har foregått i andre landsdeler. I satsingen videre legges det opp til at nordområdeforskningen i stor grad skal være basert i Nord-Norge og på Svalbard. Og at Nord-Norge skal komme gunstig ut i forhold til andre landsdeler når det gjelder antall forskningsårsverk per innbygger.

Samarbeid med det lokale næringsliv vil være viktig. Der det er mulig, vil vi legge føringer om etablering av ”private-public partnerships”, altså spleiselag mellom offentlige etater og institusjoner og private interesser.

Jeg er glad for at vi rett før denne konferansen i dag kunne lansere et offentlig-privat partnerskap for opprettelse av en lærestol, en såkalt ”chair-ordning”, i maritim logistikk. Der vil fokus være på Kirkenes og et samarbeid i aksen Bodø/Kirkenes/ Nordvest-Russland. Akkurat på det tema som vil prege farvannene her i tiårene som kommer; transport over havet. Her må vi ligge i front med vår kunnskap.

Initiativet til denne nyskapende ordningen kom fra rederimiljøene anført av Tschudi Shipping, som bidrar til finansieringen med 6 millioner kroner over en femårsperiode. Fra UDs side – Barents 2020 - matcher vi dette beløpet, og vi har forventninger om at andre bidragsytere og relevante kunnskapsmiljøer etter hvert blir trukket med. Det blir det tyngde og retning av.

Vi er også i ferd med å etablere en tilsvarende ordning i Tromsø på fagfeltet jordobservasjon og fjernmåling fra satellitt, med tilknytning til universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

*****

Mandag 1. desember er det altså to år siden nordområdestrategien ble lagt fram. Det er ingen lang tidsperiode, og jeg ser det bare som begynnelsen. De fleste av de tiltakene som Regjeringen skisserte, vil kreve oppfølging over flere år.

Men nesten alt er igangsatt, og med mange tiltak er vi kommet ganske langt. Jeg opplever mye utålmodighet, og det trenger vi faktisk. Men jeg opplever også erfarer også økende forståelse for at ”ting tar tid”, at dette er et stort, langsiktig prosjekt. Et generasjonsprosjekt.

Som kjent anbefalte Orheim-utvalget i sin tid en ”nordområdemilliard”, og enkelte mediekommentatorer spør jevnlig etter denne milliarden. Jeg har kjøpt det forløsende i å nå et slikt symbolbeløp når det gjelder nordområdestrategien. Men strategiens suksess skal ikke måles i hvor mye penger som er brukt. Det handler vel så mye om å se sammenhenger og muligheter, engasjere miljøer og å tenke mer strategisk, både i det offentlige og i næringslivet.

Men når vi regner sammen, så har vi over tre statsbudsjetter faktisk nådd nær én milliard kroner i økninger til ulike nordområdeprosjekter.

Vi har ikke tenkt å gi oss med det. I morges hadde jeg et inspirerende møte med Regjeringens ekspertutvalg for nordområdene, som har spilt en viktig rolle og fått fram ideer og forslag. Professor Aarbakke og de andre utvalgsmedlemmene skal ha stor takk for et godt og fruktbart samarbeid – som på utvalgets initiativ fortsetter.

I Regjeringen har vi en prosess om hvilke prioriteringer og hvilke områder som særlig bør løftes fram i nordområdesatsingen.

La meg nevne to områder som vil få økt oppmerksomhet: For det første et nytt løft på kunnskapssektoren. Prosjekter som er framme i diskusjonen er for eksempel Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System, som vil kunne gi forbedret vitenskapelig utbytte av måle- og forkningsaktivitetene på Svalbard og stimulere det internasjonale forskningssamarbeidet, og EISCAT 3D-systemet. Vi er også klar over hvor mye et nytt, isgående forskningsfartøy vil kunne ha å si for kompetansemiljøene. Her er utredningen kommet langt. Det nærmer seg tid for beslutning.

Det er noen nøkkelaspekter ved dette kunnskapsløftet:

For det første tiltak som skal øke kunnskapsinstitusjonenes kompetanse innen næringsutvikling, ressursforvaltning, urfolk og helse, og stimulere dem til samarbeid og arbeidsdeling.

For det andre ønsker vi å styrke den høyere utdanning ytterligere og særlig videreutvikle fagmiljøer som har kompetanse på norsk-russisk samarbeid.

For det tredje legger vi opp til at organisasjoner og institusjoner samarbeider om for eksempel forskerskoler, stipendiatordninger, faglige nettverk og nye studietilbud. Den nye generasjonen forskere.

For det fjerde ønsker vi å støtte programmer for utvikling av miljø- og energiteknologi, og vi ser gjerne en mer strategisk tilnærming til utdanningssamarbeidet med Nordvest-Russland. Dette er naturligvis tanker som ikke er helt fremmed for Forskningsrådets arbeid.

Og for det femte; det er også andre felt hvor vi drøfter nye tiltak – miljø, klima, sjøsikkerhet og beredskap – det vil si områder som også er prioritert høyt i vårt statsbudsjettsforslag for 2009, samt innen næringsutvikling. På dette feltet er det ikke bare marine levende ressurser og petroleumsrelatert virksomhet som er i fokus - men en mer tverrgående, overgripende satsing for å skape bedre rammebetingelser for innovasjon i nordområdene, for reiseliv og for landbaserte næringer.

La meg veldig kort omtale det andre området; infrastruktur. Jeg nevnte nasjonal transportplan. Den vil gjelde til 2019. Men vi må tenke videre. På de strategiske behovene vi vil få langs vår kyst når transporten vokser. Ikke en dypvannshavn i hver fjord, men kapasitet til å betjene den aktiviteten som kommer i havet. Vi har gjort det før, lenger sør, på vestlandet. Vi vil gjøre det igjen i nord, når og om ressursgrunnlaget og aktivitetene avdekkes.

*****

Kjære venner,

Alt kan ikke prioriteres, for det betyr at vi ikke prioriterer i det hele tatt. Vi trenger engasjerte miljøer, som utålmodige og gir innspill, og som foreslår hvor et ekstra dytt kan ha god effekt. Slike miljøer er det i Kirkenes, og den type kompetanse, idérikdom og erfaring besitter dere her i denne salen, både på norsk side, russisk side og fra andre land. Vi er helt avhengig av et godt samarbeid, og solid kunnskap, i møte med framtidens globale utfordringer. Det er et faktum.

Lykke til med denne konferansen.