Norges visjon om en atomvåpenfri verden, hva kan gjøres?

Momenter for innlegget.
Sjekkes mot framføringen

Innledning

• En av de mest krevende ”bransjene” innenfor norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er arbeidet for atomnedrustning og ikke-spredning.
• Som ikke-kjernevåpenstat har Norge begrensede virkemidler til disposisjon. Hva angår atomnedrustning kan vi ikke engang selv gå foran som et godt eksempel.
• Men: Atomvåpenspørsmålene er eksistensielle. De er ikke unntatt menneskelig kontroll og de kan – om man vil – håndteres. Det er ingen opsjon for denne regjeringen å nedprioritere disse sakene. Og som jeg straks skal komme tilbake til, så er det ting vi gjør og kan gjøre.
• Dette er også reflektert i meldingen om nedrustning og ikke-spredning som regjeringen har lagt fram for Stortinget, og som vil bli behandlet 20. november.
• Men aller først: Uten et aktivt sivilt samfunn ville det bli uhyre vanskelig å komme videre. Vi har erfart det sivile samfunns betydning i arbeidet med (landminer og med) Klasevåpenkonvensjonen. Ja, jeg fram til møtet i Oslo 2.-3. desember. Og vi husker den rolle frivillige organisasjoner over hele verden spilte i kampen mot kjernefysiske prøvesprengninger på 1980- og 90-tallet.
• Jeg skal først snakke om atomnedrustning. Så kjernefysisk ikke-spredning, fordi disse to henger så nøye sammen. Til slutt om hvilke fora og virkemidler vi har til disposisjon i vårt arbeid.

1) Atomnedrustning

• USA og Russland har langt over 90 prosent av verdens kjernefysiske arsenaler. De må nødvendigvis gå foran mht. nedrustning. Vår appell: Styrk bilaterale nedrustningsavtaler. Den viktigste – Start – løper snart ut. Forny den. Forsterk den. Sett nye ambisiøse mål. Det bør være mulig med nye administrasjoner på plass i Washington og Moskva.
• Norge og andre ikke-kjernevåpenstater er vel ikke de første som blir spurt til råds når USA og Russland konsulterer om kjernefysisk nedrustning. Men vi er proaktive og forteller uansett de to stormaktene hva vi mener om behovet for en ny og forsterket Start-avtale.
• Tillit må bygges mellom USA og Russland. Som alle her vet, er det et ikke ubetydelig underskudd på slik tillit i dag. Derfor er vi opptatt av at rakettskjoldsplaner ikke skal provosere. Derfor ber vi Russland komme tilbake til CFE-avtalen, som er så viktig for vår egen og Europas sikkerhet.
• Lavere spenningsnivå og bilateral nedrustning en forutsetning for at NPTs tilsynskonferanse i 2010 skal lykkes. Denne konferansen vil være en korsvei for nedrustningsarbeidet. Aktiv norsk innsats for å få til et godt sluttresultat. Vi skal gripe de anledninger som måtte by seg til å spille en konstruktiv og brobyggende rolle forut for og under selve konferansen. Tilsynskonferansen i 2005 endte med fiasko. Det må ikke skje igjen.
• I denne forbindelse: Jeg er oppmerksom på at Nei til atomvåpen ønsker forhandlinger om en ny konvensjon som forbyr atomvåpen. Har sympati for synspunktet. Gjennom NPT er atommaktene allerede forpliktet til kjernefysisk nedrustning. Først når NPT er kommet inn på riktig spor, bør forhandlinger om en ny konvensjon vurderes. Slik situasjonen er i dag, vil vi ikke få med de fem atommaktene i NPT i forhandlinger om en ny konvensjon. Og vi kan altså risikere at interessen for NPT blir ytterligere svekket.
• Med andre ord; når noen spør hvorfor Norge ikke støtter kravet om en konvensjon som forbyr kjernevåpen, la meg først slå fast; at regjeringen er fullt og helt forpliktet til å arbeide for en verden fri for kjernevåpen. Vi er helt tydelig på dette i Stortingsmelding nr. 27 (2007-2008). Når vi får i gang virkelige store nedskjæringer, vil spørsmålet om en konvensjon tvinge seg frem. Men vi er ikke der ennå. Skulle vi nå åpne opp for forhandlinger om en ny konvensjon, sender vi samtidig ut et signal om at NPT ikke fungerer etter hensikten. Det ville være uheldig. NPT-forpliktelsene står i høyeste grad ved lag. Vi må ikke skape inntrykk av at NPT er såpass svekket at man kan trekke seg fra denne uten konsekvenser. Det er også en annen side: Skulle en gruppe land sette i gang slike forhandlinger, vil land som USA, Frankrike, Russland og UK ikke delta. Da oppnår vi lite. Ikke-kjernevåpenstater er allerede folkerettslig bundet av et forbud mot å skaffe seg kjernevåpen gjennom NPT. Og for det tredje er det viktig å huske at NPT faktisk er en nedrustningsavtale. Artikkel 6 inneholder klare nedrustningsforpliktelser. Hovedutfordringen i dag er derfor å sikre gjennomføring av disse forpliktelsene, ikke å starte forhandlinger om en ny avtale.
• Kjernefysisk prøvestans viktig i nedrustningsarbeidet. Vi oppfordrer USA, Kina og atommaktene utenfor NPT til å ratifisere Prøvestansavtalen. Har med glede registrert at begge presidentkandidatene i USA har uttalt seg om prøvestans på en mye mer imøtekommende måte enn vi har vært vant med i mange år.
• Verden har store overskudd av spaltbart materiale både til våpenformål og fredelige formål. Uforståelig at man ikke har en avtale som forbyr produksjon av spaltbart materiale til våpenformål. Forhandlinger bør igangsettes umiddelbart.
• Atomvåpenfrie soner tjener nedrustningsarbeidet. Mange slike soner eksisterer allerede, men flertallet av disse har ikke trådt i kraft på grunn av manglende ratifikasjoner og manglende garantier fra atommaktenes side. Vi oppfordrer til de nødvendige ratifikasjoner i de regionene der dette gjelder (Asia og Afrika). Vi arbeider for en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten. – Selvsagt vanskelig sak gitt de politiske rammebetingelsene. Men denne visjonen er viktig i vår samlede midtøstenpolitikk. I en gitt situasjon kan kanskje en slik sone bidra til fortgang i det øvrige arbeidet med å oppnå stabilitet og fred i regionen.
• Også andre praktiske ting bør kunne gjøres, uten at atommaktene setter sine strategiske konsepter ”over styr”. Vi støtter en nedgradering av beredskapsnivået for bruk av kjernefysiske våpen. Varslingstid på dager er bedre enn timer. Varslingstid på uker er bedre enn dager. Vi støtter forslag om at den geografiske avstand mellom sprengladninger og leveringsmidler økes.
• Vi støtter både politisk og finansielt et pågående samarbeid mellom norske forskningsinstitusjoner og partnere i Storbritannia om verifikasjon av atomnedrustning. Også britiske myndigheter har ønsket dette samarbeidet velkommen, og det er gledelig at norsk kompetanse konkret kan brukes i en direkte nedrustningssammenheng.

2) Ikke-spredning

• Så til ikke-spredning. Prinsipielt utgangspunkt: Et destruert atomstridshode kan aldri spres. Nedrustning garanterer derfor også mot spredning. Men gitt realpolitiske realiteter er det i dagens verden utenkelig med omfattende atomnedrustning uten at vi har vanntette ikke-spredningsregimer.
• Noen sier at vi er mer opptatt av Iran og Nord-Korea når det gjelder atomvåpenspørsmålene enn politikken til våre egne allierte. Jeg vil advare mot at vi nedtoner betydningen av at Iran, Nord-Korea eller andre nye stater ønsker seg atomvåpen. Kan åpne en ”Pandoras eske” om nye land lykkes med sine atomvåpenambisjoner. Over 40 land har i dag nødvendig teknologi til å anskaffe seg atomvåpen. Vi må ikke gi dem en eneste grunn til å forfølge slike muligheter. Iran og Nord-Korea må ikke få lov til å sette livsfarlige presedenser.
• Utbygging av sivil kjernekraft inngår ikke i norsk energipolitikk. Vi oppfordrer heller ingen andre land til slik utbygging. Må imidlertid innse at antallet sivile kjernekraftverk vil øke kraftig i årene som kommer – uansett hva vi måtte mene. Bruk av kjernefysisk teknologi til fredelige formål er en rett land har i henhold til NPT.
• Ikke-spredningsutfordringen vi har i denne sammenheng er det spaltbare brenselet som anvendes i sivile kjernekraftreaktorer. Produksjon av slikt brensel kan lett misbrukes til produksjon av materiale til våpenformål.
• Det er uholdbart og unødvendig at alle land som utbygger sivil kjernekraft skal ha egen brenselsproduksjon. Øker spredningsfaren. Fullt mulig med en internasjonal brenselsbank, under for eksempel IAEA-kontroll, som kan levere brensel og ta ansvaret for tilbakeføring av brukt brensel. Vi støtter IAEAs arbeid på dette området.
• Mye sagt om faren for kjernefysisk terrorisme. Deler denne bekymringen. Strategi må være å sikre farlig kjernefysisk materiale maksimalt. Forslaget om brenselsbank må sees i dette perspektivet. I tillegg drives mange sivile forskningsreaktorer i dag med høyanriket uran som også er våpenanvendelig. Norge, sammen med bl.a. IAEA, har bidratt til å igangsette en prosess med sikte på å erstatte høyanriket uran med lavanriket uran i slike reaktorer. Fullt teknologisk mulig og betydelige framskritt oppnådd.
• Men en god del gjenstår. Vi fortsetter arbeidet med å mobilisere politisk vilje til omstillingsprosessene. Målet er at kjernefysisk materiale skal ødelegges eller sikres, slik at det ikke representerer noen fristelse for eksempelvis terrorister.
• Vil i denne sammenheng ta avstand fra et resonnement som tidvis blir framført: At kjernefysiske våpen er nødvendig som trussel mot terrorister. Dette er meningsløst. Terrorister som måtte angripe mål for eksempel i vestlige land, vil ikke etterlate noen returadresse og uansett ikke føle seg truet av atomvåpen.
• Vet at Nei til atomvåpen er kritisk til USA/India-avtalen, både i et ikke-sprednings- og nedrustningsperspektiv. Heller ikke jeg synes dette er noen ”perfekt” avtale. Vi har hele tiden pekt på mulige negative skadevirkninger for det globale rustningskontrollregimet.
• Poenget er at vi trolig oppnådde det maksimalt mulige. Avtalen er på plass, og India forsikret i en egen erklæring i tilknytning til møtet i Nuclear Suppliers Group (NSG) å fortsatt avstå fra kjernefysiske prøvesprengninger, respektere og delta i internasjonale ikke-spredningsbestrebelser og annet rustningskontrollarbeid.
• Alternativet ville ha vært et sluttresultat som hadde fjernet India ytterligere fra de avtaler og normer som gjelder på det internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsområdet.

3) Om fora og virkemidler

• Hvor og hvordan arbeider vi så med atomvåpenspørsmålene? I dag er det som kjent den internasjonale FN-dagen. I Soria Moria-erklæringen heter det at regjeringen skal arbeide for en FN-ledet verdensorden basert på samarbeid mellom stater. Dette gjelder selvsagt også på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet.
• Vi arbeider for at FNs generalforsamlings 1. komite, som steller med disse spørsmålene, skal bli mer relevant og effektiv.
• Vi ønsker at Sikkerhetsrådet i større grad skal ta tak i ikke-spredningsspørsmål, gjerne også med et sterkt nedrustningsperspektiv.
• Vi vil styrke IAEA; FNs og NPTs vaktbikkje på ikke-spredningsområdet.
• De multilaterale virkemidlene rekker imidlertid lengre enn FN. Vi prioriterer aktiv deltakelse i det store globale regimet for eksportkontroll for å forhindre ulovlig spredning av våpen og teknologi. Norge er aktiv statspart til NPT og de andre konvensjonene om masseødeleggelsesvåpen.
• Nato er en annen arena. Jeg registrerer at Nei til atomvåpen og andre ønsker et enda mer synlig norsk Nato-engasjement på atomvåpenområdet. Men det er en grense for hvor synlig utad enkeltmedlemmer av en forsvarsallianse bør være, i hvert fall hvis vi vil oppnå noe innad.
• Men jeg kan forsikre om at vi gjør våre syn kjent innad i alliansen og arbeider for en klarere nedrustningspolitikk. Vi ønsker en debatt om hvordan arsenalene av taktiske atomvåpen i Europa kan reduseres. Vi mener at atomvåpnenes plass i internasjonal politikk bør reduseres, og at Nato kan være en pådriver for dette.
• Vi fremmer forslag om at Nato-kommunikeer og uttalelser bør ha sterkest mulig referanser til behovet for nedrustning.
• Men det er sjelden hensiktsmessig å stå helt alene på barrikadene, verken i Nato eller andre steder. Derfor søker vi å utvikle likesinnet samarbeid. Noen ganger med andre Nato-partnere. Eller med de nordiske land. Eller med representanter for grupper som står for ulike perspektiver i nedrustningsarbeidet.
• I det såkalte 7-landssamarbeidet har vi mobilisert Nato-land, en atomvåpenstat og alliansefrie land, i et forsøk på å oppnå konsensus om hvordan utfordringene på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet bør håndteres. Dette samarbeidsinitiativet kom til å dominere FNs toppmøte i september 2005, selv om man i siste sving ikke lyktes med å få til konsensusløsninger.
• Men 7-landsinitiativet fortsetter og vi vil vurdere hvordan vi kan bygge på dette framover og under NPTs tilsynskonferanse i 2010. Samarbeidet omfatter i dag også nettverksbygging mellom forskningsinstitusjoner i de deltakende land.
• Det er også viktige enkeltpersoner kan mobiliseres for vår sak. Vi hadde den tidligere amerikanske utenriksministeren George Shultz som deltaker på en nedrustningskonferanse i Oslo tidligere i år. I likhet med for eksempel Henry Kissinger har han motforestillinger mot konvensjonell visdom om atomvåpnenes avskrekkingseffekt. Slikt skal vi ta med oss.
• På det helt konkrete plan deltar Norge i viktig nedrustnings- og ikke-spredningsarbeid, for eksempel gjennom atomsamarbeidet med Russland. Opphugging av atomubåter i Nordvest-Russland er et målbart virkemiddel for både nedrustning og ikke-spredning. 

Konklusjoner. Avslutning

• I Norge er vi så heldige at det er stor grad av tverrpolitisk enighet om rustningskontrollagendaen. Dette er et viktig virkemiddel og gir oss tyngde og større kraft på de internasjonale arenaer.
• Jeg er glad for at Nei til atomvåpen ønsker å mobilisere alle de politiske partiene til diskusjon om atomvåpenspørsmålene. Som nevnt i starten kunne vi også hatt behov for et sivilt samfunn og flere frivillige organisasjoner med et forsterket engasjement på atomvåpenområdet. Ikke fordi vi, som myndigheter, mangler kritiske røster. Men fordi folkelig engasjement ofte kan skape fortgang i politiske prosesser.
• Til slutt: Noe mer globalt enn atomvåpentrusselen finnes knapt. I UD arbeides det mye med globale fellesgoder og felles trusler: Helse, miljø, klima, handel, terrorisme, osv.
• Det er i dette landskapet også atomvåpnene – og andre masseødeleggelsesvåpen – hører hjemme. Jeg ser fram til å komme nærmere tilbake til alt dette når vi legger en stortingsmelding om norske interesser i en globalisert verden om noen få måneder.
• Vi deler visjonen om en verden fri for kjernefysiske våpen. Og jeg tror også vi deler målet om å oppnå økt sikkerhet for alle på et betydelig lavere rustningsnivå enn tilfellet er i dag.
• Alle stater har rett til å ivareta sin sikkerhet. Men det er avgjørende at ivaretakelse av egen sikkerhet ikke skaper mindre sikkerhet for andre.